Hva gjør vel det?

Kjære fem år yngre Line. Så innmari naiv du er. Så uvitende. Så lett du tar på utfordringene som kommer til å komme. De kommer, men du vet det ikke enda. Du aner ikke. For du er nyforelsket i livet og tror fortsatt at alt skal bli bra. At det går over. At du skal vinne og i rotet finne den deg som du jo tross alt liker. Og du vet ikke enda hvordan det skal rive i hjertet når du skjønner at den deg er gått tapt og at skallet som sitter igjen må fylles med noe nytt du kanskje ikke liker.

For fem år siden i dag testet jeg hjernen. Vi fikk de aller første konkrete bevisene på at ingenting var helt som før. Likevel var jeg glad. For litt hjerneskade var vel ikke farlig?

Det skjer mye hyggelig for tiden. Ting jeg prøver å være med på. Eller følge opp. Og da blir jeg sliten. Hver dag gjør jeg noe feil som får hjernen til å koble seg ut og jeg blir stående igjen, uten å vite hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal gjøre det. I går skulle jeg hente sønnen min hjem. Jeg gikk ut i hagen og ble stående. Jeg skjønte ikke hvor jeg skulle gå. Mannen min så det fra vinduet og han kom. Vi kjører, sa han og overtok situasjonen. Og det gikk bra. Det går jo alltid bra. Men jeg gråter likevel hver gang. Ikke fordi jeg er trist. Men fordi jeg alltid blir flau. Og føler meg liten. Og forstår at jeg burde forstå, men så gjør jeg det ikke likevel.

Innimellom ser han det ikke. Innimellom får ikke hjernen sammenbrudd mens jeg står i hagen og han i vinduet. Og da blir jeg stående i hagen. Eller nede. Eller i butikken. Noen ganger står jeg med såpe i stedet for brød i hånden, andre ganger heller jeg ut den nykokte kaffen i vasken rett før jeg tenker å drikke den. Noen ganger forstår jeg at jeg surrer, andre ganger ikke.

Noen mener jeg er heldig. Jeg kan sole meg på terrassen nå. Hver dag. Hvis jeg vil. Og jeg kan dra på Litteraturfestival i Lillehammer og drikke kaffe med venninner. Og noen ganger gjør jeg det. Og jeg elsker det. Og selve livet kribler under huden min. Det er sant. Det gjør meg glad. Andre ganger, ofte, har jeg mer enn nok med å ha vondt. Eller hjelpe et barn med lekser. Eller brette en maskin med klær. Kapasiteten er begrenset til det aller mest nødvendige. Gode og dårlige dager. De gode er basert på smertelindring i forskjellige former og et brennende ønske om å fungere normalt. De dårlige er dager da jeg har prøvd for hardt på en god dag og må leve med konsekvensene.

Jeg vet det ikke er så gæernt. Mange har det verre. Men jeg får lov å føle på det likevel. Ganske lenge syntes jeg ikke det. Ganske lenge syntes jeg at jeg var utakknemlig om jeg satt ord på det som var tøft i prosessen. For hvor ille kunne litt hjerneskade liksom bli? Jeg levde. Jeg kunne klemme ungene mine og fnise på en terrasse med jenter og jeg kunne kysse og elske og sanse. Og da kunne man vel ikke klage?

Hjerneskade er helt anderledes enn alt annet jeg vet om. Og jeg kjenner ingen andre som vet hvordan det er. Det føles ensomt. Og vanskelig. Og det er så mye jeg vil. Og som jeg tilsynelatende får til. For skaden er i hjernen og den merkes best av meg. Og han som ser på meg gjennom vinduet. Han som må stoppe bilen på vei til date. Ikke alle andre. Ikke de som ikke ser meg alle gangene jeg er inne i stedet for ute. Ikke de som ser meg mens jeg holder masken i et selskap, mens jeg gråter i det øyeblikket jeg kommer hjem. Det er ingen som ser at han brukte feil ord, så jeg misforstod og ble forvirret og ikke lenger kunne gjennomføre det vi hadde planlagt. Han ser det. Og jeg ser det. Og ikke en gang en håndfull andre mennesker.

Kjære fem år yngre Line. Kanskje er det helt greit at vi ikke visste hva som var i vente. Du og jeg er blitt forskjellige nå. Jeg skulle gjerne ha vært litt mer som deg. Jeg likte deg. Og heldigvis var du aldri sånn som meg. Du så lyst på alt og det var fint. Utfordinger gjorde deg sterkere. Motgang gjorde deg tøff. Å være naken og sårbar gjorde deg større. Men med tiden har det blitt tyngre å late som det er lett. Heldigvis er det samtidig blitt mye lettere å si at det er tungt.

For litt hjerneskade, hva gjør vel det? Det gjør faktisk hele livet.