Arme unge

Det er lenge siden jeg har skrevet. Jeg har ikke orket. Hodet har vært tomt og hjertet har vært tungt. Desember var slitsomt og enda kan jeg kjenne det i kroppen. Det er rart hvor inderlig lang tid det kan ta å komme seg. Så dagene brukes til å hvile. Og være. Dagene brukes til unger og klemmer og smil og sånt. De brukes til å fortsatt lære seg å leve på en måte jeg trodde var kjent, men som likevel enda er ny. Og jeg har prioritert å være menneske. Et menneske i livet, med relasjoner og drømmer og utfordringer. Ikke en skriver. Ikke fingre bak et tastatur du ikke ser. Men en klemmer. En som spiller spill og som leser bøker og som er tilstede. Sånn at det som finnes av kapasitet i kroppen brukes på de som fortjener det aller mest. De jeg bor med. Men jeg har hatt dårlig samvittighet likevel. For hvem er jeg, annet enn en som skriver?

Livet rives bort på et øyeblikk. Og da er ikke de prioriteringene så gale likevel. Et øyeblikk er alt skjebnen trenger for å slukke og flytte en sjel. Et øyeblikk er alt verden trenger for å snus på hodet og helt plutselig er livet svart og den man elsker mest finnes ikke lenger.

På vei til barnehagen i dag tidlig gikk en tre år gammel jente og en fem år gammel gutt langs sykkel- og gangstien. Det var glatt. Og et tungt kjøretøy skled. Tilbake sitter en mamma og en pappa og en jente som ikke lenger har en bror. En fem år gammel gutt er død. Og verden vil aldri igjen bli slik de kjente den før. Slik de kjente den i dag tidlig. Da dette fortsatt bare var en vanlig tirsdag og ikke dagen som til evigheten vil stå som den sorteste.

Det er ikke så farlig at jeg ikke orker å skrive. Eller at middager blir vanskelige eller at turer på butikken fylles med gråt og vonde følelser. Det er ikke så farlig at jeg glemmer avtaler eller må prøve kino en annen dag, fordi hodet verker eller sjela er sliten. For om noe så er jeg i live. Og ungene mine er i live. Og da trenger jeg ikke skrive hver dag. Eller tjene penger på å blogge. Jeg trenger ikke å klare sånt jeg klarte før. Det gjør ingenting at det er slitsomt å ringe. Eller vanskelig å svare på spørsmål. Eller spise kveldsmat på en måte som er ny. For jeg kan klemme. Og jeg kan kle på og oppdra og noen ganger lære bort. Jeg kan synge og plastre og vise vei. Jeg har en gutt og en jente og begge finnes fortsatt hos meg.

Kjære du, arme unge. Som jeg tenker på deg. Og som jeg tenker på søsteren din, som for evig vil huske lukten av deg uten at hun vil skjønne hvordan. Jeg tenker på det mennesket som hadde ansvaret for mobilkranen. Og på bestekompisen i barnehagen. På læreren din. Jeg tenker på det første mennesket som neste gang går inn på rommet ditt. På tanten og onkelen din. På tannbørsten du brukte i sted. På tallerkenen med frokost på benken. På skoene du ikke brukte i dag, som fortsatt står i gangen. På bamsen i sengen. Men aller mest på mammaen og pappaen din. På all kjærligheten de har for deg og hvordan sorgen nå gjennomborer kroppen deres. All min medfølelse, mine tanker og kondolanse går til dem. En klo har satt seg i brystet og tårene renner for dem. Og jeg fatter ikke virker uvirkelig smerte de går gjennom nå, men jeg føler med dem, alt det jeg klarer.

Og til deg som leser. Jeg har en bønn.

Fra jeg var liten er jeg blitt fortalt at livet må nytes, for plutselig finnes det ikke lenger. Da jeg ble syk for fem og et halvt år siden forstod jeg det for aller første gang. De påfølgende årene kjente jeg det i kroppen hver eneste dag. Det kriblet under huden hver eneste gang jeg våknet og innså at jeg fortsatt levde. Jeg hadde enda en dag i verden, i livet, som mamma. Jeg brydde meg ikke om begrensningene og utfordringene det nye livet gav meg. For jeg hadde livet. Og det var nok.

Med tiden har det endret seg. Livet har blitt mer selvfølgelig igjen. Sommerfuglene i magen har blitt færre og begrensningene har øyensynlig blitt større. Det er jo ikke sant. Det er bare jeg som ikke er nyforelsket i livet lenger. Og det er synd. Jeg har skrevet om å dø på en tirsdag før. Da var det fiktivt. I dag er det ikke det. Og jeg har kommet på det jeg en gang lærte, men som jeg har glemt igjen. Man kan dø en helt vanlig tirsdag. Man kan miste en bror eller en sønn eller en tante eller seg selv. Så i dag, når du kommer hjem, legg bort de viktige tingene du må gjøre. Og gjør heller de viktigviktige tingeneKlem. Lek. Lag ferdigpose fra Toro og snakk om dagen. Kyss han du elsker. Ring en du savner. Og vær et menneske i livet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s