Til sykepleierne

Hver gang jeg er her, så blir det krevd små biter av meg. Noen biter til testing, en liten til evaluering og en ganske stor til selvransakelse. Her blir jeg sett på mitt mest sårbare og nakne. Her finnes det mennesker som vet ting om meg som jeg ikke vet selv. De vet hvilke tester jeg feiler på og hvem jeg klarer greit. De svarer Så fint!, selv når jeg forstår at jeg ikke skjønte oppgaven de ga meg. De vet hva jeg mestrer og de kjenner situasjonene jeg må unngå. De ser når jeg trenger medisiner før jeg sier det høyt, de forklarer skadene mine med legeordene sine og de kan med plansjer forklare hverandre hvilke broer i hodet som er borte. De vet hva som har skjedd i hjernen min og hvorfor kroppen reagerer som den gjør og det er sånt jeg ikke vet. Her er det ergoterapeuter, leger og nevropsykologer. Det er sosionomer, fysioterapeuter og idrettspedagoger. Det er eksperter og gode stillinger og sikkert bra lønn.

Men mest av alt er det helsefagarbeidere. Vernepleiere. Sykepleiere.
Menneskene som er større enn oss andre. De som er de ansatte. De friske. De kloke. De med all omsorgen og empatien og kjærligheten på dager som er tyngre. De som aldri blir ille berørt og som aldri fniser av ting som er vanskelig og litt flaut. De som er større enn oss dødelige.

«… Jeg har aldri vært mer ydmyk enn de øyeblikkene hvor jeg har sett norsk helsevesen inn i øynene og virkelig forstått hvilken fantastisk innsats disse menneskene gjør hver eneste dag. Hvor utrolig undervurderte og overkritiserte de er. Hvilken betydning de har for både meg og de som er sykere og de som er friskere. Et klapp på skulderen, en rask klem eller en ekstra tur innom rommet på kveldsrunden. Å holde et menneske som skal dø i hånden. Å mate et menneske som ikke klarer det selv. Å vaske en voksen sitt underliv, en som for bare en uke siden klarte det selv, uten å få henne til å føle seg mindreverdige. Å gjøre en mørk dag litt lysere og en tung periode litt lettere.»

– Fra «Om å miste og å få det tilbake igjen»

Og til evigheten vil episodene da akkurat disse menneskene opptil flere ganger har tatt en rystet verden og gjort den stabil igjen bli hos meg. Som da jeg begynte å gråte etter kveldsmaten på Kysta. Fordi vanligvis var det brødskiver. Mens da var det ferdig anrettede tallerkner med koldtbordmat. Og jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle forholde meg til det. Hjernen min var forberedt på noe annet og noe kjent, så da noe nytt banket på døren stoppet det opp et øyeblikk og jeg lagde kø. De med amputerte armer klarte å fikse maten sin raskere enn jeg klarte å få oversikt over det nye. Kunne jeg ta en sånn tallerken? Skulle jeg ha brød til? Hvor var brød nå? Hvorfor varmet de opp noe av det og ikke alt? Skulle jeg varme opp noe? Får jeg lov å bruke mikroen? Hva var egentlig til meg? Jeg ville helst bare gå ut derfra igjen, men da kom alle til å se at jeg ikke fikset forandring i kveldsmatrutinen og det ville jeg i allefall ikke. Det er flaut å ikke fikse sånt. Så jeg tok meg en tallerken og litt majones og jeg varmet ikke opp noe av det og jeg satt meg raskt ned, sånn at ingen skulle se hvor hardt og fort hjertet mitt hamret. Jeg spiste litt av det, ryddet etter meg og gråt når jeg gikk. Ingen så det. Trodde jeg.

Etter 20 minutter banket det på døren min. En sykepleier kom inn og satt seg på sengekanten; «Jeg ville si det til deg forrige gang du var lagt inn hos oss, men jeg hadde så lite med deg å gjøre, så jeg turte ikke. Men jeg ser deg mer nå og synes du bør vite – du er flink. Og du utstråler noe godt. Og du mestrer. Og du får oss til å smile hver gang du går forbi. Fordi du alltid sier noe fint fra hjertet og du gir av deg selv. Og jeg ser at noen ting er vanskelig for deg, men vi er her når du trenger oss og det er ikke flaut. Og jeg vil si takk til deg. Og siden du styrker oss, la oss få styrke deg. Ok?» Og så strøk hun på meg og gikk ut igjen.

Og jeg satt igjen. Med følelsen av å bli sett, ikke bare på mitt svakeste, men også mitt modigste.

Kjære sykepleiere, helsefagarbeidere, vernepleiere. Gjennom de siste fem årene så er det dere som har sett meg. Dere som har rørt ved meg, trøstet meg, vasket meg og sett meg stå. Dere har veiledet meg, støttet meg og vist meg hvem jeg kan bli. Hvem jeg er blitt. Dere er uvurderlige i den jobben dere gjør, hver dag, gjennom alt.

Tusen, tusen takk.

7 thoughts on “Til sykepleierne”

  1. Så fint du skriver om helsepersonalet på Kysthospitalet ! Det varmer et helspersonalhjerte, som også skal inn der på ett opphold.

    1. De er helt fantastiske her, Jørunn 🙂 Om ikke du har vært her før, så gled deg. Det er vondt og vanskelig og litt sårt, men når man først skal ha det vondt og vanskelig og litt sårt et sted, så er dette det desidert beste stedet.

  2. For et flott innlegg ! Takk for din åpenhet og ærlighet . Jeg håper virkelig å få treffe pasienter som deg , når jeg er ferdig utdannet sykepleier om 2 år .

  3. Så fint å høre om dine positive erfaringer med helsepersonell! Selv er jeg sykepleier i ren natturnus, og ordene dine skal jeg ta med meg når jeg går på jobb ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s