Jeg vet

En måned innlagt på Sørlandets rehabiliteringssenter Eiken er snart ved veis ende for denne gangen og målet for denne siste uken er å definere et mål for fremtiden. Hva skriver man der? For noen år siden ville jeg skrevet at jeg vil jobbe med noe meningsfylt. At jeg vil skrive bøker som blir kjøpt inn av kulturrådet. Bøker som betyr noe. At jeg vil engasjere meg mer i ungenes skole. Lese høyt fra en scene i Lillehammer i mai. Reise verden rundt med Frode. Se alle verdensdelene. Plukke plast fra en strand eller tre andre steder på kloden. Jobbe frivillig. Ta en togtur i Europa. Lese for eldre. Hjelpe asylsøkere med språket. Men livet endrer seg. Perspektivet endrer seg. Og de store ønskene legges til side for mer banale ønsker. Ønsker som understreker sykdommen altfor mange kimser av – tross alle undersøkelsene som forteller at dette, denne tilstanden flere tror er selvvalgt, er en av sykdommene i verden med aller lavest livskvalitet for dem som rammes OG for familiene. Jeg trenger ikke en gang hele gode dager. Men dager som er bedre enn nå. Gode timer. Færre symptomer. Jeg ønsker meg en stabil fase av sykdommen. Unngå å vri meg i smerte etter å møte familien min, spille spill og le en kveld. Unngå at kroppen kollapser i matsalen fordi smørkniven ble for tung. Ikke trenge hjelp til do fordi jeg har vært ivrig og engasjert i en samtale. Jeg vil leve. Uten å bli syk av det.

For å få til det vil ting endre seg enda en gang når jeg kommer hjem. Jeg skal ta gode valg for meg og familien min og det betyr å ikke engasjere meg i veldig mange andre. Ei heller  i blogg eller bok hvis det blir for mye. Jeg skal gi slipp på all dårlig samvittighet for venner jeg ikke følger opp, bursdager jeg ikke drar i, telefoner jeg ikke tar, innlegg jeg ikke skriver. Det betyr ikke at jeg ikke er lei for det. Bare at det finnes viktigere ting for meg fremover. Noen vil bli skuffet og det er vondt. Men JEG har ansvar for meg. Og det ansvaret skal jeg bære med trygghet og styrke. Og de som fortsatt finnes på andre siden av denne sykdommen – om jeg noen gang kommer meg dit – de fortjener all den tiden jeg da kan gi dem.

Det har vært en berg- og dalbane både fysisk og emosjonelt å gå gjennom denne måneden. Jeg har falt sammen på rommet, i gangen og ved kjøkkenet. Jeg har klart meg fint opp og ned til stranden mange ganger. Jeg har dratt til en annen by og tatt en øl i solveggen med en helt ny, innmari fin venninne. Jeg har ligget alene på rommet i døgn, grått, ikke tålt meg selv eller andre. Jeg har stått opp igjen og kommet meg til Sandnes, til søster og bror og mor og kjærlighet, for så å ikke komme meg tilbake. Jeg har stått opp og blitt slått ned og fortsatt fatter jeg ikke hvorfor eller hvordan jeg kan klare en ting, men ikke en annen. Men jeg reiser herfra med håp. For jeg kjenner MEG bedre enn før jeg dro. Jeg har pakket sekken med mer trygghet enn før. Mer selvtillit. Mer tyngde. Mer respekt for meg selv, for kroppen og for sykdommen. Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke lenger la andres tanker, synsing og hvisking bety noe. Jeg skal prøve å la engstelsen for hva andre mener ta mindre plass i hjertet og heller stole på at valgene jeg tar er gode for meg der og da. Denne gangen reiser jeg ikke hjem for å finne tilbake til en jeg en gang var. Denne gangen skal jeg finne hun jeg er. Og akseptere henne som hun er akkurat nå. Og så får vi se med tiden hvordan hun viser seg å bli.

Jeg nyter alle gode øyeblikk, timer eller dager, fullt ut og plasserer dem trygt på innsiden av hjertet. Og når det utenfor blir borte i smertene, i kollapser og utmattelse, skal jeg prøve å vende meg inn dit. Og jeg skal ikke lenger forsvare å ha det fint. Jeg skal tillate meg selv vinkveld hvis jeg vil. Litteraturfestival hvis jeg klarer. Itailatur hvis jeg trenger. Med tilrettelegging og hjelpemidler, selvfølgelig. Men UTEN andres meninger om det i bakhodet. Og jeg skal ikke lenger forsvare å ha det vondt. Det er greit å være syk. Det ER IKKE min skyld. Å ha det fint og å ha det vondt, begge deler finnes i livet. Og begge deler er sant.

Med det sagt vender jeg oppmerksomheten tilbake til planen jeg skal skrive for fremtiden og lar Siri Nilsen få avslutte med et utdrag fra finfine «Jeg vet»:

Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet
at det er sånn som skjer
Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet
at jeg ikke bør tenke på det mer
Men jeg vil høre noen si
at også dette
Det skal gå over

Og jeg har sett alt dette før
jeg vet hvordan det går
Det går sånn som det gjør
når man er redd
det man ikke forstår
Men jeg vil høre noen si
at også dette
Det skal gå over

Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet
at en dag
Om vi fortsatt husker
så er det bare vagt
Men jeg vil høre noen si
at også dette
Det skal gå over

Hva gjør vel det?

Kjære fem år yngre Line. Så innmari naiv du er. Så uvitende. Så lett du tar på utfordringene som kommer til å komme. De kommer, men du vet det ikke enda. Du aner ikke. For du er nyforelsket i livet og tror fortsatt at alt skal bli bra. At det går over. At du skal vinne og i rotet finne den deg som du jo tross alt liker. Og du vet ikke enda hvordan det skal rive i hjertet når du skjønner at den deg er gått tapt og at skallet som sitter igjen må fylles med noe nytt du kanskje ikke liker.

For fem år siden i dag testet jeg hjernen. Vi fikk de aller første konkrete bevisene på at ingenting var helt som før. Likevel var jeg glad. For litt hjerneskade var vel ikke farlig?

Det skjer mye hyggelig for tiden. Ting jeg prøver å være med på. Eller følge opp. Og da blir jeg sliten. Hver dag gjør jeg noe feil som får hjernen til å koble seg ut og jeg blir stående igjen, uten å vite hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal gjøre det. I går skulle jeg hente sønnen min hjem. Jeg gikk ut i hagen og ble stående. Jeg skjønte ikke hvor jeg skulle gå. Mannen min så det fra vinduet og han kom. Vi kjører, sa han og overtok situasjonen. Og det gikk bra. Det går jo alltid bra. Men jeg gråter likevel hver gang. Ikke fordi jeg er trist. Men fordi jeg alltid blir flau. Og føler meg liten. Og forstår at jeg burde forstå, men så gjør jeg det ikke likevel.

Innimellom ser han det ikke. Innimellom får ikke hjernen sammenbrudd mens jeg står i hagen og han i vinduet. Og da blir jeg stående i hagen. Eller nede. Eller i butikken. Noen ganger står jeg med såpe i stedet for brød i hånden, andre ganger heller jeg ut den nykokte kaffen i vasken rett før jeg tenker å drikke den. Noen ganger forstår jeg at jeg surrer, andre ganger ikke.

Noen mener jeg er heldig. Jeg kan sole meg på terrassen nå. Hver dag. Hvis jeg vil. Og jeg kan dra på Litteraturfestival i Lillehammer og drikke kaffe med venninner. Og noen ganger gjør jeg det. Og jeg elsker det. Og selve livet kribler under huden min. Det er sant. Det gjør meg glad. Andre ganger, ofte, har jeg mer enn nok med å ha vondt. Eller hjelpe et barn med lekser. Eller brette en maskin med klær. Kapasiteten er begrenset til det aller mest nødvendige. Gode og dårlige dager. De gode er basert på smertelindring i forskjellige former og et brennende ønske om å fungere normalt. De dårlige er dager da jeg har prøvd for hardt på en god dag og må leve med konsekvensene.

Jeg vet det ikke er så gæernt. Mange har det verre. Men jeg får lov å føle på det likevel. Ganske lenge syntes jeg ikke det. Ganske lenge syntes jeg at jeg var utakknemlig om jeg satt ord på det som var tøft i prosessen. For hvor ille kunne litt hjerneskade liksom bli? Jeg levde. Jeg kunne klemme ungene mine og fnise på en terrasse med jenter og jeg kunne kysse og elske og sanse. Og da kunne man vel ikke klage?

Hjerneskade er helt anderledes enn alt annet jeg vet om. Og jeg kjenner ingen andre som vet hvordan det er. Det føles ensomt. Og vanskelig. Og det er så mye jeg vil. Og som jeg tilsynelatende får til. For skaden er i hjernen og den merkes best av meg. Og han som ser på meg gjennom vinduet. Han som må stoppe bilen på vei til date. Ikke alle andre. Ikke de som ikke ser meg alle gangene jeg er inne i stedet for ute. Ikke de som ser meg mens jeg holder masken i et selskap, mens jeg gråter i det øyeblikket jeg kommer hjem. Det er ingen som ser at han brukte feil ord, så jeg misforstod og ble forvirret og ikke lenger kunne gjennomføre det vi hadde planlagt. Han ser det. Og jeg ser det. Og ikke en gang en håndfull andre mennesker.

Kjære fem år yngre Line. Kanskje er det helt greit at vi ikke visste hva som var i vente. Du og jeg er blitt forskjellige nå. Jeg skulle gjerne ha vært litt mer som deg. Jeg likte deg. Og heldigvis var du aldri sånn som meg. Du så lyst på alt og det var fint. Utfordinger gjorde deg sterkere. Motgang gjorde deg tøff. Å være naken og sårbar gjorde deg større. Men med tiden har det blitt tyngre å late som det er lett. Heldigvis er det samtidig blitt mye lettere å si at det er tungt.

For litt hjerneskade, hva gjør vel det? Det gjør faktisk hele livet.

Tilstandsrapport

Joda, jeg er her fortsatt. Til og fra.

Jeg har tenkt på mange innlegg. Spesielt noen om syriner. Det skulle være en samtale. En fiktiv en, der jeg og noen skulle ligge på ryggen og puste med magen og si noe fint om syriner. Noe om at syriner gjør meg glad. Innen jeg har orket å skrive dem ned har de blitt borte igjen. Jeg har satt ord på følelser, men jeg har sagt det høyt i stedet for å skrive det ned. Jeg er midt i det akkurat nå, midt i alt jeg føler, og da er det vanskelig å dele med det perspektivet jeg vil ha før jeg deler. Ikke misforstå, jeg har mange gode dager, men de er brukt på ting som gjør meg glad. Som å dra til Tønsberg på en mandag i stedet for bare en torsdag. Som å planlegge tur til ei jeg savner, ei som bor i et annet land. Som å spille en reklamefilm eller kysse i Verona. Men ved å gjøre disse tingene, de tingene jeg elsker, så blir jeg sliten. Og hjernen virker ikke. Og da gråter jeg. Og så må han jeg elsker skjære opp maten min, for jeg klarer ikke selv. Og jeg må se på den i en time før jeg klarer å spise noe. Og jeg sliter med å finne balansegangen mellom det jeg vil og det jeg bør. Men jeg prøver. Og jeg finner ut av det. Og så glemmer jeg det igjen og så må jeg prøve på nytt. Jeg får stadig en følelse av at jeg lærer mer og mer, dog like ofte en følelse av at jeg glemmer det jeg lærer. Og så blir jeg stående på kjøkkenet og se kaffen renne ned i maskinen, uten å forstå hva som er galt.

Noen ganger blir jeg borte lenge, for å hvile. Borte fra mennesker rundt. Fra venner og folk jeg elsker. For det tar lang tid å hvile. Det kan ta uker. Og måneder. Men så går det bra en stund. Og hva gjør man da? Jeg burde sikkert fortsatt hvile. Passe på å holde hodet over vann. Men jeg gjør ikke det. Jeg stuper ut i det. Jeg velger å jobbe med et manus og jeg drar til folk jeg savner. Og det går kort, kort tid. Så må jeg hvile igjen. Men jeg har i alle fall levd litt i mellomtiden. Vært litt meg. I ny og ne.

Kanskje viser det seg at følelsen jeg får i meg selv når jeg ikke klarer å snakke eller forstå andres ord eller kan skjære opp min egen mat er så tung at det ikke er verdt det. Men kanskje er de øyeblikkene av friske, gamle meg så gode at det blir verdt det likevel? Jeg har skrevet mye om det som har vært litt vanskelig det siste året. Om situasjonene som har vært sårbare og føltes nakne. Og det har truffet mange mennesker, som også er sårbare og nakne og som har skrubbsår på hjernen. Men jeg vil prøve å skrive litt mer om det som er fint. Om det som er lyst og som gir livet mening. De små, viktige tingene.

Jeg prøver meg frem. Vi får se. I mellomtiden trøster jeg meg med at jeg snart skal til Maja. Og at finfine syttende mai er rett rundt hjørnet. Og at jeg tross alt klarer mye, selvom enkle ting ikke alltid er en del av det. Og at snart er det tid for syriner. Og syriner gjør meg glad. Og man kan si hva man vil om at det kanskje tok litt tid, men jeg forstod til slutt at jeg manglet en kopp. Fint.

Om å hinke

Vi er ute på joggetur, han jeg elsker og jeg. Han jogger jevnt og trutt og raskt, mens jeg kommer litt bak. Du skjønner, jeg mangler et ben. Jeg mistet det i sykdom for noen år siden. Og innimellom, hvis jeg får bruke protese eller rullestol, så er jeg rask, jeg også. Ikke like rask som jeg var, men rask nok til at det ikke er kjedelig å løpe sammen med meg. Men i dag har jeg verken rullestol eller protese. Jeg hinker. Jeg hinker fort! Jeg er sterk. Dog ikke så rask og så sterk som en med begge bena inntakt. Men likevel ganske rask. Til meg å være. Jeg legger ned mye kapasitet på å i alle fall prøve. Jeg vil henge med, jeg også.

Han kommer hjem før meg. Han roper, han vil jeg skal komme. Vi skal nemlig videre. Men jeg ligger langt bak. Og jeg bruker tid. Mye lenger tid. For jeg er så sliten. Benet er ømt og kapasiteten er tom.

Vel hjemme blir jeg liggende på gulvet. Jeg prøver å gjemme ansiktet. Jeg vil gråte i fred. Jeg vil ikke at det skal synes hvor vanskelig det er for meg å jogge en tur. Det startet jo så bra. Men raskt ble jeg hengende etter og jeg klarte aldri å hente meg inn igjen. Jeg skrek til og med. Men han forsvant ut av synsvidde og jeg måtte hjem selv. Og nå er jeg hjemme og jeg er utslitt. Så kommer han jeg elsker. Vi må avgårde igjen. Jeg brukte så lang tid og nå må vi dra. Han skal kjøre meg altså. Men jeg må komme meg bort til bilen. Og ut av bilen igjen. Jeg kan ikke hvile nå. Og leppen min begynner å dirre. Og noe blir stort i brystet. Noe vondt. Armene blir numne. Og tårene triller. Alle klarer jo å jogge.

Men du har jo bare ett ben?, tenker du kanskje. Klart det er vanskelig! Det må du vel forstå? Det forstår vel han som elsker deg?

Nettopp. Klart det er vanskelig. Og jeg forstår det. Og han jeg elsker ville forstått det. Om jeg manglet et ben. Men jeg mangler ikke et ben. Jeg mangler litt hjerne. På en måte.

La meg fortelle deg noe annet.
Vi skulle få gjester på pizza, han jeg elsker og jeg. Jeg hadde planlagt handleturen og visste hva vi trengte. Jeg visste hvor i butikken jeg måtte gå og jeg visste at om jeg ble sliten kunne jeg trekke til kjøkkenet for å late som jeg ryddet, mens jeg egentlig hvilte. Bare tok en pause. Bare rettet litt på protesen min. Men så kommer han jeg elsker inn og sier Gode nyheter! Vi drar til dem i stedet! Og bam. Der dro noen protesen min vekk under vekten av kroppen og rullestolen er utenfor rekkevidde. Jeg faller rett i bakken og klarer ikke komme meg opp. Ikke øyeblikkelig. Og ikke på en stund. Og for mange ville det vært bedre å dra bort, for da slapp man jo planleggingen. Og matlagingen. Da kunne man bare sitte et sted og bli servert. Men for meg er det som å jogge uten protese. En endring. Mangel på et kjøkken å trekke til. All kapasiteten som er gått til å visualisere butikken som man likevel ikke skal dra til. Det er som å si Løp raskere! til en som gjør sitt beste med å holde balansen.

Hadde jeg blitt liggende på bakken uten protese, med slitne armer og tårer i øynene, så ville ingen krevd av meg at jeg skulle komme meg opp og ut og avgårde.

Når jeg står på kjøkkenet, med tårer i øynene og en hjerne som er tom, så er det det samme. Jeg kan ikke, uten tålmodighet, ekstra styrke og mine egne hjerneproteser, snu meg rundt og dra til noen andre. Jeg kan ikke reise meg. Jeg må bli. Jeg må vente. Til kroppen orker og til hjernen følger med. Og så tenker jeg; Herregud. Jeg visner. Jeg visner her hjemme. Jeg burde klart mer. Jeg burde orket mer. Men jeg orker ikke. Og så må jeg tenke; Burde en som er halt orke å løpe?

Neste gang du tenker om en som er enten forbigående eller kronisk syk, i nervene, i følelsene sine eller i hjernen eller et annet sted du ikke kan se eller vite særlig mye om, at han eller hun må forte seg litt eller skjerpe seg litt eller tenke positivt, så spør deg selv; hadde gjort det samme med et menneske som gjorde alt det det kunne for å komme seg fra A til B, så raskt som mulig, med bare ett ben og ingen protese å lene seg mot. Hadde du? Hadde jeg?

Kjære du som er enten kronisk eller forbigående syk, i nervene, i følelsene dine eller i hjernen, eller et annet sted jeg ikke kan se eller kan vite særlig mye om, krever du av deg selv at du skal klare? Orke? At du burde? Ville du krevd det av en noen med et ben og slitne armer? Eller ville du sagt Hvil deg litt. Du trenger det.
Jeg vet i alle fall at jeg krever av meg at jeg skal klare. Orke. At jeg burde. Jeg krever løping der ikke en gang jogging ville vært mulig.

Det tok meg fem år, seks måneder og ni dager, men går forstod jeg for aller første gang at dette, det jeg lever i, er et handicap.
Og det må respekteres. Og anerkjennes. Mest av alt av meg. Så av deg. Og så av resten.

For jeg løper ikke. Jeg hinker. Og egentlig, hvis jeg gir meg selv den tiden jeg trenger, så er jeg sabla god til det. Jeg må bare bli flinkere til å si høyt at nå hinker jeg. Vent på meg.

(Pssst: Eksemplene er fiktive og han jeg elsker er min aller største støttespiller)

At det går an?

I dagene frem mot bursdagen min inviterte jeg både nære og kjære, men også perifere, nesten fremmede, mennesker hjem til meg. Jeg skrev at jeg hadde åpent hus, kyllingsuppe og kaker og at om noen ville komme, så var de hjertelig velkomne. Jeg skrev at jeg ikke kjente så mange enda, men at jeg gjerne ville bli bedre kjent. Og sannheten er jo nettopp det. Jeg har mange helt fantastiske mennesker i livet mitt. Noen av dem bor jeg med. Og noen av dem har jeg blitt kjent med i denne nye byen som jeg må gjøre min. Men veldig mange av dem er helt andre steder. Og de som er her har allerede sine grupper med mennesker som de bruker tiden sin på og med. Og det er rett og slett vanskelig å få innpass i allerede etablerte grupper med mennesker. Der alle har sin rolle og sin historie og plassen som «nykomling» ble tatt for tjuetre år siden. Pluss minus.

Det var i alle fall det inntrykket jeg satt med. Før onsdag.

Hvis ikke dette er det første innlegget du leser, så vet du at jeg var nervøs. Hva om ingen kom? Hva om jeg på slutten av dagen ville sitte her med en stor gryte kyllingsuppe og en flokk ungdommer som sympatispiste? Hva om mødrene i gata ville tenke at jeg var enda rarere og hva om foreldrene i ungenes klasser hvisket om bursdagsforsøket der ingen kom? Hva om jeg ble sittende igjen med den kleineste bursdagsfeiringen i manns minne? Det kunne jo skje.

Hva skulle jeg skrevet til dere om dette ble så kleint som det strengt tatt kunne endt opp med å bli?

Tidlig onsdag morgen vekket ungene meg. Og om ingen annen hadde kommet, så ville morgenen med Frode og en flokk store og små barn vært mer enn bra nok. De er favorittene mine og de vet å få en (bonus)mamma til å føle seg spesiell.

To av de fire som bor her. Akkurat disse to er det jeg som har laget ❤

Men de måtte jo dra på jobb og skole. Og igjen satt jeg. Og jeg var veldig usikker på hvor dagen ville ta meg. Skulle jeg stelle meg med en gang? Skulle jeg sette frem kaker eller vente? Tenk om noen kom på formiddagen? Men tenk om ingen kom? Ville kaken bli ødelagt? Nei. Jo. Jeg fikk vente. Jeg ventet. Jeg lagde meg frokost og traktet kaffe og ventet. Og ventet. Og ventet. Og sa til meg selv at det ikke var så rart at ingen kom sånn på formiddagen. De fleste var jo på jobb. Så jeg flyttet på noen blomster. Og flyttet dem tilbake igjen. Og ventet.

Innmari…

… innmari…

… innmari klar for gjester.

Ungene kom hjem fra skolen i to-tiden. Og lurte på hvor gjestene var. Jeg sa som sant var at det fortsatt ikke var sikkert at det kom til å komme noen gjester. Men om det skulle komme noen, så måtte vi nok vente til de var ferdig på jobb.

Klokken ti på tre hadde jeg fått en hel del innmari hyggelige meldinger og telefoner, men fortsatt ingen gjester. Og jeg hadde drukket en kanne kaffe alene og jeg skulle starte på middag. Ville det være lurt å lage den  store porsjonen eller skulle jeg nøye meg med en normal porsjon? Jeg ANTE virkelig ikke. Og tenkte i mitt stille sinn at Herregud. Var dette virkelig nødvendig? Jeg kunne jo bare ha invitert folk jeg kjenner på den vanlige måten? Men nei da. Eller jo da. Jeg kunne jo. Men valgte å la være. Og begynte å kutte opp mat til den store porsjonen.

Og godt var det. Klokken halv fire kom ei av de fineste fra Tønsberg og familien hennes. Like etterpå kom ei annen av de fineste fra Tønsberg. Og så kom noen av mødrene fra gata. Med store hjerter og store smil og mange klemmer. Og fra da av var det noen som kom og noen som gikk resten av ettermiddagen og kvelden. Først ble kjøkkenet fullt. Og så ble stuen full. Og så kom det budbil med oppblåsbar papegøye fra ei av de fineste i Tønsberg som ikke er i Tønsberg lenger, men i Sverige (for papegøyer var hjertelig velkomne stod det i meldingen jeg hadde sendt) og så stod det en fremmed mann i entreen med blomster fra en farmor. Og det fløy unger inne og det fløy unger ute og Frode kom hjem med den største sjokoladekaken og jeg tok et steg til siden og i et øyeblikk bare observerte jeg. Jeg lukket øynene og jeg hørte summing og latter og at nye relasjoner ble skapt og jeg kjente på noe av det beste. Og det sommerfuglene kilte meg under huden og jeg visste at dette, dette er livet. Og sistemann dro ikke før klokken ti.

Jeg er helt lamslått. Av lykke. Tenk at det går an? Og noe av det fineste var ikke en gang dette. Av alt det flotte som skjedde denne onsdagen, så var meldingene jeg fikk utover kvelden noe av det aller fineste. Jeg fikk meldinger fra andre mennesker som satt en del alene rundt i området. Og de ville også veldig gjerne bli bedre kjent. De ville også veldig gjerne drikke kaffe og prate om sånt som er viktig og sånt som ikke er viktig og de ville møte mennesker og de ville møte meg. Men de visste ikke at også jeg satt alene og savnet, så de hadde ikke spurt. Før nå. For nå visste de. Og selv om det finnes noen ugreie der ute, så er de aller fleste mennesker greie. Og virkelig noe av det vakreste jeg vet om. Mennesker som engasjerer og tenker og tolker og føler. Mennesker som tørr og som danser og som skaper. Jeg elsker mennesker. Jeg elsker alt nye mennesker kan tilføre og lære meg. Jeg elsker å utvikles i takt med at mennesker som er annerledes viser meg sider av livet jeg enda ikke kjenner. Og jeg er så takknemlig for at dere finnes, kjære mennesker. Dere som dukker opp på døra og som klemmer og kysser og spiser suppe og sender papegøyer og morsomme brev. Jeg er så takknemlig for at dere byr på dere selv og gir av tiden deres og ønsker å bli enda bedre kjent i fremtiden.

Tusen, tusen takk.

Og tusen, tusen takk til søsknene mine. Ingen av dem kunne komme innom på dagen. Men den ene overrasket meg med sang og finfine festhatter og glitterpotpurri i Tønsberg dagen etter (og jeg elsker finfine hatter, sang og glitterpotpurri!). Og den andre møtte meg på Sola da jeg leverte poden hos faren på Vestlandet og hadde med seg nevøer og ballonger og flagg. Og tok med meg på Dollys og ga meg gave og et hjemmelaget bygg-din-egen-humle sett. For humler skal ikke kunne fly, men gjør det likevel, og hun sier jeg er en humle. Og sånt elsker jeg også.

At det går an? Jeg er helt overveldet og uten ord som kan beskrive hva jeg føler nå og jeg føler meg så… Så… Så elsket.

Tusen, tuuusen, tusen takk! Sånn ser et stykk sliten, dog lykkelig, bursdagsjente ut. Jeg skal ALDRI være redd for å åpne døren og invitere mennesker jeg kjenner og mennesker jeg slettes ikke kjenner på suppe og rundstykker og kaker og sånt igjen. Aldri.

Hvem gjør sånt?

Guriland. Er det mulig? Det er jo ikke til å stikke under en stol at å bli kjent med voksne mennesker på et nytt sted er vanskelig. I hvert fall om man verken har jobb eller skole å møte dem på. Eller andre arenaer for den saks skyld. Bortsett fra kanskje en barneaktivitet nå og da. Og det er sjeldent det trasker fremmede inn i hagen eller huset jeg kan skravle med. Og de jeg møter på utsiden av hagen eller huset, de har gjerne sine egne små gjenger de vil bruke tiden sin med. Og det skjønner jeg godt. I Tønsberg gjorde jeg akkurat det samme. Jeg hadde min lille gjeng. Den fineste flokken med jenter jeg kan tenke meg. Og når jeg inviterte til noe, så inviterte jeg dem. Og det var sånn det var. Og det er sånn det er. Det er bare det at nå er det jeg som er fremmed et sted. Det er jeg som enda ikke har funnet meg en klikk jeg passer inn i. Og jeg har bursdag i dag. Og er det noe jeg er glad i, så er det bursdag. Og å få spontanbesøk. Jeg savner at folk bare detter inn døren, henter seg kaffe og slår seg ned i sofaen. Med toleranse og mye å prate om. Men det skjer aldri lenger. Så jeg tok tak. Og nå står jeg i fare for å sitte igjen med den kleineste feiringen i manns minne.

 
For noen dager siden sendte jeg nemlig ut en melding til en rekke mennesker. Noen kjenner jeg veldig godt. Noen er familie og en del av klikken som fantes i Tønsberg en gang i tiden. Men noen er nokså perifere. Noen har jeg ikke en gang møtt. Herregud. Og til dem har jeg skrevet at det er åpent hus her i dag. Det vil være kyllingsuppe og rundstykker og kaker og sånt. Og om de vil komme er de velkomne, men om det ikke passer, så forstår jeg det. Noen av dem er mødre i gata her. Andre er folk jeg har møtt gjennom Frode. Noen er mennesker jeg bare har snakket med på nett. H-e-r-r-e-g-u-d. Det er jo helt søkt å gjøre sånt. Helt søkt. Ingen gjør sånt? Så på mandag var jeg nær ved å avlyse hele greia. Frykten for å enten ikke orke å være forberedt hele dagen eller å faktisk ikke få noe besøk var nær ved å overmanne meg. Men den som intet våger, intet vinner og så videre. Jeg kan rett og slett ikke sitte dag ut og dag inn i sofaen her hjemme og klage over at det er vanskelig å komme i kontakt med folk uten å aktivt gjøre noe med det.

Så jeg har gjort det. Og enten så var dette en elendig idè der jeg i kveld sitter igjen med en stor gryte kyllingsuppe vi må fryse og to kaker, men ingen gjester, dog heldigvis med mye galgenhumor og selvironi og en gjeng som bor her som sannsynligvis sympatispiser både kake og suppe. Eller så viser det seg å bli fantastisk! Og uventede gjester dukker opp og noen spiser kake og noen spiser suppe og noen spiser kanskje ikke i det hele tatt, men de kan le og drikke kaffe og klemme noen og bli kjent med nye mennesker og skape nye relasjoner.

Kanskje.
Kanskje ikke.

Jeg har i alle fall satt over kaffen og jeg ønsker å gjemme meg, samtidig som døren står åpen og magen kiler godt. Og jeg er veldig, veldig spent på hvordan denne dagen utarter seg.

Grattis til meg!

Arme unge

Det er lenge siden jeg har skrevet. Jeg har ikke orket. Hodet har vært tomt og hjertet har vært tungt. Desember var slitsomt og enda kan jeg kjenne det i kroppen. Det er rart hvor inderlig lang tid det kan ta å komme seg. Så dagene brukes til å hvile. Og være. Dagene brukes til unger og klemmer og smil og sånt. De brukes til å fortsatt lære seg å leve på en måte jeg trodde var kjent, men som likevel enda er ny. Og jeg har prioritert å være menneske. Et menneske i livet, med relasjoner og drømmer og utfordringer. Ikke en skriver. Ikke fingre bak et tastatur du ikke ser. Men en klemmer. En som spiller spill og som leser bøker og som er tilstede. Sånn at det som finnes av kapasitet i kroppen brukes på de som fortjener det aller mest. De jeg bor med. Men jeg har hatt dårlig samvittighet likevel. For hvem er jeg, annet enn en som skriver?

Livet rives bort på et øyeblikk. Og da er ikke de prioriteringene så gale likevel. Et øyeblikk er alt skjebnen trenger for å slukke og flytte en sjel. Et øyeblikk er alt verden trenger for å snus på hodet og helt plutselig er livet svart og den man elsker mest finnes ikke lenger.

På vei til barnehagen i dag tidlig gikk en tre år gammel jente og en fem år gammel gutt langs sykkel- og gangstien. Det var glatt. Og et tungt kjøretøy skled. Tilbake sitter en mamma og en pappa og en jente som ikke lenger har en bror. En fem år gammel gutt er død. Og verden vil aldri igjen bli slik de kjente den før. Slik de kjente den i dag tidlig. Da dette fortsatt bare var en vanlig tirsdag og ikke dagen som til evigheten vil stå som den sorteste.

Det er ikke så farlig at jeg ikke orker å skrive. Eller at middager blir vanskelige eller at turer på butikken fylles med gråt og vonde følelser. Det er ikke så farlig at jeg glemmer avtaler eller må prøve kino en annen dag, fordi hodet verker eller sjela er sliten. For om noe så er jeg i live. Og ungene mine er i live. Og da trenger jeg ikke skrive hver dag. Eller tjene penger på å blogge. Jeg trenger ikke å klare sånt jeg klarte før. Det gjør ingenting at det er slitsomt å ringe. Eller vanskelig å svare på spørsmål. Eller spise kveldsmat på en måte som er ny. For jeg kan klemme. Og jeg kan kle på og oppdra og noen ganger lære bort. Jeg kan synge og plastre og vise vei. Jeg har en gutt og en jente og begge finnes fortsatt hos meg.

Kjære du, arme unge. Som jeg tenker på deg. Og som jeg tenker på søsteren din, som for evig vil huske lukten av deg uten at hun vil skjønne hvordan. Jeg tenker på det mennesket som hadde ansvaret for mobilkranen. Og på bestekompisen i barnehagen. På læreren din. Jeg tenker på det første mennesket som neste gang går inn på rommet ditt. På tanten og onkelen din. På tannbørsten du brukte i sted. På tallerkenen med frokost på benken. På skoene du ikke brukte i dag, som fortsatt står i gangen. På bamsen i sengen. Men aller mest på mammaen og pappaen din. På all kjærligheten de har for deg og hvordan sorgen nå gjennomborer kroppen deres. All min medfølelse, mine tanker og kondolanse går til dem. En klo har satt seg i brystet og tårene renner for dem. Og jeg fatter ikke virker uvirkelig smerte de går gjennom nå, men jeg føler med dem, alt det jeg klarer.

Og til deg som leser. Jeg har en bønn.

Fra jeg var liten er jeg blitt fortalt at livet må nytes, for plutselig finnes det ikke lenger. Da jeg ble syk for fem og et halvt år siden forstod jeg det for aller første gang. De påfølgende årene kjente jeg det i kroppen hver eneste dag. Det kriblet under huden hver eneste gang jeg våknet og innså at jeg fortsatt levde. Jeg hadde enda en dag i verden, i livet, som mamma. Jeg brydde meg ikke om begrensningene og utfordringene det nye livet gav meg. For jeg hadde livet. Og det var nok.

Med tiden har det endret seg. Livet har blitt mer selvfølgelig igjen. Sommerfuglene i magen har blitt færre og begrensningene har øyensynlig blitt større. Det er jo ikke sant. Det er bare jeg som ikke er nyforelsket i livet lenger. Og det er synd. Jeg har skrevet om å dø på en tirsdag før. Da var det fiktivt. I dag er det ikke det. Og jeg har kommet på det jeg en gang lærte, men som jeg har glemt igjen. Man kan dø en helt vanlig tirsdag. Man kan miste en bror eller en sønn eller en tante eller seg selv. Så i dag, når du kommer hjem, legg bort de viktige tingene du må gjøre. Og gjør heller de viktigviktige tingene. Klem. Lek. Lag ferdigpose fra Toro og snakk om dagen. Kyss han du elsker. Ring en du savner. Og vær et menneske i livet.

Omsorg i en kopp

Det skjer ofte at vi står stille, han og jeg, jeg og han. Det har jeg fortalt dere om før. Og forbi oss tusler verden i sitt eget tempo og mang et menneske titter inn i dagen vår og lurer nok på hva for noe nå han har gjort, som har en kone gråtende ved siden av seg. Men tårene kommer uten at han gjør noe galt og grepet tar tak rundt pusten uten at han kan noe for det. Og hendene slipper fine ting i gulvet så de knuser helt uten at han kan se det komme. Men i alt står han der. Ved siden av meg. Han lar det gå noen minutter. Så kanskje noen timer. Og inni meg gir det seg ikke, det som skjer. Det river i meg at han må tåle dette og hjertet gjør om mulig enda vondere enn før, for nå går det ikke bare utover meg at skrubbsårene stadig blør. Nå går det også utover han. Og han fortjener det ikke. Og jeg vil så gjerne svare når han spør, men ordene vet jeg ikke hvordan uttales og stemmen klarer jeg ikke bruke. Og jeg vil så gjerne legge meg inntil når han ber, men kroppen er nummen og sjela er grå. Men denne tålmodige skapningen jeg er så velsignet å være gift med forstår at det snart går greiere. Hjernen må bare stable seg på bena igjen og det tar tid noen ganger. Du er modig, sier han. Jeg fnyser. Nesa er rød og rennende og øyevippene har klistret seg sammen og på genseren er det snørr og det er vanskelig å tro på at man er modig de gangene man selv føler seg så inderlig blottlagt og annerledes. Men han sier det igjen. Og igjen. Du er modig, sier han. Og så lar han det gå noen minutter til. Kanskje timer. Kanskje til og med dager. I verste fall går det uker.

Etter en stund begynner kloen i brystet å slippe taket. Og tårene faller ikke like tungt til gulvet. Kanskje begynner jeg å få oversikt over situasjonen som satt meg ut av spill eller kanskje har situasjonen rett og slett gått over. Om det så var en endring i en plan jeg lente meg mot eller om det var to spørsmål fra et barn samtidig som jeg prøvde å huske noe eller kanskje var det at han ryddet på kjøkkenet når jeg tenkte jeg skulle gjøre det senere. Kanskje hadde butikken flyttet på varer jeg visste hvor var eller kanskje måtte vi dra i en helt annen butikk. Kanskje skulle jeg organisere noe og kanskje hadde jeg litt dårlig tid. Det er ikke mer som skal til før hodet kan slutte å prate med kroppen og hjertet får vondt fordi hjernen skrur seg av. Men etter en stund begynner det alltid å gå bra igjen. Litt etter litt. Jeg synes virkelig du er modig, sier han igjen.

Vet dere hva han gjorde i dag? Midt i frokost og ei som hadde lekser fra i går og en som glemte å spise, for han ville bare spille på pad`en og det var hår som skulle flettes og busspenger og gymbagger og sånt, så satt han en kopp kaffe på bordet. Midt i livet og det som skjedde. Og på koppen stod det at jeg ikke var en dråpe i havet, men hele havet i en dråpe. Og det var en tegning av oss på den. Og det stod at han skulle være min for alltid. Midt der, i frokosten. I hverdagen. I alle mine vanskelige dager. Så ga han meg kaffe og så ser han meg. Den jeg som finnes et sted der inne, bak skrubbsårene på hjernen og alle utfordringene.

Og innimellom gråter jeg på kjøkkenet. Og innimellom klarer jeg ikke å prate. Men ofte går det bra. Ofte ler vi. Og går turer og diskuterer bøker og setninger og land vi vil se. Og ofte stryker vi hverandre på armen eller sender en lapp med et hjerte. Ikke bare denne tirsdagen, men andre tirsdager. Og jeg elsker han for alt han er. Ikke bare for styrken og støtten. Men for dagene han synger Kentucky Fried Chicken låta høyt ute blant folk og gangene han tvinger is på hele flokken og dagene han bare er. Og innimellom står vi stille mens verden tusler forbi i sitt eget tempo og kanskje himler de med øynene og tenker Stakkars mann. De har bare flyttet på smøret og nå skal hun stå her og gråte. Men han elsker meg på grunn av, ikke på tross av, sånt. For det er sånn han er. Og om ikke det er kjærlighet, så vet ikke jeg.

Du kjære som mangler

Åh, som jeg tenkte på deg i går. Du som går rundt med et hull i hjertet. En del som er borte. Eller som er der, men som du ikke får brukt slik du vil. Du som omringes av mammaer og mammaprat og mammahjerter. Du som omringes av dem som legger ut i det vide og det brede om hvor slitsomt det er å være mamma. Om hvilken jobb som kreves. Om hvordan det er lov å rope høyt at man ikke en gang liker å være det. Omringet av mammaer som ikke vet hvor inderlig vondt det er å ha et mammahjerte, men mangle et barn å gi det til. Du som er omringet av mammaer som er uforsiktige og som mener godt, men som sier ting de ikke bør og som gjør vondt verre. Og alt du vil er å få prøve selv. Få bruke det du har på denne lille kroppen, dette mennesket som er ditt. Kjenne hud mot hud og hjerte mot hjerte og ha korte dager og lange netter og stadig være litt redd for at noe skal skje. Du som bare vil ha han eller hun du vet at finnes, men som enda ikke vet om deg. Du som vil ha han som aldri er kommet eller hun som kom, men som ble tatt fra deg igjen. Røsket vekk sammen med hjerte og sinn og den du er. Du omringes av mammaer som poster finfine tegner og jæi elsker dæi kort på internett og for hver tegning og blomst og jæi elsker dæi setter kloen rundt hjertet ditt seg litt hardere fast og kanskje feller du en tåre. Kanskje mange tårer. Kanskje gjør det vondt. Jeg vet ikke. Åh, som jeg tenkte på deg i går, du kjære barn. Du som er omringet av andre barn med fine mammaer som lager middager og som får kort og blomster. Du som har en lærer som ber deg lage elsker dæi kort, men som ikke vet hvem du skal lage et til. Du som ikke vet hvem du skal feire. Og du vender deg inn i deg selv, for du vet ikke hvem du skal gå til. Eller hvor du skal snu deg. For over alt er noen opptatt med mammaen sin eller med barnet sitt og midt i alt står du. Og for hver klem du ser og for hvert kort som lages og for hvert skilt ute i butikkene med Husk å feire mammaen din setter kloen rundt hjertet ditt seg litt hardere fast og kanskje feller du en tåre. Kanskje mange tårer. Kanskje gjør det vondt. Jeg vet ikke. For jeg har en mamma. Jeg har alltid hatt en mamma. Jeg har ikke vært et redd, ensomt barn. Og jeg har fått æren av å bli en mamma. Ikke bare til en, men til to. Jeg er tante til fire. Jeg er bonus til enda to. Jeg er fille-noe til en hel haug. Og ungene mine har en bestemor. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan du har det. Og jeg mener ikke å tråkke over noen grense ved å prøve. Men i går, kjære mamma uten barn og kjære barn uten mor, var det deg jeg tenkte mest på. Par-tre stykker av dere spesielt. Som jeg kjenner og som jeg vet at synes i går ble vanskelig. Men dere er flere enn de. Dere er mange. Dere bor i borettslag og på gårder og på fjell og langs sjøen. I innland, i store familier eller helt alene. Dere er små og store og mørke og lyse og alle har dere hver deres historie. Hvert deres hull i hjertet. Hvert deres håp og tanke og hver deres drøm om det som ikke ble. Som enda ikke er blitt. Som kanskje var, men som brast. Og dere burde hatt deres egen dag. En dag i stillhet eller sammen eller kanskje en dag der vi andre får vite mer. Vi hylles for å stå i den jobben dere så inderlig skulle hatt og den jobben dere skulle ønske noen tok. Men dere burde hylles for styrken dere viser ved å fortsatt bli stående når hjertet brister og sjelen smelter og mammaer landet over poster elsker dæi kort på internett.

Kjære mamma uten barn. Kjære barn uten mor. Jeg fatter ikke hvordan du har det. Og jeg vil aldri evne å fullt ut forstå. Selv ikke om du fortalte meg det, ord for ord, følelse for følelse eller stikk for stikk i hjertet. Men jeg vil du skal vite at jeg tenkte på deg i går. Og jeg synes du er stor.

Heia deg.

Kjære mamma, dette går bra.

Å være mamma er tidlige morgener og våkne netter og skrubbsår og tårer. Det er å være den som får sinnet og frustrasjonen når verden er stygg mot en som er liten. Det er vaske gulv og sofa og tak og tær og oftere enn man skulle tro på forhånd gråte mens man gjør det. Å være mamma er å være den strenge. Den som ikke vil være bestevenn, men forelder. Den som finner balansen mellom vennlig og støttespiller og samtidig være tydelig og konsekvent. Det er å være den som sier nei når andre sier ja, fordi noe i hjertet føles galt. Det er å kjenne på magefølelsen og følge intuisjonen og vite at man har rett selv når dører slamres og øyne himles og noen skriker jeg hater deg. Å være mamma er å gjemme seg i kottet for å hvile en liten stund. Det er å være tilstede, både for den som er litt større og den som er liten og gjerne den midt i mellom som trenger noe helt annet. Det er å gå på akkord med seg selv og så få dårlig samvittighet. H-e-l-e tiden. Det er å ikke sove, fordi ungdommen er ute og hjertet er bare halvt. Det er å la en som er stor løsrive seg. Å være mamma er å la det voksne barnet ta gale valg og like vel stå støtt ved siden av og elske for alltid. Det er å kjenne et sted på innsiden at noe ikke er som det bør og kjempe for et barn som ikke kan kjempe selv. Det er å lage dinosauregg og prinsessefisk og sjørøvergryte til middag og bekymre seg over poden som aldri spiser. Å være mamma er å ikke kjøpe den buksa på salg til seg selv, men kjøpe vanntette supervotter til prinsesse alltid-lage-snømann. Å være mamma er å kunne se om barnet er av typen som trenger sånn eller slik og klare å møte det der det er. Å være mamma er å vite om du må være støtten i ryggen til en som er redd eller om du må være havnen en utforsker kan komme hjem igjen til. Det er å steke en shorts på håndballturnering eller beskytte en spurvunge som har mistet skallet for raskt. Det er å stå i stormen og kjempe kampen og være muren en som er liten kan gjemme seg bak. Det er å innimellom slutte å elske seg selv, men alltid, alltid elske en annen. Det er å ha hjertet gående på utsiden av kroppen og hver eneste dag være redd for at noe skal skje.

Å  være mamma er å tillate barnet å kjenne på vonde følelser selvom alt man vil er å ta det vekk. Det er å være så sliten, så sliten, men gjennom alt være den barnet kan teste motet sitt hos. Å være den som har grenser som kan tøyes, for kan ikke barnet teste hos deg, hvor vil han utagere da? Å være mamma er å tåle at ungen kjenner på sånt som er vondt og la dem finne ut av det selv. Med deg i ryggen. Men uten deg i førersetet. Å være mamma er å kysse en panne som er varm og se feberen herje i kroppen og ringe lege både når når man bør og ikke bør. For heller ti ganger for mye, ikke sant?

For nemlig.

Å være mamma er å gråte på kjøkkenet fordi middagen har brent seg og lekser ikke er gjort og noe har knust og ungen hyler og hjertet risser med kniv i sjela at dette fikset du ikke bra. Og i noen øyeblikk raser verden over huset og man aner ikke hvordan man skal komme seg gjennom dagen på en måte som blir god. Og kanskje eksploderer man. Ikke så det blir farlig eller skummelt, men fordi stressnivået i kroppen er så innmari høyt at man ikke orker noe mer. Eller så setter man seg kanskje ned med ryggen til kjøkkenskapet og lar tårer på størrelse med små hus treffe gulvet. Og så kommer det en stubb bort til en. En liten plutt, en med koseklut og tutt i munnen og som gir verdens beste koser. Og han koser deg. Og så kommer ei som er større, ei som skjønner at grensen er nådd. Og som kan si at skal vi gjøre leksene her, kanskje?. Og så kommer den største. Ikke så stor at han kan bo hvor han vil, men stor nok til å se også mamma er menneske. Og så foreslår han pizza. Og mammaen tørker tårene og ser på gjengen foran seg. Og så ler hun. For der inne i det rommet er akkurat da all kjærligheten i verden, fordelt på tre unger som er trygge og elsket og som tross alt viser seg som ganske allrighte mennesker når de må. Og hun vet at det ikke gjør noe at de ser henne sånn en gang i ny og ne. Og hun vet det ikke gjør noe at de i et lite øyeblikk overtok styringen og kom med gode forslag. For hun tar roret igjen like etterpå og så blir de liggende på gulvet, alle fire, med frossenpizza til middag og lekser litt hulter til bulter og idyll som varer til noe går galt igjen. Men å være mamma er å kunne ta med seg sånt inn i ukene som kommer og årene som kommer og frem til dagen man ikke lenger finnes her på jorden og vite at gjennom alt gjorde man i alle fall det man kunne.

Kjære mamma der ute.
Du er sterk.
Og selv når du er trøtt er du våken.
Når du er liten er du stor.
Du er veldig viktig.
Du står i stormen og selv når du bøyes til du brister, så brekker du ikke.
Du er god nok.
Du er perfekt uperfekt.
Og for noen er  du alt.

Det finnes de der ute med fasiten vi alltid sier vi ikke har. Men vi har dem. For de er mange, disse fasitene. Og de tusler foran oss hver eneste dag. De viser oss den hele tiden. Når de lar oss bære dem. Når de lar oss trøste og bysse og hjelpe dem å finne ro. Når de spiser maten vi gir dem og når de tørr å vise oss hvor sterke de er i troen på noe. Når de har latterkrampe og når de leker og utforsker verden og når de faller og reiser seg opp igjen. Når de står på på skolen, når de viser seg som gode venner og når de stiller opp for en som er svak. De gir oss fasiten på jobben vi gjør når de kryper inntil en kveld det tordner eller lar oss se dem utfolde seg.

Å være mamma er å få æren av å være den som får plukke opp kroppen i enden av armene som strekker seg fra sengen. Det er å få i en annens øyne at man er perfekt, akkurat slik man er. Med hengepupper og myke mager og rotete hår og joggebukse. Å være mamma er å få hjerter kastet etter seg hele tiden, i form av Pokemontegninger og fuglebrett og fnising og en ungdom som sier Takk med blikket etter at man har stått støtt i rollen som forelder. Det er oransje kort med røde hjerter poden har klippet ut helt av seg selv. Det er verdens aller fineste kjærlighet.

Verdens reneste kjærlighet, overført til fysisk form.

Kjære mamma der ute. Du biologiske mamma, adoptivmamma, fostermor og bonusforelder. Kjære du som er en av to mammaer og kjære du som er alene. Kjære du med mange barn og du som mistet ditt alt for tidlig. Kjære du som har annerledesbarn som krever mer enn de vanlige barna og kjære du som lever et liv som krever ekstra av deg. Kjære du med helse som gjør at alt koster litt mer for nettopp deg. Kjære du som er helt vanlig og som bar gjør så godt du kan. Du er en superheltinne. Og du fortjener å vite det. Gratulerer med dagen! Jobben du gjør er fabelaktig og hjertet ditt er stort. Vær stolt. Og senk guarden. Dette går bra.