At det går an?

I dagene frem mot bursdagen min inviterte jeg både nære og kjære, men også perifere, nesten fremmede, mennesker hjem til meg. Jeg skrev at jeg hadde åpent hus, kyllingsuppe og kaker og at om noen ville komme, så var de hjertelig velkomne. Jeg skrev at jeg ikke kjente så mange enda, men at jeg gjerne ville bli bedre kjent. Og sannheten er jo nettopp det. Jeg har mange helt fantastiske mennesker i livet mitt. Noen av dem bor jeg med. Og noen av dem har jeg blitt kjent med i denne nye byen som jeg må gjøre min. Men veldig mange av dem er helt andre steder. Og de som er her har allerede sine grupper med mennesker som de bruker tiden sin på og med. Og det er rett og slett vanskelig å få innpass i allerede etablerte grupper med mennesker. Der alle har sin rolle og sin historie og plassen som «nykomling» ble tatt for tjuetre år siden. Pluss minus.

Det var i alle fall det inntrykket jeg satt med. Før onsdag.

Hvis ikke dette er det første innlegget du leser, så vet du at jeg var nervøs. Hva om ingen kom? Hva om jeg på slutten av dagen ville sitte her med en stor gryte kyllingsuppe og en flokk ungdommer som sympatispiste? Hva om mødrene i gata ville tenke at jeg var enda rarere og hva om foreldrene i ungenes klasser hvisket om bursdagsforsøket der ingen kom? Hva om jeg ble sittende igjen med den kleineste bursdagsfeiringen i manns minne? Det kunne jo skje.

Hva skulle jeg skrevet til dere om dette ble så kleint som det strengt tatt kunne endt opp med å bli?

Tidlig onsdag morgen vekket ungene meg. Og om ingen annen hadde kommet, så ville morgenen med Frode og en flokk store og små barn vært mer enn bra nok. De er favorittene mine og de vet å få en (bonus)mamma til å føle seg spesiell.

To av de fire som bor her. Akkurat disse to er det jeg som har laget ❤

Men de måtte jo dra på jobb og skole. Og igjen satt jeg. Og jeg var veldig usikker på hvor dagen ville ta meg. Skulle jeg stelle meg med en gang? Skulle jeg sette frem kaker eller vente? Tenk om noen kom på formiddagen? Men tenk om ingen kom? Ville kaken bli ødelagt? Nei. Jo. Jeg fikk vente. Jeg ventet. Jeg lagde meg frokost og traktet kaffe og ventet. Og ventet. Og ventet. Og sa til meg selv at det ikke var så rart at ingen kom sånn på formiddagen. De fleste var jo på jobb. Så jeg flyttet på noen blomster. Og flyttet dem tilbake igjen. Og ventet.

Innmari…

… innmari…

… innmari klar for gjester.

Ungene kom hjem fra skolen i to-tiden. Og lurte på hvor gjestene var. Jeg sa som sant var at det fortsatt ikke var sikkert at det kom til å komme noen gjester. Men om det skulle komme noen, så måtte vi nok vente til de var ferdig på jobb.

Klokken ti på tre hadde jeg fått en hel del innmari hyggelige meldinger og telefoner, men fortsatt ingen gjester. Og jeg hadde drukket en kanne kaffe alene og jeg skulle starte på middag. Ville det være lurt å lage den  store porsjonen eller skulle jeg nøye meg med en normal porsjon? Jeg ANTE virkelig ikke. Og tenkte i mitt stille sinn at Herregud. Var dette virkelig nødvendig? Jeg kunne jo bare ha invitert folk jeg kjenner på den vanlige måten? Men nei da. Eller jo da. Jeg kunne jo. Men valgte å la være. Og begynte å kutte opp mat til den store porsjonen.

Og godt var det. Klokken halv fire kom ei av de fineste fra Tønsberg og familien hennes. Like etterpå kom ei annen av de fineste fra Tønsberg. Og så kom noen av mødrene fra gata. Med store hjerter og store smil og mange klemmer. Og fra da av var det noen som kom og noen som gikk resten av ettermiddagen og kvelden. Først ble kjøkkenet fullt. Og så ble stuen full. Og så kom det budbil med oppblåsbar papegøye fra ei av de fineste i Tønsberg som ikke er i Tønsberg lenger, men i Sverige (for papegøyer var hjertelig velkomne stod det i meldingen jeg hadde sendt) og så stod det en fremmed mann i entreen med blomster fra en farmor. Og det fløy unger inne og det fløy unger ute og Frode kom hjem med den største sjokoladekaken og jeg tok et steg til siden og i et øyeblikk bare observerte jeg. Jeg lukket øynene og jeg hørte summing og latter og at nye relasjoner ble skapt og jeg kjente på noe av det beste. Og det sommerfuglene kilte meg under huden og jeg visste at dette, dette er livet. Og sistemann dro ikke før klokken ti.

Jeg er helt lamslått. Av lykke. Tenk at det går an? Og noe av det fineste var ikke en gang dette. Av alt det flotte som skjedde denne onsdagen, så var meldingene jeg fikk utover kvelden noe av det aller fineste. Jeg fikk meldinger fra andre mennesker som satt en del alene rundt i området. Og de ville også veldig gjerne bli bedre kjent. De ville også veldig gjerne drikke kaffe og prate om sånt som er viktig og sånt som ikke er viktig og de ville møte mennesker og de ville møte meg. Men de visste ikke at også jeg satt alene og savnet, så de hadde ikke spurt. Før nå. For nå visste de. Og selv om det finnes noen ugreie der ute, så er de aller fleste mennesker greie. Og virkelig noe av det vakreste jeg vet om. Mennesker som engasjerer og tenker og tolker og føler. Mennesker som tørr og som danser og som skaper. Jeg elsker mennesker. Jeg elsker alt nye mennesker kan tilføre og lære meg. Jeg elsker å utvikles i takt med at mennesker som er annerledes viser meg sider av livet jeg enda ikke kjenner. Og jeg er så takknemlig for at dere finnes, kjære mennesker. Dere som dukker opp på døra og som klemmer og kysser og spiser suppe og sender papegøyer og morsomme brev. Jeg er så takknemlig for at dere byr på dere selv og gir av tiden deres og ønsker å bli enda bedre kjent i fremtiden.

Tusen, tusen takk.

Og tusen, tusen takk til søsknene mine. Ingen av dem kunne komme innom på dagen. Men den ene overrasket meg med sang og finfine festhatter og glitterpotpurri i Tønsberg dagen etter (og jeg elsker finfine hatter, sang og glitterpotpurri!). Og den andre møtte meg på Sola da jeg leverte poden hos faren på Vestlandet og hadde med seg nevøer og ballonger og flagg. Og tok med meg på Dollys og ga meg gave og et hjemmelaget bygg-din-egen-humle sett. For humler skal ikke kunne fly, men gjør det likevel, og hun sier jeg er en humle. Og sånt elsker jeg også.

At det går an? Jeg er helt overveldet og uten ord som kan beskrive hva jeg føler nå og jeg føler meg så… Så… Så elsket.

Tusen, tuuusen, tusen takk! Sånn ser et stykk sliten, dog lykkelig, bursdagsjente ut. Jeg skal ALDRI være redd for å åpne døren og invitere mennesker jeg kjenner og mennesker jeg slettes ikke kjenner på suppe og rundstykker og kaker og sånt igjen. Aldri.

Omsorg i en kopp

Det skjer ofte at vi står stille, han og jeg, jeg og han. Det har jeg fortalt dere om før. Og forbi oss tusler verden i sitt eget tempo og mang et menneske titter inn i dagen vår og lurer nok på hva for noe nå han har gjort, som har en kone gråtende ved siden av seg. Men tårene kommer uten at han gjør noe galt og grepet tar tak rundt pusten uten at han kan noe for det. Og hendene slipper fine ting i gulvet så de knuser helt uten at han kan se det komme. Men i alt står han der. Ved siden av meg. Han lar det gå noen minutter. Så kanskje noen timer. Og inni meg gir det seg ikke, det som skjer. Det river i meg at han må tåle dette og hjertet gjør om mulig enda vondere enn før, for nå går det ikke bare utover meg at skrubbsårene stadig blør. Nå går det også utover han. Og han fortjener det ikke. Og jeg vil så gjerne svare når han spør, men ordene vet jeg ikke hvordan uttales og stemmen klarer jeg ikke bruke. Og jeg vil så gjerne legge meg inntil når han ber, men kroppen er nummen og sjela er grå. Men denne tålmodige skapningen jeg er så velsignet å være gift med forstår at det snart går greiere. Hjernen må bare stable seg på bena igjen og det tar tid noen ganger. Du er modig, sier han. Jeg fnyser. Nesa er rød og rennende og øyevippene har klistret seg sammen og på genseren er det snørr og det er vanskelig å tro på at man er modig de gangene man selv føler seg så inderlig blottlagt og annerledes. Men han sier det igjen. Og igjen. Du er modig, sier han. Og så lar han det gå noen minutter til. Kanskje timer. Kanskje til og med dager. I verste fall går det uker.

Etter en stund begynner kloen i brystet å slippe taket. Og tårene faller ikke like tungt til gulvet. Kanskje begynner jeg å få oversikt over situasjonen som satt meg ut av spill eller kanskje har situasjonen rett og slett gått over. Om det så var en endring i en plan jeg lente meg mot eller om det var to spørsmål fra et barn samtidig som jeg prøvde å huske noe eller kanskje var det at han ryddet på kjøkkenet når jeg tenkte jeg skulle gjøre det senere. Kanskje hadde butikken flyttet på varer jeg visste hvor var eller kanskje måtte vi dra i en helt annen butikk. Kanskje skulle jeg organisere noe og kanskje hadde jeg litt dårlig tid. Det er ikke mer som skal til før hodet kan slutte å prate med kroppen og hjertet får vondt fordi hjernen skrur seg av. Men etter en stund begynner det alltid å gå bra igjen. Litt etter litt. Jeg synes virkelig du er modig, sier han igjen.

Vet dere hva han gjorde i dag? Midt i frokost og ei som hadde lekser fra i går og en som glemte å spise, for han ville bare spille på pad`en og det var hår som skulle flettes og busspenger og gymbagger og sånt, så satt han en kopp kaffe på bordet. Midt i livet og det som skjedde. Og på koppen stod det at jeg ikke var en dråpe i havet, men hele havet i en dråpe. Og det var en tegning av oss på den. Og det stod at han skulle være min for alltid. Midt der, i frokosten. I hverdagen. I alle mine vanskelige dager. Så ga han meg kaffe og så ser han meg. Den jeg som finnes et sted der inne, bak skrubbsårene på hjernen og alle utfordringene.

Og innimellom gråter jeg på kjøkkenet. Og innimellom klarer jeg ikke å prate. Men ofte går det bra. Ofte ler vi. Og går turer og diskuterer bøker og setninger og land vi vil se. Og ofte stryker vi hverandre på armen eller sender en lapp med et hjerte. Ikke bare denne tirsdagen, men andre tirsdager. Og jeg elsker han for alt han er. Ikke bare for styrken og støtten. Men for dagene han synger Kentucky Fried Chicken låta høyt ute blant folk og gangene han tvinger is på hele flokken og dagene han bare er. Og innimellom står vi stille mens verden tusler forbi i sitt eget tempo og kanskje himler de med øynene og tenker Stakkars mann. De har bare flyttet på smøret og nå skal hun stå her og gråte. Men han elsker meg på grunn av, ikke på tross av, sånt. For det er sånn han er. Og om ikke det er kjærlighet, så vet ikke jeg.

Kjære mamma, dette går bra.

Å være mamma er tidlige morgener og våkne netter og skrubbsår og tårer. Det er å være den som får sinnet og frustrasjonen når verden er stygg mot en som er liten. Det er vaske gulv og sofa og tak og tær og oftere enn man skulle tro på forhånd gråte mens man gjør det. Å være mamma er å være den strenge. Den som ikke vil være bestevenn, men forelder. Den som finner balansen mellom vennlig og støttespiller og samtidig være tydelig og konsekvent. Det er å være den som sier nei når andre sier ja, fordi noe i hjertet føles galt. Det er å kjenne på magefølelsen og følge intuisjonen og vite at man har rett selv når dører slamres og øyne himles og noen skriker jeg hater deg. Å være mamma er å gjemme seg i kottet for å hvile en liten stund. Det er å være tilstede, både for den som er litt større og den som er liten og gjerne den midt i mellom som trenger noe helt annet. Det er å gå på akkord med seg selv og så få dårlig samvittighet. H-e-l-e tiden. Det er å ikke sove, fordi ungdommen er ute og hjertet er bare halvt. Det er å la en som er stor løsrive seg. Å være mamma er å la det voksne barnet ta gale valg og like vel stå støtt ved siden av og elske for alltid. Det er å kjenne et sted på innsiden at noe ikke er som det bør og kjempe for et barn som ikke kan kjempe selv. Det er å lage dinosauregg og prinsessefisk og sjørøvergryte til middag og bekymre seg over poden som aldri spiser. Å være mamma er å ikke kjøpe den buksa på salg til seg selv, men kjøpe vanntette supervotter til prinsesse alltid-lage-snømann. Å være mamma er å kunne se om barnet er av typen som trenger sånn eller slik og klare å møte det der det er. Å være mamma er å vite om du må være støtten i ryggen til en som er redd eller om du må være havnen en utforsker kan komme hjem igjen til. Det er å steke en shorts på håndballturnering eller beskytte en spurvunge som har mistet skallet for raskt. Det er å stå i stormen og kjempe kampen og være muren en som er liten kan gjemme seg bak. Det er å innimellom slutte å elske seg selv, men alltid, alltid elske en annen. Det er å ha hjertet gående på utsiden av kroppen og hver eneste dag være redd for at noe skal skje.

Å  være mamma er å tillate barnet å kjenne på vonde følelser selvom alt man vil er å ta det vekk. Det er å være så sliten, så sliten, men gjennom alt være den barnet kan teste motet sitt hos. Å være den som har grenser som kan tøyes, for kan ikke barnet teste hos deg, hvor vil han utagere da? Å være mamma er å tåle at ungen kjenner på sånt som er vondt og la dem finne ut av det selv. Med deg i ryggen. Men uten deg i førersetet. Å være mamma er å kysse en panne som er varm og se feberen herje i kroppen og ringe lege både når når man bør og ikke bør. For heller ti ganger for mye, ikke sant?

For nemlig.

Å være mamma er å gråte på kjøkkenet fordi middagen har brent seg og lekser ikke er gjort og noe har knust og ungen hyler og hjertet risser med kniv i sjela at dette fikset du ikke bra. Og i noen øyeblikk raser verden over huset og man aner ikke hvordan man skal komme seg gjennom dagen på en måte som blir god. Og kanskje eksploderer man. Ikke så det blir farlig eller skummelt, men fordi stressnivået i kroppen er så innmari høyt at man ikke orker noe mer. Eller så setter man seg kanskje ned med ryggen til kjøkkenskapet og lar tårer på størrelse med små hus treffe gulvet. Og så kommer det en stubb bort til en. En liten plutt, en med koseklut og tutt i munnen og som gir verdens beste koser. Og han koser deg. Og så kommer ei som er større, ei som skjønner at grensen er nådd. Og som kan si at skal vi gjøre leksene her, kanskje?. Og så kommer den største. Ikke så stor at han kan bo hvor han vil, men stor nok til å se også mamma er menneske. Og så foreslår han pizza. Og mammaen tørker tårene og ser på gjengen foran seg. Og så ler hun. For der inne i det rommet er akkurat da all kjærligheten i verden, fordelt på tre unger som er trygge og elsket og som tross alt viser seg som ganske allrighte mennesker når de må. Og hun vet at det ikke gjør noe at de ser henne sånn en gang i ny og ne. Og hun vet det ikke gjør noe at de i et lite øyeblikk overtok styringen og kom med gode forslag. For hun tar roret igjen like etterpå og så blir de liggende på gulvet, alle fire, med frossenpizza til middag og lekser litt hulter til bulter og idyll som varer til noe går galt igjen. Men å være mamma er å kunne ta med seg sånt inn i ukene som kommer og årene som kommer og frem til dagen man ikke lenger finnes her på jorden og vite at gjennom alt gjorde man i alle fall det man kunne.

Kjære mamma der ute.
Du er sterk.
Og selv når du er trøtt er du våken.
Når du er liten er du stor.
Du er veldig viktig.
Du står i stormen og selv når du bøyes til du brister, så brekker du ikke.
Du er god nok.
Du er perfekt uperfekt.
Og for noen er  du alt.

Det finnes de der ute med fasiten vi alltid sier vi ikke har. Men vi har dem. For de er mange, disse fasitene. Og de tusler foran oss hver eneste dag. De viser oss den hele tiden. Når de lar oss bære dem. Når de lar oss trøste og bysse og hjelpe dem å finne ro. Når de spiser maten vi gir dem og når de tørr å vise oss hvor sterke de er i troen på noe. Når de har latterkrampe og når de leker og utforsker verden og når de faller og reiser seg opp igjen. Når de står på på skolen, når de viser seg som gode venner og når de stiller opp for en som er svak. De gir oss fasiten på jobben vi gjør når de kryper inntil en kveld det tordner eller lar oss se dem utfolde seg.

Å være mamma er å få æren av å være den som får plukke opp kroppen i enden av armene som strekker seg fra sengen. Det er å få i en annens øyne at man er perfekt, akkurat slik man er. Med hengepupper og myke mager og rotete hår og joggebukse. Å være mamma er å få hjerter kastet etter seg hele tiden, i form av Pokemontegninger og fuglebrett og fnising og en ungdom som sier Takk med blikket etter at man har stått støtt i rollen som forelder. Det er oransje kort med røde hjerter poden har klippet ut helt av seg selv. Det er verdens aller fineste kjærlighet.

Verdens reneste kjærlighet, overført til fysisk form.

Kjære mamma der ute. Du biologiske mamma, adoptivmamma, fostermor og bonusforelder. Kjære du som er en av to mammaer og kjære du som er alene. Kjære du med mange barn og du som mistet ditt alt for tidlig. Kjære du som har annerledesbarn som krever mer enn de vanlige barna og kjære du som lever et liv som krever ekstra av deg. Kjære du med helse som gjør at alt koster litt mer for nettopp deg. Kjære du som er helt vanlig og som bar gjør så godt du kan. Du er en superheltinne. Og du fortjener å vite det. Gratulerer med dagen! Jobben du gjør er fabelaktig og hjertet ditt er stort. Vær stolt. Og senk guarden. Dette går bra.

Om å bli mor

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Jeg stod i vinduet på Tønsberg sykehus, forsiktig gjemt bak lette gardiner som luktet vaskemiddel og glede. I et annet rom kan de ha luktet vaskemiddel og sorg eller vaskemiddel og noe usikkert, men hos meg luktet de vaskemiddel og glede. Og jeg husker at det snødde lett på utsiden. Store flak som lyste opp januarmørket der de falt sakte ned mot bakken som ventet. Og solen lå fortsatt under horisonten, men natt var blitt til grytidlig dag og bare sykepleierene og morgenfuglene og jeg var våkne.

I en kurv ved siden av meg lå hun. Hun var fortsatt ny. Og skjør. Men sterk. Jeg visste enda ikke hvor sterk, men jeg visste hun var sterk. Jeg hadde visst det lenge allerede.

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Pusten min dugget mot ruten der jeg stod i fjerde etasje, høyt over byen jeg var så glad i, og skuet utover dagen som sakte var i emning. En mann langt der nede, med stresskoffert og frakk og en viktig jobb, praiet en taxi og tre sykepleiere gikk fra jobb, med kaffe i hånden og kanskje et barn sovende hjemme. En katt lusket over helikopterplassen på andre siden av gaten og i huset ovenfor ble et lys slått på. Kanskje skulle noen lage matpakke eller vekke en hun elsket. En ung gutt syklet ned sykehusbakken, med frostrøyk rundt ansiktet og fremtiden foran seg. Og jeg stod i dette vinduet og jeg tenkte; så rart. 

Så rart at verden bare kan våkne og gå videre slik. Så rart at dagen bare kan fortsette som en helt vanlig dag, når den egentlig er alt annet enn det. Så rart at de kan våkne denne mandagen, disse menneskene der ute, tilsynelatende uvitende om at det skjedde i natt. Så rart at ikke verden står stille eller at solen lager himmelen vakrere enn vanlig. Så rart at ikke stjernen danser eller at mannen der nede vinker eller at fuglene står opp tidlig bare for oss. Så rart at disse menneskene kan bry seg om stresskofferter og kaffe og morgenritualer da det finnes noe så innmari mye viktigere å bry seg om i dag. Så rart. Verden er jo blitt et finere sted.

Vet de det ikke? At i dag er hun født. Thea, min tøffe Thea. I dag er hun født. Og jeg er blitt mor. Så rart.

Vakreste. Gratulerer med 11 år på kloden. Du er fabelaktig. Jeg elsker deg.

 

Hus blir hjem

Vet du hva jeg elsker? Virkelig elsker? Jeg elsker låse meg inn i huset mitt og se skoene som slenger i gangen. Jeg elsker å se en matboks fra i går og en jakke ved siden av kleshengeren og jeg elsker å se hvordan de små i dette huset er så innmari opptatt med alt annet enn å passe på at yttertøy og sekker og støvler er på rekke, slik jeg liker at det er. Jeg elsker å gå inn i stuen min og se blomstene fra han jeg elsker. Han jeg er gift med. Han som stadig gir meg blomster og som sjeldent tørr å kjøpe annet enn roser, men som denne gangen kjøpte blomstenes svane. Noen lange, nydelige stilker, med rotete, rosa blomster på toppen. Vakre, er de! Jeg elsker å se bordet som er laget spesielt til oss. Det er smalt, fordi jeg ville ha det sånn. Og det er langt fordi vi er mange. Og fordi å sitte sammen er fint. Jeg elsker oliventreet i karnappvinduet, det vi kjøpe en dag jeg var trist og som gjorde meg glad igjen på en måte bare oliventrær kan. Og jeg elsker de små kassene på veggen. De som er fylt med minner fra gamledager og noe fra moren hans og glassflasken fra Tønsberg Bryggeri. Der er det første bildet jeg printet ut av oss og under står det til evigheten og ved siden av står bordkortbøkene fra bryllupet. De vi enda ikke har lest, men som vi gleder oss veldig til å lese. Jeg elsker måten lyset treffer saueskinnsfellene våre på, akkurat etter at de andre har reist på skole og jobb og hunden og jeg er alene hjemme og alt vi trenger å gjøre er å se på saueskinnsfeller som bader i lys og holde oss friske. Det er bare jeg som elsker dem, saueskinnsfellene altså, men til gjengjeld elsker jeg dem nok for oss alle. Jeg elsker lukten av kjøkkenet og lyden av andre etasje og hvordan tapetet føles mot fingrene. Og jeg elsker kirkebenken jeg kjøpte for 300,- mens jeg satt i en konfirmasjon og hvordan den hører til her og bare her. Jeg elsker at vi bor rett ved en lyktestolpe slik at jeg alltid kan se om det snør og jeg elsker peisen og barnerommene og de lune fargene vi har valgt og jeg elsker at det synes at vi bor her og lever her, hele gjengen.

Og vet du hva jeg elsker mest? Jeg elsker at etter snart halvannet år med tilpasning, med prøving og med feiling og med litt mitt og litt ditt, litt hans og litt vårt og litt deres, etter jeg vil sånn og skulle vi ikke heller, så ser jeg meg rundt og så kniper det godt i kroppen. Det kribler bak knærne og noe varmt legger seg i meg. Og hus er blitt til hjem. Det elsker jeg.

Det er ikke på tross av

Det var tidlig morgen. Himmelen var fortsatt mørk, med et dryss av stjerner hengslengt over sitt eget teppe. Gresset var stivt av frost og rim og et sted i horisonten prøvde solen å gni det trøtte ut av øynene for å stå opp. Gaten var stille og selv fuglene og kattene og trærne beveget seg sakte. Jeg våknet, uvitende om at dette var dagen da jeg ikke lenger skulle bli likt på tross av.

Det var en tirsdag. June hadde invitert meg med. Det var like før barnevakten ikke kom, men så kom hun tidsnok likevel. Og dagen hadde gått som den skulle, med barnehage og skole og kaffe med noen jenter jeg liker godt og middag og bading og lekser og sånt. Og nå stod barnevakten i gangen og jeg kysset barna på kinnet og ba dem oppføre seg fint og så slang jeg skjerfet rundt halsen og tok håret i en dott og sprang ut i Junes bil. Den som stod på utsiden av garasjen og bare ventet på å få ta meg med til fremtiden.

Jeg håndhilste raskt på ham, etter å ha blitt introdusert på vei inn døren til Tolvsrød Bok og Papir. Liv visste hvem jeg var og hun mente vi hadde litt til felles. Men jeg hadde ikke mer å si enn hei og han hadde ikke mer å si enn hei, så vi sa hei og så satt jeg meg på plassen min, helt bakerst til venstre.

Først snakket Liv Gade, glødende og varmt og vakkert om bøker hun kunne smake og lukte og føle mens hun leste. Og så skulle han avslutte det hele. Han skulle fortelle om den nye boken sin og om veien frem mot realisert drøm og humpene man gjerne møter på veien dit. Og jeg syntes det hørtes spennende ut.

Her er jeg, bakerst til venstre, med rotete hår. På dagen to år siden i dag. Og her er Liv midt i sitt eget foredrag, bare minutter før hun skal slippe til Frode. Og June sitter med hestehale og rosa genser og helt uvitende om hva hun har tatt meg med på. Og akkurat nå, to år senere, sitter jeg verken bak eller til venstre for noen. Og verken Liv eller June er her. Men Frode er her. Og jeg har fortsatt rotete hår.

Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Men jeg likte historien hans og ville gjerne fortelle ham det. Men han var opptatt med autografer når jeg gikk forbi og jeg ville ikke forstyrre. Jeg vil sjeldent forstyrre. Så jeg skrev en mail. Og en mail ble til to og til tre. Og så ble det på SMS i stedet og plutselig en kveld ringte han. Og en deilig prosess startet. Fra sjenanse til selvtillit, fra usikkerhet til trygghet. Fra forsiktig gjensidighet til ønsket om noe mer. Og det vokste seg større og finere. Innimellom ord og setninger og tolkning av tekster. Men denne dagen visste jeg det enda ikke. Jeg visste ikke hvordan huden hans føltes mot min eller hvor trygg favnen hans kunne bli en stormfull kveld i livet. Jeg visste ikke, det slo meg ikke en gang, at han kunne være den evigheten som ventet. At han var den jeg drømte om, men ikke turte håpe på. Denne dagen visste jeg enda ikke at himmelen kunne være andre steder enn over oss.

Dagen hadde kommet og gått og over meg hadde kvelden igjen funnet huset mitt. De første stjernene begynte å dukke opp på plassene sine et sted langt der oppe. Gresset var blitt stivt av frost og rim og kuldegradene natten ville pakke seg inn i. På utsiden var gaten blitt stille og selv fuglene og kattene og trærne, de som fortsatt var våkne, beveget seg sakte og livet gikk videre. På innsiden var en kort mail sendt avgårde. Det var inspirerende, skrev jeg. Tusen takk. Håper du har en fin kveld. Og håper vi sees igjen. Og så la jeg meg, uvitende om at jeg denne dagen hadde funnet han som skulle lære meg at himmelen er en følelse man kan bo i. Mannen det skulle vise seg at elsker meg, ikke på tross av, men på grunn av, den nye jeg er blitt.

Frode. Du er gull. Jeg mangler ord. Men tusen takk.

Kan jeg ta ved?

Jeg fryser. Det er litt kaldt her nå. Er det ok om jeg fyrer litt?
Jeg sendte en melding til han jeg er gift med, han som akkurat da var på jobb, mens jeg var hjemme alene.

Kjære deg, bruk all veden du trenger, svarer han.
Han skriver at jeg aldri skal måtte sitte hjemme og fryse og være usikker på om jeg kan bruke av veden han har kjøpt. Den er jo ikke hans. Den er vår.

Ok, takk.

Så jeg tar litt ved og fyrer i peisen. Og så går det noen dager.

Kan jeg ta litt ved?
Jeg sender en melding til han jeg er gift med. Jeg har en erindring om at jeg har spurt tidligere, men jeg er ikke helt sikker på hva vi kom frem til. Og det er egentlig rart at jeg føler at jeg likevel bør spørre, for han er jo typen som aldri bestemmer noe. Han blir aldri sint og han sier jo alltid ja til det meste. Men jeg spør likevel, for på innsiden av meg vokser det en usikkerhet jeg ikke forstår så godt. Og jeg husker ikke om vi har laget en plan for den veden.

Du kan alltid ta ved, hjertet mitt.
Han svarer så fint.

Ok, tenker jeg. Og tar litt ved.

Jeg vet ikke hvor lang tid det går etter det igjen. Kanskje en dag. Kanskje to. Men jeg er alene hjemme og jeg skjelver selv under teppet i sofaen. Og jeg sender en melding til han jeg er gift med.

Du? Jeg tror jeg har spurt om dette før, men kan jeg ta litt ved?
Om han blir oppgitt så viser han det ikke. Han bare puster rolig og svarer tydelig og aldri på en måte som gjør at jeg føler meg dum. Han slenger ofte på et hjerte også.

Vakring, du kan bruke all veden, hvis du vil ❤

Ok. Tusen takk. 

Og nå sitter jeg her og i et øyeblikk kjente jeg litt på at jeg tok en vedkubbe uten å spørre. For jeg ble usikker på hvor mye ved jeg kunne ta. Og jeg var på vei til å sende han en melding. Men denne gangen kom jeg på det selv. At jeg kan bruke all veden hvis jeg vil. For han har svart det nå, flere ganger på rad. Han har gitt meg ved og forståelse og mye, mye respekt med å svare flere ganger. Og han vet at hvis han en eneste gang hadde sagt til meg at vi burde spare litt til senere, så ville jeg i all overskuelig fremtid vært usikker på hvor mye ved jeg kan ta når jeg er alene hjemme og han er på jobb.  Og så ville jeg fryst og ikke turt å sende en melding, for jeg ville følt meg dum og visst at dette er egentlig enkelt. Dette er sånt folk forstår. Og jeg vet at jeg egentlig er smart. Men jeg skjønner ikke hvor mye ved jeg kan ta hvis beskjeden på onsdag ikke er lik den på mandag. Det er som den gangen på Kysthospitalet, da kveldsmaten skulle være smøremat, men plutselig ble koldtbord og jeg ikke forstod om jeg kunne varme kyllingen eller ikke, så jeg tok meg en tallerken og litt majones og jeg varmet ikke opp noe av det og jeg satt meg raskt ned, sånn at ingen skulle se hvor hardt og fort hjertet mitt hamret. Jeg spiste litt av det, ryddet etter meg og gråt når jeg gikk. Ingen så det. Trodde jeg. Men like etterpå kom en sykepleier til rommet mitt og sa at hun synes jeg er flink. For jeg skjønner mye, men diffuse ting som ved eller mail eller uventede kveldsmater er vanskelig. Og det er kanskje det som er aller vanskeligst med disse skrubbsårene på hjernen. Å skulle forklare noen at sånt er vanskelig, samtidig som jeg fikser teoriprøven lekende lett under en måned etter at jeg begynte å lese og de som er eksperter på sånne som meg nevnte at innlæringen kunne bli vanskelig, men innlæringen gikk enkelt og prøven var over på ti minutter og jeg klarte det bedre enn de fleste, selv friske. Så jeg klarer ikke forklare hvorfor jeg ikke forstår hvor mye ved jeg kan ta. Eller om jeg skal varme kyllingen min. Eller, om jeg får to mail om det samme temaet, hvilken skal jeg egentlig svare på?  Jeg vet ikke selv hvorfor det er sånn. Men at noen himler litt med øynene og mumler det er jo veldig rart da, når man prøver å fortelle at det sånn, det stikker litt i hjertet.

Men jeg lærer stadig. Og nå skal jeg ta litt ved og så skal jeg fyre i peisen og så skal jeg ikke spørre først. Fremgang.

Det ingen sa

Ingen fortalte meg da jeg vokste opp at en barndom med litt røffe kanter er det de aller fleste har. Ingen fortalte meg at å finne seg selv oppi alt ville være så vanskelig. Ingen fortalte meg på forhånd at det ofte kunne bli trøblete å holde hodet over vann og at verden var skrudd sammen slik at når du først fikk fotfeste, så ble det ofte flom og glatt å stå igjen. Ingen sa at å elske var så latterlig skummelt. At å få barn var et stadig behov for å vite. Hvor er de? Hva gjør de? Gråter de? Trives de? Er det sånne som mobber eller blir de ertet litt selv? Tørr de å si det til meg? Ingen sa at man ble nødt å plukke hjertet sitt fra hverandre og gi det bort til menneskene i livet sitt.

Ingen fortalte meg at å finne en mann man elsker så inderlig mye som jeg elsker min betyr at man hver eneste dag håper man er god nok, selvom han alltid sier at man er det. At man stadig er redd for å miste, på enten den ene eller andre måten. At å elske, det er å være aller mest redd.

Ingen fortalte meg at om jeg skulle få barn, så ville jeg måtte ta hjertet ut av kroppen og rive av en liten bit og gi det til en liten fyr som ikke vet å gå ned fra ting på en normal måte. En liten del av meg ligger akkurat nå i hånden på en fyr med lang lugg. En som liker å klatre høyt og løpe fort og som synes det beste er å være ninja, selv da luggen gjør at han ikke ser så godt som han burde. Han bryr seg ikke særlig om at hjertet mitt ikke liker å være ninja uten syn. En annen del er med ei som turner på trening. Hun tar zaltoer høyt oppe i luften og hun smeller med dører og hun mener noe om mye, med liten respekt for hjertet hun har med seg på turen. Det hjertet som er redd for zaltoer og flikkflakker og annet som går fort og rundt og rundt eller høyt og som i alle fall ikke liker å smelle med dører eller alltid skulle mene så voldsomt. Men hun bærer nå rundt på det likevel. Ingen fortalte meg at å finne en mann man elsker så inderlig mye som jeg elsker min betyr at man hver eneste dag håper man er god nok, selvom han alltid sier at man er det. At man stadig er redd for å miste, på enten den ene eller andre måten. At å elske, det er å være aller mest redd. Ingen sa til meg at jeg skulle måtte være så redd hele tiden. Ingen fortalte meg at å være sterk betød å være svak ganske ofte og at å si nei innimellom er bedre enn å si ja. Ingen fortalte meg at å være god også betyr å sette grenser og å være streng og innimellom gjøre andre lei seg. Ingen fortalte meg da jeg var liten at å være voksen var omtrent det samme, bare med litt mer erfaring i å være slik. Ingen fortalte meg at de beste dagene ville være de som kom etter en storm, med uventet besøk fra noen man savner og muligheten til å sitte på gulvet med hver sin kaffe og snakke om sånt man ikke snakker om mens man sitter i sofaen på den ordentlige måten. Ingen sa at å gå til butikken selv eller å mestre middager eller samle venninner til ost og kjeks og vin og se på dem mens de ikke vet det ville bli de tingene som skulle varme hjertet mye mer enn å alltid ha god helse eller nok penger eller problemfrie år.

For han er som en myk junidag. Det er sant. Og samtidig som en lun og lang juleferie, med pelspledd og lange måltider og ribbelukt og en dompapp på utsiden.

Ingen fortale meg heller hvor latterlig deilig det er med skitne unger som fniser, som får lov til noe sjeldent, som å leke med mel eller boble med sugerøret eller spise godteri på en onsdag. Ingen fortalte meg hvor fint det ville føles når et stort barn ble lite igjen og la seg inntil og snakket om drømmer hun hadde og kjærlighetssorg og sa ting som Men du hadde jo helt rett og da ikke si jeg vet det tilbake, men huff, det var synd å høre. Ingen fortalte meg hvor berikende den uforbeholdne kjærligheten til små mennesker med null respekt for hjertet ditt kan være.Ingen fortalte meg at å elske til man gråter kanskje er den fineste måten å elske på, for det gjøres med hele kroppen og hele hjertet og hele sjelen. Og når man finner en mann man kan stå inntil og føle seg hjemme hos og så innse at man elsker så høyt at man gråter fordi å miste ville vært det verste, da er det egentlig fint. For han er som en myk junidag. Det er sant. Og samtidig som en lun og lang juleferie, med pelspledd og lange måltider og ribbelukt og en dompapp på utsiden. Tenk å møte en mann som er som de beste barndomsdrømmene. En som tar våren med seg inn på mørke novemberdager. En som fikk hjertet mitt i gave og som har lovet å passe godt på det for alltid. Han er trygg og når jeg ser i øynene hans, så ser jeg glassverandaen jeg har drømt om og et falmet bryllupsbilde og jeg kjenner følelsen av å faktisk bli elsket til evigheten. Men hadde noen fortalt meg at livet kom til å bli så turbulent og at fotfestet bare holdt seg litt av gangen og at man stadig skulle ha vondt og at hjertet ble delt opp i små biter og plassert rundt hos mennesker som slettes ikke tenker over at de har det med seg og at når man elsker aller høyest, da er man også redd og gråter, så vet jeg jammen ikke om jeg hadde turt.

Ingen fortalte meg at å være sterk betød å være svak ganske ofte og at å si nei innimellom er bedre enn å si ja. Ingen fortalte meg at å være god også betyr å sette grenser og å være streng og innimellom gjøre andre lei seg. Ingen fortalte meg da jeg var liten at å være voksen var omtrent det samme, bare med litt mer erfaring i å være slik.

Da hadde jeg kanskje svart nei takk når livet ble pakket inn i gråpapir og gitt meg i gave en gang for lenge siden. Dette er ikke for meg, kunne jeg svart. Jeg vil ikke vokse opp med rufsete kanter. Og  jeg vil ikke dele hjertet mitt i små biter og gi det til mennesker som klarer å miste sine egne sko i skogen. Jeg vil ikke elske til jeg gråter eller være redd hele tiden eller ha vondt eller stadig måtte lære nye ting om meg selv. Jeg vil ikke miste fotfestet hver gang jeg finner tilbake til det eller lære å puste med hodet under vann. Helt uvitende om hvor frekt deilig sånt egentlig er og hvor mye godt som kommer med et hjerte som tørr.

Jeg vet heldigvis ikke hva som venter heller. For av alt jeg ikke vil, så vil jeg aller minst si nei takk til det deiligste jeg vet.

Livet. Du er digg.

Selvutløser på Ringshaug, en deilig sommerdag i Tønsberg 2013.

Kanskje viktig likevel?

I går ble en dag der det var nok å være tilstede, med venninner jeg er glad i og unger jeg ikke har sett på lenge. Med busstur på morgenen og lavendellukt fra klærne. Med minnet om den samme dagen fem år tidligere et sted i hjertet og med troen på at om fem år fra nå går det enda litt bedre. Om å faktisk fylle fem, i en alder av tjueåtte. Med kaffe på termokoppen og blomster fra kjærester. Blomster som forteller en historie, der hvert strå er et år som har gått og hver rose et menneske som har støttet meg gjennom den tiden. En venn eller venninne, en søster eller en far eller en mor. En som har sett museskrittene som maratoner og som har vært stolt av det jeg har gjort. Og når jeg ikke har gjort noe har de sagt at det har vært greit og at jeg ikke alltid må gjøre noe, men hvis jeg vil klarer jeg sikkert litt til snart. Og midt i alle rosene og stråene og pynten stod en Wandaorkidé, den sterkeste av dem alle. Og han sa det var meg og jeg sa at det var fint. Så gråt jeg litt og klemte han. Og det var en sånn dag. En dag der jeg ikke trengte noe mer enn det næreste og kjæreste. Det som oppi alt er det fineste. Jeg trengte i alle fall ikke å være på butikker som solgte aviser og slikt. Det holdt med besøket jeg måtte ha innom Narvesen for å kjøpe togbilletten hjem og han bak disken kjente meg fra forsiden han solgte.

«Fin historie!» sa han.
«Den er ihjelfortalt.«, svarte jeg.
«Den er viktig«, svarte han.
Så gikk jeg.

Jeg vet ikke om den er viktig. Den er ikke viktig som krigen i Syria er viktig. Eller som flyktningeleirene som er overfylt og barna som fryser uten tilgang til mat, klær eller kjærlighet. Det er fanger uten helsehjelp i Malawi og det er 300.000 sentralamerikanere  som blir utsatt for drap, vold og overgrep på flukt gjennom Mexico hvert eneste år. Det er voldtektssaker som blir henlagt her hjemme, selv med overgrepet festet på film. Det er eldre som blir liggende i sin egen urin og det er barn som er vitne til at mor dreper far. Sånt er viktig. Viktigviktig. Det er så mye som er viktig. Det finnes kriser over alt og  havbunnen er dekket med lik. Men kanskje er det nettopp derfor noen syntes det var fint å lese denne i hjelfortalte historien, om en modig liten jente som gjorde det hjertet sa hun burde og ikke det kroppen hennes fortalte at hun skulle. For instinktet var å gjemme seg. Likevel ble hun. Og at hun ble er en av grunnene til at jeg er her i dag, så oppegående og frisk som jeg tross alt er. Og egentlig skulle det bare bli en liten notis. Hvis de fikk plass. Og så, på bussen på vei til Tønsberg og to jeg bryr meg mye om, begynte det å tikke inn bilder fra folk som hadde sett meg over hele landet. På forsiden. Til en av Norges aller største aviser.

Først stusset jeg over at media fortsatt gadd, for nå er det få steder historien ikke har vært. Så begynte jeg å tenke over hva folk måtte mene, at de enda en gang skulle måtte sitte med ansiktet mitt i frokosten sin. Men så hørte jeg stemmen til Thea, den modige, lille, et sted i bakhodet. Der hun hvisket: «Tenk hvis et annet barn leser og skjønner hva hun skal gjøre hvis mammaen nesten dør? Da kan hun redde mammaen sin.» Og så ble det viktig likevel.

Vi hadde ikke snakket om hva hun skulle gjøre eller hvor hun skulle ringe, den mandagen for fem år siden. Men hun skjønte det av seg selv og det var flaks. For intuisjonen til barna forteller dem noe helt annet hvis de blir tvunget til å stå alene i en situasjon som ryster grunnmuren under bena deres.

Så snakk med barnet ditt. Kan det adressen sin? Kan det nummeret til enten brann, politi eller sykebil? Vet det at så lenge det husker bare et av nummerne, så er det greit? Vet sønnen eller datteren din hvordan komme seg forbi tastelåsen, hvis du har kode? For det skulle ikke skje meg og det kommer sikkert ikke til å skje deg. Men skjer det likevel er det ikke sikkert du har tid til å vente på en voksen.

Å kunne nødnumrene kan redde liv. Å kunne bare ett av dem holder.
Og har du tid (det bør du ta deg), så lær barnet ditt denne sangen.
Den er laget i samarbeid av Idèbank for småbarnsforeldre (en side alle småbarnsforeldre burde stikke innom oftere heller enn sjeldnere) og Alfabetika (her kan du tegne nødnumrene, hvor kult er ikke det?) og den er skikkelig fin:

(Meld: Hvis ditt øre henger ned)
BÆ-BU SANGEN:

En brann er ikke tull, 
du må ringe 1-1-0
Har du fått en tyv på do,
må du ringe 1-1-2
Har du veldig vondt et sted,
må du ringe 1-1-3,
det er lett å huske det!

(Og er du usikker på hvordan den synges, så spol deg frem til 6.43 her. Det er Theamor og lillebror med mat i munnen som viser landet via God Morgen Norge hvordan det kan gjøres;) De er også skikkelig fine.)

Og her er forsiden jeg unngikk i går. Og her er teksten som står på innsiden. Ikke fikk jeg meg til å kjøpe den og ikke fikk jeg meg til å ta bilde av den. Heldigvis var det mange andre som gjorde det og som passet på å sende meg det i alle tenkelige vinkler og lyssettinger, inkludert et bredt og variert utvalgt mellommåltider plasser over. Så, konklusjonen er: Lær barnet ditt å ringe etter hjelp.     Foto: Yvonne Hasseli

Om å elske og bli elsket igjen

Jeg bestemte meg tidlig for å være en blogg uten bilder. Fordi om jeg klarte å bli en blogg som ble lest på grunn av litterære kvaliteter og fordi jeg traff noe i noen, kanskje et sted bak det myke i hjertet, så ville jeg bli så glad. Men om jeg la ut bilder samtidig ville jeg ikke visst om det var bildene eller teksten som traff. Det finnes dog ingen regel uten unntak. Og unntaket kom for noen dager siden, da bryllupsfotografene våre (www.bryllups-fotografene.no) kom innom med minnepinnen fra bryllupet. De hadde pyntet den med sløyfe og fylt den med over femhundre bilder. Vi satt over kaffen og satt oss rundt spisebordet. Så begynte jeg å gråte ❤ For en magi det var å få gjenoppleve dagen gjennom øyeblikk fanget i linsen de bar rundt halsen.

Det hele var om å gifte seg. Om å bruke dagen på å feire at man elsker og at man blir elsket igjen. Om kjærlighet, raushet og toleranse. Om sommerens vakreste eventyr, om noe som er meningen og om å danse i gresset. Latterkramper og fine kjoler, mennesker man ikke har sett på lenge og de man ser hver dag. Om to familier som blir en skikkelig fin en, om forelskelse og bringebærrosa kinn. Om han som er min og om å være hans. Om det reneste jeg vet om, om et hjerte som er mykt og som kun banker for han og om det som er så inderlig sjeldent helt ekte gjensidighet, respekt, tålmodighet og kjærlighet.

Som Carina skrev i diktet sitt til oss;

«Du har ikke sagt farvel. Du har ikke ofret eller tapt. Du har formet en tilværelse, du har gitt, og dere har skapt. Dere har lovet hverandre troskap, tålmodighet og tid. Disse enkle små tingene, som er det gjevest et menneske kan gi.

Dere har sagt hei, god dag, kom hit, og med beundring jeg ser deres vei. Hun har ikke sagt farvel i dag Frode, hun har funnet seg selv i deg. Han har ikke tapt eller ofret Line, han har vunnet tillit og ærlighet. Jeg hever glasset for dere to, for størst av alt er kjærlighet.»

Jeg skrev en gang om å elske til evigheten.Om myke hender på korsryggen når noe er vanskelig, hender som hvisker jeg er her. Jeg går ikke. Du er flink. Svale dager og en grill og et par ekstra sett med venner i hagen. Datterplukkede blomster og pledd over bena og å glemme at man er voksen et øyeblikk og le så høyt at fuglene tier fordi et av barna inne i bilen har lært en helt ny vits. Sånne ting. Sånne små, latterlig gøyale, uviktige ting – som, som sagt, står igjen som det største på jord. Og det viktigste på jord. Og det fineste på jord. Som et lett slør av magi som blir liggende over kroppen hele natten gjennom. Som gjør det lett å sovne og som gjør søvnen god. Som gjør natten litt lysere og litt kortere og litt bedre. Og som gjør dagen som kommer til noe ennå bedre.

Noen ting kan ikke fortelles om gjennom ord eller setninger eller støv som danser så sakte, så flott, i lyset fra en sol som er på vei ned. Lette slør av magi og fregner som fniser og vitsebilturer er ikke verdig ord som tynger dem. Det er opplevelser som man bare får gjennom en frekk flørt med livet.

Dagene er varierte. Det finnes mange morgenstunder helt uten dans eller pannekaker. Det finnes mange kveldssoler som ikke skaper dansende, fint støv. Det finnes dårlige dager og middager som ikke blir lagd. Men innimellom alt det finnes det Øyeblikk. Noen varer ikke et helt sekund en gang, mens andre varer time etter time. Innimellom alt det finnes De Små Tingene. Og Livet. Og alt det Fine. Og det er så vannvittig mye av det. Og gjennom alt er han der. Og han er min. Og jeg er så stolt. Og jeg elsker han så mye at jeg tror jeg kan sprekke snart. Og om ikke jeg sprekker så skal jeg fortsette å elske han. Dag etter dag etter dag med Øyeblikk. Det er deilig det.

Han har øyne som skinner og som er speilet inn til en sjel som er god. Han er den som uten et ord får meg til å føle meg vakrere og viktigere og flinkere og finere. Men sannsynligheten for at han dukker opp og våre veier krysses er minimal. I verden bor det akkuart nå mer enn syv milliarder mennesker. At jeg skal treffe han jeg elsker og at han skal elske meg tilbake, det er som å finne den stjernen på himmelen som ble tent i det øyeblikket jeg selv ble født. Den stjernen har jeg funnet og den ene har dukket opp i livet mitt.

«For det er fint å elske til man sprekker» skrev jeg til Thea for noen måneder siden, «men det er finere å ikke trenge det for å bli hel.» Og da det øyeblikket kom at jeg følte meg hel uten han, stod han der. Han tok meg i hånden og jeg smilte og vi sa hva vi het. Og han snakket og jeg lyttet og så dro vi hvert til vårt. Uten å vite hva som var blitt sådd på innsiden av et hjerte som var lukket. Og kanskje var det timing eller kanskje var det flaks. Men jeg tror det var meningen. I øynene hans så jeg hverdager og fnising og nærhet. Og kvelder med mine ben over hans og en samtale som var dyp og kanskje litt viktig. Og i latteren hans hørte jeg lystighet og fryd og føtter som danset og raslingen av meg som virvlet rundt og rundt i løvet en høstdag jeg var lykkelig. Bare fordi. Og kanskje er det det som er det første tegnet på kjærlighet? I personen skjebnen har bestemt at man skal elske hører man lyden av fremtid og omsorg og krangler som blir løst sittende på kjøkkengulvet, med hendene flettet inn i hverandres og et inderlig ønske om å forstå en annen.

Nå har vi vært gift i litt over en måned. Resten av livet er vårt. Og i morgen reiser vi for å feire nettopp det i Italia. Det blir fint.