Når lykken er elgsokker

Jeg husker jeg lå i sengen. Rommet var lite og jeg var alene. Jeg ville dusje, men jeg klarte ikke. Fargene var duse. Gardinene var mørke, for jeg orket ikke lys og solen fikk ikke slippe inn. Rundt meg stod det blomster. Det stod mange, mange blomster, fra mennesker som håpet det gikk greit med meg. Fra mennesker som ville fortelle meg at de var glad i meg, i tilfelle det ikke skulle gå så greit likevel. Jeg husker at jeg ville stelle meg, men at kroppen sa nei og at jeg prøvde å drikke vann, men det var så vondt å heve hodet at jeg lot være. Jeg husker at jeg fikk det intravenøst i stedet, når jeg bare orket å dra i snoren. Jeg husker at jeg var alene. Jeg hadde blomstene. Og jeg fikk besøk, av mamma og av de beste fra Tønsberg og en representant fra skolen. Og jeg visste at det strømmet inn kjærlighet og omsorg på Facebook. Og det tikket jevnlig inn meldinger. Men jeg var veldig alene. Alene i tankene og alene i sorgen og alene i følelsen av å ikke fungere. Jeg husker at jeg måtte på toalettet og at to damer bar meg inn mens hodet eksploderte og bena ble borte under meg. Og de holdt meg fast mens jeg gjorde mitt og alt ble satt i perspektiv. Og da jeg satt der trillet tårene. De dusjet meg i samme slengen. Et annet menneske vasket meg.

Etter en stund kunne jeg gå forsiktig. Men jeg falt. Og mistet balansen. Og lå plutselig på bakken. Jeg var flau og følte meg liten. Etter noen meter var jeg så sliten at jeg heller ville ligge i sengen for alltid enn å prøve en gang til. Men jeg prøvde en gang til. Og jeg ble like sliten. De fulgte meg fortsatt på toalettet. Det var fortsatt noen andre som vasket meg.

Jeg var redd og sliten og skjønte ikke hva som skjedde. Men de forlot rommet, for jeg var ikke lam. Jeg var bare livredd.

Etter tre uker på sykehuset kom poden på besøk. Han var bitteliten da, bare drøye året og han kjente meg ikke igjen. Han ville ikke se på meg og når jeg prøvde å ta på ham gråt han. Han klamret seg fast i faren sin og han ble redd og de måtte gå igjen. Og jeg gråt og legen prøvde å forklare meg hvordan hjernen min fungerte og at jeg måtte regne med en del sånne ting etter sykdom i en av kroppens viktigste organer. Men jeg forstod ikke hvordan å være syk i hjernen kunne ha noe med gutten min å gjøre. Etter fem uker på sykehuset kom Vakreste på besøk. Hun klemte meg og sa at hun aldri ville gi slipp. Hun trodde jeg skulle dø. Og at det var skummelt i verden uten mamma. Men så måtte jeg be henne gå. For jeg ble så sliten.

Jeg fikk sitte i rullestol og etterhvert klarte jeg å trille meg selv. De dagene jeg ikke var utslitt av å gå på toalettet selv klarte jeg til og med å spise uten hjelp. Noen ganger orket jeg å spise nesten halve porsjonen før jeg måtte sove. Rommet var lite, men det var hele verdenen min en periode. Tankene kunne være tunge og følelsen av å ikke fungere gjorde at noe av meg råtnet. Jeg husker at jeg skulle ta heisen, men de små hjulene foran på stolen satt fast mellom heisen og etasjen, så jeg veltet forover og ble liggende der med knuste solbriller og stolen over ryggen helt til en blond gutt på ca tjue år hjalp meg tilbake. Han lurte på om det hadde gått fint med meg. Jeg fikk bare støv i øyet. Jeg lover. Brillene måtte jeg kaste og jeg måtte rulle meg tilbake til det mørke rommet med øynene knepet igjen. Veien tilbake til livet var lang. Og den var vond. På kort tid tok jeg mange ryggmargsprøver. Noen av dem ble stukket feil. Den ene så feil at kroppen gikk inn i smertesjokk, besvimte og resulterte i at jeg landet på nålen i ryggen. Legene var redd jeg ble lam. Men det gikk bra. Derfor forlot de rommet. Tilbake lå jeg med feberkramper. Hele kroppen ristet og tårene kunne ikke stoppes. Jeg var redd og sliten og skjønte ikke hva som skjedde. Men de forlot rommet, for jeg var ikke lam. Jeg var bare livredd.

Nå har det gått mer enn fem år. I går danset jeg med Magnus på armen. Magnus som kjenner meg og elsker meg og som igjen løper til meg når noe er vondt. Og innimellom avtaler Thea og jeg kveldsturer for å se solnedgangen. Thea som vet at jeg ikke forsvinner fra henne, som vet at jeg alltid er her og som jeg orker å klemme mer enn noen minutter om gangen. Jeg dusjer meg selv nå. Innimellom må jeg ta sterke smertestillende og innimellom blir jeg sliten og innimellom skjønner jeg ikke hva en mail betyr eller hva Frode sier. Men mest av alt går det bra nå.

img_8777Nyt det, dere som ennå ikke gjør det. Ikke la det nesten bli borte før dere ser hvor vakkert det er. De små tingene. Som å gå inn i en butikk og forstå hva du skal handle. Å gå dit selv, på egne bein. Som å kunne klemme på barna sine uten at de er redd for deg eller tror det er siste gangen de får se deg. Som å kunne dusje selv. Som å sitte på toalettet uten to fremmede mennesker som holder deg fast for at du ikke skal velte av og ikke komme deg opp igjen, men gjerne med to unger som elsker deg og som helst ikke vil la deg i fred. Som å klare å flytte nesen vekk fra sitt eget oppkast. Som å kjenne i kroppen at livet er fint og føle i sjelen at man har det godt og smile selvom man er alene i rommet og puste dypt og kunne kjenne på myke ting og se på fine filmer og lytte til musikk som prater til deg og la en bok ta deg med til et annet univers uten å flytte bena en meter. Snøklokker og god mat og et glass vin og dype samtaler og stjerner man ser fra en steintrapp i byen og togreiser og lukter av noe fra gamledager. Som å sitte i sofaen en mandag i oktober, med skikkelig masse regn ute og fyr i peisen inne og elgsokker som er myke og fra en flyreise med Carina.

Det skjer nok ikke deg. Det skulle ikke skjedd meg heller. Der jeg syklet tur en mandag klokken tre med spenningshodepine. Tre og en halv time etterpå sa legen til meg at de håpet at jeg hadde greie odds, til tross for dødelig sykdom. Greie odds. Det skulle aldri skjedd meg. Og det skjer nok ikke deg heller. Eller noen du kjenner. Men nyt likevel. Sånne små ting som å fungere. For det er så deilig!

1 thought on “Når lykken er elgsokker”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s