Jeg vet

En måned innlagt på Sørlandets rehabiliteringssenter Eiken er snart ved veis ende for denne gangen og målet for denne siste uken er å definere et mål for fremtiden. Hva skriver man der? For noen år siden ville jeg skrevet at jeg vil jobbe med noe meningsfylt. At jeg vil skrive bøker som blir kjøpt inn av kulturrådet. Bøker som betyr noe. At jeg vil engasjere meg mer i ungenes skole. Lese høyt fra en scene i Lillehammer i mai. Reise verden rundt med Frode. Se alle verdensdelene. Plukke plast fra en strand eller tre andre steder på kloden. Jobbe frivillig. Ta en togtur i Europa. Lese for eldre. Hjelpe asylsøkere med språket. Men livet endrer seg. Perspektivet endrer seg. Og de store ønskene legges til side for mer banale ønsker. Ønsker som understreker sykdommen altfor mange kimser av – tross alle undersøkelsene som forteller at dette, denne tilstanden flere tror er selvvalgt, er en av sykdommene i verden med aller lavest livskvalitet for dem som rammes OG for familiene. Jeg trenger ikke en gang hele gode dager. Men dager som er bedre enn nå. Gode timer. Færre symptomer. Jeg ønsker meg en stabil fase av sykdommen. Unngå å vri meg i smerte etter å møte familien min, spille spill og le en kveld. Unngå at kroppen kollapser i matsalen fordi smørkniven ble for tung. Ikke trenge hjelp til do fordi jeg har vært ivrig og engasjert i en samtale. Jeg vil leve. Uten å bli syk av det.

For å få til det vil ting endre seg enda en gang når jeg kommer hjem. Jeg skal ta gode valg for meg og familien min og det betyr å ikke engasjere meg i veldig mange andre. Ei heller  i blogg eller bok hvis det blir for mye. Jeg skal gi slipp på all dårlig samvittighet for venner jeg ikke følger opp, bursdager jeg ikke drar i, telefoner jeg ikke tar, innlegg jeg ikke skriver. Det betyr ikke at jeg ikke er lei for det. Bare at det finnes viktigere ting for meg fremover. Noen vil bli skuffet og det er vondt. Men JEG har ansvar for meg. Og det ansvaret skal jeg bære med trygghet og styrke. Og de som fortsatt finnes på andre siden av denne sykdommen – om jeg noen gang kommer meg dit – de fortjener all den tiden jeg da kan gi dem.

Det har vært en berg- og dalbane både fysisk og emosjonelt å gå gjennom denne måneden. Jeg har falt sammen på rommet, i gangen og ved kjøkkenet. Jeg har klart meg fint opp og ned til stranden mange ganger. Jeg har dratt til en annen by og tatt en øl i solveggen med en helt ny, innmari fin venninne. Jeg har ligget alene på rommet i døgn, grått, ikke tålt meg selv eller andre. Jeg har stått opp igjen og kommet meg til Sandnes, til søster og bror og mor og kjærlighet, for så å ikke komme meg tilbake. Jeg har stått opp og blitt slått ned og fortsatt fatter jeg ikke hvorfor eller hvordan jeg kan klare en ting, men ikke en annen. Men jeg reiser herfra med håp. For jeg kjenner MEG bedre enn før jeg dro. Jeg har pakket sekken med mer trygghet enn før. Mer selvtillit. Mer tyngde. Mer respekt for meg selv, for kroppen og for sykdommen. Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke lenger la andres tanker, synsing og hvisking bety noe. Jeg skal prøve å la engstelsen for hva andre mener ta mindre plass i hjertet og heller stole på at valgene jeg tar er gode for meg der og da. Denne gangen reiser jeg ikke hjem for å finne tilbake til en jeg en gang var. Denne gangen skal jeg finne hun jeg er. Og akseptere henne som hun er akkurat nå. Og så får vi se med tiden hvordan hun viser seg å bli.

Jeg nyter alle gode øyeblikk, timer eller dager, fullt ut og plasserer dem trygt på innsiden av hjertet. Og når det utenfor blir borte i smertene, i kollapser og utmattelse, skal jeg prøve å vende meg inn dit. Og jeg skal ikke lenger forsvare å ha det fint. Jeg skal tillate meg selv vinkveld hvis jeg vil. Litteraturfestival hvis jeg klarer. Itailatur hvis jeg trenger. Med tilrettelegging og hjelpemidler, selvfølgelig. Men UTEN andres meninger om det i bakhodet. Og jeg skal ikke lenger forsvare å ha det vondt. Det er greit å være syk. Det ER IKKE min skyld. Å ha det fint og å ha det vondt, begge deler finnes i livet. Og begge deler er sant.

Med det sagt vender jeg oppmerksomheten tilbake til planen jeg skal skrive for fremtiden og lar Siri Nilsen få avslutte med et utdrag fra finfine «Jeg vet»:

Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet
at det er sånn som skjer
Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet
at jeg ikke bør tenke på det mer
Men jeg vil høre noen si
at også dette
Det skal gå over

Og jeg har sett alt dette før
jeg vet hvordan det går
Det går sånn som det gjør
når man er redd
det man ikke forstår
Men jeg vil høre noen si
at også dette
Det skal gå over

Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet
at en dag
Om vi fortsatt husker
så er det bare vagt
Men jeg vil høre noen si
at også dette
Det skal gå over

Én tanke om “Jeg vet”

  1. Kjære Line. «Jeg vet» er tøff lesning, selvsagt. Men jeg blir jublende glad for DEG! For dette er det beste du har skrevet! Budskapet ditt, alle detaljene, er formulert på en sånn måte at jeg om mulig, beundrer deg som forfatter enda mer! « Den jenta asså, hu kan få sagt det!» Lykke til med alle stundene resten av sommeren 😊 De blir flere skikkelig gode. Det er jeg sikker på. Så tar vi høsten som den kommer. Stund for stund, dag og natt. Du gir oss alle mot og masse lærdom du. Og du veit, vi med jobb og famile +++, vi takler heller ikke alt like godt, alle studer. God sommer 😘
    Klem fra Karin ( en av bokvennene til Liv Gade)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s