Om å dø på en tirsdag

Jeg vet om en mann. La oss kalle ham Bjørn. Bjørn er yrkessjåfør. Han kjører de store bilene, de han drømte om som liten. Alt han lekte med som barn hadde noe med bil å gjøre, både i sandkassen i barneparken og i skolegården som unggutt. Som ungdom skrøt han av kunnskapen sin. Han hadde plakater av trucker og dampveivalsere på veggen og han stod der, dagen han ble godkjent, med mestringsfølelsen i lomma og drømmen i hånden. Han skulle få jobbe med det han elsket. Han visste at dette krevde nøyaktighet og ansvarsbevissthet og at han måtte være forsiktig, forsvarlig og serviceinnstilt. Bjørn var 22 år da han startet.

Dette er lenge siden. Bjørn er godt voksen nå. Han har kjørt i mange år og han har vært yrkestittelen verdig.

Han er en bestefar. Og av alt i livet er det det fineste.

Han har gjort som han skulle. Han har vært forsvarlig og forsiktig, han har kjørt sakte, han har lagt på kjetting når han bør og han har stoppet bilen hvis han må. Han har ikke utsatt mennesker for fare med kjøringen sin. Han har vært påregnelig og stolt og hatt evnen til å se sine egne begrensninger, samtidig som han har fått frakten frem til tiden, vært en god kollega og lojal mot sjefen. Nesten like lenge som han har vært yrkessjåfør har han vært lykkelig gift med en dame han fortsatt elsker. Han har tre voksne barn han har oppdratt med kjærlighet og toleranse og med mye lek og forståelse og han har to barnebarn han ofte ligger på gulvet med når de er innom på besøk. Han er en bestefar. Og av alt i livet er det det fineste.

Jeg vet om en dame. La oss kalle henne Ida. Ida er 31 år og trebarnsmor. Det eldste barnet er snart ikke barn lenger og kommer seg avgårde til skolen selv, mens de to yngste fortsatt trenger litt hjelp av mammaen i gangen før de går. Ida har mange baller i luften. Hun er med i FAU og baker alltid kaker hvis hun blir spurt, hun har en lederstilling på jobben og det er viktig at ungene hennes er varme og trygge og elsket. Før skolebussen går fra feltet der hun bor passer hun på at de har skift i sekken, at begge har husket matpakker og at refleksen er godt festet både til ransel, jakke og arm. Hun kysser dem på kinnet og sier at hun elsker dem, at de må gå forsiktig og ikke bli med fremmede. Jada, neida, svarer den eldste, hun som er midt mellom å være liten og litt stor. Kan vi lese ferdig i kveld? spør den minste og refererer til boken de har startet på sammen, minste og mamma. Den de leser når det bare finnes de to i verden og de kryper tett inntil og i en ellers stressende hverdag med må-ting og tidsklemme har de mamma-og-minsten-tid. Det kan vi, svarer Ida og minste blir glad og klemmer henne en ekstra gang og Ida kysser begge en gang til og ser den lille gå sammen med den store ut i verden. I kjøkkenvinduet vinker hun og blir plutselig usikker på om de fikk på seg refleks. Hun løper ut og dobbeltsjekker. Joda, begge har refleks. Ungene himler med øynene, mammaen sier at sånn må det være. Så går hun inn, hiver dataen i vesken, glemmer kaffekoppen på benken og slenger på seg jakke. Hun husker å låse døren og så går hun motsatt vei av ungene.

Den verste tiden å kjøre for Bjørn er denne. Selvom han akkurat denne morgenen kjører en helt vanlig bil som verken er stor eller spesielt tung er det mørkt og det regner og snøen er enda ikke kommet for å lyse opp den svarteste tiden av året. Innimellom er det minusgrader om natten og innimellom er det glatt helt tidlig på morgenen. Og innimellom kommer damer med hastverk gående mot bilen, slik at Bjørn ikke ser dem. Og innimellom har de i all sin kjærlighet for ungene glemt seg selv og innimellom har de ikke refleks.

Ida trodde bilen så henne. At lyktene lyste opp godt nok. Hun så jo bilen på så lang avstand. Men han kjørte med nærlys og Ida visste ikke at de ikke ser et menneske uten refleks før mennesket bare er tyve små meter unna. Og Ida visste ikke at en bil, selv med lav fart og gode dekk, likevel ikke kunne stoppe innen han fikk øye på henne. Han prøvde. Han prøvde virkelig. Hjertet pumpet hardt og han ville svinge, men det hadde vært minusgrader denne natten og det var glatt. Som det innimellom er. Og han klarte ikke. Ida sin kropp fikk panikk. Gjennom hodet fløy bilder av ungene og av hvordan de skulle få vite. Gjennom hjertet fløy frykten. Og så var det slutt. Så lett som bare det. Ida hadde ikke refleks og Bjørn klarte ikke se henne.

Mange hjerter ble revet fra hverandre denne morgenen. Kaffekoppen stod på kjøkkenbenken, uvitende om at den aldri skulle brukes igjen. Ungene var på hver sin skole, i et varmt klasserom, med hele hjerter for aller siste gang. Bjørn ble lam. Ikke bokstavelig, men emosjonelt. Og da alt rotet var ryddet opp i og presten hadde vært på skolene og bisettelsen var over og Bjørn hadde, med klump i halsen og lua i hånden og samvittigheten knust et sted bak seg, sagt unnskyld til tre barn som skrek til han og den minste snakket om en bok som aldri ble ferdig og alle gråt og ingen visste sine arme råd og barnas besteforeldre hadde skulet på ham mens de førte hysteriske barn vekk, så satt aldri Bjørn seg i en bil igjen. Han var blitt ødelagt og selvom politiet var greie med ham klarte de ikke å lime ham sammen igjen. For han hadde sett en kvinne inn i øynene i de sekundene tankene hennes fløy gjennom hodet og frykten fløy i hjertet. Og når man har sett det blir man ikke hel igjen. Og han klarte ikke lenger ligge på gulvet med barnebarna, de som var selve livet. For han visste at i et boligfelt lenger ned i byen han bor i var det samlet tre barn som ikke lenger hadde hjertet sitt i kroppen, men liggende på en gravlund i nærheten. Tre barn som mistet den de hadde. For den andre som var deres og bare deres, han som hadde skapt dem og elsket dem sammen med Ida frem til året før, han ble spist av sykdom og lå i graven ved siden av. Og kanskje skal de klare seg bra, disse barna. Til slutt. Men kanskje går det aldri bra igjen. Vi vet ikke enda. Vi får se. Det vi vet er at hadde hun brukt refleks ville han sett henne mye tidligere. Og da hadde jeg kanskje skrevet en historie om en kveld med mamma-og-minsten tid og en bok som ble ferdig og en mann som ble bestefar til tre.

****

Dette er ikke sant. Likevel er det helt sant.
Dette skjer. I morgen, 20 oktober, er det refleksdagen.
Bruk refleks.

9 kommentarer om “Om å dø på en tirsdag”

  1. Så utrolig bra skrevet! Satt med tårer i øynene mot slutten
    det er kjempeviktig med refleks, og i hvert fall nå som mørketiden begynner å melde sin ankomst!

  2. Refleks redder liv. Og slike historier (oppdiktet eller ikke), kan minne på hvor viktig det er å bruke refleks.
    At du skriver dette, kan potensielt redde liv.
    Så takk Line, for påminnelsen ♡

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s