At det går an?

I dagene frem mot bursdagen min inviterte jeg både nære og kjære, men også perifere, nesten fremmede, mennesker hjem til meg. Jeg skrev at jeg hadde åpent hus, kyllingsuppe og kaker og at om noen ville komme, så var de hjertelig velkomne. Jeg skrev at jeg ikke kjente så mange enda, men at jeg gjerne ville bli bedre kjent. Og sannheten er jo nettopp det. Jeg har mange helt fantastiske mennesker i livet mitt. Noen av dem bor jeg med. Og noen av dem har jeg blitt kjent med i denne nye byen som jeg må gjøre min. Men veldig mange av dem er helt andre steder. Og de som er her har allerede sine grupper med mennesker som de bruker tiden sin på og med. Og det er rett og slett vanskelig å få innpass i allerede etablerte grupper med mennesker. Der alle har sin rolle og sin historie og plassen som «nykomling» ble tatt for tjuetre år siden. Pluss minus.

Det var i alle fall det inntrykket jeg satt med. Før onsdag.

Hvis ikke dette er det første innlegget du leser, så vet du at jeg var nervøs. Hva om ingen kom? Hva om jeg på slutten av dagen ville sitte her med en stor gryte kyllingsuppe og en flokk ungdommer som sympatispiste? Hva om mødrene i gata ville tenke at jeg var enda rarere og hva om foreldrene i ungenes klasser hvisket om bursdagsforsøket der ingen kom? Hva om jeg ble sittende igjen med den kleineste bursdagsfeiringen i manns minne? Det kunne jo skje.

Hva skulle jeg skrevet til dere om dette ble så kleint som det strengt tatt kunne endt opp med å bli?

Tidlig onsdag morgen vekket ungene meg. Og om ingen annen hadde kommet, så ville morgenen med Frode og en flokk store og små barn vært mer enn bra nok. De er favorittene mine og de vet å få en (bonus)mamma til å føle seg spesiell.

To av de fire som bor her. Akkurat disse to er det jeg som har laget ❤

Men de måtte jo dra på jobb og skole. Og igjen satt jeg. Og jeg var veldig usikker på hvor dagen ville ta meg. Skulle jeg stelle meg med en gang? Skulle jeg sette frem kaker eller vente? Tenk om noen kom på formiddagen? Men tenk om ingen kom? Ville kaken bli ødelagt? Nei. Jo. Jeg fikk vente. Jeg ventet. Jeg lagde meg frokost og traktet kaffe og ventet. Og ventet. Og ventet. Og sa til meg selv at det ikke var så rart at ingen kom sånn på formiddagen. De fleste var jo på jobb. Så jeg flyttet på noen blomster. Og flyttet dem tilbake igjen. Og ventet.

Innmari…

… innmari…

… innmari klar for gjester.

Ungene kom hjem fra skolen i to-tiden. Og lurte på hvor gjestene var. Jeg sa som sant var at det fortsatt ikke var sikkert at det kom til å komme noen gjester. Men om det skulle komme noen, så måtte vi nok vente til de var ferdig på jobb.

Klokken ti på tre hadde jeg fått en hel del innmari hyggelige meldinger og telefoner, men fortsatt ingen gjester. Og jeg hadde drukket en kanne kaffe alene og jeg skulle starte på middag. Ville det være lurt å lage den  store porsjonen eller skulle jeg nøye meg med en normal porsjon? Jeg ANTE virkelig ikke. Og tenkte i mitt stille sinn at Herregud. Var dette virkelig nødvendig? Jeg kunne jo bare ha invitert folk jeg kjenner på den vanlige måten? Men nei da. Eller jo da. Jeg kunne jo. Men valgte å la være. Og begynte å kutte opp mat til den store porsjonen.

Og godt var det. Klokken halv fire kom ei av de fineste fra Tønsberg og familien hennes. Like etterpå kom ei annen av de fineste fra Tønsberg. Og så kom noen av mødrene fra gata. Med store hjerter og store smil og mange klemmer. Og fra da av var det noen som kom og noen som gikk resten av ettermiddagen og kvelden. Først ble kjøkkenet fullt. Og så ble stuen full. Og så kom det budbil med oppblåsbar papegøye fra ei av de fineste i Tønsberg som ikke er i Tønsberg lenger, men i Sverige (for papegøyer var hjertelig velkomne stod det i meldingen jeg hadde sendt) og så stod det en fremmed mann i entreen med blomster fra en farmor. Og det fløy unger inne og det fløy unger ute og Frode kom hjem med den største sjokoladekaken og jeg tok et steg til siden og i et øyeblikk bare observerte jeg. Jeg lukket øynene og jeg hørte summing og latter og at nye relasjoner ble skapt og jeg kjente på noe av det beste. Og det sommerfuglene kilte meg under huden og jeg visste at dette, dette er livet. Og sistemann dro ikke før klokken ti.

Jeg er helt lamslått. Av lykke. Tenk at det går an? Og noe av det fineste var ikke en gang dette. Av alt det flotte som skjedde denne onsdagen, så var meldingene jeg fikk utover kvelden noe av det aller fineste. Jeg fikk meldinger fra andre mennesker som satt en del alene rundt i området. Og de ville også veldig gjerne bli bedre kjent. De ville også veldig gjerne drikke kaffe og prate om sånt som er viktig og sånt som ikke er viktig og de ville møte mennesker og de ville møte meg. Men de visste ikke at også jeg satt alene og savnet, så de hadde ikke spurt. Før nå. For nå visste de. Og selv om det finnes noen ugreie der ute, så er de aller fleste mennesker greie. Og virkelig noe av det vakreste jeg vet om. Mennesker som engasjerer og tenker og tolker og føler. Mennesker som tørr og som danser og som skaper. Jeg elsker mennesker. Jeg elsker alt nye mennesker kan tilføre og lære meg. Jeg elsker å utvikles i takt med at mennesker som er annerledes viser meg sider av livet jeg enda ikke kjenner. Og jeg er så takknemlig for at dere finnes, kjære mennesker. Dere som dukker opp på døra og som klemmer og kysser og spiser suppe og sender papegøyer og morsomme brev. Jeg er så takknemlig for at dere byr på dere selv og gir av tiden deres og ønsker å bli enda bedre kjent i fremtiden.

Tusen, tusen takk.

Og tusen, tusen takk til søsknene mine. Ingen av dem kunne komme innom på dagen. Men den ene overrasket meg med sang og finfine festhatter og glitterpotpurri i Tønsberg dagen etter (og jeg elsker finfine hatter, sang og glitterpotpurri!). Og den andre møtte meg på Sola da jeg leverte poden hos faren på Vestlandet og hadde med seg nevøer og ballonger og flagg. Og tok med meg på Dollys og ga meg gave og et hjemmelaget bygg-din-egen-humle sett. For humler skal ikke kunne fly, men gjør det likevel, og hun sier jeg er en humle. Og sånt elsker jeg også.

At det går an? Jeg er helt overveldet og uten ord som kan beskrive hva jeg føler nå og jeg føler meg så… Så… Så elsket.

Tusen, tuuusen, tusen takk! Sånn ser et stykk sliten, dog lykkelig, bursdagsjente ut. Jeg skal ALDRI være redd for å åpne døren og invitere mennesker jeg kjenner og mennesker jeg slettes ikke kjenner på suppe og rundstykker og kaker og sånt igjen. Aldri.

Kjære mamma, dette går bra.

Å være mamma er tidlige morgener og våkne netter og skrubbsår og tårer. Det er å være den som får sinnet og frustrasjonen når verden er stygg mot en som er liten. Det er vaske gulv og sofa og tak og tær og oftere enn man skulle tro på forhånd gråte mens man gjør det. Å være mamma er å være den strenge. Den som ikke vil være bestevenn, men forelder. Den som finner balansen mellom vennlig og støttespiller og samtidig være tydelig og konsekvent. Det er å være den som sier nei når andre sier ja, fordi noe i hjertet føles galt. Det er å kjenne på magefølelsen og følge intuisjonen og vite at man har rett selv når dører slamres og øyne himles og noen skriker jeg hater deg. Å være mamma er å gjemme seg i kottet for å hvile en liten stund. Det er å være tilstede, både for den som er litt større og den som er liten og gjerne den midt i mellom som trenger noe helt annet. Det er å gå på akkord med seg selv og så få dårlig samvittighet. H-e-l-e tiden. Det er å ikke sove, fordi ungdommen er ute og hjertet er bare halvt. Det er å la en som er stor løsrive seg. Å være mamma er å la det voksne barnet ta gale valg og like vel stå støtt ved siden av og elske for alltid. Det er å kjenne et sted på innsiden at noe ikke er som det bør og kjempe for et barn som ikke kan kjempe selv. Det er å lage dinosauregg og prinsessefisk og sjørøvergryte til middag og bekymre seg over poden som aldri spiser. Å være mamma er å ikke kjøpe den buksa på salg til seg selv, men kjøpe vanntette supervotter til prinsesse alltid-lage-snømann. Å være mamma er å kunne se om barnet er av typen som trenger sånn eller slik og klare å møte det der det er. Å være mamma er å vite om du må være støtten i ryggen til en som er redd eller om du må være havnen en utforsker kan komme hjem igjen til. Det er å steke en shorts på håndballturnering eller beskytte en spurvunge som har mistet skallet for raskt. Det er å stå i stormen og kjempe kampen og være muren en som er liten kan gjemme seg bak. Det er å innimellom slutte å elske seg selv, men alltid, alltid elske en annen. Det er å ha hjertet gående på utsiden av kroppen og hver eneste dag være redd for at noe skal skje.

Å  være mamma er å tillate barnet å kjenne på vonde følelser selvom alt man vil er å ta det vekk. Det er å være så sliten, så sliten, men gjennom alt være den barnet kan teste motet sitt hos. Å være den som har grenser som kan tøyes, for kan ikke barnet teste hos deg, hvor vil han utagere da? Å være mamma er å tåle at ungen kjenner på sånt som er vondt og la dem finne ut av det selv. Med deg i ryggen. Men uten deg i førersetet. Å være mamma er å kysse en panne som er varm og se feberen herje i kroppen og ringe lege både når når man bør og ikke bør. For heller ti ganger for mye, ikke sant?

For nemlig.

Å være mamma er å gråte på kjøkkenet fordi middagen har brent seg og lekser ikke er gjort og noe har knust og ungen hyler og hjertet risser med kniv i sjela at dette fikset du ikke bra. Og i noen øyeblikk raser verden over huset og man aner ikke hvordan man skal komme seg gjennom dagen på en måte som blir god. Og kanskje eksploderer man. Ikke så det blir farlig eller skummelt, men fordi stressnivået i kroppen er så innmari høyt at man ikke orker noe mer. Eller så setter man seg kanskje ned med ryggen til kjøkkenskapet og lar tårer på størrelse med små hus treffe gulvet. Og så kommer det en stubb bort til en. En liten plutt, en med koseklut og tutt i munnen og som gir verdens beste koser. Og han koser deg. Og så kommer ei som er større, ei som skjønner at grensen er nådd. Og som kan si at skal vi gjøre leksene her, kanskje?. Og så kommer den største. Ikke så stor at han kan bo hvor han vil, men stor nok til å se også mamma er menneske. Og så foreslår han pizza. Og mammaen tørker tårene og ser på gjengen foran seg. Og så ler hun. For der inne i det rommet er akkurat da all kjærligheten i verden, fordelt på tre unger som er trygge og elsket og som tross alt viser seg som ganske allrighte mennesker når de må. Og hun vet at det ikke gjør noe at de ser henne sånn en gang i ny og ne. Og hun vet det ikke gjør noe at de i et lite øyeblikk overtok styringen og kom med gode forslag. For hun tar roret igjen like etterpå og så blir de liggende på gulvet, alle fire, med frossenpizza til middag og lekser litt hulter til bulter og idyll som varer til noe går galt igjen. Men å være mamma er å kunne ta med seg sånt inn i ukene som kommer og årene som kommer og frem til dagen man ikke lenger finnes her på jorden og vite at gjennom alt gjorde man i alle fall det man kunne.

Kjære mamma der ute.
Du er sterk.
Og selv når du er trøtt er du våken.
Når du er liten er du stor.
Du er veldig viktig.
Du står i stormen og selv når du bøyes til du brister, så brekker du ikke.
Du er god nok.
Du er perfekt uperfekt.
Og for noen er  du alt.

Det finnes de der ute med fasiten vi alltid sier vi ikke har. Men vi har dem. For de er mange, disse fasitene. Og de tusler foran oss hver eneste dag. De viser oss den hele tiden. Når de lar oss bære dem. Når de lar oss trøste og bysse og hjelpe dem å finne ro. Når de spiser maten vi gir dem og når de tørr å vise oss hvor sterke de er i troen på noe. Når de har latterkrampe og når de leker og utforsker verden og når de faller og reiser seg opp igjen. Når de står på på skolen, når de viser seg som gode venner og når de stiller opp for en som er svak. De gir oss fasiten på jobben vi gjør når de kryper inntil en kveld det tordner eller lar oss se dem utfolde seg.

Å være mamma er å få æren av å være den som får plukke opp kroppen i enden av armene som strekker seg fra sengen. Det er å få i en annens øyne at man er perfekt, akkurat slik man er. Med hengepupper og myke mager og rotete hår og joggebukse. Å være mamma er å få hjerter kastet etter seg hele tiden, i form av Pokemontegninger og fuglebrett og fnising og en ungdom som sier Takk med blikket etter at man har stått støtt i rollen som forelder. Det er oransje kort med røde hjerter poden har klippet ut helt av seg selv. Det er verdens aller fineste kjærlighet.

Verdens reneste kjærlighet, overført til fysisk form.

Kjære mamma der ute. Du biologiske mamma, adoptivmamma, fostermor og bonusforelder. Kjære du som er en av to mammaer og kjære du som er alene. Kjære du med mange barn og du som mistet ditt alt for tidlig. Kjære du som har annerledesbarn som krever mer enn de vanlige barna og kjære du som lever et liv som krever ekstra av deg. Kjære du med helse som gjør at alt koster litt mer for nettopp deg. Kjære du som er helt vanlig og som bar gjør så godt du kan. Du er en superheltinne. Og du fortjener å vite det. Gratulerer med dagen! Jobben du gjør er fabelaktig og hjertet ditt er stort. Vær stolt. Og senk guarden. Dette går bra.

Til Line, litt yngre

Jeg vet det er mye annet som er meningen på en lørdag når man er litt yngre. Som finfine kjoler og bringebærlepper og menn med skjegg og coctaildrinker. Venninner som danser like rart og fint som deg selv og netter man sitter på terrassen til solen står opp og å grille i parken med pils og sol og lese hele magasiner uten at noen avbryter. Bruke hele dagen på loppis eller kunstmuseumer og annet man kan gjøre helt i fred for å fylle både hjernen og sjelen med sånt man liker.

Jeg vet det kan være vanskelig å forstå, men det vil komme en tid, kjære yngre Line, der alt dette er vel og fint, men det virkelig fine er så innmari mye finere. For det vil komme en tid der en lørdag er aller, aller best sittende tett inntil en pode, med eventyrbrus og mais rett fra boksen og fremmede unggutter som jakter Pokemon på Youtube på tv`en. Og man vil lære seg navn som Snorlax (tenk at jeg trodde han het Snowlax) og Lapras og Dragonite og Charizard og litt tilfeldig vil man si ting som Oi, han er bra! eller Skal du utvikle den? uten å ane om det man sier gir mening eller ikke. Og noen ganger vil poden himle med øynene og andre ganger vil han si Bra, mamma! og se både overrasket og stolt ut på en gang. Man lærer at Zubat og Pidgey og Rattata ikke er så gode, men så viser det seg at de ikke bare er Zubat og Pidgey og Rattata, men de kan være Ditto. Og en lørdag fikk poden en Ditto på rommet sitt og det kunne høres ut som om hele etasjen skulle falle ned, så lykkelig ble han.

Vet du hva det er, yngre-Line? Det er gled deg med meg øyeblikk. Øyeblikk der man egentlig ikke aner hva man holder på med eller hvordan dette kan få hjertet til å banke så latterlig godt i brystet, men så er det likevel noe av det aller beste på jord. Gled deg.

Om å bli mor

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Jeg stod i vinduet på Tønsberg sykehus, forsiktig gjemt bak lette gardiner som luktet vaskemiddel og glede. I et annet rom kan de ha luktet vaskemiddel og sorg eller vaskemiddel og noe usikkert, men hos meg luktet de vaskemiddel og glede. Og jeg husker at det snødde lett på utsiden. Store flak som lyste opp januarmørket der de falt sakte ned mot bakken som ventet. Og solen lå fortsatt under horisonten, men natt var blitt til grytidlig dag og bare sykepleierene og morgenfuglene og jeg var våkne.

I en kurv ved siden av meg lå hun. Hun var fortsatt ny. Og skjør. Men sterk. Jeg visste enda ikke hvor sterk, men jeg visste hun var sterk. Jeg hadde visst det lenge allerede.

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Pusten min dugget mot ruten der jeg stod i fjerde etasje, høyt over byen jeg var så glad i, og skuet utover dagen som sakte var i emning. En mann langt der nede, med stresskoffert og frakk og en viktig jobb, praiet en taxi og tre sykepleiere gikk fra jobb, med kaffe i hånden og kanskje et barn sovende hjemme. En katt lusket over helikopterplassen på andre siden av gaten og i huset ovenfor ble et lys slått på. Kanskje skulle noen lage matpakke eller vekke en hun elsket. En ung gutt syklet ned sykehusbakken, med frostrøyk rundt ansiktet og fremtiden foran seg. Og jeg stod i dette vinduet og jeg tenkte; så rart. 

Så rart at verden bare kan våkne og gå videre slik. Så rart at dagen bare kan fortsette som en helt vanlig dag, når den egentlig er alt annet enn det. Så rart at de kan våkne denne mandagen, disse menneskene der ute, tilsynelatende uvitende om at det skjedde i natt. Så rart at ikke verden står stille eller at solen lager himmelen vakrere enn vanlig. Så rart at ikke stjernen danser eller at mannen der nede vinker eller at fuglene står opp tidlig bare for oss. Så rart at disse menneskene kan bry seg om stresskofferter og kaffe og morgenritualer da det finnes noe så innmari mye viktigere å bry seg om i dag. Så rart. Verden er jo blitt et finere sted.

Vet de det ikke? At i dag er hun født. Thea, min tøffe Thea. I dag er hun født. Og jeg er blitt mor. Så rart.

Vakreste. Gratulerer med 11 år på kloden. Du er fabelaktig. Jeg elsker deg.

 

Om å være 9 år og fremtiden

Jeg husker det godt. Det er et helt år siden nå. Er helt år siden en av de som fortsatt er barn her hjemme tegnet og sa ting om å ha store hjerter og medfølelse og empati. Noe de voksne hadde glemt, men som hun husket. Som hun visste at var det rette. Selvom hun så noe annet på nyhetene. Leste noe annet på avisforsidene. Hørte noe annet rundt middagsbordene rundt omkring.  Noe som fortsatt er aktuelt.

«Mamma?»  Hun tok pause fra tegningen og så opp.
«Jeg er glad for at alle vil hjelpe de i Paris. Men det er liksom… Det er liksom som om Europa er blitt til et stort land. Og at sånt ikke skjer så ofte her. Så når det skjer så blir vi redde og hjelper hverandre.»

Hun snakket om terroren i Paris. Hun snakket om støtten vi alle viste de som var redde i Frankrike. De som var såret eller hadde mistet noen de elsket eller som ikke lenger turte å gå ut, for tenk om det skjedde igjen. Hun snakket om oppleveler som er skjellsettende og grusomme og traumatiske, ikke bare for franskmenn, men for alle som opplever slikt. Noen oftere enn andre.

Jeg husker hun ble stille litt, før hun fortsatte;

«Og det er bra, det! At vi vil hjelpe de i Paris, altså. Men vet du hva, mamma? De som bor lenger bort, de blir også redde. Man blir liksom ikke tøffere om det kommer mange bomber i stedet for bare en eller to. Og i Syria, der har krigen vart i fem år allerede. Det er så lenge som den en gang varte her, da oldemor og oldemann var små og de var redde og de andre landene hjalp oss. Og den er ikke akkurat på vei til å bli ferdig i Syria enda, er den vel?»

Hun så sint ut. Denne vesle jenta ved kjøkkenbordet. Med maten sin ved siden av seg og med tegningen sin og med leksene og familien og det trygge huset sitt. Hun med alle lekene og de varme klærne og venninnene og turningen hver tirsdag. Hun så sint ut.

«Så jeg skjønner at de kommer hit, jeg, mamma. Jeg skjønner det. Du vil ikke dø. Jeg vil i alle fall ikke dø. Men det vil ikke de heller. De er bare livredde. Skjønner du det, mamma?»

Så resignerte hun. Og sukket.

«Så alle bør få seg en muslimsk venn. Så kan alle få se hvor snille de er. Jeg kjenner noen som erter andre. Og de er slettes ikke muslimer. De ligner på meg. Og så kan muslimene få snakke om følelsene sine. For det tror jeg de kan trenge…»

Hun var ni år. Og hun er fremtiden.

 

Om en kalender før jul

Jeg har alltid ønsket at barna mine skulle få noe av det andre unger også fikk. Ikke det dyreste og det nyeste, men noe. Noe å vise frem, noe å fortelle om. En ferie kanskje eller en bursdagsgave eller en kalender før jul. Til tross for at jeg både var alene og at vi levde under fattigdomsgrensen alle tre. For ofte var det slik at jeg gråt om kvelden hvis en ble invitert i bursdag. Enda verre var det om begge ble invitert den samme måneden. Og det skjedde jo nesten hver eneste måned. Dessverre. Og heldigvis! Men jeg hadde allerede brukt det vi hadde på mat. På First Price brød og middager. Og hundrelappen til gave ble delt i to og vi måtte finne noe på salg og ofte, eller kanskje hver gang, gikk det bra. Og jeg tror aldri ungene fikk med seg at det var slik. At vi var fattige. At jeg gråt. For jeg fant klær og leker brukt og vi dro på loppis og ei donerte en kurv med gaver til oss, sånn at vi kunne hente derfra når invitasjonene dukket opp i postkassen vår og ei annen tok oss med til Valdres en sommer og vi spiste markjordbær og lekte i hagen og brukte tid med hverandre. Og ikke kunne jeg jobbe mer, for å prøve å øke inntekten. Ikke kunne jeg jobbe i det hele tatt. For skrubbsårene på hjernen gjorde vondt og de skapte et liv der å jobbe ikke gikk. Der selv vanlige hverdager ofte ikke gikk. Men desember nærmet seg likevel. Og andre unger fikk adventskalender. Noen fikk med sjokolade og noen fikk med gaver og samtidig som jeg stadig fortalte mine at man ikke må sammenligne seg med alle andre, så gjør man det likevel. Så mine fikk de også. De fikk en ventetidskalender. En med opplevelser. Med pepperkakebaking og bestemorbesøk. En dag med snøballkrig i hagen, en dag med kakao i provisorisk telt i stua og film på tv`en. En dag med serinakaker og en dag der lappefeen, hun som hver dag hang opp nye lapper over kjøkkenbordet vårt, faktisk ikke kom før etter leggetiden, så ventetiden ble lang og overraskelsen ekstra når hun til slutt endelig dukket opp. Og kan du gjette hva hun ba oss om? Hun sa vi skulle ta på pysj og pynte juletreet, selvom det egentlig var blitt natten. Kan du forestille deg et barn få den beskjeden? Vel. Det ble tatt godt i mot. Og det var melkrig og overnatting hos Moffa og latter og kaos. Innimellom pakket vi inn julegaver eller lagde lys og kopper til besteforeldre og innimellom gjorde vi ting vi skulle ha gjort uansett, som å pynte pepperkakehuset eller plukke ut treet vi ønsket oss hjem, men så ble det bedre fordi det aller først stod på en lapp. Innimellom malte storesøster lillebror i ansiktet med melis, en dag lærte vi nye ting, som hovedstader og hvordan si hei på forskjellige språk. En annen dag stod det viktige ting, som Du er en god venn eller Du er morsom når du lager prompelyder. Innimellom slo det virkelig ann, andre dager skjønte de ikke helt greia. Men likevel blir det aldri feil. Det blir aldri feil å gjøre noe for barna fordi du bryr deg. Fordi det er viktig for deg å vise nettopp det. Fordi du vil. Ikke fordi du må. Ikke fordi ungene sutrer seg til det eller samfunnet tvinger deg. Men fordi du ønsker at han eller hun eller de skal få dele noe annet enn nabogutten som får kalender til hundrevis av kroner. Lag en lappefekalender. Og la barna dele fine ting. Som tirsdagen de fikk kaste mel på mammaen. Eller søndagen med bål og marsmellows i hagen. Eller dager med lapper som jeg har det fint sammen med deg. Sånne lapper de egentlig ikke bryr seg så mye om. Og på skolen spør kanskje de andre Hva fikk du i dag? Og barnet må svare En lapp der mamma skrev at jeg betyr noe. Og kanskje himler de med øynene hele gjengen, barnet mitt inkludert. Men likevel sitter det der, i underbevisstheten, gjennom hele dagen. Mamma synes jeg er viktig. Og da er det en fin gave likevel, synes jeg.

Jeg sier ikke at gavekalendere er feil. Og jeg vet at i fjor, da jeg hadde mer å rutte med enn tidligere år, ble det gaver på mine unger også. Det ble nye blyanter og en strømpebukse hun trengte og hansker til han, de jeg hadde måttet kjøpe uansett. Og det ble mye fornuftig og innimellom litt godteri. Og ungene likte det og jeg tenker at det var helt ok. Men jeg savnet likevel den genuine gleden ved lappekalenderen. Den løse latteren, spenningen rundt hva dagen ville bringe, de korte tekstene til henne, tegningene til han, stundene rundt bordet eller i stuen eller ute blant folk, der vi gjorde ting vi ellers ikke gjør, men nå hadde vi tid og lyst og det var fint. Det var fint. Og følelsen av det fine la seg forsiktig rundt oss og over stedet vi bodde og ungene mine og jeg fikk dele noe som ikke var alle forunt. Og det var vakkert. Og det kan ikke kjøpes.

Heia tid med de man elsker. Og at alt ikke må bli dyrt

For se her. Dette er noen få av mange rare, deilige øyeblikk som ble bra. Noen korte snutter. Og jeg skjønner at å vaske opp barnet ikke funger hos alle. Ser neppe en elleve, tolv, trettenåring sitte i vasken hos mor, med pysj pg forklet og latterkrampe. Men en på tre eller fire likte det godt. Og hver dag var ikke sånn hele tiden. Men som regel ble litt av dagen sånn. Fordi vi gjorde det sammen. Og fordi vi tøyset litt. Og fordi livet er mer gøy enn det er noe annet.

(Og det nei`et her er ikke så strengt som det høres ut, altså)

Så nyt tiden som kommer snart. Hver sammen med folk du liker. Ha det gøy. Så blir det meste litt bedre.

Om magiske ballonger og svinnende barnetro

– Mamma, vil du se et skikkelig luretriks?
Kompisen visker noe til poden.
-Nei, vent a! Det er ikke et luretriks forresten, jeg lover. Det er magisk!

Minstemannen og kompisen kommer bort til meg. De har med seg en rosa ballong, en neglesaks og gjennomsiktig teip. Han teiper ballongen mens han står rett foran meg og så spør han;

-Du ser ingenting rart på denne ballongen, ikke sant? Du ser ikke noe… liksom… teip eller noe?
Jeg ser på han. Så på ballongen. Så på han igjen. Og så smiler jeg.
– Nei. Nei, jeg ser absolutt ingenting rart på den ballongen.
Minstemannen ser lurt bort på kompisen sin og i blikket hvisker han Hva var det jeg sa? Jeg visste hun kom ikke til å se noe!

 

– Ok, se nå, mamma! Se nå. Dette er magisk.
Og så stikker han neglsaksen gjennom teipen.
– Tada! Ser du det, mamma? Ser du det? Jeg stikker hull på ballongen og så sprekker den ikke! Ser du det? Det er magisk!

Jeg ser på han som står der foran meg. Med uskyldige øyne og et hjerte som er rent og som virkelig, virkelig tror at jeg ikke ser teipen på ballongen. Han sitrer nesten, så spent er han på reaksjonen min.
-Wow, svarer jeg og gisper litt overdrevent, det der er jo helt utrolig!
Guttene fniser.
-Hvordan klarte dere det?

Og så knekker de sammen. Latteren triller ut av dem som om jeg hadde sagt bæsj eller noe annet som er skikkelig rart at en voksen sier og de holder seg til magen og dulter borti hverandre og innimellom latterkulene sender de hverandre hint som er alt annet enn subtile. Og etter litt roer det seg og de får igjen pusten og så sier de;

– Mamma, det var ikke magi.
Jeg leker sjokkert.
– Det var bare et luretrisk! Og så får de latterkrampe igjen. Disse to deilige guttene som leker og som tror at de lurer voksne og som synes nettopp det kanskje er det morsomte i verden. I allefall akkurat nå.

– Det finnes nemlig ikke magi på ordentlig, mamma. Det er bare luretriks. Så når Thea drar godteri ut av øret mitt, så tryller hun faktisk ikke på ordentlig. Men hun later som.
Jeg gjør store øyne.
– Det er sant! Det finnes ikke. Selv ikke hekser eller tryllekunstnere eller alver bruker ekte magi. De bare.. De bare lurer oss. Så når vi får besøk av tannfeen, for eksempel, han tar en pause for å trekke pusten, så bruker hun ikke tryllestaven sin for å løfte puten og hente tanna. Hun bare løfter puten med hendene sine! Det er helt sant!

Jeg ser på denne gutten. Han har begynt på skolen og har innsett av søsteren ikke drar godteri ut av øret hans på ekte, men forteller meg om alver og at tannfeen ikke egentlig bruker tryllestaven sin når hun henter tenner hos barn rundt omkring i verden. Hun bare løfter på puten. Og da tenker jeg, der jeg står og ser inn i fire pur lykkelige gutteøyne, de som fortsatt tror på alver og feer og annet som er fint, at joda, hjertet mitt, magi finnes. Du er magi. Men jeg sier ingenting. For den magien jeg ser, den kan ikke han se før han blir stor nok til å selv ha en gutt foran seg som forteller om søstre og ballongtrisk og om tannfeer som ikke egentlig tryller, men som bare løfter puter med hendene sine.

Når lykken er elgsokker

Jeg husker jeg lå i sengen. Rommet var lite og jeg var alene. Jeg ville dusje, men jeg klarte ikke. Fargene var duse. Gardinene var mørke, for jeg orket ikke lys og solen fikk ikke slippe inn. Rundt meg stod det blomster. Det stod mange, mange blomster, fra mennesker som håpet det gikk greit med meg. Fra mennesker som ville fortelle meg at de var glad i meg, i tilfelle det ikke skulle gå så greit likevel. Jeg husker at jeg ville stelle meg, men at kroppen sa nei og at jeg prøvde å drikke vann, men det var så vondt å heve hodet at jeg lot være. Jeg husker at jeg fikk det intravenøst i stedet, når jeg bare orket å dra i snoren. Jeg husker at jeg var alene. Jeg hadde blomstene. Og jeg fikk besøk, av mamma og av de beste fra Tønsberg og en representant fra skolen. Og jeg visste at det strømmet inn kjærlighet og omsorg på Facebook. Og det tikket jevnlig inn meldinger. Men jeg var veldig alene. Alene i tankene og alene i sorgen og alene i følelsen av å ikke fungere. Jeg husker at jeg måtte på toalettet og at to damer bar meg inn mens hodet eksploderte og bena ble borte under meg. Og de holdt meg fast mens jeg gjorde mitt og alt ble satt i perspektiv. Og da jeg satt der trillet tårene. De dusjet meg i samme slengen. Et annet menneske vasket meg.

Etter en stund kunne jeg gå forsiktig. Men jeg falt. Og mistet balansen. Og lå plutselig på bakken. Jeg var flau og følte meg liten. Etter noen meter var jeg så sliten at jeg heller ville ligge i sengen for alltid enn å prøve en gang til. Men jeg prøvde en gang til. Og jeg ble like sliten. De fulgte meg fortsatt på toalettet. Det var fortsatt noen andre som vasket meg.

Jeg var redd og sliten og skjønte ikke hva som skjedde. Men de forlot rommet, for jeg var ikke lam. Jeg var bare livredd.

Etter tre uker på sykehuset kom poden på besøk. Han var bitteliten da, bare drøye året og han kjente meg ikke igjen. Han ville ikke se på meg og når jeg prøvde å ta på ham gråt han. Han klamret seg fast i faren sin og han ble redd og de måtte gå igjen. Og jeg gråt og legen prøvde å forklare meg hvordan hjernen min fungerte og at jeg måtte regne med en del sånne ting etter sykdom i en av kroppens viktigste organer. Men jeg forstod ikke hvordan å være syk i hjernen kunne ha noe med gutten min å gjøre. Etter fem uker på sykehuset kom Vakreste på besøk. Hun klemte meg og sa at hun aldri ville gi slipp. Hun trodde jeg skulle dø. Og at det var skummelt i verden uten mamma. Men så måtte jeg be henne gå. For jeg ble så sliten.

Jeg fikk sitte i rullestol og etterhvert klarte jeg å trille meg selv. De dagene jeg ikke var utslitt av å gå på toalettet selv klarte jeg til og med å spise uten hjelp. Noen ganger orket jeg å spise nesten halve porsjonen før jeg måtte sove. Rommet var lite, men det var hele verdenen min en periode. Tankene kunne være tunge og følelsen av å ikke fungere gjorde at noe av meg råtnet. Jeg husker at jeg skulle ta heisen, men de små hjulene foran på stolen satt fast mellom heisen og etasjen, så jeg veltet forover og ble liggende der med knuste solbriller og stolen over ryggen helt til en blond gutt på ca tjue år hjalp meg tilbake. Han lurte på om det hadde gått fint med meg. Jeg fikk bare støv i øyet. Jeg lover. Brillene måtte jeg kaste og jeg måtte rulle meg tilbake til det mørke rommet med øynene knepet igjen. Veien tilbake til livet var lang. Og den var vond. På kort tid tok jeg mange ryggmargsprøver. Noen av dem ble stukket feil. Den ene så feil at kroppen gikk inn i smertesjokk, besvimte og resulterte i at jeg landet på nålen i ryggen. Legene var redd jeg ble lam. Men det gikk bra. Derfor forlot de rommet. Tilbake lå jeg med feberkramper. Hele kroppen ristet og tårene kunne ikke stoppes. Jeg var redd og sliten og skjønte ikke hva som skjedde. Men de forlot rommet, for jeg var ikke lam. Jeg var bare livredd.

Nå har det gått mer enn fem år. I går danset jeg med Magnus på armen. Magnus som kjenner meg og elsker meg og som igjen løper til meg når noe er vondt. Og innimellom avtaler Thea og jeg kveldsturer for å se solnedgangen. Thea som vet at jeg ikke forsvinner fra henne, som vet at jeg alltid er her og som jeg orker å klemme mer enn noen minutter om gangen. Jeg dusjer meg selv nå. Innimellom må jeg ta sterke smertestillende og innimellom blir jeg sliten og innimellom skjønner jeg ikke hva en mail betyr eller hva Frode sier. Men mest av alt går det bra nå.

Nyt det, dere som ennå ikke gjør det. Ikke la det nesten bli borte før dere ser hvor vakkert det er. De små tingene. Som å gå inn i en butikk og forstå hva du skal handle. Å gå dit selv, på egne bein. Som å kunne klemme på barna sine uten at de er redd for deg eller tror det er siste gangen de får se deg. Som å kunne dusje selv. Som å sitte på toalettet uten to fremmede mennesker som holder deg fast for at du ikke skal velte av og ikke komme deg opp igjen, men gjerne med to unger som elsker deg og som helst ikke vil la deg i fred. Som å klare å flytte nesen vekk fra sitt eget oppkast. Som å kjenne i kroppen at livet er fint og føle i sjelen at man har det godt og smile selvom man er alene i rommet og puste dypt og kunne kjenne på myke ting og se på fine filmer og lytte til musikk som prater til deg og la en bok ta deg med til et annet univers uten å flytte bena en meter. Snøklokker og god mat og et glass vin og dype samtaler og stjerner man ser fra en steintrapp i byen og togreiser og lukter av noe fra gamledager. Som å sitte i sofaen en mandag i oktober, med skikkelig masse regn ute og fyr i peisen inne og elgsokker som er myke og fra en flyreise med Carina.

Det skjer nok ikke deg. Det skulle ikke skjedd meg heller. Der jeg syklet tur en mandag klokken tre med spenningshodepine. Tre og en halv time etterpå sa legen til meg at de håpet at jeg hadde greie odds, til tross for dødelig sykdom. Greie odds. Det skulle aldri skjedd meg. Og det skjer nok ikke deg heller. Eller noen du kjenner. Men nyt likevel. Sånne små ting som å fungere. For det er så deilig!

Heia Halloween

Da arveprinsessen ble født var jeg ung. Da poden kom noen år etterpå var jeg ikke så innmari ung lenger, men jeg var slettes ikke gammel heller. Jeg ble født på slutten av åttitallet og vet du hva? Jeg gikk aldri julebukk. Dessverre. Det høres gøy ut, men tradisjonen ble visket ut generasjonen før meg. Til gjengeld var jeg blant de første som fikk meitemarkgelè og som pyntet speilet i entreen med falskt spindelvev i oktober. Og jeg elsker å feire. Jeg gjorde det da og jeg gjør det nå. Og uten å være blant de som tar helt av, så er jeg likevel blant de som gjør noe ut av det. Og jeg skal ikke tvinge deg til å verken kjøpe selvlysende skjeletter eller grave ut gresskar og jeg skal i alle fall ikke be deg gi bort noe på døra. Men jeg vil gjerne fortelle deg litt om hva som skjer denne måneden.

I forkant av dagen som snart kommer, om du liker`n eller ei, gjør vi ting sammen, ungene mine og jeg. Vi gjør ting som å klippe ut flaggermus eller skjære gresskar eller google skumle desserter. Og selvom gresskaret går i gulvet og desserten ikke ligner bildet i det hele tatt, så har vi det finfint mens vi holder på. Og så ler vi litt og så planlegger vi og så gjør vi noe vi aldri ellers gjør. For hvor ofte kan man foreslå blodige fingre til lunsj? Eller avtale tur med kompiser en halvtime etter legging på en skoledag? Eller lage gresskarpai? (Vel, det kan vi jo strengt tatt gjøre oftere. Men vi gjør det ikke.) Det er ikke så innmari ofte, men dagen de får lov til nettopp sånt nærmer seg med stormskritt.

Og de skal få spise guggemat til frokost og finne biller i sekken sin og jeg skal fortelle dem om hvor Halloween kommer fra og at selvom mange sier det, så er det slettes ikke Amerika.

Om et par uker fra nå kommer mine unger til å våkne opp til et litt annerledes hus. De gjør det 1. desember, de gjør det når noen av oss har bursdag og de gjør det på Halloween. For innimellom alle hverdagene og alle dagene som er fylt av må-ting og tidsklemme, så er det deilig å ha annerledesdager og bakvendtdager og dager da mammaen leker. Og de skal få spise guggemat til frokost og finne biller i sekken sin og jeg skal fortelle dem om hvor Halloween kommer fra og at selvom mange sier det, så er det slettes ikke Amerika. Og når de kommer hjem fra skolen denne mandagen, så skal de få finne frem kostymene sine. De de har tenkt på og grublet over og bestemt seg for litt i siste liten. Og så ombestemt seg igjen og så kommet frem til at det beste nok er en variant av alt de egentlig vil være. Arveprinsessen ender nok opp som zombiehund, kjenner jeg henne rett. Og poden blir nok gatas greieste ninjavampyr. Og begge deler er helt greit, for ingen av dem finnes på ordentlig og det er jo noe av det som gjør denne kvelden så latterlig deilig, både for ungene og for meg (jeg ender nok forresten opp som katt eller tjenestepike igjen, tror jeg. Det er gjerne det det går i. Kanskje kattetjener i år forresten, siden vi kjører mutasjoner) Det er arvekostymer eller hjemmelagde duppedingser og det er noe vi har snakket mye om. For å få være et barn og samtidig få være noe helt annet, det er veldig gøy. Å attpåtil få lov til å kle seg ut som skrømt man sjeldent ser ellers gjør det hele enda morsommere, spesielt for en fyr på seks. Og både han og hun på ti har avtalt med vennene sine og kanskje kommer de tidlig for å stelle seg sammen.

Jeg vet ikke om du noen gang har sett et barn få servert paprika som spyr spaghetti før? Men hvis ikke er det jammen på tide. For av alt det usikre i denne verdenen, kan jeg love deg en ting som er helt sikkert og det er at et barn som får servert en paprika som spyr spaghetti, om det er for første eller tiende gang, har øyne som glitrer.

Og kanskje får de små hjelp av de store med sminken og kanskje får de store lov å gå alene i en flokk etter mat. Og når de har stelt seg og gjestene har kommet (for dette er en av dagene vi prioriterer å være sammen, til tross for at det er mandag og et og annet barn skulle vært på trening eller fritids eller annet hverdagslig) og noen har kommentert flaggermusene vi har laget og hengt utenfor døren, så venter middagen over alle middager. Middagen de har snakket om lenge allerede. Den de forteller vennene sine om. For selvom mammaen til ungene i dette huset verken kan jobbe eller (foreløpig) kjøre bil og hun ofte trenger hvile og veldig ofte enten ikke har råd, eller om hun har råd tillater, ungene å kjøpe de nyeste, kuleste tingene, så er det en ting hun kan bedre enn mange andre. Og det er å lage denne ene middagen.

Jeg vet ikke om du noen gang har sett et barn få servert paprika som spyr spaghetti før? Men hvis ikke er det jammen på tide. For av alt det usikre i denne verdenen, kan jeg love deg en ting som er helt sikkert og det er at et barn som får servert en paprika som spyr spaghetti, om det er for første eller tiende gang, har øyne som glitrer. Spyspaghetti er så gøy at latteren sitter løsere enn vanlig og selv vi voksne fniser når vi ser det og alle lurer på hvem som har den aller, aller ekleste paprikaen og kanskje løfter vi den til og med opp med fingrene og later som om den er et helt ekte spøkelse og så ler vi enda litt til. Og når man bor i et hus der regler er viktig og mammaen ofte kan være litt firkantet, da er spyspaghettimiddager med venner man er skikkelig glad i gull verdt. Når hverdagene ofte er preget av sykdom og rutiner og behov for orden, da er en dag som denne, en dag da man kan le og tøyse enda mer enn vanlig og man attpåtil finner på tradisjoner helt utenom det vanlige oppfriskende og godt sånn midt i høstbluesen. Og det er liksom ikke mer som skal til. Det koster ikke penger og jeg vet ikke engang om de lager spyspaghetti i USA. Men det funker som gull her.

Når oppkastet er fortært og alle har drukket litt mumiejuice, for det er jo klart at vi har mumiejuice, så samler vi sammen kostymet vårt og finner en kurv vi liker og noen blir igjen hjemme for å åpne døren for naboer og så tar vi på refleks og så går vi ut sammen. Etter at det er blitt mørkt. En hel gjeng. For å ringe på dører og spørre om godteri. Og kanskje snakker vi med naboer vi ikke ser så ofte ellers og kanskje møter vi venner man ikke alltid rekker å se utenom og kanskje har vi en skikkelig, skikkelig gøyal kveld. En det bare finnes en av hvert år og som, kjære motstander, heldigvis for meg er kommet for å bli.

De blir fort nok kjent med verden slik den egentlig er. Men i kveld har de har hatt en hyggelig kveld og de er greie unger og de vet hvordan man oppfører seg mot andre, både på Halloween og ellers. Alt jeg ber om er at du vet det samme.

Så du der ute. Du som roper om kjøpepress og død og fordervelse og alt hva Amerika gir oss av djevelskap. Jeg vet du finnes. Og jeg er lei for at vi ikke klarer å snu trenden for deg. Men jeg kan love at med litt velvilje så er det ikke sikkert det blir så gæernt likevel? Jeg kan ikke snakke på vegne av andres barn, men jeg lover at barna mine ikke får ringe på døren din om utelyset er slukket. Jeg lover at de verken skal kaste egg eller dopapir om de ikke får snop av deg (for du har all rett til å høflig si nei og eggkasting og sånne ting er slettes ikke greit uansett), jeg lover at de ikke får lov å skremme noen unødig og jeg lover at de skal være hjemme til senest kl. 21.00, så kveldsroen kan senke seg i gata vi bor i. Og vet du noe annet? De aller, aller fleste med unger som digger denne kvelden har akkurat de samme reglene som meg. Og de aller, aller fleste er allrighte voksne som ikke lar barn gå ut ene og alene for å plage deg denne oktobernatten. Og vi vil respektere deg.

Men da ber jeg deg, kjære motstander, ikke vær slem mot dem når de kommer. Ok? Du trenger ikke gi dem noen ting, du trenger ikke en gang åpne døren. Men OM du åpner, så si noe pent om kostymet, men at du dessverre er tom for godteri. Eller noe annet. Du finner sikkert på noe. De vet ingenting om alt vi voksne krangler om, om kjøpepress eller om USA eller om tradisjonene som fantes den gang da – de du sikkert likte så mye bedre enn de mine unger vokser opp med nå.  De vet ikke at noen voksne er sinte og sier stygge ting til barn som vil godt. Og jeg ønsker å ha det sånn litt til. De blir fort nok kjent med verden slik den egentlig er. Men i kveld har de har hatt en hyggelig kveld og de er greie unger og de vet hvordan man oppfører seg mot andre, både på Halloween og ellers. Alt jeg ber om er at du vet det samme.

(Og du? Nå har jeg lært deg litt om min tradisjon. Kanskje du vil lære meg litt om din? Så kan vi gå julebukk sammen om noen måneder. For jeg synes virkelig det høres hyggelig ut.)

Det ingen sa

Ingen fortalte meg da jeg vokste opp at en barndom med litt røffe kanter er det de aller fleste har. Ingen fortalte meg at å finne seg selv oppi alt ville være så vanskelig. Ingen fortalte meg på forhånd at det ofte kunne bli trøblete å holde hodet over vann og at verden var skrudd sammen slik at når du først fikk fotfeste, så ble det ofte flom og glatt å stå igjen. Ingen sa at å elske var så latterlig skummelt. At å få barn var et stadig behov for å vite. Hvor er de? Hva gjør de? Gråter de? Trives de? Er det sånne som mobber eller blir de ertet litt selv? Tørr de å si det til meg? Ingen sa at man ble nødt å plukke hjertet sitt fra hverandre og gi det bort til menneskene i livet sitt.

Ingen fortalte meg at å finne en mann man elsker så inderlig mye som jeg elsker min betyr at man hver eneste dag håper man er god nok, selvom han alltid sier at man er det. At man stadig er redd for å miste, på enten den ene eller andre måten. At å elske, det er å være aller mest redd.

Ingen fortalte meg at om jeg skulle få barn, så ville jeg måtte ta hjertet ut av kroppen og rive av en liten bit og gi det til en liten fyr som ikke vet å gå ned fra ting på en normal måte. En liten del av meg ligger akkurat nå i hånden på en fyr med lang lugg. En som liker å klatre høyt og løpe fort og som synes det beste er å være ninja, selv da luggen gjør at han ikke ser så godt som han burde. Han bryr seg ikke særlig om at hjertet mitt ikke liker å være ninja uten syn. En annen del er med ei som turner på trening. Hun tar zaltoer høyt oppe i luften og hun smeller med dører og hun mener noe om mye, med liten respekt for hjertet hun har med seg på turen. Det hjertet som er redd for zaltoer og flikkflakker og annet som går fort og rundt og rundt eller høyt og som i alle fall ikke liker å smelle med dører eller alltid skulle mene så voldsomt. Men hun bærer nå rundt på det likevel. Ingen fortalte meg at å finne en mann man elsker så inderlig mye som jeg elsker min betyr at man hver eneste dag håper man er god nok, selvom han alltid sier at man er det. At man stadig er redd for å miste, på enten den ene eller andre måten. At å elske, det er å være aller mest redd. Ingen sa til meg at jeg skulle måtte være så redd hele tiden. Ingen fortalte meg at å være sterk betød å være svak ganske ofte og at å si nei innimellom er bedre enn å si ja. Ingen fortalte meg at å være god også betyr å sette grenser og å være streng og innimellom gjøre andre lei seg. Ingen fortalte meg da jeg var liten at å være voksen var omtrent det samme, bare med litt mer erfaring i å være slik. Ingen fortalte meg at de beste dagene ville være de som kom etter en storm, med uventet besøk fra noen man savner og muligheten til å sitte på gulvet med hver sin kaffe og snakke om sånt man ikke snakker om mens man sitter i sofaen på den ordentlige måten. Ingen sa at å gå til butikken selv eller å mestre middager eller samle venninner til ost og kjeks og vin og se på dem mens de ikke vet det ville bli de tingene som skulle varme hjertet mye mer enn å alltid ha god helse eller nok penger eller problemfrie år.

For han er som en myk junidag. Det er sant. Og samtidig som en lun og lang juleferie, med pelspledd og lange måltider og ribbelukt og en dompapp på utsiden.

Ingen fortale meg heller hvor latterlig deilig det er med skitne unger som fniser, som får lov til noe sjeldent, som å leke med mel eller boble med sugerøret eller spise godteri på en onsdag. Ingen fortalte meg hvor fint det ville føles når et stort barn ble lite igjen og la seg inntil og snakket om drømmer hun hadde og kjærlighetssorg og sa ting som Men du hadde jo helt rett og da ikke si jeg vet det tilbake, men huff, det var synd å høre. Ingen fortalte meg hvor berikende den uforbeholdne kjærligheten til små mennesker med null respekt for hjertet ditt kan være.Ingen fortalte meg at å elske til man gråter kanskje er den fineste måten å elske på, for det gjøres med hele kroppen og hele hjertet og hele sjelen. Og når man finner en mann man kan stå inntil og føle seg hjemme hos og så innse at man elsker så høyt at man gråter fordi å miste ville vært det verste, da er det egentlig fint. For han er som en myk junidag. Det er sant. Og samtidig som en lun og lang juleferie, med pelspledd og lange måltider og ribbelukt og en dompapp på utsiden. Tenk å møte en mann som er som de beste barndomsdrømmene. En som tar våren med seg inn på mørke novemberdager. En som fikk hjertet mitt i gave og som har lovet å passe godt på det for alltid. Han er trygg og når jeg ser i øynene hans, så ser jeg glassverandaen jeg har drømt om og et falmet bryllupsbilde og jeg kjenner følelsen av å faktisk bli elsket til evigheten. Men hadde noen fortalt meg at livet kom til å bli så turbulent og at fotfestet bare holdt seg litt av gangen og at man stadig skulle ha vondt og at hjertet ble delt opp i små biter og plassert rundt hos mennesker som slettes ikke tenker over at de har det med seg og at når man elsker aller høyest, da er man også redd og gråter, så vet jeg jammen ikke om jeg hadde turt.

Ingen fortalte meg at å være sterk betød å være svak ganske ofte og at å si nei innimellom er bedre enn å si ja. Ingen fortalte meg at å være god også betyr å sette grenser og å være streng og innimellom gjøre andre lei seg. Ingen fortalte meg da jeg var liten at å være voksen var omtrent det samme, bare med litt mer erfaring i å være slik.

Da hadde jeg kanskje svart nei takk når livet ble pakket inn i gråpapir og gitt meg i gave en gang for lenge siden. Dette er ikke for meg, kunne jeg svart. Jeg vil ikke vokse opp med rufsete kanter. Og  jeg vil ikke dele hjertet mitt i små biter og gi det til mennesker som klarer å miste sine egne sko i skogen. Jeg vil ikke elske til jeg gråter eller være redd hele tiden eller ha vondt eller stadig måtte lære nye ting om meg selv. Jeg vil ikke miste fotfestet hver gang jeg finner tilbake til det eller lære å puste med hodet under vann. Helt uvitende om hvor frekt deilig sånt egentlig er og hvor mye godt som kommer med et hjerte som tørr.

Jeg vet heldigvis ikke hva som venter heller. For av alt jeg ikke vil, så vil jeg aller minst si nei takk til det deiligste jeg vet.

Livet. Du er digg.

Selvutløser på Ringshaug, en deilig sommerdag i Tønsberg 2013.