Om en kalender før jul

Jeg har alltid ønsket at barna mine skulle få noe av det andre unger også fikk. Ikke det dyreste og det nyeste, men noe. Noe å vise frem, noe å fortelle om. En ferie kanskje eller en bursdagsgave eller en kalender før jul. Til tross for at jeg både var alene og at vi levde under fattigdomsgrensen alle tre. For ofte var det slik at jeg gråt om kvelden hvis en ble invitert i bursdag. Enda verre var det om begge ble invitert den samme måneden. Og det skjedde jo nesten hver eneste måned. Dessverre. Og heldigvis! Men jeg hadde allerede brukt det vi hadde på mat. På First Price brød og middager. Og hundrelappen til gave ble delt i to og vi måtte finne noe på salg og ofte, eller kanskje hver gang, gikk det bra. Og jeg tror aldri ungene fikk med seg at det var slik. At vi var fattige. At jeg gråt. For jeg fant klær og leker brukt og vi dro på loppis og ei donerte en kurv med gaver til oss, sånn at vi kunne hente derfra når invitasjonene dukket opp i postkassen vår og ei annen tok oss med til Valdres en sommer og vi spiste markjordbær og lekte i hagen og brukte tid med hverandre. Og ikke kunne jeg jobbe mer, for å prøve å øke inntekten. Ikke kunne jeg jobbe i det hele tatt. For skrubbsårene på hjernen gjorde vondt og de skapte et liv der å jobbe ikke gikk. Der selv vanlige hverdager ofte ikke gikk. Men desember nærmet seg likevel. Og andre unger fikk adventskalender. Noen fikk med sjokolade og noen fikk med gaver og samtidig som jeg stadig fortalte mine at man ikke må sammenligne seg med alle andre, så gjør man det likevel. Så mine fikk de også. De fikk en ventetidskalender. En med opplevelser. Med pepperkakebaking og bestemorbesøk. En dag med snøballkrig i hagen, en dag med kakao i provisorisk telt i stua og film på tv`en. En dag med serinakaker og en dag der lappefeen, hun som hver dag hang opp nye lapper over kjøkkenbordet vårt, faktisk ikke kom før etter leggetiden, så ventetiden ble lang og overraskelsen ekstra når hun til slutt endelig dukket opp. Og kan du gjette hva hun ba oss om? Hun sa vi skulle ta på pysj og pynte juletreet, selvom det egentlig var blitt natten. Kan du forestille deg et barn få den beskjeden? Vel. Det ble tatt godt i mot. Og det var melkrig og overnatting hos Moffa og latter og kaos. Innimellom pakket vi inn julegaver eller lagde lys og kopper til besteforeldre og innimellom gjorde vi ting vi skulle ha gjort uansett, som å pynte pepperkakehuset eller plukke ut treet vi ønsket oss hjem, men så ble det bedre fordi det aller først stod på en lapp. Innimellom malte storesøster lillebror i ansiktet med melis, en dag lærte vi nye ting, som hovedstader og hvordan si hei på forskjellige språk. En annen dag stod det viktige ting, som Du er en god venn eller Du er morsom når du lager prompelyder. Innimellom slo det virkelig ann, andre dager skjønte de ikke helt greia. Men likevel blir det aldri feil. Det blir aldri feil å gjøre noe for barna fordi du bryr deg. Fordi det er viktig for deg å vise nettopp det. Fordi du vil. Ikke fordi du må. Ikke fordi ungene sutrer seg til det eller samfunnet tvinger deg. Men fordi du ønsker at han eller hun eller de skal få dele noe annet enn nabogutten som får kalender til hundrevis av kroner. Lag en lappefekalender. Og la barna dele fine ting. Som tirsdagen de fikk kaste mel på mammaen. Eller søndagen med bål og marsmellows i hagen. Eller dager med lapper som jeg har det fint sammen med deg. Sånne lapper de egentlig ikke bryr seg så mye om. Og på skolen spør kanskje de andre Hva fikk du i dag? Og barnet må svare En lapp der mamma skrev at jeg betyr noe. Og kanskje himler de med øynene hele gjengen, barnet mitt inkludert. Men likevel sitter det der, i underbevisstheten, gjennom hele dagen. Mamma synes jeg er viktig. Og da er det en fin gave likevel, synes jeg.

Jeg sier ikke at gavekalendere er feil. Og jeg vet at i fjor, da jeg hadde mer å rutte med enn tidligere år, ble det gaver på mine unger også. Det ble nye blyanter og en strømpebukse hun trengte og hansker til han, de jeg hadde måttet kjøpe uansett. Og det ble mye fornuftig og innimellom litt godteri. Og ungene likte det og jeg tenker at det var helt ok. Men jeg savnet likevel den genuine gleden ved lappekalenderen. Den løse latteren, spenningen rundt hva dagen ville bringe, de korte tekstene til henne, tegningene til han, stundene rundt bordet eller i stuen eller ute blant folk, der vi gjorde ting vi ellers ikke gjør, men nå hadde vi tid og lyst og det var fint. Det var fint. Og følelsen av det fine la seg forsiktig rundt oss og over stedet vi bodde og ungene mine og jeg fikk dele noe som ikke var alle forunt. Og det var vakkert. Og det kan ikke kjøpes.

Heia tid med de man elsker. Og at alt ikke må bli dyrt

For se her. Dette er noen få av mange rare, deilige øyeblikk som ble bra. Noen korte snutter. Og jeg skjønner at å vaske opp barnet ikke funger hos alle. Ser neppe en elleve, tolv, trettenåring sitte i vasken hos mor, med pysj pg forklet og latterkrampe. Men en på tre eller fire likte det godt. Og hver dag var ikke sånn hele tiden. Men som regel ble litt av dagen sånn. Fordi vi gjorde det sammen. Og fordi vi tøyset litt. Og fordi livet er mer gøy enn det er noe annet.

(Og det nei`et her er ikke så strengt som det høres ut, altså)


Så nyt tiden som kommer snart. Hver sammen med folk du liker. Ha det gøy. Så blir det meste litt bedre.

Og hvis ikke?

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Solen har gjemt seg bak trærne til naboen og den gir fra seg et lys som bare kan skimtes de aller siste dagene av en sommer som har vært god. Et vinglass er tatt ut av det gamle vitrineskapet og er blitt fylt med noe rødt og tanker om fremtiden. Dagen har vært god i dag. Den har hatt venner på sofaen og venninner på terrassen og nyklippet gress og skryt fra en kjæreste og røde kinn og gode beskjeder. Beskjeder som jeg har ønsket meg og så inderlig trengt.Beskjeder som gjør at jeg ennå en gang så smått har tillatt hjertet å forsiktig tenke at dette, DETTE, blir mitt år. Denne gangen går det. Nå skal jeg få det til. Denne gangen skal ikke følelser eller hendelser eller mennesker eller sykdommer eller karma få overta tankene eller sjelen eller kroppen min.

Vår største ære ligger ikke i å aldri falle, men i å reise oss hver gang vi faller.

Denne gangen skal ikke drømmen om noe mer pakkes inn i grått papir og få høre at den må vente på loftet. Denne gangen skal ikke fremtiden bli bundet fast av kjettinger med tunge stener og en nøkkel som henger for høyt. For denne gangen, dette året, skal være mitt år. Og om ikke det er det, så skal jeg forme det nok til at det blir det. Denne gangen er det min tur. Denne gangen vet jeg at jeg skal stå rakrygget foran livet og si; Vår største ære ligger ikke i å aldri falle, men i å reise oss hver gang vi faller. Se meg stå og bli stående.

I milliarder av år har mennesket sett i dag forsktig bli til i går. Vi har sett fremtid bli fortid og drømmer bli knust og nye håp som sakte har bygd seg opp i en sjel som har vært sterk. Jeg har sett mine egne tanker om livet bli kastet på sjøen og jeg har fisket dem opp og satt dem sammen igjen og ennå en gang blitt stående å se på at at de synker til bunnen av et hav jeg ikke når ned til, sammen med fisk som ser skumle ut og skatter som kanskje ikke finnes likevel. Uten at jeg kunne noe for det og uten at jeg kunne gjøre noe med det har jeg gang etter gang mistet muligheten til å gjøre det jeg ønsker og til skape det jeg vet jeg har evne til å skape og til å lage meg en sti som følger etter drømmen gjennom det vanskelige og over det enkle og ved siden av det man ikke forstår og helt frem til målstreken og jeg har mistet muligheten til å føle at jeg kan bruke meg selv til noe mer, til noe viktig. Men denne gangen, denne gangen, går det.

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Glasset med rødt i er tatt med ut på terrassen så de innerste delene av underbevisstheten kan få skimte lyset fra solen bak trærne til naboen før i dag blir til i går. Og en dør inn til fremtiden og til drømmen og til mulighetene for å gjøre det jeg ønsker og det jeg trenger står på gløtt og snart skal jeg åpne den helt og lyset fra fremtiden skal treffe meg og lukten av mestringsfølelse skal feste seg inne i meg og en varme skal bre seg rundt meg, som om det er døren inn til en vinterfyrt hytte og kaffe baylies med en som er fin etter en lang dag med snøballkrig og måking. Og ingen får lukke den igjen bak meg før jeg står der med begge bena plantet på innsiden, med livet tredd over hodet og kunnskapen om at jeg kan bruke meg selv og viten om at denne gangen, denne gangen klarte jeg det. Og fremtiden står på gløtt igjen og jeg setter foten over karmen og bestemmer at denne gangen skal jeg ha kontrollen og jeg bestemmer at den skal bli hos meg. Jeg har sagt det før, men jeg prøver igjen; Denne gangen går det!

Og hvis ikke?
Da prøver jeg igjen.

Velkommen inn, venn

Hei du. Du som kjenner meg. Har du noen gang hørt meg le så lett før? Har du noen gang hørt meg le som om verden var min og jeg var verdens og ingenting annet egentlig betød noe før? Har du noen gang sett meg så rak i ryggen som nå? Så stolt og så sta og så stor? Har du noen gang sett meg gå med hodet høyere hevet? Eller sjelen så blottlagt og gleden så stor?

Du som kjenner meg. Hei. Husker du når stuen min var større enn verden selv og jeg var pitteliten? Husker du jeg gråt? Kan du huske at jeg tok på meg for store skjorter og dyrket fortiden og glemte fremtiden og glemte dere og ganske ofte krøp sammen i en krok for at ikke veggene skulle falle ned og knuse meg? Kanskje du kan huske at jeg var redd? Jeg kan huske det. Jeg husker at jeg hadde vondt i kroppen og sjelen og hodet og aller mest i hjertet. Jeg kan huske at jeg var et barn i en voksende kropp og at jeg ikke klarte å være barn.
Hei, venn. Du som alltid har vært der. Vi husker når livet var fremmed og noe jeg ikke kunne sette fingeren på og noe jeg ikke følte var mitt. Vi husker når himmelen var svart og meningen var tom. Vi husker ensomheten og tårene som brant merker inn i kinnene mine. Vi husker når jeg ikke hadde pust nok til å leve eller vilje  nok til å trekke den på nytt.

Kjære venn, se meg nå. Kan du se meg stå og høre meg le og føle meg holde rundt deg med gode følelser av mestring og vennskap og det fine i verden? Jeg så meg over skulderen for litt siden og jeg vet hva som har forandret seg. Nå kjenner jeg hvert fiber av livet mot kroppen og det stryker varsomt på meg. Det legger seg rundt meg og inni meg. Det fantes et rom på innsiden av meg som ble lukket og låst og som var fullt av hemmeligheter, men som i dag er åpent og lyst og fint. Velkommen inn, venn. Nå kan jeg se en mann på rockekonsert som elsker bandet han hører på og bli tvers igjennom lykkelig fordi dette fremmede mennesket er så brennende engasjert i noe jeg ikke kjenner, men som er det største for han. Og jeg kan tenke på han i dager og uker etterpå og han får meg fortsatt til å smile. Nå kan jeg nynne mens jeg legger middag på fine tallerkener i forskjellige farger og fortelle historien om hver og en av dem til barna mine og det gjør meg glad og lett og ennå finere. Nå setter jeg små lys på et fat og jeg flytter vitrineskapet mitt så jeg kan se rett inn i det fra sofakroken. Skapet som er fullt av minner og historier og som definivt er favorittmøbelet mitt, nettopp på grunn av minnene som sitter igjen i treverket og i lukten og alle historiene jeg ikke vet om, men som jeg kan skape på kveldene når ungene sover og vitrineskapet danser i skyggene fra lysestaker i leiligheten og fantasien min løper løpsk og deilig og fryktelig fritt tvers igjennom det. Nå kan jeg lese en tekst som noen har skrevet og legge hver setning inn i små skattekister i hodet, for å la dem dyrkes og tolkes og gjenvinnes, for jeg vil forstå akkurat hva forfatteren tenkte eller forstå noe helt annet enn det forfatteren tenkte. Jeg kan sette på deilig Maria Mena musikk og la henne tømme meg for tanker mens jeg skrur sammen en gammel smijernsseng i en myk kremfarge og kjenne at den og mange puter og hjemmelagde lappetepper og lukten av gamledager og venninner med bena i kors og tre glass rødvin er meningen med livet. Eller kvelder jeg kryper sammen inne i alle putene, ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan, med en bok jeg leser og bena under meg og lytte til stillheten og la de velskrevne, engasjerende ordene løfte meg opp og ta meg med til tider og steder og lyster jeg ikke kunne forestille meg tidligere, men som nå er det som gir meg deilige bobler på innsiden av kroppen. Eller en voksen, fin mann med skjegg som lager myk musikk og som er flinkere enn han vet til å gjøre meg gladere hver dag.

Jeg så meg over skulderen for litt siden og jeg vet hva som har forandret seg, kjære venn. Endelig, endelig, er jeg trygg i meg selv.

Venteboblen som sprakk

Det er noe med den vakumboblen man kommer i noen ganger. Den beskytter deg når du trenger det, men den blir tung på skuldrene med tiden. Den holder deg igjen når du vil løpe og den dytter deg når du helst vil ligge helt i fred. Den skaper en form for dis og tåke mellom deg og livet. Når du strekker ut hendene for å røre ved noe mykt mens du er i en boble, kan du bare kjenne konturene og ikke følelsen helt ytterst i fingerspissene. Siden september 2011 har jeg gått i en form for venteboble. Jeg har ventet på å komme ut av sykehus eller rehabilitering, jeg har ventet på nye opphold og innleggelser og så har jeg ventet på å komme ut igjen. Jeg har ventet på å få klemme ungene mine igjen og jeg har ventet på svar fra alle testene. Jeg har ventet på å kunne gå igjen og dusje selv igjen. Jeg har ventet på en dag helt uten vondt og jeg har ventet på en dag jeg glemte jeg var syk. Jeg har ventet på å bli friskere og så har jeg ventet på følelsen av at litt syk er bra nok. Jeg har ventet på brev fra alle menneskene med livet mitt i hendene sine og jeg har ventet på fremtiden. Jeg har ventet på alt jeg egentlig skulle klare og alt jeg ikke kunne før, men som jeg kanskje kan nå. Jeg har ventet og ventet og ventet. Jeg har brukt dagene mine her hjemme, med de jeg elsker høyest og en klokke som prater høyt på veggen. Den har talt hver time, hvert minutt og hvert sekund så høyt den bare kunne og hele tiden hvisket meg at tiden går mens jeg venter. Og gjennom bobletåken har jeg vært tilskuer til livet og jeg har forelsket meg i det på nytt. Men jeg har ikke riktig kunnet røre ved det likevel.

Det er en stund siden jeg sluttet å vente på å bli friskere. Og det er heldigvis lenge siden jeg sluttet å vente på gangen, løpingen, klemmingen og dusjingen. Jeg trenger ikke lenger vente på dager hvor jeg glemmer at jeg er syk, for med et legeteam i ryggen som bare vil meg godt er opplegget mitt så riktig for nettopp meg at de dagene har kommet og gått. Jeg venter forsatt på en hel dag uten vondt, men jeg hadde en dag forrige uke hvor jeg var våken i fem hele timer før jeg kjente noe som helst. Og sånt er fint. Det siste året har jeg bare ventet på at boblen skulle sprekke og at man endelig – endelig – skulle kunne starte med blanke ark og fargestifter på en fremtid som bare ville være spennende og ny og ikke like skummel og uten en boble på skuldrene som gjemmer meg litt vekk fra verden og venting. Og de eneste som kunne sprekke den var NAV.

I dag ringte NAV. Etter mange telefoner frem og tilbake de siste månedene. Etter mange brev og underskrifter og fullmakter og tester og testresultater. Etter lang tid som en av de fattige i landet, mammaen til barna som levde under fattigdomsgrensen. I dag ringte NAV. Hei, det er Elin, sa stemmen jeg kjenner så godt. Jeg må snakke med deg, fortsatte hun. Så snakket hun. Jeg lyttet. Jeg ventet. Kroppen ble svak og hendene skalv. Jeg knakk i knærne og satt helt plutselig på gulvet. Tårene rant og jeg hulket. Genseren ble våt og ordene kom ikke så lett ut av meg lenger. Jeg skjønner godt at du gråter, sa Elin.

Så pustet jeg. Takk, var alt jeg kunne svare. Tusen takk. Jeg er godkjent som 100% varig ung ufør. Det er en tåpelig ting å bli så glad for. Så glad at man knekker i knærne og ordene blir borte i tårer. Men venteboblen sprakk. Og fremover ser vi bare… fremtiden. Med alt den har med seg. Vi blir ikke rike, men vi slipper å være fattige. Vi kan styre våre egne dager og våre egne liv, ungene og jeg. Alt det offisielle rundt det er fortsatt litt frem i fremtiden, men vi ser en sluttdato for situasjonen slik den er nå – og jeg begynner å gråte litt igjen bare av å tenke på det.

Og jeg har skrevet prologen til boka, forresten. For en mandag.

(Denne teksten er fra en mandag i oktober 2014. Boka ble ikke noe av den gangen. Men en ny er på vei nå)

Et bittelite nå

(Jeg ble minnet på dette innlegget tidligere i dag. Det er fra en gang i 2012, da dagen var litt vanskelig å komme gjennom for noen. Og i dag passet det like så godt som noen annen dag å bringe det frem i lyset igjen.)

Det finnes en stor terrasse. En terrasse som har plass nok til mange mennesker og mye latter. En terrasse med utsikt til drømmer i vest og fremtiden i øst og alle tankene og planleggingen som ligger sydover og i nord er det minner om en tid som ennå ikke har vært og som bare kanskje kommer. En terrasse som er vakkert pyntet til glede og til lykke og til fulkommenhet med lyseblå blomster og festbongbonger og mennesker som gleder seg og en luft som er varm og en bris som legger seg rundt kroppen på den måten bare gode briser kan. Og det er fine glass der, med sukkerkanter og paraplyer i. Og man vil feire når man er der. Man vil kjenne på det gode og man vil puste med magen og man vil nyte og man vil vite at det er risikofritt og deilig og man vil i hvertfall ikke være usikker.

Jeg tar et skritt tilbake og jeg puster med magen og jeg ser på terrassen. Det er mørke skyer i horisonten og det er høye bølger på havet og det er sånne bølger som kan sluke en med alt man har. Og midt på terrassen står det en stol og den er helt alene og den er helt for seg selv og den symboliserer alt man tenker, men som man ikke klarer å si. Og blomsterkrukkene er tomme og drømmene i vest er borte og fremtiden i øst tørr man ikke lenger å tenke på og det som har vært sydover er en fortid som man ikke kan gjøre noe med og nordover er det minner om en tid som fortsatt bare kanskje kommer, men bare kanskje. Og man føler ingenting annet enn tomhet og vanskeligere følelser enn vanlig og skarpe stener i hjertet og følelsen av å ikke lenger ha evnen til å formulere seg på den måten det ville vært riktig å formulere seg på.

Jeg tar et skritt tilbake og puster med magen og tenker på hva det er som skjer på innsiden av meg. I kveld er det mye. I kveld er det både i grått og sort og hvitt og litt blått det som skjer. Det er et hjerte som blør for mennesker som i kveld går igjennom det vondeste mamma- og pappahjerter kan gå igjennom. Det er for ensomheten som finnes og som er urettferdig når den ikke trenger å være der. Det er for usikkerheten som skapes i nyforelskede hjerter. Det er en kropp som er fyllt av så mye at den kjennes tom. Det er tanker og meninger og lukter og følelser fra midten av ryggsøylen og helt ut til rett under den skjøre menneskehuden. Det er fantasier som skapes når man lukker øynene og man sier alt man vil si, men som man ikke sier likevel. Når man trøster de som er utrøstelige. Når man gir en lang, varm og trygg klem til en som trenger det, men som er i en by som man selv ikke er i. Det er blandingen av den fantastiske følelsen av å ikke ha kontroll i det hele tatt og den fryktelig vanskelige følelsen av å ikke ha kontroll i det hele tatt. Det er fornuften som sier at det finnes ikke feil, det finnes bare erfaringer, og det er sjelen som sier at den ikke orker flere erfaringer.

Men du som strever; man vil feile og man vil styrkes og man må prøve og man må falle og man vil slå seg og å reise seg igjen er fryktelig vanskelig. Men jeg vet at vi klarer det og jeg lover å gå bak deg og jeg skal ikke presse deg og jeg skal stå der og jeg skal være tryggheten du trenger når du faller og jeg heier på deg og jeg heier på meg og jeg vet at til slutt så vil det gå greit og til slutt så vil de skarpe stenene i hjertet ha blitt slitt og de vil være rundere og de vil fortsatt tynge, men de vil ikke gjøre så hjertet blør hver dag lenger. Og til slutt skal terrassen være den vakreste terrassen i universet og ingenting annet enn et øyeblikks  skal fylle den, men det kommer til å være det vakreste nå`et og det lykkeligste nå`et og en dag vil det være din terrasse og en annen dag vil det være min terrasse og alt av det vonde skal være glemt i et bittelite øyeblikks nå som skal gjøre at hele den lange, gode, fine, vonde, triste, harde, myke, vannvittige veien dit vil være verdt å gåEt pittelite nå som fra den gang da og frem til evigheten vil stå igjen som noe av det største vi har blitt fylt med noensinnePå en terrasse med fine horisonter og et kompass som peker i fine retninger og følelsen av at nå, nå går det bra. 

Men det er ikke i dag, og det er helt greit.

Ikke i dag, men en annen dag

Det er en sånn dag jeg elsker. En sånn dag som begynner med at barna spiser frokost uten å hive makrellen i veggen og eldstefrøkna går med rollerblades og i barnehagen får de solkrem på nesetippen og løper for å leke, uten å bekymre seg for at favorittdama i livet deres savner både hadenusser og slengkyss. Det er en sånn dag jeg blir sett dumt på, fordi jeg faktisk danser på vei hjem selvom jeg vet at det er mennesker er i nærheten. Det er en dag jeg blir sittende i steintrappen min, utenfor leiligheten midt i byen, å lukte på solen lenge før jeg går inn. Jeg ser på blomstene mine som burde hatt vann, men som fortsatt er fine fordi de er blomster i en gammel kurv og hvis du kjenner virkelig godt etter, så kan du føle som meg at solen lukter noe godt og eget, og det blander seg med nyklippet gress og lykkelige vibrasjoner og lyden av propellfly og du kan lukte av solen at dette er en dag de fleste hører på en gammel DeLillos CD med vinduene åpne og venner i hagen. Dette er en dag man ligger på gresset med noen man er glad i og man ler og man har vannkrig og man tar med seg vennen til stranden for å stupe. Og man har på seg en manneshorts og BH og man stuper ikke, men man hopper fra stupebrettet og ned i vannet og man ler fordi det er kaldt og fordi man smaker saltvann lenge etterpå. Dette er en sånn dag som gjør at det er OK å ikke kunne kjøre bil lenger og det er greit at man snart skal få et prosentanslag på hvor store skadene etter sykdommen er. Fordi det går greit. Man lever og man nyter og man lukter solen og man stuper med manneshortser sammen med gode venner. Og før man tusler for å hente barna i barnehagen så får man besøk hjemme og man deler kaffen sin med noen og man tar på en kjole og man kan kjenne hvordan fregnene titter frem helt midterst på nesen og innerst på kinnene mens man går mellom de grønneste kastanjetrærne på Vestlandet for å finne to glade, små mennesker i varmegraderus. Så tar man dem med seg til stranden og de spiser vannmelon og jordbær til middag og colaboksen smaker mer sand og salt enn den smaker sukker og søtt, men det er nettopp derfor den er så god. Og familien ved siden av spanderer pølser på de som vil ha og både minstegutten og størstejenta får seg nye venner. Og man kan kjenne hvordan det jeg`et som har gjemt seg bak persiennene så lenge tar på seg fin neglelakk og nye sommersko og hun smyger seg over gulvet og hun titter ut gjennom sjelen og hun soler seg i fryden sammen med deg. Og man bader og spruter og ler, og det gjør ingenting at man er den eneste voksne med de to barna, fordi da får man all latteren helt for seg selv og man kjenner at det er godt å leve. Og man kjenner at det er godt å ikke ta det for gitt og noe inni meg roper så høyt det bare kan at jeg er den heldigste på jord som har fått dette vidunderlige synet på livet. Og når man har tuslet barbeint hjem og fortalt eventyr fra gamledager til barna og de har sovnet etter en lang dusj og man ikke lenger er lilla på leppene etter havet som kanskje ikke var så varmt som det føltes ut som, så åpner man en pils og setter seg på steintrappen igjen og lukter på kveldssolen og den lukter like deilig og befriende og utelukkende godt som dagsolen, og man forundres over fortiden og fryder seg over fremtiden og jeg`et på innsiden har tatt på raggsokker og gode klær og sitter sammenkrøpet med en ny brunfarge i huden og hun lukker øynene og lar sjelen holde rundt henne og hun nyter, hun også. Så tar man telefonen og ringer noen man ikke kjenner lenger. Hei. Lenge siden sist. Har det vært sol hos dere også i dag? Og til tross for at de andre spiller fotball eller drikker vin på terrasser og man gjerne skulle vært med, så kjenner man at med sand mellom tærne og saltsmak på leppene og godsåre, rødbrune skuldre og tusen nye prikker midt i ansiktet og to barn som sover, så er dette sånne dager man elsker.

Om en spire som er gul

Langt inne i ryggraden min finnes det en liten spire. Jeg kan se den for meg. Den er nesten helt sikkert gul. Sånn fin gul. Sånn myk og snill gul. Sånn gul man ikler nyfødte babyer i når man ikke har visst kjønnet på forhånd. Den er liten, men ganske sterk, den spiren min. Og den er stille, men likevel så modig. Mye modigere enn meg. Og den er forsiktig og listende, men den er veldig tydelig. Og når ryggraden min ble skapt, en gang for mange år siden, så flyttet den inn dit uten å vite hva det ville bety for den selv mer enn et kvart århundre senere. Men den spiren huser sjelen min. Jeg vet det. Jeg kan kjenne det. Jeg kan lukke øynene og puste dypt og lytte med hele meg og jeg bare vet at det er der sjelen er. Jeg kan føle med hele meg at det er på innsiden av den spiren at sjelen min har bosatt seg. Spiren vokser når sjelen vokser og den kryper seg sammen når sjelen må beskyttes fra noe. Og når lange, grove nåler kommer på besøk gjennom hud og ben så er det den spiren som holder sjelen i hånden når sjelen får lyst til å gråte. Når verden er vond er det spiren som legger seg rundt sjelen og forsiktig minner henne på at livet egentlig er fint og mennesker er snille og karma teller ikke og hvis hun bare er tøff litt til, så skal hun få blåbærsaft av en farmor som lukter godt. Det er den spiren som vokser i meg hver gang jeg trenger at sjelen løftes opp til fornuften for å dele gode hemmeligheter. Hemmeligheter som at vitrineskapet kan beises en annen gang og at det kanskje ikke er så viktig å være så flink. Hemmeligheter som at drømmen jeg trodde at skled unna bare gjemte seg litt og at den kommer frem igjen snart. Bare jeg tar tilbake evnen til å puste med magen og lytte til musikken og få sommerfugler på innsiden av huden fordi jeg leser noe et klokt menneske har skapt.

Når man starter livet på nytt, for entende gang, så fylles man av forventninger. De sier noe om hvilken retning man skal ta og hvor fort det skal gå og hvor utrøttelig man skal være. Forventingene kryper inn under huden og legger seg mellom sener og muskler på innsiden av kroppen og de begynner å stille krav om hvor sterk man skal være og hvor mange busser man må rekke og at hvis ikke man får det til så skal man føle seg dum. Jeg føler meg ganske dum innimellom. Jeg føler meg kort og egentlig litt svak. En følelse av skyld og skam faller over meg når jeg for eksempel må ringe moren min og fortelle at jeg ligger på sykehuset igjen og venter på ny ryggmargsprøve. Når jeg ringer han som er fin og sier at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal ta toget hjem fra Tønsberg til Larvik. Når jeg lukker øynene og hører barna mine si noe, men jeg forstår det ikke. Da ser jeg ikke lenger de fine fargene som jeg liker å se. Jeg tenker ikke på dype tekster og kopper med skår og historier fra gamle dager. Jeg ser mørkelilla følelser og et sykehus som luktet bittert. Jeg prøver å ikke lukte på det, men jeg kommer ikke unna. De bitre luktene sniker seg gjennom nesen og helt opp i hjernen min. Og selvom jeg prøver å gjemme meg under dynen så hopper det bitre inn i hver del av meg og de roper til meg og de tråkker på de stedene som er vonde, som om de gjør det med vilje. Og så gråter jeg. Tårene triller og jeg klarer ikke stoppe dem og følelsen av nederlag er så stor og så vond og så tung og så grå at jeg ikke vet helt om jeg kan riste den av meg.

Men langt inne i ryggraden min finnes en spire. Og den spiren huser sjelen min. Og når en lang, grov nål kom på besøk gjennom hud og ben krøp den seg rundt oss begge og passet på oss, sjelen min og meg, sånn som den har gjort tidligere. Og det var ingen nye virus eller nye bakterier på besøk. Det var bare jeg som hadde glemt de små, fine tingene. Det var bare jeg som i et forsøk på å være flink hadde glemt de tingene som de siste årene har betydd så uendelig mye for meg. Det var bare jeg som en liten stund ikke klarte å skrive om en sol som lukter godt eller farger man ikke ser eller å ligge naken på et vegg-til-vegg teppe og lytte til musikk som om det var for aller første gang. Det var bare maskineriet i meg som hadde feilgiret og plassert spaken på automat i stedet for manuell. I et lite øyeblikk hadde jeg glemt at det er jeg som bestemmer og det er jeg som har makten og det er jeg som styrer hvordan det skal gå med meg. Det er jeg som må minne meg selv på at når gardinene lager et eventyr av virvarr i skygger på sofaen, så er det vakkert. Når grønnsåpe kan spre seg forsiktig fra kjøkkenet og ut til stuen, så gir det meg mye. Når han som er fin kysser meg i pannen og får det ansiktsuttrykket han ikke vet at han får, så er det alt jeg trenger. Ingen kler tredagersskjegg bedre enn han og kanskje må jeg si det til han oftere. Det er jeg som tar kontrollen. Og for mange så høres medisinen min tåpelig og altfor enkel ut – hvile, smertestillende og de små, fine tingene. Men jeg vet det fungerer. For meg. Jeg kan bare ikke glemme det. For snart er hjernehinnene mine fine igjen og snart går jeg tilbake til å bare ha vanlig vondt i hodet hver dag igjen og når den tiden snart kommer, da er det dette jeg må sitte igjen med: Evnen til å ligge på ryggen og til å tømme hodet og å puste helt ned i magen slik at luften når ut til hver celle i kroppen, fra fingrene og til tærne og til håret, og helt forsiktig kjenne på hva det er som er Livet. For livet er nå. Og livet er mitt. Og nå vil jeg nyte. Og takke Gudene og de som større er for at spiren min er tålmodig med meg og minner meg på det hver gang jeg igjen står foran det som har slukt planene mine og som ser stort og skummelt og mørkelilla ut. Da vokser spiren litt, slik at jeg kjenner det inni meg og jeg kommer på at hodet er mindre vondt enn det var og at en dag snart skal jeg kanskje bake litt og øynene har enda en gang begynt å se alt som er så viktig å se og nå, akkurat nå, skal jeg legge meg ned og lytte til ingenting`et som omringer meg og drikke kaffe fra en kopp kjøpt på loppemarked på Tou Scene i Stavanger og ringe en gammel dame og ta til meg alt det fantastiske menneskene i livet mitt har gjort for meg og alltid gjør for meg og rope høyt fra verandaen at jeg er den heldigste på jordkloden og  love meg selv og verden at dette var siste gangen de måtte redde meg. Neste gang er det jeg som skal redde dem. Og på nytt begynner livet som tillater fantasien å få danse litt. Som lar tryggheten få plass til å holde rundt seg selv og som lar sjelen få åpne seg og slippe inn det som vil inn og som lar hodet få være med, men som husker å legge igjen fornuften hjemme når det trengs. Livet som lar spontaniteten få overta når ingenting annet kan snakkes til. Me videre stet, et stando permaneant – Se meg stå, og bli stående! Rak i ryggen og stolt i sjelen og med åpne øyne og et deilig, åpent sinn og full av de beste i verden rundt meg.