At det går an?

I dagene frem mot bursdagen min inviterte jeg både nære og kjære, men også perifere, nesten fremmede, mennesker hjem til meg. Jeg skrev at jeg hadde åpent hus, kyllingsuppe og kaker og at om noen ville komme, så var de hjertelig velkomne. Jeg skrev at jeg ikke kjente så mange enda, men at jeg gjerne ville bli bedre kjent. Og sannheten er jo nettopp det. Jeg har mange helt fantastiske mennesker i livet mitt. Noen av dem bor jeg med. Og noen av dem har jeg blitt kjent med i denne nye byen som jeg må gjøre min. Men veldig mange av dem er helt andre steder. Og de som er her har allerede sine grupper med mennesker som de bruker tiden sin på og med. Og det er rett og slett vanskelig å få innpass i allerede etablerte grupper med mennesker. Der alle har sin rolle og sin historie og plassen som «nykomling» ble tatt for tjuetre år siden. Pluss minus.

Det var i alle fall det inntrykket jeg satt med. Før onsdag.

Hvis ikke dette er det første innlegget du leser, så vet du at jeg var nervøs. Hva om ingen kom? Hva om jeg på slutten av dagen ville sitte her med en stor gryte kyllingsuppe og en flokk ungdommer som sympatispiste? Hva om mødrene i gata ville tenke at jeg var enda rarere og hva om foreldrene i ungenes klasser hvisket om bursdagsforsøket der ingen kom? Hva om jeg ble sittende igjen med den kleineste bursdagsfeiringen i manns minne? Det kunne jo skje.

IMG_1875
Hva skulle jeg skrevet til dere om dette ble så kleint som det strengt tatt kunne endt opp med å bli?

Tidlig onsdag morgen vekket ungene meg. Og om ingen annen hadde kommet, så ville morgenen med Frode og en flokk store og små barn vært mer enn bra nok. De er favorittene mine og de vet å få en (bonus)mamma til å føle seg spesiell.

IMG_1827
To av de fire som bor her. Akkurat disse to er det jeg som har laget ❤

Men de måtte jo dra på jobb og skole. Og igjen satt jeg. Og jeg var veldig usikker på hvor dagen ville ta meg. Skulle jeg stelle meg med en gang? Skulle jeg sette frem kaker eller vente? Tenk om noen kom på formiddagen? Men tenk om ingen kom? Ville kaken bli ødelagt? Nei. Jo. Jeg fikk vente. Jeg ventet. Jeg lagde meg frokost og traktet kaffe og ventet. Og ventet. Og ventet. Og sa til meg selv at det ikke var så rart at ingen kom sånn på formiddagen. De fleste var jo på jobb. Så jeg flyttet på noen blomster. Og flyttet dem tilbake igjen. Og ventet.

Ungene kom hjem fra skolen i to-tiden. Og lurte på hvor gjestene var. Jeg sa som sant var at det fortsatt ikke var sikkert at det kom til å komme noen gjester. Men om det skulle komme noen, så måtte vi nok vente til de var ferdig på jobb.

Klokken ti på tre hadde jeg fått en hel del innmari hyggelige meldinger og telefoner, men fortsatt ingen gjester. Og jeg hadde drukket en kanne kaffe alene og jeg skulle starte på middag. Ville det være lurt å lage den  store porsjonen eller skulle jeg nøye meg med en normal porsjon? Jeg ANTE virkelig ikke. Og tenkte i mitt stille sinn at Herregud. Var dette virkelig nødvendig? Jeg kunne jo bare ha invitert folk jeg kjenner på den vanlige måten? Men nei da. Eller jo da. Jeg kunne jo. Men valgte å la være. Og begynte å kutte opp mat til den store porsjonen.

Og godt var det. Klokken halv fire kom ei av de fineste fra Tønsberg og familien hennes. Like etterpå kom ei annen av de fineste fra Tønsberg. Og så kom noen av mødrene fra gata. Med store hjerter og store smil og mange klemmer. Og fra da av var det noen som kom og noen som gikk resten av ettermiddagen og kvelden. Først ble kjøkkenet fullt. Og så ble stuen full. Og så kom det budbil med oppblåsbar papegøye fra ei av de fineste i Tønsberg som ikke er i Tønsberg lenger, men i Sverige (for papegøyer var hjertelig velkomne stod det i meldingen jeg hadde sendt) og så stod det en fremmed mann i entreen med blomster fra en farmor. Og det fløy unger inne og det fløy unger ute og Frode kom hjem med den største sjokoladekaken og jeg tok et steg til siden og i et øyeblikk bare observerte jeg. Jeg lukket øynene og jeg hørte summing og latter og at nye relasjoner ble skapt og jeg kjente på noe av det beste. Og det sommerfuglene kilte meg under huden og jeg visste at dette, dette er livet. Og sistemann dro ikke før klokken ti.

IMG_1906IMG_1913IMG_1923IMG_1933IMG_1935

Jeg er helt lamslått. Av lykke. Tenk at det går an? Og noe av det fineste var ikke en gang dette. Av alt det flotte som skjedde denne onsdagen, så var meldingene jeg fikk utover kvelden noe av det aller fineste. Jeg fikk meldinger fra andre mennesker som satt en del alene rundt i området. Og de ville også veldig gjerne bli bedre kjent. De ville også veldig gjerne drikke kaffe og prate om sånt som er viktig og sånt som ikke er viktig og de ville møte mennesker og de ville møte meg. Men de visste ikke at også jeg satt alene og savnet, så de hadde ikke spurt. Før nå. For nå visste de. Og selv om det finnes noen ugreie der ute, så er de aller fleste mennesker greie. Og virkelig noe av det vakreste jeg vet om. Mennesker som engasjerer og tenker og tolker og føler. Mennesker som tørr og som danser og som skaper. Jeg elsker mennesker. Jeg elsker alt nye mennesker kan tilføre og lære meg. Jeg elsker å utvikles i takt med at mennesker som er annerledes viser meg sider av livet jeg enda ikke kjenner. Og jeg er så takknemlig for at dere finnes, kjære mennesker. Dere som dukker opp på døra og som klemmer og kysser og spiser suppe og sender papegøyer og morsomme brev. Jeg er så takknemlig for at dere byr på dere selv og gir av tiden deres og ønsker å bli enda bedre kjent i fremtiden.

Tusen, tusen takk.

Og tusen, tusen takk til søsknene mine. Ingen av dem kunne komme innom på dagen. Men den ene overrasket meg med sang og finfine festhatter og glitterpotpurri i Tønsberg dagen etter (og jeg elsker finfine hatter, sang og glitterpotpurri!). Og den andre møtte meg på Sola da jeg leverte poden hos faren på Vestlandet og hadde med seg nevøer og ballonger og flagg. Og tok med meg på Dollys og ga meg gave og et hjemmelaget bygg-din-egen-humle sett. For humler skal ikke kunne fly, men gjør det likevel, og hun sier jeg er en humle. Og sånt elsker jeg også.

IMG_1945IMG_1941IMG_1950IMG_1955IMG_1965IMG_1962IMG_1960

At det går an? Jeg er helt overveldet og uten ord som kan beskrive hva jeg føler nå og jeg føler meg så… Så… Så elsket.


Tusen, tuuusen, tusen takk! Sånn ser et stykk sliten, dog lykkelig, bursdagsjente ut. Jeg skal ALDRI være redd for å åpne døren og invitere mennesker jeg kjenner og mennesker jeg slettes ikke kjenner på suppe og rundstykker og kaker og sånt igjen. Aldri.

Kjære mamma, dette går bra.

Å være mamma er tidlige morgener og våkne netter og skrubbsår og tårer. Det er å være den som får sinnet og frustrasjonen når verden er stygg mot en som er liten. Det er vaske gulv og sofa og tak og tær og oftere enn man skulle tro på forhånd gråte mens man gjør det. Å være mamma er å være den strenge. Den som ikke vil være bestevenn, men forelder. Den som finner balansen mellom vennlig og støttespiller og samtidig være tydelig og konsekvent. Det er å være den som sier nei når andre sier ja, fordi noe i hjertet føles galt. Det er å kjenne på magefølelsen og følge intuisjonen og vite at man har rett selv når dører slamres og øyne himles og noen skriker jeg hater deg. Å være mamma er å gjemme seg i kottet for å hvile en liten stund. Det er å være tilstede, både for den som er litt større og den som er liten og gjerne den midt i mellom som trenger noe helt annet. Det er å gå på akkord med seg selv og så få dårlig samvittighet. H-e-l-e tiden. Det er å ikke sove, fordi ungdommen er ute og hjertet er bare halvt. Det er å la en som er stor løsrive seg. Å være mamma er å la det voksne barnet ta gale valg og like vel stå støtt ved siden av og elske for alltid. Det er å kjenne et sted på innsiden at noe ikke er som det bør og kjempe for et barn som ikke kan kjempe selv. Det er å lage dinosauregg og prinsessefisk og sjørøvergryte til middag og bekymre seg over poden som aldri spiser. Å være mamma er å ikke kjøpe den buksa på salg til seg selv, men kjøpe vanntette supervotter til prinsesse alltid-lage-snømann. Å være mamma er å kunne se om barnet er av typen som trenger sånn eller slik og klare å møte det der det er. Å være mamma er å vite om du må være støtten i ryggen til en som er redd eller om du må være havnen en utforsker kan komme hjem igjen til. Det er å steke en shorts på håndballturnering eller beskytte en spurvunge som har mistet skallet for raskt. Det er å stå i stormen og kjempe kampen og være muren en som er liten kan gjemme seg bak. Det er å innimellom slutte å elske seg selv, men alltid, alltid elske en annen. Det er å ha hjertet gående på utsiden av kroppen og hver eneste dag være redd for at noe skal skje.

Å  være mamma er å tillate barnet å kjenne på vonde følelser selvom alt man vil er å ta det vekk. Det er å være så sliten, så sliten, men gjennom alt være den barnet kan teste motet sitt hos. Å være den som har grenser som kan tøyes, for kan ikke barnet teste hos deg, hvor vil han utagere da? Å være mamma er å tåle at ungen kjenner på sånt som er vondt og la dem finne ut av det selv. Med deg i ryggen. Men uten deg i førersetet. Å være mamma er å kysse en panne som er varm og se feberen herje i kroppen og ringe lege både når når man bør og ikke bør. For heller ti ganger for mye, ikke sant?

16711918_10154086654816876_514780276390772429_n
For nemlig.

Å være mamma er å gråte på kjøkkenet fordi middagen har brent seg og lekser ikke er gjort og noe har knust og ungen hyler og hjertet risser med kniv i sjela at dette fikset du ikke bra. Og i noen øyeblikk raser verden over huset og man aner ikke hvordan man skal komme seg gjennom dagen på en måte som blir god. Og kanskje eksploderer man. Ikke så det blir farlig eller skummelt, men fordi stressnivået i kroppen er så innmari høyt at man ikke orker noe mer. Eller så setter man seg kanskje ned med ryggen til kjøkkenskapet og lar tårer på størrelse med små hus treffe gulvet. Og så kommer det en stubb bort til en. En liten plutt, en med koseklut og tutt i munnen og som gir verdens beste koser. Og han koser deg. Og så kommer ei som er større, ei som skjønner at grensen er nådd. Og som kan si at skal vi gjøre leksene her, kanskje?. Og så kommer den største. Ikke så stor at han kan bo hvor han vil, men stor nok til å se også mamma er menneske. Og så foreslår han pizza. Og mammaen tørker tårene og ser på gjengen foran seg. Og så ler hun. For der inne i det rommet er akkurat da all kjærligheten i verden, fordelt på tre unger som er trygge og elsket og som tross alt viser seg som ganske allrighte mennesker når de må. Og hun vet at det ikke gjør noe at de ser henne sånn en gang i ny og ne. Og hun vet det ikke gjør noe at de i et lite øyeblikk overtok styringen og kom med gode forslag. For hun tar roret igjen like etterpå og så blir de liggende på gulvet, alle fire, med frossenpizza til middag og lekser litt hulter til bulter og idyll som varer til noe går galt igjen. Men å være mamma er å kunne ta med seg sånt inn i ukene som kommer og årene som kommer og frem til dagen man ikke lenger finnes her på jorden og vite at gjennom alt gjorde man i alle fall det man kunne.

Kjære mamma der ute.
Du er sterk.
Og selv når du er trøtt er du våken.
Når du er liten er du stor.
Du er veldig viktig.
Du står i stormen og selv når du bøyes til du brister, så brekker du ikke.
Du er god nok.
Du er perfekt uperfekt.
Og for noen er  du alt.

Det finnes de der ute med fasiten vi alltid sier vi ikke har. Men vi har dem. For de er mange, disse fasitene. Og de tusler foran oss hver eneste dag. De viser oss den hele tiden. Når de lar oss bære dem. Når de lar oss trøste og bysse og hjelpe dem å finne ro. Når de spiser maten vi gir dem og når de tørr å vise oss hvor sterke de er i troen på noe. Når de har latterkrampe og når de leker og utforsker verden og når de faller og reiser seg opp igjen. Når de står på på skolen, når de viser seg som gode venner og når de stiller opp for en som er svak. De gir oss fasiten på jobben vi gjør når de kryper inntil en kveld det tordner eller lar oss se dem utfolde seg.

Å være mamma er å få æren av å være den som får plukke opp kroppen i enden av armene som strekker seg fra sengen. Det er å få i en annens øyne at man er perfekt, akkurat slik man er. Med hengepupper og myke mager og rotete hår og joggebukse. Å være mamma er å få hjerter kastet etter seg hele tiden, i form av Pokemontegninger og fuglebrett og fnising og en ungdom som sier Takk med blikket etter at man har stått støtt i rollen som forelder. Det er oransje kort med røde hjerter poden har klippet ut helt av seg selv. Det er verdens aller fineste kjærlighet.

16731514_10154902129060539_600547237_o
Verdens reneste kjærlighet, overført til fysisk form.

Kjære mamma der ute. Du biologiske mamma, adoptivmamma, fostermor og bonusforelder. Kjære du som er en av to mammaer og kjære du som er alene. Kjære du med mange barn og du som mistet ditt alt for tidlig. Kjære du som har annerledesbarn som krever mer enn de vanlige barna og kjære du som lever et liv som krever ekstra av deg. Kjære du med helse som gjør at alt koster litt mer for nettopp deg. Kjære du som er helt vanlig og som bar gjør så godt du kan. Du er en superheltinne. Og du fortjener å vite det. Gratulerer med dagen! Jobben du gjør er fabelaktig og hjertet ditt er stort. Vær stolt. Og senk guarden. Dette går bra.

Til Line, litt yngre

Jeg vet det er mye annet som er meningen på en lørdag når man er litt yngre. Som finfine kjoler og bringebærlepper og menn med skjegg og coctaildrinker. Venninner som danser like rart og fint som deg selv og netter man sitter på terrassen til solen står opp og å grille i parken med pils og sol og lese hele magasiner uten at noen avbryter. Bruke hele dagen på loppis eller kunstmuseumer og annet man kan gjøre helt i fred for å fylle både hjernen og sjelen med sånt man liker.

Jeg vet det kan være vanskelig å forstå, men det vil komme en tid, kjære yngre Line, der alt dette er vel og fint, men det virkelig fine er så innmari mye finere. For det vil komme en tid der en lørdag er aller, aller best sittende tett inntil en pode, med eventyrbrus og mais rett fra boksen og fremmede unggutter som jakter Pokemon på Youtube på tv`en. Og man vil lære seg navn som Snorlax (tenk at jeg trodde han het Snowlax) og Lapras og Dragonite og Charizard og litt tilfeldig vil man si ting som Oi, han er bra! eller Skal du utvikle den? uten å ane om det man sier gir mening eller ikke. Og noen ganger vil poden himle med øynene og andre ganger vil han si Bra, mamma! og se både overrasket og stolt ut på en gang. Man lærer at Zubat og Pidgey og Rattata ikke er så gode, men så viser det seg at de ikke bare er Zubat og Pidgey og Rattata, men de kan være Ditto. Og en lørdag fikk poden en Ditto på rommet sitt og det kunne høres ut som om hele etasjen skulle falle ned, så lykkelig ble han.

img_0790

Vet du hva det er, yngre-Line? Det er gled deg med meg øyeblikk. Øyeblikk der man egentlig ikke aner hva man holder på med eller hvordan dette kan få hjertet til å banke så latterlig godt i brystet, men så er det likevel noe av det aller beste på jord. Gled deg.

Om å bli mor

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Jeg stod i vinduet på Tønsberg sykehus, forsiktig gjemt bak lette gardiner som luktet vaskemiddel og glede. I et annet rom kan de ha luktet vaskemiddel og sorg eller vaskemiddel og noe usikkert, men hos meg luktet de vaskemiddel og glede. Og jeg husker at det snødde lett på utsiden. Store flak som lyste opp januarmørket der de falt sakte ned mot bakken som ventet. Og solen lå fortsatt under horisonten, men natt var blitt til grytidlig dag og bare sykepleierene og morgenfuglene og jeg var våkne.

I en kurv ved siden av meg lå hun. Hun var fortsatt ny. Og skjør. Men sterk. Jeg visste enda ikke hvor sterk, men jeg visste hun var sterk. Jeg hadde visst det lenge allerede.

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Pusten min dugget mot ruten der jeg stod i fjerde etasje, høyt over byen jeg var så glad i, og skuet utover dagen som sakte var i emning. En mann langt der nede, med stresskoffert og frakk og en viktig jobb, praiet en taxi og tre sykepleiere gikk fra jobb, med kaffe i hånden og kanskje et barn sovende hjemme. En katt lusket over helikopterplassen på andre siden av gaten og i huset ovenfor ble et lys slått på. Kanskje skulle noen lage matpakke eller vekke en hun elsket. En ung gutt syklet ned sykehusbakken, med frostrøyk rundt ansiktet og fremtiden foran seg. Og jeg stod i dette vinduet og jeg tenkte; så rart. 

Så rart at verden bare kan våkne og gå videre slik. Så rart at dagen bare kan fortsette som en helt vanlig dag, når den egentlig er alt annet enn det. Så rart at de kan våkne denne mandagen, disse menneskene der ute, tilsynelatende uvitende om at det skjedde i natt. Så rart at ikke verden står stille eller at solen lager himmelen vakrere enn vanlig. Så rart at ikke stjernen danser eller at mannen der nede vinker eller at fuglene står opp tidlig bare for oss. Så rart at disse menneskene kan bry seg om stresskofferter og kaffe og morgenritualer da det finnes noe så innmari mye viktigere å bry seg om i dag. Så rart. Verden er jo blitt et finere sted.

Vet de det ikke? At i dag er hun født. Thea, min tøffe Thea. I dag er hun født. Og jeg er blitt mor. Så rart.

741122_10151392013505539_1641916550_o
Vakreste. Gratulerer med 11 år på kloden. Du er fabelaktig. Jeg elsker deg.

 

Om å være 9 år og fremtiden

Jeg husker det godt. Det er et helt år siden nå. Er helt år siden en av de som fortsatt er barn her hjemme tegnet og sa ting om å ha store hjerter og medfølelse og empati. Noe de voksne hadde glemt, men som hun husket. Som hun visste at var det rette. Selvom hun så noe annet på nyhetene. Leste noe annet på avisforsidene. Hørte noe annet rundt middagsbordene rundt omkring.  Noe som fortsatt er aktuelt.

«Mamma?»  Hun tok pause fra tegningen og så opp.
«Jeg er glad for at alle vil hjelpe de i Paris.
Men det er liksom… Det er liksom som om Europa er blitt til et stort land. Og at sånt ikke skjer så ofte her. Så når det skjer så blir vi redde og hjelper hverandre.»

Hun snakket om terroren i Paris. Hun snakket om støtten vi alle viste de som var redde i Frankrike. De som var såret eller hadde mistet noen de elsket eller som ikke lenger turte å gå ut, for tenk om det skjedde igjen. Hun snakket om oppleveler som er skjellsettende og grusomme og traumatiske, ikke bare for franskmenn, men for alle som opplever slikt. Noen oftere enn andre.

Jeg husker hun ble stille litt, før hun fortsatte;

«Og det er bra, det! At vi vil hjelpe de i Paris, altså. Men vet du hva, mamma? De som bor lenger bort, de blir også redde. Man blir liksom ikke tøffere om det kommer mange bomber i stedet for bare en eller to. Og i Syria, der har krigen vart i fem år allerede. Det er så lenge som den en gang varte her, da oldemor og oldemann var små og de var redde og de andre landene hjalp oss. Og den er ikke akkurat på vei til å bli ferdig i Syria enda, er den vel?»

Hun så sint ut. Denne vesle jenta ved kjøkkenbordet. Med maten sin ved siden av seg og med tegningen sin og med leksene og familien og det trygge huset sitt. Hun med alle lekene og de varme klærne og venninnene og turningen hver tirsdag. Hun så sint ut.

«Så jeg skjønner at de kommer hit, jeg, mamma. Jeg skjønner det. Du vil ikke dø. Jeg vil i alle fall ikke dø. Men det vil ikke de heller. De er bare livredde. Skjønner du det, mamma?»

Så resignerte hun. Og sukket.

«Så alle bør få seg en muslimsk venn. Så kan alle få se hvor snille de er. Jeg kjenner noen som erter andre. Og de er slettes ikke muslimer. De ligner på meg. Og så kan muslimene få snakke om følelsene sine. For det tror jeg de kan trenge…»

Hun var ni år. Og hun er fremtiden.

 

Om en kalender før jul

Jeg har alltid ønsket at barna mine skulle få noe av det andre unger også fikk. Ikke det dyreste og det nyeste, men noe. Noe å vise frem, noe å fortelle om. En ferie kanskje eller en bursdagsgave eller en kalender før jul. Til tross for at jeg både var alene og at vi levde under fattigdomsgrensen alle tre. For ofte var det slik at jeg gråt om kvelden hvis en ble invitert i bursdag. Enda verre var det om begge ble invitert den samme måneden. Og det skjedde jo nesten hver eneste måned. Dessverre. Og heldigvis! Men jeg hadde allerede brukt det vi hadde på mat. På First Price brød og middager. Og hundrelappen til gave ble delt i to og vi måtte finne noe på salg og ofte, eller kanskje hver gang, gikk det bra. Og jeg tror aldri ungene fikk med seg at det var slik. At vi var fattige. At jeg gråt. For jeg fant klær og leker brukt og vi dro på loppis og ei donerte en kurv med gaver til oss, sånn at vi kunne hente derfra når invitasjonene dukket opp i postkassen vår og ei annen tok oss med til Valdres en sommer og vi spiste markjordbær og lekte i hagen og brukte tid med hverandre. Og ikke kunne jeg jobbe mer, for å prøve å øke inntekten. Ikke kunne jeg jobbe i det hele tatt. For skrubbsårene på hjernen gjorde vondt og de skapte et liv der å jobbe ikke gikk. Der selv vanlige hverdager ofte ikke gikk. Men desember nærmet seg likevel. Og andre unger fikk adventskalender. Noen fikk med sjokolade og noen fikk med gaver og samtidig som jeg stadig fortalte mine at man ikke må sammenligne seg med alle andre, så gjør man det likevel. Så mine fikk de også. De fikk en ventetidskalender. En med opplevelser. Med pepperkakebaking og bestemorbesøk. En dag med snøballkrig i hagen, en dag med kakao i provisorisk telt i stua og film på tv`en. En dag med serinakaker og en dag der lappefeen, hun som hver dag hang opp nye lapper over kjøkkenbordet vårt, faktisk ikke kom før etter leggetiden, så ventetiden ble lang og overraskelsen ekstra når hun til slutt endelig dukket opp. Og kan du gjette hva hun ba oss om? Hun sa vi skulle ta på pysj og pynte juletreet, selvom det egentlig var blitt natten. Kan du forestille deg et barn få den beskjeden? Vel. Det ble tatt godt i mot. Og det var melkrig og overnatting hos Moffa og latter og kaos. Innimellom pakket vi inn julegaver eller lagde lys og kopper til besteforeldre og innimellom gjorde vi ting vi skulle ha gjort uansett, som å pynte pepperkakehuset eller plukke ut treet vi ønsket oss hjem, men så ble det bedre fordi det aller først stod på en lapp. Innimellom malte storesøster lillebror i ansiktet med melis, en dag lærte vi nye ting, som hovedstader og hvordan si hei på forskjellige språk. En annen dag stod det viktige ting, som Du er en god venn eller Du er morsom når du lager prompelyder. Innimellom slo det virkelig ann, andre dager skjønte de ikke helt greia. Men likevel blir det aldri feil. Det blir aldri feil å gjøre noe for barna fordi du bryr deg. Fordi det er viktig for deg å vise nettopp det. Fordi du vil. Ikke fordi du må. Ikke fordi ungene sutrer seg til det eller samfunnet tvinger deg. Men fordi du ønsker at han eller hun eller de skal få dele noe annet enn nabogutten som får kalender til hundrevis av kroner. Lag en lappefekalender. Og la barna dele fine ting. Som tirsdagen de fikk kaste mel på mammaen. Eller søndagen med bål og marsmellows i hagen. Eller dager med lapper som jeg har det fint sammen med deg. Sånne lapper de egentlig ikke bryr seg så mye om. Og på skolen spør kanskje de andre Hva fikk du i dag? Og barnet må svare En lapp der mamma skrev at jeg betyr noe. Og kanskje himler de med øynene hele gjengen, barnet mitt inkludert. Men likevel sitter det der, i underbevisstheten, gjennom hele dagen. Mamma synes jeg er viktig. Og da er det en fin gave likevel, synes jeg.

Jeg sier ikke at gavekalendere er feil. Og jeg vet at i fjor, da jeg hadde mer å rutte med enn tidligere år, ble det gaver på mine unger også. Det ble nye blyanter og en strømpebukse hun trengte og hansker til han, de jeg hadde måttet kjøpe uansett. Og det ble mye fornuftig og innimellom litt godteri. Og ungene likte det og jeg tenker at det var helt ok. Men jeg savnet likevel den genuine gleden ved lappekalenderen. Den løse latteren, spenningen rundt hva dagen ville bringe, de korte tekstene til henne, tegningene til han, stundene rundt bordet eller i stuen eller ute blant folk, der vi gjorde ting vi ellers ikke gjør, men nå hadde vi tid og lyst og det var fint. Det var fint. Og følelsen av det fine la seg forsiktig rundt oss og over stedet vi bodde og ungene mine og jeg fikk dele noe som ikke var alle forunt. Og det var vakkert. Og det kan ikke kjøpes.

Heia tid med de man elsker. Og at alt ikke må bli dyrt

For se her. Dette er noen få av mange rare, deilige øyeblikk som ble bra. Noen korte snutter. Og jeg skjønner at å vaske opp barnet ikke funger hos alle. Ser neppe en elleve, tolv, trettenåring sitte i vasken hos mor, med pysj pg forklet og latterkrampe. Men en på tre eller fire likte det godt. Og hver dag var ikke sånn hele tiden. Men som regel ble litt av dagen sånn. Fordi vi gjorde det sammen. Og fordi vi tøyset litt. Og fordi livet er mer gøy enn det er noe annet.

(Og det nei`et her er ikke så strengt som det høres ut, altså)


Så nyt tiden som kommer snart. Hver sammen med folk du liker. Ha det gøy. Så blir det meste litt bedre.

Om magiske ballonger og svinnende barnetro

– Mamma, vil du se et skikkelig luretriks?
Kompisen visker noe til poden.
-Nei, vent a! Det er ikke et luretriks forresten, jeg lover. Det er magisk!

Minstemannen og kompisen kommer bort til meg. De har med seg en rosa ballong, en neglesaks og gjennomsiktig teip. Han teiper ballongen mens han står rett foran meg og så spør han;

img_8796

-Du ser ingenting rart på denne ballongen, ikke sant? Du ser ikke noe… liksom… teip eller noe?
Jeg ser på han. Så på ballongen. Så på han igjen. Og så smiler jeg.
– Nei. Nei, jeg ser absolutt ingenting rart på den ballongen.
Minstemannen ser lurt bort på kompisen sin og i blikket hvisker han Hva var det jeg sa? Jeg visste hun kom ikke til å se noe!

 


– Ok, se nå, mamma! Se nå. Dette er magisk.

Og så stikker han neglsaksen gjennom teipen.
– Tada! Ser du det, mamma? Ser du det? Jeg stikker hull på ballongen og så sprekker den ikke! Ser du det? Det er magisk!

Jeg ser på han som står der foran meg. Med uskyldige øyne og et hjerte som er rent og som virkelig, virkelig tror at jeg ikke ser teipen på ballongen. Han sitrer nesten, så spent er han på reaksjonen min.
-Wow
, svarer jeg og gisper litt overdrevent, det der er jo helt utrolig!
Guttene fniser.
-Hvordan klarte dere det?

Og så knekker de sammen. Latteren triller ut av dem som om jeg hadde sagt bæsj eller noe annet som er skikkelig rart at en voksen sier og de holder seg til magen og dulter borti hverandre og innimellom latterkulene sender de hverandre hint som er alt annet enn subtile. Og etter litt roer det seg og de får igjen pusten og så sier de;

– Mamma, det var ikke magi.
Jeg leker sjokkert.
– Det var bare et luretrisk! Og så får de latterkrampe igjen. Disse to deilige guttene som leker og som tror at de lurer voksne og som synes nettopp det kanskje er det morsomte i verden. I allefall akkurat nå.

– Det finnes nemlig ikke magi på ordentlig, mamma. Det er bare luretriks. Så når Thea drar godteri ut av øret mitt, så tryller hun faktisk ikke på ordentlig. Men hun later som.
Jeg gjør store øyne.
– Det er sant! Det finnes ikke. Selv ikke hekser eller tryllekunstnere eller alver bruker ekte magi. De bare.. De bare lurer oss. Så når vi får besøk av tannfeen, for eksempel, 
han tar en pause for å trekke pusten, så bruker hun ikke tryllestaven sin for å løfte puten og hente tanna. Hun bare løfter puten med hendene sine! Det er helt sant!

Jeg ser på denne gutten. Han har begynt på skolen og har innsett av søsteren ikke drar godteri ut av øret hans på ekte, men forteller meg om alver og at tannfeen ikke egentlig bruker tryllestaven sin når hun henter tenner hos barn rundt omkring i verden. Hun bare løfter på puten. Og da tenker jeg, der jeg står og ser inn i fire pur lykkelige gutteøyne, de som fortsatt tror på alver og feer og annet som er fint, at joda, hjertet mitt, magi finnes. Du er magi. Men jeg sier ingenting. For den magien jeg ser, den kan ikke han se før han blir stor nok til å selv ha en gutt foran seg som forteller om søstre og ballongtrisk og om tannfeer som ikke egentlig tryller, men som bare løfter puter med hendene sine.