Unnskyld, Christoffer

Dette handler om mot. Mot til å se og til å tro på at vonde ting skjer. Mot til å tørre å være den voksne og trygge og mot til å kanskje ta feil. Kanskje mistenke en annen voksen, en annen trygg, men heldigvis ta feil. Og så kunne si unnskyld. Men vite at man i det har sett et lite menneske, en som kanskje hadde det vondt, og tatt grep. For noen voksne slår. Noen voksne misbruker sine egne barn. Noen voksne setter søsken opp mot hverandre. Og noen andre voksne ser det og snur seg bort. Og da blir noen barn ødelagt for livet.

Noen barn er redde hver eneste dag. Noen barn gråter og kryper sammen og gjemmer seg. Noen barn sier det til en de stoler på og noen barn blir hørt. Noen blir ikke. Noen barn blir ikke beskyttet av foreldre sine, av søsknene sine, av skolen sin eller vennene sine, av en besteforelder eller av samfunnet. Noen barn blir forbigått og etterlatt i mørket med en som er stor og sterk og som liker å skremme og skade en som er liten og redd og som kanskje gråter. En som kanskje ikke tørr å gråte lenger.

Vi er redde for å ta feil, så vi lar være. Men ved å la være lar vi et et lite barn stå alene i verden, mot store never og stygge ord. Ord som river hjerter ut av bryst og som skader sjelen for evig. Hender som gjør ting de ikke bør. Makt som er overveldende og som de aldri.. aldri.. kan komme seg bort fra alene. Mens vi, vi andre voksne, vi som ser, vi kan løfte dem opp og hviske noe fint. Du er gull, kan vi si. Nei, kan de svare, mens de ser ned og føler seg små. Jo, det er du. Det kan vi si. Gang på gang på gang. Og vi kan bli muren deres. Den som står mellom dem og slagene. Mellom dem og de stygge ordene. Mellom dem og hendene som rører ved kroppen på måter som lager en ekkel klump i magen og som henter frem gråter i halsen og leppen som dirrer. Vi kan bli muren mellom de som er sårbare og de som ikke er det. Vi kunne blitt de som reddet Christoffer. Men vi ble ikke det. For vi ble så redde for å såre mammaen. Det føles feil, ikke sant?

Kjære Christoffer.

Ungene mine er ikke noe mer rampete enn andres unger, men de har sine krumspring, de også. Og jeg, jeg er ikke noe dårligere enn andre mammaer, men jeg har mine dager dager med kortere lunte enn ellers. Alt i alt tror jeg likevel vi har en fin balanse, ungene mine og jeg. Som de fleste andre. De tørr å være uenige med meg irriterende ofte og innimellom kan jeg bli skikkelig sint på dem. Men de tørr i alle fall. Og jeg sier unnskyld i alle fall. Og vi gråter sammen. Og vi klemmer sammen. For innimellom stuefotball, dansing, synging og lesing, innimellom krangling og uenigheter og utrolige barnslige maktkamper, innimellom alt det som er hverdagen mellom noen som er små og noen som er litt større, så finnes du og barna som deg. Og innimellom tenker jeg på dere. Og plutselig kan tårene komme. Og de kommer av urettferdighet og sorg og sinne, ikke av trass. Og så blir jeg helt latterlig takknemlig for at mine to barn føler seg så trygge på meg at de tørr å utfordre grensene mine, at de tørr å si i fra til meg når de er uenige, at de i det hele tatt tørr å være uenige med meg. For jeg er bare en mamma. Og som andre mammaer aner jeg egentlig ikke hva det er jeg holder på med. Jeg har bare en form for intuisjon i magen og jeg må håpe den stemmer. Og så må jeg håpe at jeg innimellom de dårlige dagene har nok gode dager til at de som fortsatt er barn i dette huset føler seg sett og elsket og respektert. At de vet de er gode nok, akkurat slik som de er. At de vet de kan si og føle og bli hva de vil, så lenge de er snille mot folk og oppfører seg nogenlunde greit ute. Jeg håper de får nok kjærlighet til å bli trygge og harmoniske og fine voksne, med integritet og selvtillit og en dose selvironi. Og så må jeg håpe, kjære Christoffer, at jeg ser deg hvis jeg passerer deg på gata en gang. At jeg ser deg og tørr å være stor for deg. At jeg ser deg om du bor i gaten min her, gaten som ser så fin ut på utsiden. Her foreldre bor sammen med barna sine og jeg ikke vet om du finnes. Men finnes du vil jeg være her. Kom, vær så snill. Jeg skal være modig, jeg lover. Jeg håper at jeg ser deg hvis du noen gang står foran meg og sier hei. Jeg håper jeg ser deg og at jeg lytter til deg og at jeg tørr å være den voksne for deg. Den du trenger når de voksne du har fått utdelt av livet ikke er det. For du har måttet være så inderlig modig selv, så lenge og så alene.

Kjære Christoffer.
I går skulle du ha fylt 20 år. Du skulle vært en livsglad ung mann. Kanskje forelsket i ei jente. Eller i en annen gutt. Kanskje du skulle studert og drukket pils i parken og sagt noe viktig. Du skulle hatt en mamma du kunne klemme og en pappa du kunne stolt på. Kanskje skulle du fått barn og kanskje ville du løftet dem opp til deg og inntil deg og hvisket Du er gull. Og kanskje, nesten helt sikkert, ville de ha fnist jeg vet det tilbake. Slik som unger skal.

Men du fikk ikke det. Ikke noe av det.
Så, kjære Christoffer, fra alle oss andre til deg.
Unnskyld.
(Og du som leser. Se filmen. Og bli modig. Stå opp for et barn for mye. Vern et barn for mye. Og si heller unnskyld hvis du tar feil. Den voksne overlever. Det er ikke sikkert barnet gjør det.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s