Best i Tekst 2017

Jeg må skrive dette mens det fortsatt bobler i kroppen. Mens jeg fortsatt kan høre heiagjengen min et sted i bakhodet og mens jeg fortsatt kjenner ordene som traff skribenten i meg et sted langt bak det mykeste i hjertet. Ordene som løftet meg og som pakket seg rundt meg og som jeg håper jeg vil ta med meg inn i dette året og alle årene som skal komme. Jeg må skrive dette mens jeg fortsatt kan lukte blomstene jeg fikk og mens jeg fortsatt kjenner klemmene og kyssene og klappene på skulderen. Mens jeg fortsatt kan høre applausen fra publikum bak meg mens jeg tar steget opp på scenen for å få lov til å stå der, på Fornebu, i veldig godt selskap, som toppnominert. Som en av de tre aller beste. Med navnet til bloggen min på storskjerm og lys i øynene og røde kinn og rosa lepper og sommerfugler innerst i knærne. Med min Kan jeg ta ved? som en av årets aller fineste tekster.

img_0565

Jeg vant ikke. Torgeir vant. Og han fortjente det. Og jeg er fornøyd med at han vant. Men det var likevel helt latterlig deilig å få lov til å stå der på scenen og bli anerkjent for ordene mine. For setningene og måten jeg setter dem sammen på og hva de gjør med folk. Og mest av alt var det deilig å bli anerkjent for de sidene ved meg som først dukket opp da den meg jeg egentlig likte døde. Den meg jeg har sørget over og grått øynene røde for. Den meg som skjønte mer og klarte mer og som i alle fall klarte annet og som jeg har savnet så inderlig. Den meg som jeg trodde var den riktige meg. Den gode meg. Den meg jeg ikke kunne leve uten. Men delen av meg som døde har dyrket frem dette nye. Dette usikre og nakne og fortsatt så unge i verden. Denne skrivende, denne med ordene og følelsene og all frustrasjonen og behovet for å forklare det. Litt for verden, men aller mest for seg selv. For meg selv. Å skrive har lært meg så mye om meg jeg ikke visste og å skrive har tatt meg med på en reise jeg mistenker at heldigvis bare så vidt har begynt. Å skrive har lappet sammen hjerte mitt igjen. Det har smurt pyrisept på samvittigheten, det har endret meg og det har endret andre. Tenk det. Det har endret andre. Å skrive har i dag plassert meg på en scene på Fornebu der en juryleder har hvisket i øret mitt at det aldri har vært jevnere og hun synes jeg skriver helt fabelaktig. Og jeg har fått blomster og applaus og hederlig omtale.

img_0541
To av kveldens tre toppnominerte i kategorien «Beste blogginnlegg» tok turen fra lille Larvik. Og takket være Torgeir kunne også Larvik skilte med å få prisen hjem. Gratulerer så mye, Torgeir. Dette var vel fortjent!
img_0530
Bærebjelken min. Han som gjennom alt forteller meg at jeg er fin akkurat slik jeg er. Han som tåler aller hverdagene og butikkturene og frustrasjonen og de gangene jeg ikke husker hvordan jeg svarer «ja» eller «nei» eller «takk». Han som sier at jeg alltid kan ta ved og som ikke forteller meg at jeg nettopp har spurt om det for tredje dag på rad.

Og nå sitter jeg hjemme igjen. Jeg har tatt av nylonstrømpebuksen og de høye hælene og jeg har vasket bort sminken og satt håret i en ball. I stedet har jeg sokkene som mamma strikket i glade farger da jeg fortsatt var innlagt på sykehuset og jeg har en pysjbukse og en genser som er altfor stor og klokken er ni og det er håndball på tv`en og i en annen by er det Vixen Awards og jeg heier på Konatil og Pappahjerte, men kjenner at det er ingen steder jeg heller ville vært enn på nettopp Best i Tekst i sted og hjemme akkurat nå. Og i sted fikk jeg champagne av de som ville feire meg, mens nå drikker jeg kaffe av kruset jeg elsker. Og jeg er lykkelig og ydmyk og takknemlig og rørt. Og jeg kan ikke fatte hvordan jeg har fått æren av å oppleve i dag, men jeg takker Guder og skjebnen og dere som har nominert meg og lesere og juryen og mest av alt de som tåler meg i hverdagen. Og med meg har jeg en diplom, blomster og fine ord. Dette har vært stort!

img_0564
«Hva skjer når det kognitive begynner å svikte? Dette sterke blogginnlegget er et forbilledlig eksempel på hvordan man kan vise noe uten en påtrengende fortellerstemme (show, don`t tell). Teksten blir enda sterkere fordi den er så enkel og stillferdig. Setningene varierer i lengde, med en rytme som understøtter budskapet. Juryen takker for en nydelig leseropplevelse»

 

… Og dette er nye-Line. Kanskje hun viser seg å bli ganske digg å leve med, tross alt?

 

1 thought on “Best i Tekst 2017”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s