Hvem gjør sånt?

Guriland. Er det mulig? Det er jo ikke til å stikke under en stol at å bli kjent med voksne mennesker på et nytt sted er vanskelig. I hvert fall om man verken har jobb eller skole å møte dem på. Eller andre arenaer for den saks skyld. Bortsett fra kanskje en barneaktivitet nå og da. Og det er sjeldent det trasker fremmede inn i hagen eller huset jeg kan skravle med. Og de jeg møter på utsiden av hagen eller huset, de har gjerne sine egne små gjenger de vil bruke tiden sin med. Og det skjønner jeg godt. I Tønsberg gjorde jeg akkurat det samme. Jeg hadde min lille gjeng. Den fineste flokken med jenter jeg kan tenke meg. Og når jeg inviterte til noe, så inviterte jeg dem. Og det var sånn det var. Og det er sånn det er. Det er bare det at nå er det jeg som er fremmed et sted. Det er jeg som enda ikke har funnet meg en klikk jeg passer inn i. Og jeg har bursdag i dag. Og er det noe jeg er glad i, så er det bursdag. Og å få spontanbesøk. Jeg savner at folk bare detter inn døren, henter seg kaffe og slår seg ned i sofaen. Med toleranse og mye å prate om. Men det skjer aldri lenger. Så jeg tok tak. Og nå står jeg i fare for å sitte igjen med den kleineste feiringen i manns minne.

 
For noen dager siden sendte jeg nemlig ut en melding til en rekke mennesker. Noen kjenner jeg veldig godt. Noen er familie og en del av klikken som fantes i Tønsberg en gang i tiden. Men noen er nokså perifere. Noen har jeg ikke en gang møtt. Herregud. Og til dem har jeg skrevet at det er åpent hus her i dag. Det vil være kyllingsuppe og rundstykker og kaker og sånt. Og om de vil komme er de velkomne, men om det ikke passer, så forstår jeg det. Noen av dem er mødre i gata her. Andre er folk jeg har møtt gjennom Frode. Noen er mennesker jeg bare har snakket med på nett. H-e-r-r-e-g-u-d. Det er jo helt søkt å gjøre sånt. Helt søkt. Ingen gjør sånt? Så på mandag var jeg nær ved å avlyse hele greia. Frykten for å enten ikke orke å være forberedt hele dagen eller å faktisk ikke få noe besøk var nær ved å overmanne meg. Men den som intet våger, intet vinner og så videre. Jeg kan rett og slett ikke sitte dag ut og dag inn i sofaen her hjemme og klage over at det er vanskelig å komme i kontakt med folk uten å aktivt gjøre noe med det.

Så jeg har gjort det. Og enten så var dette en elendig idè der jeg i kveld sitter igjen med en stor gryte kyllingsuppe vi må fryse og to kaker, men ingen gjester, dog heldigvis med mye galgenhumor og selvironi og en gjeng som bor her som sannsynligvis sympatispiser både kake og suppe. Eller så viser det seg å bli fantastisk! Og uventede gjester dukker opp og noen spiser kake og noen spiser suppe og noen spiser kanskje ikke i det hele tatt, men de kan le og drikke kaffe og klemme noen og bli kjent med nye mennesker og skape nye relasjoner.

Kanskje.
Kanskje ikke.

Jeg har i alle fall satt over kaffen og jeg ønsker å gjemme meg, samtidig som døren står åpen og magen kiler godt. Og jeg er veldig, veldig spent på hvordan denne dagen utarter seg.

Grattis til meg!

6 thoughts on “Hvem gjør sånt?”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s