Om å være en oppgave

En gang i gamle dager bestemte jeg meg for at jeg ville bli en som uttrykker noe. Jeg trodde først jeg ville synge. Så trodde jeg at jeg ville fotografere. Og innimellom syngingen og fotograferingen skrev jeg dikt. Og så små historier. Og på skolen elsket jeg norsken og noveller var det beste jeg visste. Å skrive, å lese og å tolke. Å analysere med klassekamerater som ikke la så mye ned i analysering som meg, men som likevel måtte leve med engasjementet og iveren min hver eneste uke. Men etterhvert som jeg ble større kom skrivingen kun på helgebesøk og hun tok ofte med seg kofferten sin og dro igjen på søndager og ble borte en stund før hun sporadisk valgte å komme tilbake. Så vi fikk ikke utviklet et fast forhold, skrivingen og jeg. Det var så mye annet som tok tiden vår. Men når hun først valgte å komme for å bli, da ble hun. Og nå har hun tatt meg i hånden og ført meg steder i livet jeg ikke trodde jeg noen gang ville komme til.
Da jeg innså at den nye meg ville bli helt andereldes enn den gamle og at drømmene jeg en gang hadde kanskje ikke var de jeg fortsatt burde ha, så ble jeg redd for at jeg skulle bli en slik som ikke bidro. At jeg skulle bli sittende hjemme alene, uten meninger og uten evnen til å formidle og uten å kunne bety noe spesielt for noen. Uten å være viktig eller klok eller myk. Men skrivingen tok meg i hånden og vi er fortsatt bare i startgropen, hun og jeg, men hun viste meg at akkurat nå finnes det ei på videregående som skriver en oppgave. Og hun skulle skrive om en norsk samtidsforfatter og hun ville skrive om en som gjør henne glad og som fyller henne med følelser og som betyr noe for henne. Og jeg jobber med en bok og hun elsker det, for jeg fyller henne med følelser og hun blir glad av meg og hun er glad for at jeg er til, så hun spurte læreren sin og han sa ja, så nå, og dette er helt sant, skriver hun en oppgave om meg. Om mine tekster og min bok og meg. Og DET er noe av det fineste jeg har hørt.

Det har skjedd så mye opp gjennom årene. Jeg har sett og lært og følt så mye. Jeg har opplevd og overlevd og gått gjennom og heldigvis fått så mye. Men at det finnes ei, det finnes flere, som blir glad av at jeg sitter hjemme og gjør det jeg elsker å gjøre, innimellom dager jeg ikke tørr å ta ved eller klarer å handle på butikken eller skjønner hvordan jeg skal spise kveldsmat, det gir meg gåsehud på den fine måten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s