Joda, jeg er her fortsatt. Til og fra.
Jeg har tenkt på mange innlegg. Spesielt noen om syriner. Det skulle være en samtale. En fiktiv en, der jeg og noen skulle ligge på ryggen og puste med magen og si noe fint om syriner. Noe om at syriner gjør meg glad. Innen jeg har orket å skrive dem ned har de blitt borte igjen. Jeg har satt ord på følelser, men jeg har sagt det høyt i stedet for å skrive det ned. Jeg er midt i det akkurat nå, midt i alt jeg føler, og da er det vanskelig å dele med det perspektivet jeg vil ha før jeg deler. Ikke misforstå, jeg har mange gode dager, men de er brukt på ting som gjør meg glad. Som å dra til Tønsberg på en mandag i stedet for bare en torsdag. Som å planlegge tur til ei jeg savner, ei som bor i et annet land. Som å spille en reklamefilm eller kysse i Verona. Men ved å gjøre disse tingene, de tingene jeg elsker, så blir jeg sliten. Og hjernen virker ikke. Og da gråter jeg. Og så må han jeg elsker skjære opp maten min, for jeg klarer ikke selv. Og jeg må se på den i en time før jeg klarer å spise noe. Og jeg sliter med å finne balansegangen mellom det jeg vil og det jeg bør. Men jeg prøver. Og jeg finner ut av det. Og så glemmer jeg det igjen og så må jeg prøve på nytt. Jeg får stadig en følelse av at jeg lærer mer og mer, dog like ofte en følelse av at jeg glemmer det jeg lærer. Og så blir jeg stående på kjøkkenet og se kaffen renne ned i maskinen, uten å forstå hva som er galt.
Noen ganger blir jeg borte lenge, for å hvile. Borte fra mennesker rundt. Fra venner og folk jeg elsker. For det tar lang tid å hvile. Det kan ta uker. Og måneder. Men så går det bra en stund. Og hva gjør man da? Jeg burde sikkert fortsatt hvile. Passe på å holde hodet over vann. Men jeg gjør ikke det. Jeg stuper ut i det. Jeg velger å jobbe med et manus og jeg drar til folk jeg savner. Og det går kort, kort tid. Så må jeg hvile igjen. Men jeg har i alle fall levd litt i mellomtiden. Vært litt meg. I ny og ne.
Kanskje viser det seg at følelsen jeg får i meg selv når jeg ikke klarer å snakke eller forstå andres ord eller kan skjære opp min egen mat er så tung at det ikke er verdt det. Men kanskje er de øyeblikkene av friske, gamle meg så gode at det blir verdt det likevel? Jeg har skrevet mye om det som har vært litt vanskelig det siste året. Om situasjonene som har vært sårbare og føltes nakne. Og det har truffet mange mennesker, som også er sårbare og nakne og som har skrubbsår på hjernen. Men jeg vil prøve å skrive litt mer om det som er fint. Om det som er lyst og som gir livet mening. De små, viktige tingene.
Jeg prøver meg frem. Vi får se. I mellomtiden trøster jeg meg med at jeg snart skal til Maja. Og at finfine syttende mai er rett rundt hjørnet. Og at jeg tross alt klarer mye, selvom enkle ting ikke alltid er en del av det. Og at snart er det tid for syriner. Og syriner gjør meg glad. Og man kan si hva man vil om at det kanskje tok litt tid, men jeg forstod til slutt at jeg manglet en kopp. Fint.
Forfatterfrue 