Om en som er borte

Det er så rart med døden. Hvordan den kan komme luskende og vente i bakhodet lenge. Så lenge at man blir litt venn med tanken og inviterer den på kaffe og tenker at kanskje er`n ikke så gæern, denne døden, at den tar dette mennesket likevel. Men så, bæm, gjør den det. Og når den først gjør det, så gjør den det så plutselig at i det ventede blir det likevel overraskende. Og så sitter man på bussen en onsdags morgen på vei til ei som er fin og en legeavtale og en by man trives i og så vet man ingenting. Og så går man inn døren til hun man skal besøke og så ringer telefonen og på en helt vanlig onsdag formiddag, med sol og varmegrader og gode følelser, får man vite det. Det som man tross alt visste, kom helt overraskende. For det var jo ikke denne onsdagen det skulle skje. Det var jo ikke denne uken heller. Eller denne måneden. Man visste jo det skulle skje snart, men ikke så snart. Selvom denne snart`en har vart lenge nå. Så skjedde det helt plutselig og så var man ikke klar likevel.

Og så reiser man fra den man var på besøk hos og man svelger en liten klump i halsen og man møter ei annen og man klemmer og drar innom legen og kjøper kaffe og svelger unna en klump i halsen igjen. Og igjen. Og igjen. Og man tar toget hjem og sender melding til noen som bør få vite og man ser på ungene sine og ber dem sette seg ned. Og så forteller man det. Og den ene gråter og den andre tror at kanskje lo han for hardt, han som døde, og at hjertet ikke tålte det og selv svelger man unna en klump i halsen. Og så svarer man barnet at man håper han lo når han døde, men at å le ikke er noe man dør av. Og en helt vanlig onsdag i oktober så tenker man på det siste man sa og heldigvis så var det Du er viktig og Vi er glad i deg.

Og så kjenner man at selvom dette mennesket man fikk bli den selvvalgte familien til, fra barnsben av og til i dag, nok har det bedre nå, så er det som om den klumpen i halsen stadig vokser litt, selvom man svelger og svelger alt det man kan, og så, uansett hva man sier og uansett hvem man sier det til, så er det som om stemmen brister litt og alle ordene kommer ut såre og litt anderledes enn man hadde tenkt.

Og da får man la være å prate en stund. Og så kan man bare skrive det i stedet. En helt vanlig onsdag.

Et godt menneske har forlatt oss i dag.
Måtte vi sees igjen.

 

1 thought on “Om en som er borte”

  1. Kondolerer ❤
    Jeg mistet min lillesøster til brystkreft ifjor og kjenner meg igjen i det du skriver om at man får la være å prate en stund og heller skrive det i stedet. Det var først når jeg begynte å blogge om det at jeg fikk satt ord på det.
    Klem fra Anne-Merete

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s