Kan jeg ta ved?

Jeg fryser. Det er litt kaldt her nå. Er det ok om jeg fyrer litt?
Jeg sendte en melding til han jeg er gift med, han som akkurat da var på jobb, mens jeg var hjemme alene.

Kjære deg, bruk all veden du trenger, svarer han.
Han skriver at jeg aldri skal måtte sitte hjemme og fryse og være usikker på om jeg kan bruke av veden han har kjøpt. Den er jo ikke hans. Den er vår.

Ok, takk.

Så jeg tar litt ved og fyrer i peisen. Og så går det noen dager.

Kan jeg ta litt ved?
Jeg sender en melding til han jeg er gift med. Jeg har en erindring om at jeg har spurt tidligere, men jeg er ikke helt sikker på hva vi kom frem til. Og det er egentlig rart at jeg føler at jeg likevel bør spørre, for han er jo typen som aldri bestemmer noe. Han blir aldri sint og han sier jo alltid ja til det meste. Men jeg spør likevel, for på innsiden av meg vokser det en usikkerhet jeg ikke forstår så godt. Og jeg husker ikke om vi har laget en plan for den veden.

Du kan alltid ta ved, hjertet mitt.
Han svarer så fint.

Ok, tenker jeg. Og tar litt ved.

Jeg vet ikke hvor lang tid det går etter det igjen. Kanskje en dag. Kanskje to. Men jeg er alene hjemme og jeg skjelver selv under teppet i sofaen. Og jeg sender en melding til han jeg er gift med.

Du? Jeg tror jeg har spurt om dette før, men kan jeg ta litt ved?
Om han blir oppgitt så viser han det ikke. Han bare puster rolig og svarer tydelig og aldri på en måte som gjør at jeg føler meg dum. Han slenger ofte på et hjerte også.

Vakring, du kan bruke all veden, hvis du vil ❤

Ok. Tusen takk. 

Og nå sitter jeg her og i et øyeblikk kjente jeg litt på at jeg tok en vedkubbe uten å spørre. For jeg ble usikker på hvor mye ved jeg kunne ta. Og jeg var på vei til å sende han en melding. Men denne gangen kom jeg på det selv. At jeg kan bruke all veden hvis jeg vil. For han har svart det nå, flere ganger på rad. Han har gitt meg ved og forståelse og mye, mye respekt med å svare flere ganger. Og han vet at hvis han en eneste gang hadde sagt til meg at vi burde spare litt til senere, så ville jeg i all overskuelig fremtid vært usikker på hvor mye ved jeg kan ta når jeg er alene hjemme og han er på jobb.  Og så ville jeg fryst og ikke turt å sende en melding, for jeg ville følt meg dum og visst at dette er egentlig enkelt. Dette er sånt folk forstår. Og jeg vet at jeg egentlig er smart. Men jeg skjønner ikke hvor mye ved jeg kan ta hvis beskjeden på onsdag ikke er lik den på mandag. Det er som den gangen på Kysthospitalet, da kveldsmaten skulle være smøremat, men plutselig ble koldtbord og jeg ikke forstod om jeg kunne varme kyllingen eller ikke, så jeg tok meg en tallerken og litt majones og jeg varmet ikke opp noe av det og jeg satt meg raskt ned, sånn at ingen skulle se hvor hardt og fort hjertet mitt hamret. Jeg spiste litt av det, ryddet etter meg og gråt når jeg gikk. Ingen så det. Trodde jeg. Men like etterpå kom en sykepleier til rommet mitt og sa at hun synes jeg er flink. For jeg skjønner mye, men diffuse ting som ved eller mail eller uventede kveldsmater er vanskelig. Og det er kanskje det som er aller vanskeligst med disse skrubbsårene på hjernen. Å skulle forklare noen at sånt er vanskelig, samtidig som jeg fikser teoriprøven lekende lett under en måned etter at jeg begynte å lese og de som er eksperter på sånne som meg nevnte at innlæringen kunne bli vanskelig, men innlæringen gikk enkelt og prøven var over på ti minutter og jeg klarte det bedre enn de fleste, selv friske. Så jeg klarer ikke forklare hvorfor jeg ikke forstår hvor mye ved jeg kan ta. Eller om jeg skal varme kyllingen min. Eller, om jeg får to mail om det samme temaet, hvilken skal jeg egentlig svare på?  Jeg vet ikke selv hvorfor det er sånn. Men at noen himler litt med øynene og mumler det er jo veldig rart da, når man prøver å fortelle at det sånn, det stikker litt i hjertet.

Men jeg lærer stadig. Og nå skal jeg ta litt ved og så skal jeg fyre i peisen og så skal jeg ikke spørre først. Fremgang.

8 thoughts on “Kan jeg ta ved?”

  1. Åh Linemor ❤️ Du er så uendelig vakker, og så god fra innsiden og ut ❤️ du skriver så jeg kan kjenne på følelsene dine, så da falt det en tåre her og jeg hr bare fryktelig lyst til å gi deg en klem ❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s