Om å dø på en tirsdag

Jeg vet om en mann. La oss kalle ham Bjørn. Bjørn er yrkessjåfør. Han kjører de store bilene, de han drømte om som liten. Alt han lekte med som barn hadde noe med bil å gjøre, både i sandkassen i barneparken og i skolegården som unggutt. Som ungdom skrøt han av kunnskapen sin. Han hadde plakater av trucker og dampveivalsere på veggen og han stod der, dagen han ble godkjent, med mestringsfølelsen i lomma og drømmen i hånden. Han skulle få jobbe med det han elsket. Han visste at dette krevde nøyaktighet og ansvarsbevissthet og at han måtte være forsiktig, forsvarlig og serviceinnstilt. Bjørn var 22 år da han startet.

Dette er lenge siden. Bjørn er godt voksen nå. Han har kjørt i mange år og han har vært yrkestittelen verdig.

Han er en bestefar. Og av alt i livet er det det fineste.

Han har gjort som han skulle. Han har vært forsvarlig og forsiktig, han har kjørt sakte, han har lagt på kjetting når han bør og han har stoppet bilen hvis han må. Han har ikke utsatt mennesker for fare med kjøringen sin. Han har vært påregnelig og stolt og hatt evnen til å se sine egne begrensninger, samtidig som han har fått frakten frem til tiden, vært en god kollega og lojal mot sjefen. Nesten like lenge som han har vært yrkessjåfør har han vært lykkelig gift med en dame han fortsatt elsker. Han har tre voksne barn han har oppdratt med kjærlighet og toleranse og med mye lek og forståelse og han har to barnebarn han ofte ligger på gulvet med når de er innom på besøk. Han er en bestefar. Og av alt i livet er det det fineste.

Jeg vet om en dame. La oss kalle henne Ida. Ida er 31 år og trebarnsmor. Det eldste barnet er snart ikke barn lenger og kommer seg avgårde til skolen selv, mens de to yngste fortsatt trenger litt hjelp av mammaen i gangen før de går. Ida har mange baller i luften. Hun er med i FAU og baker alltid kaker hvis hun blir spurt, hun har en lederstilling på jobben og det er viktig at ungene hennes er varme og trygge og elsket. Før skolebussen går fra feltet der hun bor passer hun på at de har skift i sekken, at begge har husket matpakker og at refleksen er godt festet både til ransel, jakke og arm. Hun kysser dem på kinnet og sier at hun elsker dem, at de må gå forsiktig og ikke bli med fremmede. Jada, neida, svarer den eldste, hun som er midt mellom å være liten og litt stor. Kan vi lese ferdig i kveld? spør den minste og refererer til boken de har startet på sammen, minste og mamma. Den de leser når det bare finnes de to i verden og de kryper tett inntil og i en ellers stressende hverdag med må-ting og tidsklemme har de mamma-og-minsten-tid. Det kan vi, svarer Ida og minste blir glad og klemmer henne en ekstra gang og Ida kysser begge en gang til og ser den lille gå sammen med den store ut i verden. I kjøkkenvinduet vinker hun og blir plutselig usikker på om de fikk på seg refleks. Hun løper ut og dobbeltsjekker. Joda, begge har refleks. Ungene himler med øynene, mammaen sier at sånn må det være. Så går hun inn, hiver dataen i vesken, glemmer kaffekoppen på benken og slenger på seg jakke. Hun husker å låse døren og så går hun motsatt vei av ungene.

Den verste tiden å kjøre for Bjørn er denne. Selvom han akkurat denne morgenen kjører en helt vanlig bil som verken er stor eller spesielt tung er det mørkt og det regner og snøen er enda ikke kommet for å lyse opp den svarteste tiden av året. Innimellom er det minusgrader om natten og innimellom er det glatt helt tidlig på morgenen. Og innimellom kommer damer med hastverk gående mot bilen, slik at Bjørn ikke ser dem. Og innimellom har de i all sin kjærlighet for ungene glemt seg selv og innimellom har de ikke refleks.

Ida trodde bilen så henne. At lyktene lyste opp godt nok. Hun så jo bilen på så lang avstand. Men han kjørte med nærlys og Ida visste ikke at de ikke ser et menneske uten refleks før mennesket bare er tyve små meter unna. Og Ida visste ikke at en bil, selv med lav fart og gode dekk, likevel ikke kunne stoppe innen han fikk øye på henne. Han prøvde. Han prøvde virkelig. Hjertet pumpet hardt og han ville svinge, men det hadde vært minusgrader denne natten og det var glatt. Som det innimellom er. Og han klarte ikke. Ida sin kropp fikk panikk. Gjennom hodet fløy bilder av ungene og av hvordan de skulle få vite. Gjennom hjertet fløy frykten. Og så var det slutt. Så lett som bare det. Ida hadde ikke refleks og Bjørn klarte ikke se henne.

Mange hjerter ble revet fra hverandre denne morgenen. Kaffekoppen stod på kjøkkenbenken, uvitende om at den aldri skulle brukes igjen. Ungene var på hver sin skole, i et varmt klasserom, med hele hjerter for aller siste gang. Bjørn ble lam. Ikke bokstavelig, men emosjonelt. Og da alt rotet var ryddet opp i og presten hadde vært på skolene og bisettelsen var over og Bjørn hadde, med klump i halsen og lua i hånden og samvittigheten knust et sted bak seg, sagt unnskyld til tre barn som skrek til han og den minste snakket om en bok som aldri ble ferdig og alle gråt og ingen visste sine arme råd og barnas besteforeldre hadde skulet på ham mens de førte hysteriske barn vekk, så satt aldri Bjørn seg i en bil igjen. Han var blitt ødelagt og selvom politiet var greie med ham klarte de ikke å lime ham sammen igjen. For han hadde sett en kvinne inn i øynene i de sekundene tankene hennes fløy gjennom hodet og frykten fløy i hjertet. Og når man har sett det blir man ikke hel igjen. Og han klarte ikke lenger ligge på gulvet med barnebarna, de som var selve livet. For han visste at i et boligfelt lenger ned i byen han bor i var det samlet tre barn som ikke lenger hadde hjertet sitt i kroppen, men liggende på en gravlund i nærheten. Tre barn som mistet den de hadde. For den andre som var deres og bare deres, han som hadde skapt dem og elsket dem sammen med Ida frem til året før, han ble spist av sykdom og lå i graven ved siden av. Og kanskje skal de klare seg bra, disse barna. Til slutt. Men kanskje går det aldri bra igjen. Vi vet ikke enda. Vi får se. Det vi vet er at hadde hun brukt refleks ville han sett henne mye tidligere. Og da hadde jeg kanskje skrevet en historie om en kveld med mamma-og-minsten tid og en bok som ble ferdig og en mann som ble bestefar til tre.

****

Dette er ikke sant. Likevel er det helt sant.
Dette skjer. I morgen, 20 oktober, er det refleksdagen.
Bruk refleks.

Tre glass vin og stjerneskudd

Jeg sitter på gulvet, med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel, med armene rundt knærne og stille musikk forsiktig dansende rundt meg. Den type musikk som bare halvdeprimerte, fantastisk begavede musikere kan skape. De som er mer enn bare mennesker. Den type musikk som treffer rett i den myke delen av hjertet og det sårbare i sjelen. Jeg er nesten naken. Med bare et laken rundt sjelen og et teppe rundt kroppen kjenner jeg at luften utenifra og varmen innenifra gjør tempraturen upåklagelig. Rundt meg er det stille, huset er tomt og vinglasset er fyllt opp for andre gang. Kanskje tredje. Fra et univers utenfor mitt eget hører jeg lydene av mennesker som ler og drikker og danser et sted i byen, men det siste jeg vil er å være der selv. Bare å lytte til dem er nok. Bare å være den som vet om de, men som ingen vet om tilbake. Som de dagene jeg tar meg selv i å sitte på bussen og å følge med på menneskene på utsiden og å skape mine egne skjebner for dem og å vite at for dem er jeg bare en jente som kjørte forbi dem med bussen en tirsdag i mai. Men nå er det kvelden og det er snart juli og jeg er alene og jeg ser ingen, men hører mange, og innimellom svever en stjerne forbi og jeg ønsker meg noe, akkurat som jeg gjorde da jeg så den slags magi som barn. Jeg ønsker meg større hjerte og mer tålmodighet og å bli elsket til evigheten. Og jeg sitter på et stort gulv. Ett som er lyst og beiset slik at kvisten fortsatt synes og med riper fra andre familier og andre historier og andre tider dypt ned i seg slik at de er foreviget for alltid. Eller i allefall til noen skifter dette perfekte gulvet. Jeg har verandadøren åpen og jeg sitter bare noen meter på innsiden og jeg føler at verden treffer meg i brystet samtidig som jeg er behagelig beskyttet av tykke vegger og mye takhøyde. En kveldsbris gjør at de gjennomsiktige, hvite, gulvlange gardinene blafrer innover og jeg får øye på de altfor store, knuste blomsterkrukkene som står på trappen utenfor. Favorittblomsterkrukkene mine. De med historier og minner gjemt i skårene sine, som er fyllt med villblomster og farmors gamle hagepynt og andre underverker.

Jeg har et bilde stående på sjenken fra en ferie jeg var på i gamledager. Med skjeve hus og lyseblått vann og små dører og en ny, deilig kultur jeg ikke kjente til. På bildet står jeg inntil en mur og jeg smiler et dumt turistsmil uten mål eller mening og bak meg skimtes en annen verden enn den vi kjenner til, en jeg forelsket meg totalt og hemningsløst i. Jeg var den som var anderledes. Og når jeg sitter her alene i en mørk leilighet med lyst gulv og ikke er en del av universet på utsiden, i et land der vi sjeldent snakker med fremmede tenker jeg tilbake på dette stedet med steinbrønner og hus i skråninger og flotte, tykke damer som smekket med tungen fordi jeg hadde altfor lite underhudsfett til å fostre opp sterke gutter til verdenen vår. De var grove i huden og hadde håret i en snurr bak på hodet og gikk til landsbykirken på søndager. De samlet frukt i kurver og de bar dem til torget som var fyllt med farger og smaker og sanseinntrykk jeg aldri har opplevd maken til verken før eller senere. De snakket høyt og strengt til hverandre, men lo like etterpå og gikk aldri fra hverandre i uvennskap. De kysset hverandre når de kom og når de gikk og de ble ved hverandre, lojale og elskelige, i gode og onde dager – til de døde ved siden av hverandre i et hus i en skråning med kveldsolen hengende over sengen. Et sted så langt unna vår virkelighet

Jeg sitter på gulvet med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel. Jeg kjenner på gode følelser rundt livet mitt og tankene mine og følelsene mine og evnene jeg fortsatt har itakt og evnene som ikke fantes før, men som har dukket opp i senere tid. Jeg elsker den våryre stemningen som brer seg rundt meg når jeg sitter alene og lengter etter noe jeg ikke kan sette fingeren på. Jeg elsker det deilig befriende livet som møtte meg i døren når jeg åpnet øynene for de små, viktige tingene. Som lukten av solen og følelsen av å prestere pakket rundt kroppen og synet av en mørk augustkveld på utsiden, med stjerneskudd og latter i det fjerne. Og minnene om et sted med skjeve hus og lyseblått vann og små dører skyller over kroppen min, sammen med stille musikk fra begavede kunstnere og det treffer meg langt inne i knokene. Det er høyt og lavt og vakkert og skjult i treverket og i engen på utsiden og i kvelden jeg ser på fra innsiden. Og plutselig er skjebner hinsides min forstand og ord som ikke kan sies sniker seg forsiktig og uutholdelig inn blandt andre tanker og minner som gjemmer seg i bevisstheten på toppen av kroppen et sted. Og alt jeg føler er tilfredshet. Og det må være det beste man kan føle en snartjulikveld med tre glass vin og stjerneskudd.

Fint.

Og med et lite vindpust var det over. Så lett som bare det. Som om gamledager og følelser og vi aldri hadde vært. Jeg tror jeg elsker henne, sa han. Fint, svarte jeg. Og med det datt taket i hodet mitt. Forsiktig, så han ikke kunne se det. Og det sved i brystet. Svakt til å begynne med. Og jeg skjønte at jeg nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. Continue reading «Fint.»