Kjære mann

Det er festivaltid igjen. Og jeg tok meg selv i å tenke at det var jammen fint at jeg ikke hadde hørt om et eneste festivalovergrep i år. Før jeg plutselig leste om en tenåringsjente voldtatt av tre(!) menn på Kongsberg Jazzfestival. Og så om en yngre kvinne voldtatt av en mann i teltet sitt på Stavernfestivalen. Og så fortalte facebook meg at for akkurat et år siden skrev jeg teksten «Kjære sønn», som på et døgn nådde ut til over 100.000 mennesker. Så nå gjør jeg det igjen. Det er samme teksten og linkene er fra i fjor, men denne går ut til alle menn. Sønner, brødre, fedre og kompiser. Den heter kjære mann og handler om holdningsendring.

Jeg har lyst til å gråte mens jeg skriver dette, kjære mann, til deg og til alle Norges menn. For Nettavisen skriver om nye festivalovergrep i Sverige og Dagbladet skrivet at de i Gøteborg vurderer egne kvinnesoner på festival. For at vi skal være trygge. For at vi, mødrene deres, søstrene deres, konene deres og døtrene deres, skal kunne lytte til musikk med vennene våre, uten å bli utsatt for overgrep. For at vi skal kunne gå hjem uten å bli voldtatt. For at vi skal kunne være ute, sammen med dere, uten å se oss over skulderen og tenke på om skjørtet er langt nok.

Kjære mann, jeg sier nei. Jeg sier nei til egne kvinnesoner på festival. Jeg sier nei til egne svømmetimer for jenter. Jeg sier nei til egne skoler og egne klasser og egne parker. For det er ikke utsatte kvinner som er problemet. Det er overgripere. Å sette kvinner i bur for at vi skal være trygge er ikke løsningen på en stort og vondt problem. Å få større politiressurser er løsningen. Å få færre henleggelser er løsningen. Å snakke med deg er løsningen.

Kjære mann, det er med tungt hjerte jeg innser at vi er nødt til å fortelle dere at kvinner ikke er objekter. Du har ingen rett, verken nå eller i fremtiden, til å ta på dem mot deres vilje. Du har ikke lov til å dytte dem opp i et hjørne hvis de ikke vil. Det er aldri greit å klapse dem på rumpa, kalle dem stygge ord eller gni deg inntil for å være ekkel. Du har ikke lov, mann, til å ta på puppene deres, la hånden din tilfeldig skli under kjolen eller bli sint hvis hun drikker drinken du kjøpte til henne uten å bli med deg hjem etterpå. Om hun likevel blir med deg hjem og hun sovner, så har du ikke lov til å kle henne naken. Du har ikke lov til å ta på henne, ta bilder av henne eller ha sex med henne. Selvom hun ikke sier nei, så har hun ikke sagt ja – og da er det voldtekt. Hvis dere begynner å ha sex og hun frivillig er med på det, men ombestemmer seg under akten, da har du ikke lov til å fortsette. Om du fortsetter er det voldtekt. Hvis hun ombestemmer seg kan du trekke deg ut, si at det går fint og gi henne en morgenkåpe. Lag kaffe eller te. Eller noe annet. Eller la være. Ble gjerne sur inni deg. Men ikke fortsett. Ikke tving henne. Hun bestemmer nemlig over egen kropp, akkurat slik som du gjør. For hun er et menneske. Akkurat som du.

Kjære mann, det er ingenting som heter at hun ba om det. Det finnes ikke et klesplagg i verden som gjør et overgrep berettiget. Det finnes ingen lapdance som rettferdiggjør tvang. Ingen ber om å bli misbrukt. Ingen skjørt er så kort at det roper voldtekt. Ingen topp er så gjennomsiktig at det betyr «Ta meg mot min vilje, vær så snill.» Det finnes ingen formildende omstendigheter om du velger å forgripe deg på henne. For du velger. Ikke hun.

Kjære mann, når snakket du sist med kompisen din om kvinnesyn? Når tok du sist en prat med din egen sønn om verdier? Hva betyr integritet? Vet de det? Er du usikker, så ta den praten. I dag. For mennesker skal ikke bures inne på festival for handlinger begått av dyr og det er leit at det er nødvendig, men det er sånt vi må snakke om.

Og kjære, kjære mann. Kjære sønn og kjære bror. Dette er like viktig som det andre, så hør veldig godt etter nå. Også du bestemmer over egen kropp. Også du har makt til å si nei. Også gutter blir rørt ved og misbrukt og voldtatt. Men ei heller med dere er det greit. Også dere kan synes det er vanskelig å si høyt etterpå. Og jeg vet at det noen ganger kan være enda vanskeligere for en som er gutt å si i fra enn det er for en som er jente, fordi det finnes tabuer og mørketall og veldig lave selvfølelser der ute. Men ingen, verken menn eller kvinner, for det finnes også kvinner, har lov til å ta på deg hvis ikke du vil. Ikke nå, ikke i fremtiden. Ikke noen gang. Husk det.

Min sønn er snart syv år. Han var god på stopp-regelen i barnehagen og han brukte den mye hjemme. Han er også god på stopp-regelen i skolen. Og jeg skal gjøre mitt ytterste for at han fortsetter å være god på det, som femtenåring, nittenåring og tjuetreåring i tillegg. At han som voksen blir en trygg og god mann, som respekterer kvinner. Som respekterer individer. Som hjelper de som er svakere enn ham selv og som er raus, lojal og vet hva verdier og integritet aller mest handler om. Holdningsendring starter her. Hjemme hos meg selv. Og så må vi som samfunn jobbe for at kvinnesynet til de få der ute endres og at det er overgriperne som stues bort, ikke kvinnene.
Og kanskje vi kan skape en egen sone for dem et sted, der de kan samles og prate litt om det de har gjort? La oss kalle det fengsel.

Hva gjør vel det?

Kjære fem år yngre Line. Så innmari naiv du er. Så uvitende. Så lett du tar på utfordringene som kommer til å komme. De kommer, men du vet det ikke enda. Du aner ikke. For du er nyforelsket i livet og tror fortsatt at alt skal bli bra. At det går over. At du skal vinne og i rotet finne den deg som du jo tross alt liker. Og du vet ikke enda hvordan det skal rive i hjertet når du skjønner at den deg er gått tapt og at skallet som sitter igjen må fylles med noe nytt du kanskje ikke liker.

For fem år siden i dag testet jeg hjernen. Vi fikk de aller første konkrete bevisene på at ingenting var helt som før. Likevel var jeg glad. For litt hjerneskade var vel ikke farlig?

IMG_4483

Det skjer mye hyggelig for tiden. Ting jeg prøver å være med på. Eller følge opp. Og da blir jeg sliten. Hver dag gjør jeg noe feil som får hjernen til å koble seg ut og jeg blir stående igjen, uten å vite hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal gjøre det. I går skulle jeg hente sønnen min hjem. Jeg gikk ut i hagen og ble stående. Jeg skjønte ikke hvor jeg skulle gå. Mannen min så det fra vinduet og han kom. Vi kjører, sa han og overtok situasjonen. Og det gikk bra. Det går jo alltid bra. Men jeg gråter likevel hver gang. Ikke fordi jeg er trist. Men fordi jeg alltid blir flau. Og føler meg liten. Og forstår at jeg burde forstå, men så gjør jeg det ikke likevel.

Innimellom ser han det ikke. Innimellom får ikke hjernen sammenbrudd mens jeg står i hagen og han i vinduet. Og da blir jeg stående i hagen. Eller nede. Eller i butikken. Noen ganger står jeg med såpe i stedet for brød i hånden, andre ganger heller jeg ut den nykokte kaffen i vasken rett før jeg tenker å drikke den. Noen ganger forstår jeg at jeg surrer, andre ganger ikke.

Noen mener jeg er heldig. Jeg kan sole meg på terrassen nå. Hver dag. Hvis jeg vil. Og jeg kan dra på Litteraturfestival i Lillehammer og drikke kaffe med venninner. Og noen ganger gjør jeg det. Og jeg elsker det. Og selve livet kribler under huden min. Det er sant. Det gjør meg glad. Andre ganger, ofte, har jeg mer enn nok med å ha vondt. Eller hjelpe et barn med lekser. Eller brette en maskin med klær. Kapasiteten er begrenset til det aller mest nødvendige. Gode og dårlige dager. De gode er basert på smertelindring i forskjellige former og et brennende ønske om å fungere normalt. De dårlige er dager da jeg har prøvd for hardt på en god dag og må leve med konsekvensene.

Jeg vet det ikke er så gæernt. Mange har det verre. Men jeg får lov å føle på det likevel. Ganske lenge syntes jeg ikke det. Ganske lenge syntes jeg at jeg var utakknemlig om jeg satt ord på det som var tøft i prosessen. For hvor ille kunne litt hjerneskade liksom bli? Jeg levde. Jeg kunne klemme ungene mine og fnise på en terrasse med jenter og jeg kunne kysse og elske og sanse. Og da kunne man vel ikke klage?

Hjerneskade er helt anderledes enn alt annet jeg vet om. Og jeg kjenner ingen andre som vet hvordan det er. Det føles ensomt. Og vanskelig. Og det er så mye jeg vil. Og som jeg tilsynelatende får til. For skaden er i hjernen og den merkes best av meg. Og han som ser på meg gjennom vinduet. Han som må stoppe bilen på vei til date. Ikke alle andre. Ikke de som ikke ser meg alle gangene jeg er inne i stedet for ute. Ikke de som ser meg mens jeg holder masken i et selskap, mens jeg gråter i det øyeblikket jeg kommer hjem. Det er ingen som ser at han brukte feil ord, så jeg misforstod og ble forvirret og ikke lenger kunne gjennomføre det vi hadde planlagt. Han ser det. Og jeg ser det. Og ikke en gang en håndfull andre mennesker.

Kjære fem år yngre Line. Kanskje er det helt greit at vi ikke visste hva som var i vente. Du og jeg er blitt forskjellige nå. Jeg skulle gjerne ha vært litt mer som deg. Jeg likte deg. Og heldigvis var du aldri sånn som meg. Du så lyst på alt og det var fint. Utfordinger gjorde deg sterkere. Motgang gjorde deg tøff. Å være naken og sårbar gjorde deg større. Men med tiden har det blitt tyngre å late som det er lett. Heldigvis er det samtidig blitt mye lettere å si at det er tungt.

For litt hjerneskade, hva gjør vel det? Det gjør faktisk hele livet.

Tilstandsrapport

Joda, jeg er her fortsatt. Til og fra.

Jeg har tenkt på mange innlegg. Spesielt noen om syriner. Det skulle være en samtale. En fiktiv en, der jeg og noen skulle ligge på ryggen og puste med magen og si noe fint om syriner. Noe om at syriner gjør meg glad. Innen jeg har orket å skrive dem ned har de blitt borte igjen. Jeg har satt ord på følelser, men jeg har sagt det høyt i stedet for å skrive det ned. Jeg er midt i det akkurat nå, midt i alt jeg føler, og da er det vanskelig å dele med det perspektivet jeg vil ha før jeg deler. Ikke misforstå, jeg har mange gode dager, men de er brukt på ting som gjør meg glad. Som å dra til Tønsberg på en mandag i stedet for bare en torsdag. Som å planlegge tur til ei jeg savner, ei som bor i et annet land. Som å spille en reklamefilm eller kysse i Verona. Men ved å gjøre disse tingene, de tingene jeg elsker, så blir jeg sliten. Og hjernen virker ikke. Og da gråter jeg. Og så må han jeg elsker skjære opp maten min, for jeg klarer ikke selv. Og jeg må se på den i en time før jeg klarer å spise noe. Og jeg sliter med å finne balansegangen mellom det jeg vil og det jeg bør. Men jeg prøver. Og jeg finner ut av det. Og så glemmer jeg det igjen og så må jeg prøve på nytt. Jeg får stadig en følelse av at jeg lærer mer og mer, dog like ofte en følelse av at jeg glemmer det jeg lærer. Og så blir jeg stående på kjøkkenet og se kaffen renne ned i maskinen, uten å forstå hva som er galt.

IMG_3871

Noen ganger blir jeg borte lenge, for å hvile. Borte fra mennesker rundt. Fra venner og folk jeg elsker. For det tar lang tid å hvile. Det kan ta uker. Og måneder. Men så går det bra en stund. Og hva gjør man da? Jeg burde sikkert fortsatt hvile. Passe på å holde hodet over vann. Men jeg gjør ikke det. Jeg stuper ut i det. Jeg velger å jobbe med et manus og jeg drar til folk jeg savner. Og det går kort, kort tid. Så må jeg hvile igjen. Men jeg har i alle fall levd litt i mellomtiden. Vært litt meg. I ny og ne.

Kanskje viser det seg at følelsen jeg får i meg selv når jeg ikke klarer å snakke eller forstå andres ord eller kan skjære opp min egen mat er så tung at det ikke er verdt det. Men kanskje er de øyeblikkene av friske, gamle meg så gode at det blir verdt det likevel? Jeg har skrevet mye om det som har vært litt vanskelig det siste året. Om situasjonene som har vært sårbare og føltes nakne. Og det har truffet mange mennesker, som også er sårbare og nakne og som har skrubbsår på hjernen. Men jeg vil prøve å skrive litt mer om det som er fint. Om det som er lyst og som gir livet mening. De små, viktige tingene.

Jeg prøver meg frem. Vi får se. I mellomtiden trøster jeg meg med at jeg snart skal til Maja. Og at finfine syttende mai er rett rundt hjørnet. Og at jeg tross alt klarer mye, selvom enkle ting ikke alltid er en del av det. Og at snart er det tid for syriner. Og syriner gjør meg glad. Og man kan si hva man vil om at det kanskje tok litt tid, men jeg forstod til slutt at jeg manglet en kopp. Fint.

Til den det måtte angå

Jeg vet ikke hvem som skaper rammene for hva som inngår i rehabilitering etter ervervet hjerneskade, men til den det måtte angå, dette er til deg.

Jeg vet ikke hva jeg forventet, men det var noe annet enn slik det ble. Jeg trodde jeg i større grad skulle bli fortalt hvordan jeg kunne løse dette. Hva jeg kunne gjøre. Hvordan livet kunne bli litt greiere. Jeg tenkte at jeg skulle kunne gå sakte litt oftere, hinke litt sjeldnere. Jeg trodde noen skulle gi meg hemmelige verktøy. Verktøy og strategier bare de som er skolerte i ervervet hjerneskade har og som jeg nå, endelig, etter fem og et halvt år, var klar til å få. Jeg trodde de skulle gi meg det.

De gjorde ikke det. Det finnes nemlig ingenting å gi. Det finnes ikke hemmelige verktøy eller strategier. Men det finnes de som har lest om ervervet hjerneskade. Og det finnes de som lever med det. Og i fem og et halvt år har jeg lent meg mot de som har lest om det. De som skal være eksperter på sånne som meg. De har vært mitt støttende stillas. De har gitt meg svarene og ordene og de har satt fingeren min på riktig følelse og de har trøstet meg om jeg har brukt litt tid på å klare det jeg skulle klare. Hvis det har handlet om noe konkret. Hvis det har handlet om fatique eller hukommelsesstrategier eller hjelpemidler i hjemmet. Hvis det har handlet om armer og ben og den fysiske kroppen. Men hva er det å bli bra igjen? Er det å leve det livet man levde før? Nei. Det er å leve godt i et liv som er nytt. Men for å gjøre det, for å kunne leve med, må hjertet og sjelen bli sett også. For noe har skjedd. Før slukte jeg alt de sa. Mens nå sier jeg Jeg vet ikke helt. Kanskje det ikke er helt sånn? 

Med tiden har jeg har blitt den som er ekspert på en slik som meg. Jeg som lever i det, jeg som kjenner det. I kropp og sinn, fysisk og mentalt, hver eneste dag. Jeg har funnet verktøy og strategiene jeg trenger. Jeg har endelig forstått at handicapet mitt er nettopp det – et handicap. Og jeg vet hvordan jeg skal leve i det. Problemet er bare at jeg ikke vet hvordan jeg skal leve i det og være glad samtidig.

Det finnes utallige sorger. Noen er store, overveldende. Noen er slike sorger som sluker hverdagene og som krever alt vi har av oss. Andre sorger er mindre. De er stillere. Mer som skygger som fyller rommene rundt oss. Sorger som sniker seg innpå, helt uten at man kjenner de kommer. Det er sorger som kommer og går eller sorger som ligger under huden og bare blir tunge etter lang, lang tid. Sorgen min er av typen som kom sakte. Som forsiktig har lagt igjen et spor av grått hver gang jeg ikke har orket eller klart eller skjønt noe viktig. Hver gang jeg ikke har orket å ringe eller stille opp. Hver gang jeg har valgt meg fremfor resten. Sorgen min har bitt meg hver gang verdiene mine er noe annet enn det evnen har latt meg gjennomføre. Jeg har våknet om morgenen og tenkt glade tanker og sett mot sola og prisgitt livet og kjent på hvor fint alt er, men likevel. Bam. Jeg glemte noe. Litt grått. Jeg mistet noe. Litt grått. Jeg mestrer ikke. Litt grått. Så tørker jeg tårene og reiser meg igjen, for jeg vet at å tenke positivt hjelper. Så glemmer jeg noe en gang til. Bam. Litt grått.

Alle har behov for å leve et liv som føles meningsfylt. Et liv som driver mot de verdier vi velger for oss selv. Et liv der vi legger oss om kvelden og er fornøyd med dagen som har vært. Et liv der vi kan utfolde og utvikle oss selv. For noen ville det være nok å lage mat og brette klær for mann eller kone og barn. For noen vil det være det som får dem til å føle seg viktige. Ikke bare litt viktige, men viktigviktige, Som unnværlige. Hvordan ville egentlig familien klart seg uten dem? Sannsynligvis svært dårlig. Det er en god tanke. For andre, for meg, kreves mer. Jeg vil utfordres. Utvikles. Jeg vil mestre sånt som er viktig for meg å mestre. Jeg vil jobbe. Lære. Ikke bare sånt andre mener det er fint å mestre. Eller sånt jeg mestrer nå. Det gir meg ikke nok. Det fyller meg ikke med kunnskap og gode følelser. Jeg vil mestre for meg. Hvordan skal man klare å leve et liv, tilfreds, uten å fôre hjertet og sjelen på den den savner så sårt?

Og her er poenget. I fem og et halvt år har jeg lent meg mot de som skulle være eksperter på slike som meg og jeg har stolt på at de vet hva man trenger etter at livet er snudd på hodet og ingenting er som før. Og i mange henseender har de hjulpet meg. Men det som igjen og igjen trer frem og som ingen øyensynlig ønsker å ta tak i er det som skulle vise seg å bli det aller vanskeligste å takle helt alene. For når teppet blir dratt bort under føttene ens og man famler i luften og kjemper for å atter en gang finne fotfeste i livet, hva med følelsene? Alle emosjonene? Hva med hjertet som skriker og sjela som skjelver? Hvor er støtten i sorgprosessen? Hvem andre enn jeg savner den jeg som døde? Når verden synes jeg er god nok, hva med meg som ikke synes det? Hva når jeg er for mye for de som er rundt? Hva med det meningsfylte livet? Verdiene? Og de gode ordene? Hva med selvfølelsen og selvbildet? For hva er det egentlig å bli bra igjen?

Vi vet at psykisk og fysisk helse henger sammen. Vi vet også hvor høy andel uføre som blir deprimerte, til og med suicidale, ofte fordi de enten føler seg ensomme eller fordi de føler seg som en byrde i egen familie. Vi vet hvor mange pasienter som føler på emosjonelle utfordringer etter livsendrende sykdom. Vi vet at å bli alvorlig syk er en påkjenning og et traume for kropp og sinn. Og at livet etterpå blir tøffere. Vi vet at ringvirkningene er store. At å ikke jobbe går utover det sosiale, det økonomiske, det personlige. Vi vet at begrensningene noen ganger overskygger mulighetene og at ønskene blir drept av mangelen på kapasitet til å gjennomføre. Og da synes jeg det er rart, kjære rehabilitering, at vi i 2017 ikke ser følelsene i takt med kroppen. At vi reparerer bein, men ikke hjerte. At å være bra igjen er å fysisk klare det man må, mens det psykiske blir avspist med tenk positivt! og Du klarer det du vil. 

Å bli bra igjen er å leve et liv som er godt innenfor de forutsetningene som skjebnen har skapt. Men hva som er godt er individuelt. Man får automatisk oppfølging av fysioterapeut om man amputerer beinet. Man får automatisk en egen koordinator om man er så uheldig å bli diagnostisert med kreft. Men hvor er automatisk samtaleterapeut i et liv som er opp ned, nytt og skummelt?

Til den det måtte angå. Ikke kims av psyken. Den er stor.

 

Om å hinke

Vi er ute på joggetur, han jeg elsker og jeg. Han jogger jevnt og trutt og raskt, mens jeg kommer litt bak. Du skjønner, jeg mangler et ben. Jeg mistet det i sykdom for noen år siden. Og innimellom, hvis jeg får bruke protese eller rullestol, så er jeg rask, jeg også. Ikke like rask som jeg var, men rask nok til at det ikke er kjedelig å løpe sammen med meg. Men i dag har jeg verken rullestol eller protese. Jeg hinker. Jeg hinker fort! Jeg er sterk. Dog ikke så rask og så sterk som en med begge bena inntakt. Men likevel ganske rask. Til meg å være. Jeg legger ned mye kapasitet på å i alle fall prøve. Jeg vil henge med, jeg også.

Han kommer hjem før meg. Han roper, han vil jeg skal komme. Vi skal nemlig videre. Men jeg ligger langt bak. Og jeg bruker tid. Mye lenger tid. For jeg er så sliten. Benet er ømt og kapasiteten er tom.

Vel hjemme blir jeg liggende på gulvet. Jeg prøver å gjemme ansiktet. Jeg vil gråte i fred. Jeg vil ikke at det skal synes hvor vanskelig det er for meg å jogge en tur. Det startet jo så bra. Men raskt ble jeg hengende etter og jeg klarte aldri å hente meg inn igjen. Jeg skrek til og med. Men han forsvant ut av synsvidde og jeg måtte hjem selv. Og nå er jeg hjemme og jeg er utslitt. Så kommer han jeg elsker. Vi må avgårde igjen. Jeg brukte så lang tid og nå må vi dra. Han skal kjøre meg altså. Men jeg må komme meg bort til bilen. Og ut av bilen igjen. Jeg kan ikke hvile nå. Og leppen min begynner å dirre. Og noe blir stort i brystet. Noe vondt. Armene blir numne. Og tårene triller. Alle klarer jo å jogge.

Men du har jo bare ett ben?, tenker du kanskje. Klart det er vanskelig! Det må du vel forstå? Det forstår vel han som elsker deg?

Nettopp. Klart det er vanskelig. Og jeg forstår det. Og han jeg elsker ville forstått det. Om jeg manglet et ben. Men jeg mangler ikke et ben. Jeg mangler litt hjerne. På en måte.

La meg fortelle deg noe annet.
Vi skulle få gjester på pizza, han jeg elsker og jeg. Jeg hadde planlagt handleturen og visste hva vi trengte. Jeg visste hvor i butikken jeg måtte gå og jeg visste at om jeg ble sliten kunne jeg trekke til kjøkkenet for å late som jeg ryddet, mens jeg egentlig hvilte. Bare tok en pause. Bare rettet litt på protesen min. Men så kommer han jeg elsker inn og sier Gode nyheter! Vi drar til dem i stedet! Og bam. Der dro noen protesen min vekk under vekten av kroppen og rullestolen er utenfor rekkevidde. Jeg faller rett i bakken og klarer ikke komme meg opp. Ikke øyeblikkelig. Og ikke på en stund. Og for mange ville det vært bedre å dra bort, for da slapp man jo planleggingen. Og matlagingen. Da kunne man bare sitte et sted og bli servert. Men for meg er det som å jogge uten protese. En endring. Mangel på et kjøkken å trekke til. All kapasiteten som er gått til å visualisere butikken som man likevel ikke skal dra til. Det er som å si Løp raskere! til en som gjør sitt beste med å holde balansen.

Hadde jeg blitt liggende på bakken uten protese, med slitne armer og tårer i øynene, så ville ingen krevd av meg at jeg skulle komme meg opp og ut og avgårde.

Når jeg står på kjøkkenet, med tårer i øynene og en hjerne som er tom, så er det det samme. Jeg kan ikke, uten tålmodighet, ekstra styrke og mine egne hjerneproteser, snu meg rundt og dra til noen andre. Jeg kan ikke reise meg. Jeg må bli. Jeg må vente. Til kroppen orker og til hjernen følger med. Og så tenker jeg; Herregud. Jeg visner. Jeg visner her hjemme. Jeg burde klart mer. Jeg burde orket mer. Men jeg orker ikke. Og så må jeg tenke; Burde en som er halt orke å løpe?

Neste gang du tenker om en som er enten forbigående eller kronisk syk, i nervene, i følelsene sine eller i hjernen eller et annet sted du ikke kan se eller vite særlig mye om, at han eller hun må forte seg litt eller skjerpe seg litt eller tenke positivt, så spør deg selv; hadde gjort det samme med et menneske som gjorde alt det det kunne for å komme seg fra A til B, så raskt som mulig, med bare ett ben og ingen protese å lene seg mot. Hadde du? Hadde jeg?

Kjære du som er enten kronisk eller forbigående syk, i nervene, i følelsene dine eller i hjernen, eller et annet sted jeg ikke kan se eller kan vite særlig mye om, krever du av deg selv at du skal klare? Orke? At du burde? Ville du krevd det av en noen med et ben og slitne armer? Eller ville du sagt Hvil deg litt. Du trenger det.
Jeg vet i alle fall at jeg krever av meg at jeg skal klare. Orke. At jeg burde. Jeg krever løping der ikke en gang jogging ville vært mulig.

Det tok meg fem år, seks måneder og ni dager, men går forstod jeg for aller første gang at dette, det jeg lever i, er et handicap.
Og det må respekteres. Og anerkjennes. Mest av alt av meg. Så av deg. Og så av resten.

For jeg løper ikke. Jeg hinker. Og egentlig, hvis jeg gir meg selv den tiden jeg trenger, så er jeg sabla god til det. Jeg må bare bli flinkere til å si høyt at nå hinker jeg. Vent på meg.

2b1c53ea0bd3c358c9dc33f392c569fc


(Pssst: Eksemplene er fiktive og han jeg elsker er min aller største støttespiller)

At det går an?

I dagene frem mot bursdagen min inviterte jeg både nære og kjære, men også perifere, nesten fremmede, mennesker hjem til meg. Jeg skrev at jeg hadde åpent hus, kyllingsuppe og kaker og at om noen ville komme, så var de hjertelig velkomne. Jeg skrev at jeg ikke kjente så mange enda, men at jeg gjerne ville bli bedre kjent. Og sannheten er jo nettopp det. Jeg har mange helt fantastiske mennesker i livet mitt. Noen av dem bor jeg med. Og noen av dem har jeg blitt kjent med i denne nye byen som jeg må gjøre min. Men veldig mange av dem er helt andre steder. Og de som er her har allerede sine grupper med mennesker som de bruker tiden sin på og med. Og det er rett og slett vanskelig å få innpass i allerede etablerte grupper med mennesker. Der alle har sin rolle og sin historie og plassen som «nykomling» ble tatt for tjuetre år siden. Pluss minus.

Det var i alle fall det inntrykket jeg satt med. Før onsdag.

Hvis ikke dette er det første innlegget du leser, så vet du at jeg var nervøs. Hva om ingen kom? Hva om jeg på slutten av dagen ville sitte her med en stor gryte kyllingsuppe og en flokk ungdommer som sympatispiste? Hva om mødrene i gata ville tenke at jeg var enda rarere og hva om foreldrene i ungenes klasser hvisket om bursdagsforsøket der ingen kom? Hva om jeg ble sittende igjen med den kleineste bursdagsfeiringen i manns minne? Det kunne jo skje.

IMG_1875
Hva skulle jeg skrevet til dere om dette ble så kleint som det strengt tatt kunne endt opp med å bli?

Tidlig onsdag morgen vekket ungene meg. Og om ingen annen hadde kommet, så ville morgenen med Frode og en flokk store og små barn vært mer enn bra nok. De er favorittene mine og de vet å få en (bonus)mamma til å føle seg spesiell.

IMG_1827
To av de fire som bor her. Akkurat disse to er det jeg som har laget ❤

Men de måtte jo dra på jobb og skole. Og igjen satt jeg. Og jeg var veldig usikker på hvor dagen ville ta meg. Skulle jeg stelle meg med en gang? Skulle jeg sette frem kaker eller vente? Tenk om noen kom på formiddagen? Men tenk om ingen kom? Ville kaken bli ødelagt? Nei. Jo. Jeg fikk vente. Jeg ventet. Jeg lagde meg frokost og traktet kaffe og ventet. Og ventet. Og ventet. Og sa til meg selv at det ikke var så rart at ingen kom sånn på formiddagen. De fleste var jo på jobb. Så jeg flyttet på noen blomster. Og flyttet dem tilbake igjen. Og ventet.

Ungene kom hjem fra skolen i to-tiden. Og lurte på hvor gjestene var. Jeg sa som sant var at det fortsatt ikke var sikkert at det kom til å komme noen gjester. Men om det skulle komme noen, så måtte vi nok vente til de var ferdig på jobb.

Klokken ti på tre hadde jeg fått en hel del innmari hyggelige meldinger og telefoner, men fortsatt ingen gjester. Og jeg hadde drukket en kanne kaffe alene og jeg skulle starte på middag. Ville det være lurt å lage den  store porsjonen eller skulle jeg nøye meg med en normal porsjon? Jeg ANTE virkelig ikke. Og tenkte i mitt stille sinn at Herregud. Var dette virkelig nødvendig? Jeg kunne jo bare ha invitert folk jeg kjenner på den vanlige måten? Men nei da. Eller jo da. Jeg kunne jo. Men valgte å la være. Og begynte å kutte opp mat til den store porsjonen.

Og godt var det. Klokken halv fire kom ei av de fineste fra Tønsberg og familien hennes. Like etterpå kom ei annen av de fineste fra Tønsberg. Og så kom noen av mødrene fra gata. Med store hjerter og store smil og mange klemmer. Og fra da av var det noen som kom og noen som gikk resten av ettermiddagen og kvelden. Først ble kjøkkenet fullt. Og så ble stuen full. Og så kom det budbil med oppblåsbar papegøye fra ei av de fineste i Tønsberg som ikke er i Tønsberg lenger, men i Sverige (for papegøyer var hjertelig velkomne stod det i meldingen jeg hadde sendt) og så stod det en fremmed mann i entreen med blomster fra en farmor. Og det fløy unger inne og det fløy unger ute og Frode kom hjem med den største sjokoladekaken og jeg tok et steg til siden og i et øyeblikk bare observerte jeg. Jeg lukket øynene og jeg hørte summing og latter og at nye relasjoner ble skapt og jeg kjente på noe av det beste. Og det sommerfuglene kilte meg under huden og jeg visste at dette, dette er livet. Og sistemann dro ikke før klokken ti.

IMG_1906IMG_1913IMG_1923IMG_1933IMG_1935

Jeg er helt lamslått. Av lykke. Tenk at det går an? Og noe av det fineste var ikke en gang dette. Av alt det flotte som skjedde denne onsdagen, så var meldingene jeg fikk utover kvelden noe av det aller fineste. Jeg fikk meldinger fra andre mennesker som satt en del alene rundt i området. Og de ville også veldig gjerne bli bedre kjent. De ville også veldig gjerne drikke kaffe og prate om sånt som er viktig og sånt som ikke er viktig og de ville møte mennesker og de ville møte meg. Men de visste ikke at også jeg satt alene og savnet, så de hadde ikke spurt. Før nå. For nå visste de. Og selv om det finnes noen ugreie der ute, så er de aller fleste mennesker greie. Og virkelig noe av det vakreste jeg vet om. Mennesker som engasjerer og tenker og tolker og føler. Mennesker som tørr og som danser og som skaper. Jeg elsker mennesker. Jeg elsker alt nye mennesker kan tilføre og lære meg. Jeg elsker å utvikles i takt med at mennesker som er annerledes viser meg sider av livet jeg enda ikke kjenner. Og jeg er så takknemlig for at dere finnes, kjære mennesker. Dere som dukker opp på døra og som klemmer og kysser og spiser suppe og sender papegøyer og morsomme brev. Jeg er så takknemlig for at dere byr på dere selv og gir av tiden deres og ønsker å bli enda bedre kjent i fremtiden.

Tusen, tusen takk.

Og tusen, tusen takk til søsknene mine. Ingen av dem kunne komme innom på dagen. Men den ene overrasket meg med sang og finfine festhatter og glitterpotpurri i Tønsberg dagen etter (og jeg elsker finfine hatter, sang og glitterpotpurri!). Og den andre møtte meg på Sola da jeg leverte poden hos faren på Vestlandet og hadde med seg nevøer og ballonger og flagg. Og tok med meg på Dollys og ga meg gave og et hjemmelaget bygg-din-egen-humle sett. For humler skal ikke kunne fly, men gjør det likevel, og hun sier jeg er en humle. Og sånt elsker jeg også.

IMG_1945IMG_1941IMG_1950IMG_1955IMG_1965IMG_1962IMG_1960

At det går an? Jeg er helt overveldet og uten ord som kan beskrive hva jeg føler nå og jeg føler meg så… Så… Så elsket.


Tusen, tuuusen, tusen takk! Sånn ser et stykk sliten, dog lykkelig, bursdagsjente ut. Jeg skal ALDRI være redd for å åpne døren og invitere mennesker jeg kjenner og mennesker jeg slettes ikke kjenner på suppe og rundstykker og kaker og sånt igjen. Aldri.

Hvem gjør sånt?

Guriland. Er det mulig? Det er jo ikke til å stikke under en stol at å bli kjent med voksne mennesker på et nytt sted er vanskelig. I hvert fall om man verken har jobb eller skole å møte dem på. Eller andre arenaer for den saks skyld. Bortsett fra kanskje en barneaktivitet nå og da. Og det er sjeldent det trasker fremmede inn i hagen eller huset jeg kan skravle med. Og de jeg møter på utsiden av hagen eller huset, de har gjerne sine egne små gjenger de vil bruke tiden sin med. Og det skjønner jeg godt. I Tønsberg gjorde jeg akkurat det samme. Jeg hadde min lille gjeng. Den fineste flokken med jenter jeg kan tenke meg. Og når jeg inviterte til noe, så inviterte jeg dem. Og det var sånn det var. Og det er sånn det er. Det er bare det at nå er det jeg som er fremmed et sted. Det er jeg som enda ikke har funnet meg en klikk jeg passer inn i. Og jeg har bursdag i dag. Og er det noe jeg er glad i, så er det bursdag. Og å få spontanbesøk. Jeg savner at folk bare detter inn døren, henter seg kaffe og slår seg ned i sofaen. Med toleranse og mye å prate om. Men det skjer aldri lenger. Så jeg tok tak. Og nå står jeg i fare for å sitte igjen med den kleineste feiringen i manns minne.

 
For noen dager siden sendte jeg nemlig ut en melding til en rekke mennesker. Noen kjenner jeg veldig godt. Noen er familie og en del av klikken som fantes i Tønsberg en gang i tiden. Men noen er nokså perifere. Noen har jeg ikke en gang møtt. Herregud. Og til dem har jeg skrevet at det er åpent hus her i dag. Det vil være kyllingsuppe og rundstykker og kaker og sånt. Og om de vil komme er de velkomne, men om det ikke passer, så forstår jeg det. Noen av dem er mødre i gata her. Andre er folk jeg har møtt gjennom Frode. Noen er mennesker jeg bare har snakket med på nett. H-e-r-r-e-g-u-d. Det er jo helt søkt å gjøre sånt. Helt søkt. Ingen gjør sånt? Så på mandag var jeg nær ved å avlyse hele greia. Frykten for å enten ikke orke å være forberedt hele dagen eller å faktisk ikke få noe besøk var nær ved å overmanne meg. Men den som intet våger, intet vinner og så videre. Jeg kan rett og slett ikke sitte dag ut og dag inn i sofaen her hjemme og klage over at det er vanskelig å komme i kontakt med folk uten å aktivt gjøre noe med det.

Så jeg har gjort det. Og enten så var dette en elendig idè der jeg i kveld sitter igjen med en stor gryte kyllingsuppe vi må fryse og to kaker, men ingen gjester, dog heldigvis med mye galgenhumor og selvironi og en gjeng som bor her som sannsynligvis sympatispiser både kake og suppe. Eller så viser det seg å bli fantastisk! Og uventede gjester dukker opp og noen spiser kake og noen spiser suppe og noen spiser kanskje ikke i det hele tatt, men de kan le og drikke kaffe og klemme noen og bli kjent med nye mennesker og skape nye relasjoner.

Kanskje.
Kanskje ikke.

Jeg har i alle fall satt over kaffen og jeg ønsker å gjemme meg, samtidig som døren står åpen og magen kiler godt. Og jeg er veldig, veldig spent på hvordan denne dagen utarter seg.

Grattis til meg!