Best i Tekst 2017

Jeg må skrive dette mens det fortsatt bobler i kroppen. Mens jeg fortsatt kan høre heiagjengen min et sted i bakhodet og mens jeg fortsatt kjenner ordene som traff skribenten i meg et sted langt bak det mykeste i hjertet. Ordene som løftet meg og som pakket seg rundt meg og som jeg håper jeg vil ta med meg inn i dette året og alle årene som skal komme. Jeg må skrive dette mens jeg fortsatt kan lukte blomstene jeg fikk og mens jeg fortsatt kjenner klemmene og kyssene og klappene på skulderen. Mens jeg fortsatt kan høre applausen fra publikum bak meg mens jeg tar steget opp på scenen for å få lov til å stå der, på Fornebu, i veldig godt selskap, som toppnominert. Som en av de tre aller beste. Med navnet til bloggen min på storskjerm og lys i øynene og røde kinn og rosa lepper og sommerfugler innerst i knærne. Med min Kan jeg ta ved? som en av årets aller fineste tekster.

Jeg vant ikke. Torgeir vant. Og han fortjente det. Og jeg er fornøyd med at han vant. Men det var likevel helt latterlig deilig å få lov til å stå der på scenen og bli anerkjent for ordene mine. For setningene og måten jeg setter dem sammen på og hva de gjør med folk. Og mest av alt var det deilig å bli anerkjent for de sidene ved meg som først dukket opp da den meg jeg egentlig likte døde. Den meg jeg har sørget over og grått øynene røde for. Den meg som skjønte mer og klarte mer og som i alle fall klarte annet og som jeg har savnet så inderlig. Den meg som jeg trodde var den riktige meg. Den gode meg. Den meg jeg ikke kunne leve uten. Men delen av meg som døde har dyrket frem dette nye. Dette usikre og nakne og fortsatt så unge i verden. Denne skrivende, denne med ordene og følelsene og all frustrasjonen og behovet for å forklare det. Litt for verden, men aller mest for seg selv. For meg selv. Å skrive har lært meg så mye om meg jeg ikke visste og å skrive har tatt meg med på en reise jeg mistenker at heldigvis bare så vidt har begynt. Å skrive har lappet sammen hjerte mitt igjen. Det har smurt pyrisept på samvittigheten, det har endret meg og det har endret andre. Tenk det. Det har endret andre. Å skrive har i dag plassert meg på en scene på Fornebu der en juryleder har hvisket i øret mitt at det aldri har vært jevnere og hun synes jeg skriver helt fabelaktig. Og jeg har fått blomster og applaus og hederlig omtale.

To av kveldens tre toppnominerte i kategorien «Beste blogginnlegg» tok turen fra lille Larvik. Og takket være Torgeir kunne også Larvik skilte med å få prisen hjem. Gratulerer så mye, Torgeir. Dette var vel fortjent!

Bærebjelken min. Han som gjennom alt forteller meg at jeg er fin akkurat slik jeg er. Han som tåler aller hverdagene og butikkturene og frustrasjonen og de gangene jeg ikke husker hvordan jeg svarer «ja» eller «nei» eller «takk». Han som sier at jeg alltid kan ta ved og som ikke forteller meg at jeg nettopp har spurt om det for tredje dag på rad.

Og nå sitter jeg hjemme igjen. Jeg har tatt av nylonstrømpebuksen og de høye hælene og jeg har vasket bort sminken og satt håret i en ball. I stedet har jeg sokkene som mamma strikket i glade farger da jeg fortsatt var innlagt på sykehuset og jeg har en pysjbukse og en genser som er altfor stor og klokken er ni og det er håndball på tv`en og i en annen by er det Vixen Awards og jeg heier på Konatil og Pappahjerte, men kjenner at det er ingen steder jeg heller ville vært enn på nettopp Best i Tekst i sted og hjemme akkurat nå. Og i sted fikk jeg champagne av de som ville feire meg, mens nå drikker jeg kaffe av kruset jeg elsker. Og jeg er lykkelig og ydmyk og takknemlig og rørt. Og jeg kan ikke fatte hvordan jeg har fått æren av å oppleve i dag, men jeg takker Guder og skjebnen og dere som har nominert meg og lesere og juryen og mest av alt de som tåler meg i hverdagen. Og med meg har jeg en diplom, blomster og fine ord. Dette har vært stort!

«Hva skjer når det kognitive begynner å svikte? Dette sterke blogginnlegget er et forbilledlig eksempel på hvordan man kan vise noe uten en påtrengende fortellerstemme (show, don`t tell). Teksten blir enda sterkere fordi den er så enkel og stillferdig. Setningene varierer i lengde, med en rytme som understøtter budskapet. Juryen takker for en nydelig leseropplevelse»

 

… Og dette er nye-Line. Kanskje hun viser seg å bli ganske digg å leve med, tross alt?

 

Om det gjeveste

Å legge hjertet sitt på bordet og brette sjelen ut for verden er som en tohodet drage. En del av meg elsker det. En annen del synes det er grusomt. Og i perioder må jeg legge til side hele bloggen, bare for å la universet rase fra seg og så ta den frem igjen når angsten har sluttet å bite meg i hjertet. Men andre dager svever jeg over stuegulvet til lyden av Cliffs of Dover i bakgrunnen og ordene til en leser trykket inn i brystet. Jeg forstår nå, er det en som skriver. Du setter ord på det jeg synes er vanskelig, sier en annen. Jeg kan endelig puste med magen. Tusen takk. Eller denne; Jeg er gift med en slagrammet. Du har hjulpet oss å kommunisere igjen. Tenk det. Tenk det! Da er det så inderlig verdt en og annen kjip kommentar fra en og annen grå PC-mus et eller annet sted i verden som verken kan nyte Cliffs of Dover, god kommunikasjon eller å puste med magen. Av alt jeg som Forfatterfrue kan oppnå, så er nettopp de kommentarene det aller gjeveste. Helt sant.

MEN, når det er sagt, så finnes det noe annet som også er ganske gjevt. Nemlig dette.

Jeg vet ikke om du husker da jeg fikk vite at jeg i det hele tatt var nominert? Jeg følte meg bedre, den dagen. Jeg ble gladere. Jeg sa mer ja til barna og jeg kysset litt lenger på han som er fin. Jeg brukte litt bedre tid på middagen og det var hyggelig å brette sammen alle klærne som var ferdig vasket og tørket. Jeg danset litt mens jeg gjorde det. Jeg tenkte ikke på det jeg ikke fikk til eller hvor sårt et sår i hodet kunne være. Jeg tenkte ikke på det jeg hadde glemt eller på at pusten stoppet ved brystet i stedet for å reise helt ned til magen. Jeg tenkte ikke på det vanskelige eller dumme eller alt jeg synes er flaut. Noen der ute syntes nemlig teksten min var god nok og det gjorde meg rørt. Men at min tekst, min kjære Kan jeg ta ved?, skulle bli en av tre helt på toppen, det hadde jeg ikke trodd. Ikke i konkurranse med finfine bloggere som Pappahjerte og elskede Thea Steen og Side2 sin Martine Halvorsen. Men så feil kan man ta.

Hei. Det er Sindre fra Best i Tekst som ringer. Har du sett på nettet i dag?
Jeg lurte på om jeg skulle si nei, bare for å gi ham gleden av å fortelle meg det, men å lyve er ikke min sterke side, så jeg svarte som sant var;
Ja.
Jeg klarte ikke å holde igjen fnisingen.
Ja, da vet du det jo, da! Gratulerer. Prisutdelingen er torsdag 19. januar. Velkommen!

Min tekst er altså en av de tre aller beste blogginnleggene skrevet i hele 2016, mener juryen. Sammen med innlegget der Torgeir Skancke deler med verden ti fordeler ved å ha hatt testikkelkreft og Bård Fiksdal forteller oss om døden på Grünerløkka. Tre helt forskjellige tekster skrevet på tre vidt forskjellige blogger skal på torsdag om en uke dele én scene og kjempe om tittelen «Best i Tekst, årets beste blogginnlegg»

Og sånt kan man like. Ikke fordi jeg tror jeg vinner, for jeg vet hvem jeg tror at vinner og det er ikke meg, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at jeg føler mestring og glede og at jeg er god nok. At det er noe jeg gjør på en måte som andre liker godt. At jeg, med mine runder albuer og perioder vekk fra skjermen og alskens skrubbsår på både hjerne, sjel og sinn likevel kan bane meg en forsiktig sti opp og frem blant de som har gjort dette mye lengre enn meg. Jeg er toppnominert(!) til en pris der teksten er viktig. Der ordene og setningene og hvordan de er satt sammen er viktig. Der det litterære er viktig. Og det med en tekst der jeg deler det mest sårbare og nakne ved meg selv. Der jeg forteller dere der ute at en tilsynelatende oppegående og frisk dame i slutten av tyveårene oppfører seg dement og barnslig og skremt. Og hva gjør dere? Dere pakker dere rundt meg og gjør plattformen min trygg.

Dette er gjevt. Virkelig gjevt.
Men ikke så gjevt som Du har hjulpet oss å kommunisere igjen.

Tusen, tusen takk.

Om å være en oppgave

En gang i gamle dager bestemte jeg meg for at jeg ville bli en som uttrykker noe. Jeg trodde først jeg ville synge. Så trodde jeg at jeg ville fotografere. Og innimellom syngingen og fotograferingen skrev jeg dikt. Og så små historier. Og på skolen elsket jeg norsken og noveller var det beste jeg visste. Å skrive, å lese og å tolke. Å analysere med klassekamerater som ikke la så mye ned i analysering som meg, men som likevel måtte leve med engasjementet og iveren min hver eneste uke. Men etterhvert som jeg ble større kom skrivingen kun på helgebesøk og hun tok ofte med seg kofferten sin og dro igjen på søndager og ble borte en stund før hun sporadisk valgte å komme tilbake. Så vi fikk ikke utviklet et fast forhold, skrivingen og jeg. Det var så mye annet som tok tiden vår. Men når hun først valgte å komme for å bli, da ble hun. Og nå har hun tatt meg i hånden og ført meg steder i livet jeg ikke trodde jeg noen gang ville komme til.
Da jeg innså at den nye meg ville bli helt andereldes enn den gamle og at drømmene jeg en gang hadde kanskje ikke var de jeg fortsatt burde ha, så ble jeg redd for at jeg skulle bli en slik som ikke bidro. At jeg skulle bli sittende hjemme alene, uten meninger og uten evnen til å formidle og uten å kunne bety noe spesielt for noen. Uten å være viktig eller klok eller myk. Men skrivingen tok meg i hånden og vi er fortsatt bare i startgropen, hun og jeg, men hun viste meg at akkurat nå finnes det ei på videregående som skriver en oppgave. Og hun skulle skrive om en norsk samtidsforfatter og hun ville skrive om en som gjør henne glad og som fyller henne med følelser og som betyr noe for henne. Og jeg jobber med en bok og hun elsker det, for jeg fyller henne med følelser og hun blir glad av meg og hun er glad for at jeg er til, så hun spurte læreren sin og han sa ja, så nå, og dette er helt sant, skriver hun en oppgave om meg. Om mine tekster og min bok og meg. Og DET er noe av det fineste jeg har hørt.

Det har skjedd så mye opp gjennom årene. Jeg har sett og lært og følt så mye. Jeg har opplevd og overlevd og gått gjennom og heldigvis fått så mye. Men at det finnes ei, det finnes flere, som blir glad av at jeg sitter hjemme og gjør det jeg elsker å gjøre, innimellom dager jeg ikke tørr å ta ved eller klarer å handle på butikken eller skjønner hvordan jeg skal spise kveldsmat, det gir meg gåsehud på den fine måten.

Og hvis ikke?

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Solen har gjemt seg bak trærne til naboen og den gir fra seg et lys som bare kan skimtes de aller siste dagene av en sommer som har vært god. Et vinglass er tatt ut av det gamle vitrineskapet og er blitt fylt med noe rødt og tanker om fremtiden. Dagen har vært god i dag. Den har hatt venner på sofaen og venninner på terrassen og nyklippet gress og skryt fra en kjæreste og røde kinn og gode beskjeder. Beskjeder som jeg har ønsket meg og så inderlig trengt.Beskjeder som gjør at jeg ennå en gang så smått har tillatt hjertet å forsiktig tenke at dette, DETTE, blir mitt år. Denne gangen går det. Nå skal jeg få det til. Denne gangen skal ikke følelser eller hendelser eller mennesker eller sykdommer eller karma få overta tankene eller sjelen eller kroppen min.

Vår største ære ligger ikke i å aldri falle, men i å reise oss hver gang vi faller.

Denne gangen skal ikke drømmen om noe mer pakkes inn i grått papir og få høre at den må vente på loftet. Denne gangen skal ikke fremtiden bli bundet fast av kjettinger med tunge stener og en nøkkel som henger for høyt. For denne gangen, dette året, skal være mitt år. Og om ikke det er det, så skal jeg forme det nok til at det blir det. Denne gangen er det min tur. Denne gangen vet jeg at jeg skal stå rakrygget foran livet og si; Vår største ære ligger ikke i å aldri falle, men i å reise oss hver gang vi faller. Se meg stå og bli stående.

I milliarder av år har mennesket sett i dag forsktig bli til i går. Vi har sett fremtid bli fortid og drømmer bli knust og nye håp som sakte har bygd seg opp i en sjel som har vært sterk. Jeg har sett mine egne tanker om livet bli kastet på sjøen og jeg har fisket dem opp og satt dem sammen igjen og ennå en gang blitt stående å se på at at de synker til bunnen av et hav jeg ikke når ned til, sammen med fisk som ser skumle ut og skatter som kanskje ikke finnes likevel. Uten at jeg kunne noe for det og uten at jeg kunne gjøre noe med det har jeg gang etter gang mistet muligheten til å gjøre det jeg ønsker og til skape det jeg vet jeg har evne til å skape og til å lage meg en sti som følger etter drømmen gjennom det vanskelige og over det enkle og ved siden av det man ikke forstår og helt frem til målstreken og jeg har mistet muligheten til å føle at jeg kan bruke meg selv til noe mer, til noe viktig. Men denne gangen, denne gangen, går det.

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Glasset med rødt i er tatt med ut på terrassen så de innerste delene av underbevisstheten kan få skimte lyset fra solen bak trærne til naboen før i dag blir til i går. Og en dør inn til fremtiden og til drømmen og til mulighetene for å gjøre det jeg ønsker og det jeg trenger står på gløtt og snart skal jeg åpne den helt og lyset fra fremtiden skal treffe meg og lukten av mestringsfølelse skal feste seg inne i meg og en varme skal bre seg rundt meg, som om det er døren inn til en vinterfyrt hytte og kaffe baylies med en som er fin etter en lang dag med snøballkrig og måking. Og ingen får lukke den igjen bak meg før jeg står der med begge bena plantet på innsiden, med livet tredd over hodet og kunnskapen om at jeg kan bruke meg selv og viten om at denne gangen, denne gangen klarte jeg det. Og fremtiden står på gløtt igjen og jeg setter foten over karmen og bestemmer at denne gangen skal jeg ha kontrollen og jeg bestemmer at den skal bli hos meg. Jeg har sagt det før, men jeg prøver igjen; Denne gangen går det!

Og hvis ikke?
Da prøver jeg igjen.

Aldri er så lenge

Jeg vet jeg kan høres litt ekkel ut nå. Og jeg hadde tenkt til å beklage det, men så ombestemte jeg meg. For jeg skriver innimellom, eller noen ganger til og med ofte, at om man vil være trist må det være kunne skje uten at det skal være så farlig. At man skal kunne gråte eller være sint eller si Nei! Jeg vil ikke mer. Og så er det greit, for det er bare helt vanlige følelser. At man skal kunne si at ikke alt er helt ok og at man akkurat da ikke har det så fint. At man skal kunne snakke om det som er sant, selvom det ikke er det som er behagelig eller riktig eller det man aller helst ønsker. Det er bare at akkurat da er det det som er sant. Og sånn er det jo. Men når alt det er greit, når det triste er greit uten at man skal si unnskyld eller gjemme det bort i positive tanker og lykkefølelser som ikke finnes, så må det motsatte også være greit. Derfor beklager jeg ikke nå. Selvom jeg vet det kan høres litt ekkelt ut.

For akkurat nå har jeg det veldig deilig. Jeg spiser brød med fiskekakemiddagsrester og det er jo ikke sånt man tenker at er fint, men jeg synes det er fint, for det minner meg så veldig om Eiken og om ei jeg ble glad i. Ei som ble med meg på trening når jeg skulle øve på å gå eller bære igjen og hun heiet på meg og hun tok bilder og hun holdt meg i hånden når jeg falt. Og hun fortalte meg en kveld strømmen hadde gått og hele spisesalen var opplyst av kronelys og kubbelys og duftlys og alle andre lys enn de lysene som hang fra taket at Vet du hva? Nei, svarte jeg. Fiskekaker på brød er veldig godt. Hvertfall med ketchup under. Og litt salt oppå. Og så gikk hun og hentet seg en brødskive med fiskekaker som var igjen etter middagen og jeg så på henne. Hun satt på et annet bord enn meg, for på Eiken hadde vi faste plasser og hun og jeg hadde fått tildelt hvert vårt bord, og jeg var ikke helt sikker på om jeg trodde på at det hun sa var sant. Men jeg var ikke sikker, så jeg trillet bort til buffeèn. Og rullestolen min kræsjet i både det ene og det andre, men alle var vant til meg, så det var helt greit. Og på brettet satt jeg et glass med melk og en kaffekopp og en tallerken med brød og fiskekake og skepsis. Og de som kjenner meg fra jeg var liten vet at det er ikke sånt jeg pleier. Jeg ville vært mer enn fornøyd med gulost eller honning eller annet jeg visste at jeg likte. Men nå hadde jeg jo denne fiskekaken og jeg trillet meg tilbake. Og jeg så bort på henne, der hun satt et bord bortenfor. Hun delte kaken sin i to og tok ketchup på brødskiven i stedet for smør. Og hun la begge halvdelene oppå og så strødde hun litt salt over. Og jeg gjorde det samme. Og jeg tok en bit og hun så på meg og så blunket hun. Og brødskiven med fiskekake smakte godt og jeg ble glad for at jeg turte og for at hun bare hadde sagt det uten å spørre om jeg ville ha. Hun bare delte det med meg og så fikk jeg velge selv. Og jeg valgte riktig og nå sitter jeg her, fem år etterpå, og spiser en brødskive med fiskekake og blir glad av det. For det minner meg om Eiken og om May Tone og om alt hun var for meg den gangen jeg var så langt unna alle jeg kjente. Og jeg sitter her nå, med friske bein og en fiskekake jeg har gått for å hente, ikke trillet. Og jeg leser til teoriprøven, for selvom legene sa aldri så viste det seg at jeg kunne likevel. Det tok bare litt lenger tid. Og jeg planlegger boken min og inni all planleggingen fikk jeg melding fra ei på facebook. Ei som går på videregående og som skal skrive oppgave til læreren sin om en samtidsforfatter. En forfatter hun blir inspirert av og glad av og som får henne til å føle mye. Og hun skal presentere meg. Og jeg blir så rørt og ydmyk og jeg har ikke engang skrevet ferdig boken, men bare at jeg skal skrive bok gjør henne glad. Og det er når man får sånne meldinger, fra mennesker som finnes der ute og som sier fine ting og som tenker eller føler noe etter å ha lest det jeg har skriblet ned og delt, at det slår meg hvor fint det er å være en sånn som har behov for å skrible ned og dele. Hvor fint det er å få muligheten til å legge hjertet sitt ut på bordet og la andre få både se det og holde i det og kjenne det inntil seg. Det er fint å få være en del av så mange reiser, for dere der ute, dere opplever så mye og når jeg deler, deler dere. Og jeg sitter her med alle historiene deres og en lykt fra bryllupet og en hvit, gammel pult jeg fikk gratis. En som hadde speil og neglelakkflekker fra et barn som har lekt med det før jeg fikk det. Men som nå fortsatt har neglelakkflekker, men ikke noe speil lenger. Nå har det fått penner og kaffeflekker og står inntil en vegg med whiteboard og små esker og avisoppslag om meg selv. Og jeg hører på deilige, undervurderte Tim Christensen og Olsen Brothers på Spotify. Og jeg leser til teorien og jeg svarer på spørsmål fra en ungdom som skal lage presentasjon om meg og jeg skriver boken min. Boken forlaget kom til meg og spurte om jeg kunne skrive. Sånne ting som egentlig ikke skjer så ofte, men som skjer meg akkurat nå. Og etterpå kommer VG og på fredag er vi i Se&Hør og det hender liksom stadig noe. Noe er utfordrende og mye er fint og gjennom alt viser jeg for meg selv og for verden at når legen sier aldri, så kan jeg likevel. Det tar bare litt lengre tid.

 

Om å lage en bokplan – og følge den

Det har vært stille en stund. En lenger stund enn vanlig. For mye har skjedd og fokuset har vært helt andre steder. Det har vært lykke og sorg og noe midt i mellom. Og oppi alt har det vært å bli enda mer kjent med seg selv og med den man egentlig er og med det man egentlig føler. Og så ble det sånn at man ikke fikk til alt man skulle denne sommeren, som jobb og sånn, men man fikk til andre ting. Som selvransakelse og å spise markjordbær og å forstå ett og annet. Sånne viktige ting.

De siste ti dagene har jeg vært på Kysthospitalet og med unntak av Om persepsjon og andre fine ord har jeg gitt meg selv skrivenekt, til tross for at noteringsarket i pasientpermen min er full av tanker og små setninger som vil passe fint i en blogg. Men det har ikke vært blogg det har handlet om. Det har egentlig ikke vært fremtiden heller. Det har vært her og nå. Dette øyeblikket. Hvordan går det egentlig med meg? For i snart fem år har det handlet om det som skal komme. Hvordan alt skal bli fint. Bare jeg gjør ditt eller klarer datt eller lar hjernen øve litt mer, så… Da skal det endelig bli bra. Og jeg har hatt troa. Men midt inne i alt dette har alle øyeblikkene vært. Og mange har jeg fått med meg og smakt på og kjent etter og skrevet om og de aller fleste har jeg delt med dere. Men etterhvert som den gryende forelskelsen i livet gikk over sluttet jeg å kjenne etter, for å erkjenne noe annet enn det latterlig fine, det ønsket jeg virkelig ikke. Jeg skjønte det bare ikke selv.

Det er mye jeg har funnet ut av disse dagene og det kommer til å slippe ut i små drypp fremover. For jeg klarer ikke annet enn å la være. Men ikke nå. For nå vil jeg bare skryte litt.

Da de andre i gruppen min, de andre med ervervet hjerneskade, fiktivt skulle planlegge en ferietur med et budsjett på 15.000,- spurte jeg pent om å i stedet få lage en fremdriftsplan for boken jeg skal skrive. Absolutt ikke på budsjett, men med over- og underpunkter og realistiske delmål. Jaggu fikk jeg lov og resultatet ble slik:

Jeg vet ikke med deg, men jeg kan jo se at dette ikke er den optimale dramaturgiske oppbygningen av en bok. MEN, å lage en skriveplass som fungerer, som gir energi og overskudd og som lager et sted her hjemme som er mitt, det er grunnleggende i en prosess der man skal vrenge sjela sitt litt forsiktig og selge den til verden. Permisjonshelgen ble brukt til å handle med han jeg elsker. Det ble ikke korktavle, men det ble whiteboard. Det ble da naturlig nok ikke tegnestifter heller, men det ble magneter. Og whiteboardtusjer og vanlige tusjer og store, brune postit-lapper som lukter gråpapir og gamledager. Og det ble en vindrueranke og et morelltre. Jeg tar selvkritikk for å ha tråkket på utsiden av den opprinnelige handlelisten, men behovet for både vindrueranke og morelltre var stort den aktuelle lørdagen. Og det forstod han som forstår det meste godt. Han fikk nemlig også whiteboard og postit fra gamledager og helt nye tusjer denne lørdagen. Så at en vindrueranke var på sin plass, det var han enig.

I noen dager nå har jeg gått gjennom listen, punkt for punkt. Ta bort speil, check. Handle, check. Lag en oversikt, ikke riktig enda. Alt i alt har det vært produktivt. Og resultatet er klart.

Tada!

Hans plass er krim og døde mennesker og mange bøker og realiserte drømmer. Min plass er tørkede blomster og nakne hyller og en glassflaske fra Tønsberg. Hans plass er en skrivemaskin fra bestefaren og en skalle fra San Marino og alt han har prestert. Min plass er et avisoppslag og klokka jeg kranglet meg til på en bruktmarked i Fuengirola. Hans plass er kjent og trygg og med en formel han vet fungerer. Min plass er ukjent og med en sti jeg enda ikke vet om jeg kan gå. Men vi sitter sammen. Han og jeg, jeg og han. Med kvaliteter som løfter hverandre. Likt, men ulikt. Og akkurat nå, ikke fortid og ikke fremtid, men nå, kjenner jeg at dette føles rett.