Næ!

Har du sett? Denne dukket opp i innboksen til Forfatterfrue for noen dager siden.

skjermbilde-2016-10-25-kl-11-22-27

Tenk det. Innimellom alle dagene som kommer og går, innimellom såre innlegg og tekster om de små tingene og magiske ballonger og om både å dø og å ikke dø, så har noen likt noe godt. Så godt at de har fortalt det videre til noen andre. Og det har ført med seg at jeg, i kraft av å gjøre det jeg elsker å gjøre, tro det eller ei, er blitt nominert til en pris. Tenk det! En helt ekte nominasjon til en helt ekte pris.

Da jeg først fikk vite det ringte jeg til mannen min. Og så til søsteren min. Jeg er nominert til en pris, sa jeg. En pris der teksten er viktig. Ordene og setningene og hvordan de er satt sammen er viktig. Det litterære er viktig. Og noen har ment at en av mine tekster er gode nok. Til å bli nominert til en slik pris. Jeg har skrevet godt nok. Og så la jeg på og så smilte jeg og så tenkte jeg det ti ganger til. For det som blir sagt høyt er bare en tiendedel av det som blir tenkt. Jeg har skrevet godt nok, jeg har skrevet godt nok, jeg har skrevet godt nok. Og jeg følte meg bedre, den dagen. Jeg ble gladere. Jeg sa mer ja til barna og jeg kysset litt lenger på han som er fin. Jeg brukte litt bedre tid på middagen og det var hyggelig å brette sammen alle klærne som var ferdig vasket og tørket. Jeg danset litt mens jeg gjorde det. Jeg tenkte ikke på det jeg ikke fikk til eller hvor sårt et sår i hodet kunne være. Jeg tenkte ikke på det jeg hadde glemt eller på at pusten stoppet ved brystet i stedet for å reise helt ned til magen. Jeg tenkte ikke på det vanskelige eller dumme eller alt jeg synes er flaut. Jeg tenkte på at jeg har skrevet godt nok. At jeg mestret. Og jeg følte meg større og flinkere. Fordi sommerfugleffekten traff meg. Og jeg sendte hjerter til jenter jeg var glad i og jeg sendte meldinger til mennesker jeg snakker for lite med og jeg sa at jeg bryr meg skikkelig mye om dem og jeg håper at de, tross hverdagen som stikker snuten sin i veien innimellom, vet det. Og jeg håper hverdagen er grunnen til at jeg aldri hører noe fra dem heller. Og jeg håper at de også ble litt gladere og at de også synes det ble greiere å brette klær eller si ja eller kysse den dagen.

Bloggen, og ikke minst bloggeren, får stadig mer makt i kommunikasjonslandskapet. Vi vil anerkjenne og synliggjøre bloggens språklige makt og påvirkningskraft – og de aller beste tekstene innen sjangeren! Uavhengig av om avsenderen er en privatperson, en toppblogger eller et av Norges største selskaper.

Blogger kan synse og danse omkring flere temaer, men det samlende for de virkelig gode blogginnleggene er et tydelig budskap og et presist og fengende språk – med en personlig tone og glimt i øyet.

Best i Tekst har fire kategorier. Beste egenbeskrivelse, beste selgende tekst, beste informative tekst og beste blogginnlegg. Dette er beskrivelsen av kategorien «Beste blogginnlegg», kategorien jeg er nominert i, på nettsiden til Best i Tekst. Og jeg kjenner at jeg blir rørt. Jeg vet at hvermannsen kan nominere og jeg vet at jeg til og med kunne gjort det selv og jeg vet selvfølgelig ikke om jeg blir en av de få hovednominerte, for jeg har sterke, flotte konkurrenter som Pappahjerte og elskede Thea Steen og Side2 sin Martine Halvorsen. Så å vinne «Beste blogginnlegg» i dette havet av eksellente skrivende er særs lite sannsynlig.

Men jeg blir rørt likevel. For noen der ute, en der ute, mener at jeg er god nok. At jeg har en reell sjanse til å bane meg frem og finne en forsiktig sti innimellom disse andre og som til tross for nokså runde albuer bli sett for tekstene jeg skriver. Og kanskje er det de om små ting og gråpapirøyeblikk som har nådd noen? Eller kanskje er det en av dem der alt handler om å stå i stormen, for det vil føles bedre etterhvert, jeg lover, som har truffet hjerte til noen litt ekstra? Eller kanskje er det en av de nakne tekstene? En av de jeg skriver mens jeg sitter i sofaen og hjertet banker fort og kinnene er røde og leppen smaker salt, fordi følelsene i meg gjør så himla vondt og savnet etter den jeg en gang var er så overveldende og stort og skummelt og alt jeg trenger er å si det til dere. Eller kanskje er det en av de engasjerte tekstene? En av de som handler om å bruke refleks eller om å gi blod eller om at kvinner ikke skal bures inne på festival for å ikke bli voldtatt. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvilket innlegg som er nominert, men jeg vet at et eller flere av dem er. Og det gjør meg rørt. Og ydmyk. Og viktig. Og hvis jeg sier det en gang og skriver det en gang og tenker det ti ganger for hver av dem, så skal du se at denne dagen blir fylt med ganske mye fint.

Så, tusen, tusen takk til deg som nominerte, takk til dere som skryter eller som deler eller som klemmer meg når jeg trenger det. Tusen takk til dere som bare er der, dere som forstår og dere som leser. Dere er viktige. Si det høyt til dere selv en gang. Og tenk det ti. Så kanskje vi vinner oss en pris i januar, folkes. Med glade tanker og rom for å bli trist og takhøyde og toleranse og fremsnakking. For jeg er ikke den jeg er i tekstverden uten dere, så om dette går veien vil denne bli vår. Vår seier og vår pris og vår vei opp og frem. Dere som heier og meg. Og DET ville vært stas å starte 2017 med.

1 thought on “Næ!”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s