At det går an?

I dagene frem mot bursdagen min inviterte jeg både nære og kjære, men også perifere, nesten fremmede, mennesker hjem til meg. Jeg skrev at jeg hadde åpent hus, kyllingsuppe og kaker og at om noen ville komme, så var de hjertelig velkomne. Jeg skrev at jeg ikke kjente så mange enda, men at jeg gjerne ville bli bedre kjent. Og sannheten er jo nettopp det. Jeg har mange helt fantastiske mennesker i livet mitt. Noen av dem bor jeg med. Og noen av dem har jeg blitt kjent med i denne nye byen som jeg må gjøre min. Men veldig mange av dem er helt andre steder. Og de som er her har allerede sine grupper med mennesker som de bruker tiden sin på og med. Og det er rett og slett vanskelig å få innpass i allerede etablerte grupper med mennesker. Der alle har sin rolle og sin historie og plassen som «nykomling» ble tatt for tjuetre år siden. Pluss minus.

Det var i alle fall det inntrykket jeg satt med. Før onsdag.

Hvis ikke dette er det første innlegget du leser, så vet du at jeg var nervøs. Hva om ingen kom? Hva om jeg på slutten av dagen ville sitte her med en stor gryte kyllingsuppe og en flokk ungdommer som sympatispiste? Hva om mødrene i gata ville tenke at jeg var enda rarere og hva om foreldrene i ungenes klasser hvisket om bursdagsforsøket der ingen kom? Hva om jeg ble sittende igjen med den kleineste bursdagsfeiringen i manns minne? Det kunne jo skje.

IMG_1875
Hva skulle jeg skrevet til dere om dette ble så kleint som det strengt tatt kunne endt opp med å bli?

Tidlig onsdag morgen vekket ungene meg. Og om ingen annen hadde kommet, så ville morgenen med Frode og en flokk store og små barn vært mer enn bra nok. De er favorittene mine og de vet å få en (bonus)mamma til å føle seg spesiell.

IMG_1827
To av de fire som bor her. Akkurat disse to er det jeg som har laget ❤

Men de måtte jo dra på jobb og skole. Og igjen satt jeg. Og jeg var veldig usikker på hvor dagen ville ta meg. Skulle jeg stelle meg med en gang? Skulle jeg sette frem kaker eller vente? Tenk om noen kom på formiddagen? Men tenk om ingen kom? Ville kaken bli ødelagt? Nei. Jo. Jeg fikk vente. Jeg ventet. Jeg lagde meg frokost og traktet kaffe og ventet. Og ventet. Og ventet. Og sa til meg selv at det ikke var så rart at ingen kom sånn på formiddagen. De fleste var jo på jobb. Så jeg flyttet på noen blomster. Og flyttet dem tilbake igjen. Og ventet.

Ungene kom hjem fra skolen i to-tiden. Og lurte på hvor gjestene var. Jeg sa som sant var at det fortsatt ikke var sikkert at det kom til å komme noen gjester. Men om det skulle komme noen, så måtte vi nok vente til de var ferdig på jobb.

Klokken ti på tre hadde jeg fått en hel del innmari hyggelige meldinger og telefoner, men fortsatt ingen gjester. Og jeg hadde drukket en kanne kaffe alene og jeg skulle starte på middag. Ville det være lurt å lage den  store porsjonen eller skulle jeg nøye meg med en normal porsjon? Jeg ANTE virkelig ikke. Og tenkte i mitt stille sinn at Herregud. Var dette virkelig nødvendig? Jeg kunne jo bare ha invitert folk jeg kjenner på den vanlige måten? Men nei da. Eller jo da. Jeg kunne jo. Men valgte å la være. Og begynte å kutte opp mat til den store porsjonen.

Og godt var det. Klokken halv fire kom ei av de fineste fra Tønsberg og familien hennes. Like etterpå kom ei annen av de fineste fra Tønsberg. Og så kom noen av mødrene fra gata. Med store hjerter og store smil og mange klemmer. Og fra da av var det noen som kom og noen som gikk resten av ettermiddagen og kvelden. Først ble kjøkkenet fullt. Og så ble stuen full. Og så kom det budbil med oppblåsbar papegøye fra ei av de fineste i Tønsberg som ikke er i Tønsberg lenger, men i Sverige (for papegøyer var hjertelig velkomne stod det i meldingen jeg hadde sendt) og så stod det en fremmed mann i entreen med blomster fra en farmor. Og det fløy unger inne og det fløy unger ute og Frode kom hjem med den største sjokoladekaken og jeg tok et steg til siden og i et øyeblikk bare observerte jeg. Jeg lukket øynene og jeg hørte summing og latter og at nye relasjoner ble skapt og jeg kjente på noe av det beste. Og det sommerfuglene kilte meg under huden og jeg visste at dette, dette er livet. Og sistemann dro ikke før klokken ti.

IMG_1906IMG_1913IMG_1923IMG_1933IMG_1935

Jeg er helt lamslått. Av lykke. Tenk at det går an? Og noe av det fineste var ikke en gang dette. Av alt det flotte som skjedde denne onsdagen, så var meldingene jeg fikk utover kvelden noe av det aller fineste. Jeg fikk meldinger fra andre mennesker som satt en del alene rundt i området. Og de ville også veldig gjerne bli bedre kjent. De ville også veldig gjerne drikke kaffe og prate om sånt som er viktig og sånt som ikke er viktig og de ville møte mennesker og de ville møte meg. Men de visste ikke at også jeg satt alene og savnet, så de hadde ikke spurt. Før nå. For nå visste de. Og selv om det finnes noen ugreie der ute, så er de aller fleste mennesker greie. Og virkelig noe av det vakreste jeg vet om. Mennesker som engasjerer og tenker og tolker og føler. Mennesker som tørr og som danser og som skaper. Jeg elsker mennesker. Jeg elsker alt nye mennesker kan tilføre og lære meg. Jeg elsker å utvikles i takt med at mennesker som er annerledes viser meg sider av livet jeg enda ikke kjenner. Og jeg er så takknemlig for at dere finnes, kjære mennesker. Dere som dukker opp på døra og som klemmer og kysser og spiser suppe og sender papegøyer og morsomme brev. Jeg er så takknemlig for at dere byr på dere selv og gir av tiden deres og ønsker å bli enda bedre kjent i fremtiden.

Tusen, tusen takk.

Og tusen, tusen takk til søsknene mine. Ingen av dem kunne komme innom på dagen. Men den ene overrasket meg med sang og finfine festhatter og glitterpotpurri i Tønsberg dagen etter (og jeg elsker finfine hatter, sang og glitterpotpurri!). Og den andre møtte meg på Sola da jeg leverte poden hos faren på Vestlandet og hadde med seg nevøer og ballonger og flagg. Og tok med meg på Dollys og ga meg gave og et hjemmelaget bygg-din-egen-humle sett. For humler skal ikke kunne fly, men gjør det likevel, og hun sier jeg er en humle. Og sånt elsker jeg også.

IMG_1945IMG_1941IMG_1950IMG_1955IMG_1965IMG_1962IMG_1960

At det går an? Jeg er helt overveldet og uten ord som kan beskrive hva jeg føler nå og jeg føler meg så… Så… Så elsket.


Tusen, tuuusen, tusen takk! Sånn ser et stykk sliten, dog lykkelig, bursdagsjente ut. Jeg skal ALDRI være redd for å åpne døren og invitere mennesker jeg kjenner og mennesker jeg slettes ikke kjenner på suppe og rundstykker og kaker og sånt igjen. Aldri.

Omsorg i en kopp

Det skjer ofte at vi står stille, han og jeg, jeg og han. Det har jeg fortalt dere om før. Og forbi oss tusler verden i sitt eget tempo og mang et menneske titter inn i dagen vår og lurer nok på hva for noe nå han har gjort, som har en kone gråtende ved siden av seg. Men tårene kommer uten at han gjør noe galt og grepet tar tak rundt pusten uten at han kan noe for det. Og hendene slipper fine ting i gulvet så de knuser helt uten at han kan se det komme. Men i alt står han der. Ved siden av meg. Han lar det gå noen minutter. Så kanskje noen timer. Og inni meg gir det seg ikke, det som skjer. Det river i meg at han må tåle dette og hjertet gjør om mulig enda vondere enn før, for nå går det ikke bare utover meg at skrubbsårene stadig blør. Nå går det også utover han. Og han fortjener det ikke. Og jeg vil så gjerne svare når han spør, men ordene vet jeg ikke hvordan uttales og stemmen klarer jeg ikke bruke. Og jeg vil så gjerne legge meg inntil når han ber, men kroppen er nummen og sjela er grå. Men denne tålmodige skapningen jeg er så velsignet å være gift med forstår at det snart går greiere. Hjernen må bare stable seg på bena igjen og det tar tid noen ganger. Du er modig, sier han. Jeg fnyser. Nesa er rød og rennende og øyevippene har klistret seg sammen og på genseren er det snørr og det er vanskelig å tro på at man er modig de gangene man selv føler seg så inderlig blottlagt og annerledes. Men han sier det igjen. Og igjen. Du er modig, sier han. Og så lar han det gå noen minutter til. Kanskje timer. Kanskje til og med dager. I verste fall går det uker.

Etter en stund begynner kloen i brystet å slippe taket. Og tårene faller ikke like tungt til gulvet. Kanskje begynner jeg å få oversikt over situasjonen som satt meg ut av spill eller kanskje har situasjonen rett og slett gått over. Om det så var en endring i en plan jeg lente meg mot eller om det var to spørsmål fra et barn samtidig som jeg prøvde å huske noe eller kanskje var det at han ryddet på kjøkkenet når jeg tenkte jeg skulle gjøre det senere. Kanskje hadde butikken flyttet på varer jeg visste hvor var eller kanskje måtte vi dra i en helt annen butikk. Kanskje skulle jeg organisere noe og kanskje hadde jeg litt dårlig tid. Det er ikke mer som skal til før hodet kan slutte å prate med kroppen og hjertet får vondt fordi hjernen skrur seg av. Men etter en stund begynner det alltid å gå bra igjen. Litt etter litt. Jeg synes virkelig du er modig, sier han igjen.

Vet dere hva han gjorde i dag? Midt i frokost og ei som hadde lekser fra i går og en som glemte å spise, for han ville bare spille på pad`en og det var hår som skulle flettes og busspenger og gymbagger og sånt, så satt han en kopp kaffe på bordet. Midt i livet og det som skjedde. Og på koppen stod det at jeg ikke var en dråpe i havet, men hele havet i en dråpe. Og det var en tegning av oss på den. Og det stod at han skulle være min for alltid. Midt der, i frokosten. I hverdagen. I alle mine vanskelige dager. Så ga han meg kaffe og så ser han meg. Den jeg som finnes et sted der inne, bak skrubbsårene på hjernen og alle utfordringene.


Og innimellom gråter jeg på kjøkkenet. Og innimellom klarer jeg ikke å prate. Men ofte går det bra. Ofte ler vi. Og går turer og diskuterer bøker og setninger og land vi vil se. Og ofte stryker vi hverandre på armen eller sender en lapp med et hjerte. Ikke bare denne tirsdagen, men andre tirsdager. Og jeg elsker han for alt han er. Ikke bare for styrken og støtten. Men for dagene han synger Kentucky Fried Chicken låta høyt ute blant folk og gangene han tvinger is på hele flokken og dagene han bare er. Og innimellom står vi stille mens verden tusler forbi i sitt eget tempo og kanskje himler de med øynene og tenker Stakkars mann. De har bare flyttet på smøret og nå skal hun stå her og gråte. Men han elsker meg på grunn av, ikke på tross av, sånt. For det er sånn han er. Og om ikke det er kjærlighet, så vet ikke jeg.

Kjære mamma, dette går bra.

Å være mamma er tidlige morgener og våkne netter og skrubbsår og tårer. Det er å være den som får sinnet og frustrasjonen når verden er stygg mot en som er liten. Det er vaske gulv og sofa og tak og tær og oftere enn man skulle tro på forhånd gråte mens man gjør det. Å være mamma er å være den strenge. Den som ikke vil være bestevenn, men forelder. Den som finner balansen mellom vennlig og støttespiller og samtidig være tydelig og konsekvent. Det er å være den som sier nei når andre sier ja, fordi noe i hjertet føles galt. Det er å kjenne på magefølelsen og følge intuisjonen og vite at man har rett selv når dører slamres og øyne himles og noen skriker jeg hater deg. Å være mamma er å gjemme seg i kottet for å hvile en liten stund. Det er å være tilstede, både for den som er litt større og den som er liten og gjerne den midt i mellom som trenger noe helt annet. Det er å gå på akkord med seg selv og så få dårlig samvittighet. H-e-l-e tiden. Det er å ikke sove, fordi ungdommen er ute og hjertet er bare halvt. Det er å la en som er stor løsrive seg. Å være mamma er å la det voksne barnet ta gale valg og like vel stå støtt ved siden av og elske for alltid. Det er å kjenne et sted på innsiden at noe ikke er som det bør og kjempe for et barn som ikke kan kjempe selv. Det er å lage dinosauregg og prinsessefisk og sjørøvergryte til middag og bekymre seg over poden som aldri spiser. Å være mamma er å ikke kjøpe den buksa på salg til seg selv, men kjøpe vanntette supervotter til prinsesse alltid-lage-snømann. Å være mamma er å kunne se om barnet er av typen som trenger sånn eller slik og klare å møte det der det er. Å være mamma er å vite om du må være støtten i ryggen til en som er redd eller om du må være havnen en utforsker kan komme hjem igjen til. Det er å steke en shorts på håndballturnering eller beskytte en spurvunge som har mistet skallet for raskt. Det er å stå i stormen og kjempe kampen og være muren en som er liten kan gjemme seg bak. Det er å innimellom slutte å elske seg selv, men alltid, alltid elske en annen. Det er å ha hjertet gående på utsiden av kroppen og hver eneste dag være redd for at noe skal skje.

Å  være mamma er å tillate barnet å kjenne på vonde følelser selvom alt man vil er å ta det vekk. Det er å være så sliten, så sliten, men gjennom alt være den barnet kan teste motet sitt hos. Å være den som har grenser som kan tøyes, for kan ikke barnet teste hos deg, hvor vil han utagere da? Å være mamma er å tåle at ungen kjenner på sånt som er vondt og la dem finne ut av det selv. Med deg i ryggen. Men uten deg i førersetet. Å være mamma er å kysse en panne som er varm og se feberen herje i kroppen og ringe lege både når når man bør og ikke bør. For heller ti ganger for mye, ikke sant?

16711918_10154086654816876_514780276390772429_n
For nemlig.

Å være mamma er å gråte på kjøkkenet fordi middagen har brent seg og lekser ikke er gjort og noe har knust og ungen hyler og hjertet risser med kniv i sjela at dette fikset du ikke bra. Og i noen øyeblikk raser verden over huset og man aner ikke hvordan man skal komme seg gjennom dagen på en måte som blir god. Og kanskje eksploderer man. Ikke så det blir farlig eller skummelt, men fordi stressnivået i kroppen er så innmari høyt at man ikke orker noe mer. Eller så setter man seg kanskje ned med ryggen til kjøkkenskapet og lar tårer på størrelse med små hus treffe gulvet. Og så kommer det en stubb bort til en. En liten plutt, en med koseklut og tutt i munnen og som gir verdens beste koser. Og han koser deg. Og så kommer ei som er større, ei som skjønner at grensen er nådd. Og som kan si at skal vi gjøre leksene her, kanskje?. Og så kommer den største. Ikke så stor at han kan bo hvor han vil, men stor nok til å se også mamma er menneske. Og så foreslår han pizza. Og mammaen tørker tårene og ser på gjengen foran seg. Og så ler hun. For der inne i det rommet er akkurat da all kjærligheten i verden, fordelt på tre unger som er trygge og elsket og som tross alt viser seg som ganske allrighte mennesker når de må. Og hun vet at det ikke gjør noe at de ser henne sånn en gang i ny og ne. Og hun vet det ikke gjør noe at de i et lite øyeblikk overtok styringen og kom med gode forslag. For hun tar roret igjen like etterpå og så blir de liggende på gulvet, alle fire, med frossenpizza til middag og lekser litt hulter til bulter og idyll som varer til noe går galt igjen. Men å være mamma er å kunne ta med seg sånt inn i ukene som kommer og årene som kommer og frem til dagen man ikke lenger finnes her på jorden og vite at gjennom alt gjorde man i alle fall det man kunne.

Kjære mamma der ute.
Du er sterk.
Og selv når du er trøtt er du våken.
Når du er liten er du stor.
Du er veldig viktig.
Du står i stormen og selv når du bøyes til du brister, så brekker du ikke.
Du er god nok.
Du er perfekt uperfekt.
Og for noen er  du alt.

Det finnes de der ute med fasiten vi alltid sier vi ikke har. Men vi har dem. For de er mange, disse fasitene. Og de tusler foran oss hver eneste dag. De viser oss den hele tiden. Når de lar oss bære dem. Når de lar oss trøste og bysse og hjelpe dem å finne ro. Når de spiser maten vi gir dem og når de tørr å vise oss hvor sterke de er i troen på noe. Når de har latterkrampe og når de leker og utforsker verden og når de faller og reiser seg opp igjen. Når de står på på skolen, når de viser seg som gode venner og når de stiller opp for en som er svak. De gir oss fasiten på jobben vi gjør når de kryper inntil en kveld det tordner eller lar oss se dem utfolde seg.

Å være mamma er å få æren av å være den som får plukke opp kroppen i enden av armene som strekker seg fra sengen. Det er å få i en annens øyne at man er perfekt, akkurat slik man er. Med hengepupper og myke mager og rotete hår og joggebukse. Å være mamma er å få hjerter kastet etter seg hele tiden, i form av Pokemontegninger og fuglebrett og fnising og en ungdom som sier Takk med blikket etter at man har stått støtt i rollen som forelder. Det er oransje kort med røde hjerter poden har klippet ut helt av seg selv. Det er verdens aller fineste kjærlighet.

16731514_10154902129060539_600547237_o
Verdens reneste kjærlighet, overført til fysisk form.

Kjære mamma der ute. Du biologiske mamma, adoptivmamma, fostermor og bonusforelder. Kjære du som er en av to mammaer og kjære du som er alene. Kjære du med mange barn og du som mistet ditt alt for tidlig. Kjære du som har annerledesbarn som krever mer enn de vanlige barna og kjære du som lever et liv som krever ekstra av deg. Kjære du med helse som gjør at alt koster litt mer for nettopp deg. Kjære du som er helt vanlig og som bar gjør så godt du kan. Du er en superheltinne. Og du fortjener å vite det. Gratulerer med dagen! Jobben du gjør er fabelaktig og hjertet ditt er stort. Vær stolt. Og senk guarden. Dette går bra.

Om å bli mor

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Jeg stod i vinduet på Tønsberg sykehus, forsiktig gjemt bak lette gardiner som luktet vaskemiddel og glede. I et annet rom kan de ha luktet vaskemiddel og sorg eller vaskemiddel og noe usikkert, men hos meg luktet de vaskemiddel og glede. Og jeg husker at det snødde lett på utsiden. Store flak som lyste opp januarmørket der de falt sakte ned mot bakken som ventet. Og solen lå fortsatt under horisonten, men natt var blitt til grytidlig dag og bare sykepleierene og morgenfuglene og jeg var våkne.

I en kurv ved siden av meg lå hun. Hun var fortsatt ny. Og skjør. Men sterk. Jeg visste enda ikke hvor sterk, men jeg visste hun var sterk. Jeg hadde visst det lenge allerede.

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Pusten min dugget mot ruten der jeg stod i fjerde etasje, høyt over byen jeg var så glad i, og skuet utover dagen som sakte var i emning. En mann langt der nede, med stresskoffert og frakk og en viktig jobb, praiet en taxi og tre sykepleiere gikk fra jobb, med kaffe i hånden og kanskje et barn sovende hjemme. En katt lusket over helikopterplassen på andre siden av gaten og i huset ovenfor ble et lys slått på. Kanskje skulle noen lage matpakke eller vekke en hun elsket. En ung gutt syklet ned sykehusbakken, med frostrøyk rundt ansiktet og fremtiden foran seg. Og jeg stod i dette vinduet og jeg tenkte; så rart. 

Så rart at verden bare kan våkne og gå videre slik. Så rart at dagen bare kan fortsette som en helt vanlig dag, når den egentlig er alt annet enn det. Så rart at de kan våkne denne mandagen, disse menneskene der ute, tilsynelatende uvitende om at det skjedde i natt. Så rart at ikke verden står stille eller at solen lager himmelen vakrere enn vanlig. Så rart at ikke stjernen danser eller at mannen der nede vinker eller at fuglene står opp tidlig bare for oss. Så rart at disse menneskene kan bry seg om stresskofferter og kaffe og morgenritualer da det finnes noe så innmari mye viktigere å bry seg om i dag. Så rart. Verden er jo blitt et finere sted.

Vet de det ikke? At i dag er hun født. Thea, min tøffe Thea. I dag er hun født. Og jeg er blitt mor. Så rart.

741122_10151392013505539_1641916550_o
Vakreste. Gratulerer med 11 år på kloden. Du er fabelaktig. Jeg elsker deg.

 

Hus blir hjem

Vet du hva jeg elsker? Virkelig elsker? Jeg elsker låse meg inn i huset mitt og se skoene som slenger i gangen. Jeg elsker å se en matboks fra i går og en jakke ved siden av kleshengeren og jeg elsker å se hvordan de små i dette huset er så innmari opptatt med alt annet enn å passe på at yttertøy og sekker og støvler er på rekke, slik jeg liker at det er. Jeg elsker å gå inn i stuen min og se blomstene fra han jeg elsker. Han jeg er gift med. Han som stadig gir meg blomster og som sjeldent tørr å kjøpe annet enn roser, men som denne gangen kjøpte blomstenes svane. Noen lange, nydelige stilker, med rotete, rosa blomster på toppen. Vakre, er de! Jeg elsker å se bordet som er laget spesielt til oss. Det er smalt, fordi jeg ville ha det sånn. Og det er langt fordi vi er mange. Og fordi å sitte sammen er fint. Jeg elsker oliventreet i karnappvinduet, det vi kjøpe en dag jeg var trist og som gjorde meg glad igjen på en måte bare oliventrær kan. Og jeg elsker de små kassene på veggen. De som er fylt med minner fra gamledager og noe fra moren hans og glassflasken fra Tønsberg Bryggeri. Der er det første bildet jeg printet ut av oss og under står det til evigheten og ved siden av står bordkortbøkene fra bryllupet. De vi enda ikke har lest, men som vi gleder oss veldig til å lese. Jeg elsker måten lyset treffer saueskinnsfellene våre på, akkurat etter at de andre har reist på skole og jobb og hunden og jeg er alene hjemme og alt vi trenger å gjøre er å se på saueskinnsfeller som bader i lys og holde oss friske. Det er bare jeg som elsker dem, saueskinnsfellene altså, men til gjengjeld elsker jeg dem nok for oss alle. Jeg elsker lukten av kjøkkenet og lyden av andre etasje og hvordan tapetet føles mot fingrene. Og jeg elsker kirkebenken jeg kjøpte for 300,- mens jeg satt i en konfirmasjon og hvordan den hører til her og bare her. Jeg elsker at vi bor rett ved en lyktestolpe slik at jeg alltid kan se om det snør og jeg elsker peisen og barnerommene og de lune fargene vi har valgt og jeg elsker at det synes at vi bor her og lever her, hele gjengen.

Og vet du hva jeg elsker mest? Jeg elsker at etter snart halvannet år med tilpasning, med prøving og med feiling og med litt mitt og litt ditt, litt hans og litt vårt og litt deres, etter jeg vil sånn og skulle vi ikke heller, så ser jeg meg rundt og så kniper det godt i kroppen. Det kribler bak knærne og noe varmt legger seg i meg. Og hus er blitt til hjem. Det elsker jeg.

Det er ikke på tross av

Det var tidlig morgen. Himmelen var fortsatt mørk, med et dryss av stjerner hengslengt over sitt eget teppe. Gresset var stivt av frost og rim og et sted i horisonten prøvde solen å gni det trøtte ut av øynene for å stå opp. Gaten var stille og selv fuglene og kattene og trærne beveget seg sakte. Jeg våknet, uvitende om at dette var dagen da jeg ikke lenger skulle bli likt på tross av.

Det var en tirsdag. June hadde invitert meg med. Det var like før barnevakten ikke kom, men så kom hun tidsnok likevel. Og dagen hadde gått som den skulle, med barnehage og skole og kaffe med noen jenter jeg liker godt og middag og bading og lekser og sånt. Og nå stod barnevakten i gangen og jeg kysset barna på kinnet og ba dem oppføre seg fint og så slang jeg skjerfet rundt halsen og tok håret i en dott og sprang ut i Junes bil. Den som stod på utsiden av garasjen og bare ventet på å få ta meg med til fremtiden.

Jeg håndhilste raskt på ham, etter å ha blitt introdusert på vei inn døren til Tolvsrød Bok og Papir. Liv visste hvem jeg var og hun mente vi hadde litt til felles. Men jeg hadde ikke mer å si enn hei og han hadde ikke mer å si enn hei, så vi sa hei og så satt jeg meg på plassen min, helt bakerst til venstre.

Først snakket Liv Gade, glødende og varmt og vakkert om bøker hun kunne smake og lukte og føle mens hun leste. Og så skulle han avslutte det hele. Han skulle fortelle om den nye boken sin og om veien frem mot realisert drøm og humpene man gjerne møter på veien dit. Og jeg syntes det hørtes spennende ut.

14800768_10153988305995980_1290142606_n
Her er jeg, bakerst til venstre, med rotete hår. På dagen to år siden i dag. Og her er Liv midt i sitt eget foredrag, bare minutter før hun skal slippe til Frode. Og June sitter med hestehale og rosa genser og helt uvitende om hva hun har tatt meg med på. Og akkurat nå, to år senere, sitter jeg verken bak eller til venstre for noen. Og verken Liv eller June er her. Men Frode er her. Og jeg har fortsatt rotete hår.

Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Men jeg likte historien hans og ville gjerne fortelle ham det. Men han var opptatt med autografer når jeg gikk forbi og jeg ville ikke forstyrre. Jeg vil sjeldent forstyrre. Så jeg skrev en mail. Og en mail ble til to og til tre. Og så ble det på SMS i stedet og plutselig en kveld ringte han. Og en deilig prosess startet. Fra sjenanse til selvtillit, fra usikkerhet til trygghet. Fra forsiktig gjensidighet til ønsket om noe mer. Og det vokste seg større og finere. Innimellom ord og setninger og tolkning av tekster. Men denne dagen visste jeg det enda ikke. Jeg visste ikke hvordan huden hans føltes mot min eller hvor trygg favnen hans kunne bli en stormfull kveld i livet. Jeg visste ikke, det slo meg ikke en gang, at han kunne være den evigheten som ventet. At han var den jeg drømte om, men ikke turte håpe på. Denne dagen visste jeg enda ikke at himmelen kunne være andre steder enn over oss.

Dagen hadde kommet og gått og over meg hadde kvelden igjen funnet huset mitt. De første stjernene begynte å dukke opp på plassene sine et sted langt der oppe. Gresset var blitt stivt av frost og rim og kuldegradene natten ville pakke seg inn i. På utsiden var gaten blitt stille og selv fuglene og kattene og trærne, de som fortsatt var våkne, beveget seg sakte og livet gikk videre. På innsiden var en kort mail sendt avgårde. Det var inspirerende, skrev jeg. Tusen takk. Håper du har en fin kveld. Og håper vi sees igjen. Og så la jeg meg, uvitende om at jeg denne dagen hadde funnet han som skulle lære meg at himmelen er en følelse man kan bo i. Mannen det skulle vise seg at elsker meg, ikke på tross av, men på grunn av, den nye jeg er blitt.

Frode. Du er gull. Jeg mangler ord. Men tusen takk.

Kan jeg ta ved?

Jeg fryser. Det er litt kaldt her nå. Er det ok om jeg fyrer litt?
Jeg sendte en melding til han jeg er gift med, han som akkurat da var på jobb, mens jeg var hjemme alene.

Kjære deg, bruk all veden du trenger, svarer han.
Han skriver at jeg aldri skal måtte sitte hjemme og fryse og være usikker på om jeg kan bruke av veden han har kjøpt. Den er jo ikke hans. Den er vår.

Ok, takk.

Så jeg tar litt ved og fyrer i peisen. Og så går det noen dager.

Kan jeg ta litt ved?
Jeg sender en melding til han jeg er gift med. Jeg har en erindring om at jeg har spurt tidligere, men jeg er ikke helt sikker på hva vi kom frem til. Og det er egentlig rart at jeg føler at jeg likevel bør spørre, for han er jo typen som aldri bestemmer noe. Han blir aldri sint og han sier jo alltid ja til det meste. Men jeg spør likevel, for på innsiden av meg vokser det en usikkerhet jeg ikke forstår så godt. Og jeg husker ikke om vi har laget en plan for den veden.

Du kan alltid ta ved, hjertet mitt.
Han svarer så fint.

Ok, tenker jeg. Og tar litt ved.

Jeg vet ikke hvor lang tid det går etter det igjen. Kanskje en dag. Kanskje to. Men jeg er alene hjemme og jeg skjelver selv under teppet i sofaen. Og jeg sender en melding til han jeg er gift med.

Du? Jeg tror jeg har spurt om dette før, men kan jeg ta litt ved?
Om han blir oppgitt så viser han det ikke. Han bare puster rolig og svarer tydelig og aldri på en måte som gjør at jeg føler meg dum. Han slenger ofte på et hjerte også.

Vakring, du kan bruke all veden, hvis du vil ❤

Ok. Tusen takk. 

Og nå sitter jeg her og i et øyeblikk kjente jeg litt på at jeg tok en vedkubbe uten å spørre. For jeg ble usikker på hvor mye ved jeg kunne ta. Og jeg var på vei til å sende han en melding. Men denne gangen kom jeg på det selv. At jeg kan bruke all veden hvis jeg vil. For han har svart det nå, flere ganger på rad. Han har gitt meg ved og forståelse og mye, mye respekt med å svare flere ganger. Og han vet at hvis han en eneste gang hadde sagt til meg at vi burde spare litt til senere, så ville jeg i all overskuelig fremtid vært usikker på hvor mye ved jeg kan ta når jeg er alene hjemme og han er på jobb.  Og så ville jeg fryst og ikke turt å sende en melding, for jeg ville følt meg dum og visst at dette er egentlig enkelt. Dette er sånt folk forstår. Og jeg vet at jeg egentlig er smart. Men jeg skjønner ikke hvor mye ved jeg kan ta hvis beskjeden på onsdag ikke er lik den på mandag. Det er som den gangen på Kysthospitalet, da kveldsmaten skulle være smøremat, men plutselig ble koldtbord og jeg ikke forstod om jeg kunne varme kyllingen eller ikke, så jeg tok meg en tallerken og litt majones og jeg varmet ikke opp noe av det og jeg satt meg raskt ned, sånn at ingen skulle se hvor hardt og fort hjertet mitt hamret. Jeg spiste litt av det, ryddet etter meg og gråt når jeg gikk. Ingen så det. Trodde jeg. Men like etterpå kom en sykepleier til rommet mitt og sa at hun synes jeg er flink. For jeg skjønner mye, men diffuse ting som ved eller mail eller uventede kveldsmater er vanskelig. Og det er kanskje det som er aller vanskeligst med disse skrubbsårene på hjernen. Å skulle forklare noen at sånt er vanskelig, samtidig som jeg fikser teoriprøven lekende lett under en måned etter at jeg begynte å lese og de som er eksperter på sånne som meg nevnte at innlæringen kunne bli vanskelig, men innlæringen gikk enkelt og prøven var over på ti minutter og jeg klarte det bedre enn de fleste, selv friske. Så jeg klarer ikke forklare hvorfor jeg ikke forstår hvor mye ved jeg kan ta. Eller om jeg skal varme kyllingen min. Eller, om jeg får to mail om det samme temaet, hvilken skal jeg egentlig svare på?  Jeg vet ikke selv hvorfor det er sånn. Men at noen himler litt med øynene og mumler det er jo veldig rart da, når man prøver å fortelle at det sånn, det stikker litt i hjertet.

Men jeg lærer stadig. Og nå skal jeg ta litt ved og så skal jeg fyre i peisen og så skal jeg ikke spørre først. Fremgang.