Om å steke en shorts

– Gutten min, sa hun.
De stod i hallen, klare for å skifte. Rundt dem fløy voksne og barn om hverandre, håndballer spratt, en liten jente gråt etter å ha snublet, mens andre jublet og øvde på heiarop. En pappa ba datteren ikke klatre i nettet mens hun var keeper og en tante minnet nevøen på hvilket lag som var hans. Denne mammaen stod i kaoset og merket at det inni henne ble stille. Tankene frøs og det var som om alt annet i hallen forsvant. I verden fantes bare poden og henne selv. Og i hendene holdt hun shortsen hans og hun visste øyeblikkelig at dette kunne bli vanskelig for ham å svelge.
– Gutten min? Hør her… Dette kommer til å gå helt fint, ok? Vi finner ut av det. Men…
Han så på henne.
– Men… på vei hit, så tror jeg kanskje flasken din har lekket litt i bag`en. Det er ikke så ille, men shortsen din er blitt litt våt. Her. Kjenn her. Kan du kjenne det? Men hør her, jeg ordner det. Ok?
Han strakk frem hendene. Først kjente han bare forsiktig. Han strøk på shortsen med fingrene mens den fortsatt lå i hendene hennes, før han så tok shortsen selv. Han klemte på den. Kjente etter. Så løftet han den til ansiktet og la kinnet sitt inntil den våte flekken. Og så begynte han å skjelve litt, før han kastet shortsen i bakken, skrek sint og løp vekk. Mammaens hjerte sluttet å slå i et øyeblikk.

Hun samlet sammen tingene deres. En flaske og en lommebok og skiftet poden skulle ha på etter cup`en. En ytterjakke, litt lunsj, et par hansker, vinterskoene og en shorts som var våt. Og hun fortet seg etter ham. Han satt i en krok med tårer i kinnene og ansiktet i hendene og når hun nærmet seg skrek han at han ville hjem.

– Jeg vet du vil hjem, skatt. Jeg vet det. Men hør her… Hva med… Jeg vet at Oscar har med en ekstra shorts. Skal vi spørre om å få låne den kanskje?
– Nei.

Hun visste jo han ikke kunne låne. Hun visste også at han ikke kunne bruke en annen enn den han hadde planlagt å bruke. Hun visste at han hadde gledet seg til livets aller første håndballcup, samtidig som hun visste at nå som det ble endringer i det som skulle skje, så ble det overveldende. Og skummelt. Og folk gikk forbi dem og kanskje var det noen som himlet med øynene av dette barnet som skrek og skrålet fordi det ikke fikk det som det ville og de skulle bare visst, de menneskene. De skulle bare visst hvor modig han var som satt der og som syntes noe var så vanskelig som det han syntes, helt uten å rømme.

Han hikstet. Mammaen var rådvill.
– Jeg vil bare hjem!, ropte han.
Hun så på ham og så på lokalet. Hun så på hallen og garderoben og på alle de andre barna som også hadde gledet seg til dette, men som ikke ble stoppet av at noe uforutsett hendte.
– Jeg har en idè! Kom hit!
Hun hadde kommet på noe hun trodde kunne løse situasjonen og hun smilte til ham. Raskt pakket hun sammen tingene deres igjen, vintersko og jakker og lunsj og hansker og alt annet man kan trenge for tre timer i en hall og han tørker tårene og så nyskjerrig opp på moren sin og så tok han henne i hånden og ble med. De gikk inn i garderoben, pode og mamma, og hun trodde hun kunne redde det bristede hjertet. Hun så seg rundt. Men hun tok feil.
– Åh, skatt. Jeg tenkte… Åh. Jeg beklager, gutten min. Jeg trodde kanskje, jeg trodde de hadde en hårføner her. Og da kunne vi blåst på shortsen din. Sånn.
Hun blåste på shortsen hans med munnen. Leppen hans begynte å dirre igjen og øynene fyltes med tårer. Hun så at hjertet ble fortvilet og hjernen ble litt redd. Munnen hennes var ikke en hårføner og shortsen ble ikke tørr. Det var jo ikke sånn det skulle være! Han skulle kjøre hit og han skulle få på seg shortsen og få drakt med nummer av treneren og så skulle han spille kamp. Men shortsen var blitt våt og ingenting gikk bra. Han styrtet ut av garderoben igjen.

Mammaen sukket og tørket en egen tåre. Så samlet hun sammen tingene deres, en ytterjakke, litt lunsj, et par hansker, vinterskoene og en shorts som var våt, og så fulgte hun etter ham. De satt seg ved et bord ved kiosken, hun og han. De andre fra laget begynte å samle seg rundt treneren. Det var oppmøtetid før det som skulle være livets aller første håndballkamp. Men i kiosken satt de, en liten og en enda mindre. Ikke hadde de på shorts og ikke samlet de seg rundt treneren. Og han var trist, kamuflert som sint. Mens hun var usikker på hvordan hun best kunne være mamma.

– Vaffel. Nystekt vaffel!

Ordene kom fra kiosken. Hun snudde seg. Der stod en dame. Hun så ut som en mamma. Hun så god ut. Og snill ut. Moren så på poden. Og så på shortsen. Og så på damen i kiosken. Så tok hun shortsen i hendene og reiste seg for å gå bort.

– Hei, sa hun.
– Altså, dette kan jo kanskje høres litt rart ut, men… Ja, på vei hit ble shortsen hans våt. Her. Kjenn her. Og ja, det er litt vanskelig for ham…  Hun tittet bort på hjertet som satt ved bordet. Det er litt vanskelig for ham å ta på seg noe som er vått. Og det er litt vanskelig for ham å låne noen andres. Så jeg bare lurte på… Altså. Er det noen sjanse for at…
Hun fikk nesten ikke snakket ferdig.
– Vi har en ovn!, sa kioskdamen. Kanskje vi kan steke den litt? 
Damen tok shortsen fra moren og snurret rundt som et lykkelig barn med en veldig god idè. Og før mammaen visste ordet av det klemte kioskdamen ut vann fra shortsen med tørkepapir og skrudde på ovnen bak i kiosken.
– Dette fikser vi!, ropte hun til gutten ved bordet. Han så opp fra bordplaten og pustet noen ganger. Og så begynte han å slappe av i musklene sine igjen. Så kom han bort til kiosken han også og plasserte seg trygt bak morens ben. Han ville se.
– Se her. Vi legger den bare på risten sånn. Og så skrur vi på ovnen. Og så lar vi døren stå litt oppe. Se her! Dette går jo supert. Vil du passe på den du, kanskje?
Han nikket raskt. Og så på mammaen sin og smilte. Dette var gøy!

Så da stekte de shortsen hans. En fremmed dame, en pode og en mor.

Noen hjerter og kropper og hoder er mer følsomme enn andre. Noen tåler dårligere at flasken lekker i bilen og shortsen blir våt og noen vil heller reise hele veien hjem igjen enn å låne shorts av noen andre. Noen synes det er vanskeligere enn andre at ting ikke går helt som de har planlagt på forhånd. Da er det fint, synes jeg, at det finnes arrangører som ikke himler med øynene eller sier ekle ting som «det må man tåle», men som heller viser hjerte og forståelse og toleranse og som finner en komfyr og som tørker en liten shorts – akkurat tidsnok til første oppmøte. Og eieren av shortsen ble glad og i stedet for å reise hjem, fikk han spille sin aller første håndballkamp og denne kjempen i liten kropp, han som virker skjør, men som egentlig er sterk, han scora til og med lagets aller, aller første mål.

Ikke alle passer inn i den firkanten vi har laget til dem. Og heldigvis for det. Kjære du damen i Flinthallens kiosk, du som så disse triste, litt redde seks år gamle øynene og som visste akkurat hva du skulle gjøre – du er gull!

Måtte verden fylles med slike som deg.