Om å hinke

Vi er ute på joggetur, han jeg elsker og jeg. Han jogger jevnt og trutt og raskt, mens jeg kommer litt bak. Du skjønner, jeg mangler et ben. Jeg mistet det i sykdom for noen år siden. Og innimellom, hvis jeg får bruke protese eller rullestol, så er jeg rask, jeg også. Ikke like rask som jeg var, men rask nok til at det ikke er kjedelig å løpe sammen med meg. Men i dag har jeg verken rullestol eller protese. Jeg hinker. Jeg hinker fort! Jeg er sterk. Dog ikke så rask og så sterk som en med begge bena inntakt. Men likevel ganske rask. Til meg å være. Jeg legger ned mye kapasitet på å i alle fall prøve. Jeg vil henge med, jeg også.

Han kommer hjem før meg. Han roper, han vil jeg skal komme. Vi skal nemlig videre. Men jeg ligger langt bak. Og jeg bruker tid. Mye lenger tid. For jeg er så sliten. Benet er ømt og kapasiteten er tom.

Vel hjemme blir jeg liggende på gulvet. Jeg prøver å gjemme ansiktet. Jeg vil gråte i fred. Jeg vil ikke at det skal synes hvor vanskelig det er for meg å jogge en tur. Det startet jo så bra. Men raskt ble jeg hengende etter og jeg klarte aldri å hente meg inn igjen. Jeg skrek til og med. Men han forsvant ut av synsvidde og jeg måtte hjem selv. Og nå er jeg hjemme og jeg er utslitt. Så kommer han jeg elsker. Vi må avgårde igjen. Jeg brukte så lang tid og nå må vi dra. Han skal kjøre meg altså. Men jeg må komme meg bort til bilen. Og ut av bilen igjen. Jeg kan ikke hvile nå. Og leppen min begynner å dirre. Og noe blir stort i brystet. Noe vondt. Armene blir numne. Og tårene triller. Alle klarer jo å jogge.

Men du har jo bare ett ben?, tenker du kanskje. Klart det er vanskelig! Det må du vel forstå? Det forstår vel han som elsker deg?

Nettopp. Klart det er vanskelig. Og jeg forstår det. Og han jeg elsker ville forstått det. Om jeg manglet et ben. Men jeg mangler ikke et ben. Jeg mangler litt hjerne. På en måte.

La meg fortelle deg noe annet.
Vi skulle få gjester på pizza, han jeg elsker og jeg. Jeg hadde planlagt handleturen og visste hva vi trengte. Jeg visste hvor i butikken jeg måtte gå og jeg visste at om jeg ble sliten kunne jeg trekke til kjøkkenet for å late som jeg ryddet, mens jeg egentlig hvilte. Bare tok en pause. Bare rettet litt på protesen min. Men så kommer han jeg elsker inn og sier Gode nyheter! Vi drar til dem i stedet! Og bam. Der dro noen protesen min vekk under vekten av kroppen og rullestolen er utenfor rekkevidde. Jeg faller rett i bakken og klarer ikke komme meg opp. Ikke øyeblikkelig. Og ikke på en stund. Og for mange ville det vært bedre å dra bort, for da slapp man jo planleggingen. Og matlagingen. Da kunne man bare sitte et sted og bli servert. Men for meg er det som å jogge uten protese. En endring. Mangel på et kjøkken å trekke til. All kapasiteten som er gått til å visualisere butikken som man likevel ikke skal dra til. Det er som å si Løp raskere! til en som gjør sitt beste med å holde balansen.

Hadde jeg blitt liggende på bakken uten protese, med slitne armer og tårer i øynene, så ville ingen krevd av meg at jeg skulle komme meg opp og ut og avgårde.

Når jeg står på kjøkkenet, med tårer i øynene og en hjerne som er tom, så er det det samme. Jeg kan ikke, uten tålmodighet, ekstra styrke og mine egne hjerneproteser, snu meg rundt og dra til noen andre. Jeg kan ikke reise meg. Jeg må bli. Jeg må vente. Til kroppen orker og til hjernen følger med. Og så tenker jeg; Herregud. Jeg visner. Jeg visner her hjemme. Jeg burde klart mer. Jeg burde orket mer. Men jeg orker ikke. Og så må jeg tenke; Burde en som er halt orke å løpe?

Neste gang du tenker om en som er enten forbigående eller kronisk syk, i nervene, i følelsene sine eller i hjernen eller et annet sted du ikke kan se eller vite særlig mye om, at han eller hun må forte seg litt eller skjerpe seg litt eller tenke positivt, så spør deg selv; hadde gjort det samme med et menneske som gjorde alt det det kunne for å komme seg fra A til B, så raskt som mulig, med bare ett ben og ingen protese å lene seg mot. Hadde du? Hadde jeg?

Kjære du som er enten kronisk eller forbigående syk, i nervene, i følelsene dine eller i hjernen, eller et annet sted jeg ikke kan se eller kan vite særlig mye om, krever du av deg selv at du skal klare? Orke? At du burde? Ville du krevd det av en noen med et ben og slitne armer? Eller ville du sagt Hvil deg litt. Du trenger det.
Jeg vet i alle fall at jeg krever av meg at jeg skal klare. Orke. At jeg burde. Jeg krever løping der ikke en gang jogging ville vært mulig.

Det tok meg fem år, seks måneder og ni dager, men går forstod jeg for aller første gang at dette, det jeg lever i, er et handicap.
Og det må respekteres. Og anerkjennes. Mest av alt av meg. Så av deg. Og så av resten.

For jeg løper ikke. Jeg hinker. Og egentlig, hvis jeg gir meg selv den tiden jeg trenger, så er jeg sabla god til det. Jeg må bare bli flinkere til å si høyt at nå hinker jeg. Vent på meg.

(Pssst: Eksemplene er fiktive og han jeg elsker er min aller største støttespiller)