At det går an?

I dagene frem mot bursdagen min inviterte jeg både nære og kjære, men også perifere, nesten fremmede, mennesker hjem til meg. Jeg skrev at jeg hadde åpent hus, kyllingsuppe og kaker og at om noen ville komme, så var de hjertelig velkomne. Jeg skrev at jeg ikke kjente så mange enda, men at jeg gjerne ville bli bedre kjent. Og sannheten er jo nettopp det. Jeg har mange helt fantastiske mennesker i livet mitt. Noen av dem bor jeg med. Og noen av dem har jeg blitt kjent med i denne nye byen som jeg må gjøre min. Men veldig mange av dem er helt andre steder. Og de som er her har allerede sine grupper med mennesker som de bruker tiden sin på og med. Og det er rett og slett vanskelig å få innpass i allerede etablerte grupper med mennesker. Der alle har sin rolle og sin historie og plassen som «nykomling» ble tatt for tjuetre år siden. Pluss minus.

Det var i alle fall det inntrykket jeg satt med. Før onsdag.

Hvis ikke dette er det første innlegget du leser, så vet du at jeg var nervøs. Hva om ingen kom? Hva om jeg på slutten av dagen ville sitte her med en stor gryte kyllingsuppe og en flokk ungdommer som sympatispiste? Hva om mødrene i gata ville tenke at jeg var enda rarere og hva om foreldrene i ungenes klasser hvisket om bursdagsforsøket der ingen kom? Hva om jeg ble sittende igjen med den kleineste bursdagsfeiringen i manns minne? Det kunne jo skje.

IMG_1875
Hva skulle jeg skrevet til dere om dette ble så kleint som det strengt tatt kunne endt opp med å bli?

Tidlig onsdag morgen vekket ungene meg. Og om ingen annen hadde kommet, så ville morgenen med Frode og en flokk store og små barn vært mer enn bra nok. De er favorittene mine og de vet å få en (bonus)mamma til å føle seg spesiell.

IMG_1827
To av de fire som bor her. Akkurat disse to er det jeg som har laget ❤

Men de måtte jo dra på jobb og skole. Og igjen satt jeg. Og jeg var veldig usikker på hvor dagen ville ta meg. Skulle jeg stelle meg med en gang? Skulle jeg sette frem kaker eller vente? Tenk om noen kom på formiddagen? Men tenk om ingen kom? Ville kaken bli ødelagt? Nei. Jo. Jeg fikk vente. Jeg ventet. Jeg lagde meg frokost og traktet kaffe og ventet. Og ventet. Og ventet. Og sa til meg selv at det ikke var så rart at ingen kom sånn på formiddagen. De fleste var jo på jobb. Så jeg flyttet på noen blomster. Og flyttet dem tilbake igjen. Og ventet.

Ungene kom hjem fra skolen i to-tiden. Og lurte på hvor gjestene var. Jeg sa som sant var at det fortsatt ikke var sikkert at det kom til å komme noen gjester. Men om det skulle komme noen, så måtte vi nok vente til de var ferdig på jobb.

Klokken ti på tre hadde jeg fått en hel del innmari hyggelige meldinger og telefoner, men fortsatt ingen gjester. Og jeg hadde drukket en kanne kaffe alene og jeg skulle starte på middag. Ville det være lurt å lage den  store porsjonen eller skulle jeg nøye meg med en normal porsjon? Jeg ANTE virkelig ikke. Og tenkte i mitt stille sinn at Herregud. Var dette virkelig nødvendig? Jeg kunne jo bare ha invitert folk jeg kjenner på den vanlige måten? Men nei da. Eller jo da. Jeg kunne jo. Men valgte å la være. Og begynte å kutte opp mat til den store porsjonen.

Og godt var det. Klokken halv fire kom ei av de fineste fra Tønsberg og familien hennes. Like etterpå kom ei annen av de fineste fra Tønsberg. Og så kom noen av mødrene fra gata. Med store hjerter og store smil og mange klemmer. Og fra da av var det noen som kom og noen som gikk resten av ettermiddagen og kvelden. Først ble kjøkkenet fullt. Og så ble stuen full. Og så kom det budbil med oppblåsbar papegøye fra ei av de fineste i Tønsberg som ikke er i Tønsberg lenger, men i Sverige (for papegøyer var hjertelig velkomne stod det i meldingen jeg hadde sendt) og så stod det en fremmed mann i entreen med blomster fra en farmor. Og det fløy unger inne og det fløy unger ute og Frode kom hjem med den største sjokoladekaken og jeg tok et steg til siden og i et øyeblikk bare observerte jeg. Jeg lukket øynene og jeg hørte summing og latter og at nye relasjoner ble skapt og jeg kjente på noe av det beste. Og det sommerfuglene kilte meg under huden og jeg visste at dette, dette er livet. Og sistemann dro ikke før klokken ti.

IMG_1906IMG_1913IMG_1923IMG_1933IMG_1935

Jeg er helt lamslått. Av lykke. Tenk at det går an? Og noe av det fineste var ikke en gang dette. Av alt det flotte som skjedde denne onsdagen, så var meldingene jeg fikk utover kvelden noe av det aller fineste. Jeg fikk meldinger fra andre mennesker som satt en del alene rundt i området. Og de ville også veldig gjerne bli bedre kjent. De ville også veldig gjerne drikke kaffe og prate om sånt som er viktig og sånt som ikke er viktig og de ville møte mennesker og de ville møte meg. Men de visste ikke at også jeg satt alene og savnet, så de hadde ikke spurt. Før nå. For nå visste de. Og selv om det finnes noen ugreie der ute, så er de aller fleste mennesker greie. Og virkelig noe av det vakreste jeg vet om. Mennesker som engasjerer og tenker og tolker og føler. Mennesker som tørr og som danser og som skaper. Jeg elsker mennesker. Jeg elsker alt nye mennesker kan tilføre og lære meg. Jeg elsker å utvikles i takt med at mennesker som er annerledes viser meg sider av livet jeg enda ikke kjenner. Og jeg er så takknemlig for at dere finnes, kjære mennesker. Dere som dukker opp på døra og som klemmer og kysser og spiser suppe og sender papegøyer og morsomme brev. Jeg er så takknemlig for at dere byr på dere selv og gir av tiden deres og ønsker å bli enda bedre kjent i fremtiden.

Tusen, tusen takk.

Og tusen, tusen takk til søsknene mine. Ingen av dem kunne komme innom på dagen. Men den ene overrasket meg med sang og finfine festhatter og glitterpotpurri i Tønsberg dagen etter (og jeg elsker finfine hatter, sang og glitterpotpurri!). Og den andre møtte meg på Sola da jeg leverte poden hos faren på Vestlandet og hadde med seg nevøer og ballonger og flagg. Og tok med meg på Dollys og ga meg gave og et hjemmelaget bygg-din-egen-humle sett. For humler skal ikke kunne fly, men gjør det likevel, og hun sier jeg er en humle. Og sånt elsker jeg også.

IMG_1945IMG_1941IMG_1950IMG_1955IMG_1965IMG_1962IMG_1960

At det går an? Jeg er helt overveldet og uten ord som kan beskrive hva jeg føler nå og jeg føler meg så… Så… Så elsket.


Tusen, tuuusen, tusen takk! Sånn ser et stykk sliten, dog lykkelig, bursdagsjente ut. Jeg skal ALDRI være redd for å åpne døren og invitere mennesker jeg kjenner og mennesker jeg slettes ikke kjenner på suppe og rundstykker og kaker og sånt igjen. Aldri.

2 thoughts on “At det går an?”

  1. Det var det jeg visste Line, at det ville komme mange. Og jeg har vært så spent på å høre hvordan det gikk.
    Veldig morsomt med papegøyen ☺
    Ønsker dere en fin helg 🌞😎

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s