Aldri er så lenge

Jeg vet jeg kan høres litt ekkel ut nå. Og jeg hadde tenkt til å beklage det, men så ombestemte jeg meg. For jeg skriver innimellom, eller noen ganger til og med ofte, at om man vil være trist må det være kunne skje uten at det skal være så farlig. At man skal kunne gråte eller være sint eller si Nei! Jeg vil ikke mer. Og så er det greit, for det er bare helt vanlige følelser. At man skal kunne si at ikke alt er helt ok og at man akkurat da ikke har det så fint. At man skal kunne snakke om det som er sant, selvom det ikke er det som er behagelig eller riktig eller det man aller helst ønsker. Det er bare at akkurat da er det det som er sant. Og sånn er det jo. Men når alt det er greit, når det triste er greit uten at man skal si unnskyld eller gjemme det bort i positive tanker og lykkefølelser som ikke finnes, så må det motsatte også være greit. Derfor beklager jeg ikke nå. Selvom jeg vet det kan høres litt ekkelt ut.

For akkurat nå har jeg det veldig deilig. Jeg spiser brød med fiskekakemiddagsrester og det er jo ikke sånt man tenker at er fint, men jeg synes det er fint, for det minner meg så veldig om Eiken og om ei jeg ble glad i. Ei som ble med meg på trening når jeg skulle øve på å gå eller bære igjen og hun heiet på meg og hun tok bilder og hun holdt meg i hånden når jeg falt. Og hun fortalte meg en kveld strømmen hadde gått og hele spisesalen var opplyst av kronelys og kubbelys og duftlys og alle andre lys enn de lysene som hang fra taket at Vet du hva? Nei, svarte jeg. Fiskekaker på brød er veldig godt. Hvertfall med ketchup under. Og litt salt oppå. Og så gikk hun og hentet seg en brødskive med fiskekaker som var igjen etter middagen og jeg så på henne. Hun satt på et annet bord enn meg, for på Eiken hadde vi faste plasser og hun og jeg hadde fått tildelt hvert vårt bord, og jeg var ikke helt sikker på om jeg trodde på at det hun sa var sant. Men jeg var ikke sikker, så jeg trillet bort til buffeèn. Og rullestolen min kræsjet i både det ene og det andre, men alle var vant til meg, så det var helt greit. Og på brettet satt jeg et glass med melk og en kaffekopp og en tallerken med brød og fiskekake og skepsis. Og de som kjenner meg fra jeg var liten vet at det er ikke sånt jeg pleier. Jeg ville vært mer enn fornøyd med gulost eller honning eller annet jeg visste at jeg likte. Men nå hadde jeg jo denne fiskekaken og jeg trillet meg tilbake. Og jeg så bort på henne, der hun satt et bord bortenfor. Hun delte kaken sin i to og tok ketchup på brødskiven i stedet for smør. Og hun la begge halvdelene oppå og så strødde hun litt salt over. Og jeg gjorde det samme. Og jeg tok en bit og hun så på meg og så blunket hun. Og brødskiven med fiskekake smakte godt og jeg ble glad for at jeg turte og for at hun bare hadde sagt det uten å spørre om jeg ville ha. Hun bare delte det med meg og så fikk jeg velge selv. Og jeg valgte riktig og nå sitter jeg her, fem år etterpå, og spiser en brødskive med fiskekake og blir glad av det. For det minner meg om Eiken og om May Tone og om alt hun var for meg den gangen jeg var så langt unna alle jeg kjente. Og jeg sitter her nå, med friske bein og en fiskekake jeg har gått for å hente, ikke trillet. Og jeg leser til teoriprøven, for selvom legene sa aldri så viste det seg at jeg kunne likevel. Det tok bare litt lenger tid. Og jeg planlegger boken min og inni all planleggingen fikk jeg melding fra ei på facebook. Ei som går på videregående og som skal skrive oppgave til læreren sin om en samtidsforfatter. En forfatter hun blir inspirert av og glad av og som får henne til å føle mye. Og hun skal presentere meg. Og jeg blir så rørt og ydmyk og jeg har ikke engang skrevet ferdig boken, men bare at jeg skal skrive bok gjør henne glad. Og det er når man får sånne meldinger, fra mennesker som finnes der ute og som sier fine ting og som tenker eller føler noe etter å ha lest det jeg har skriblet ned og delt, at det slår meg hvor fint det er å være en sånn som har behov for å skrible ned og dele. Hvor fint det er å få muligheten til å legge hjertet sitt ut på bordet og la andre få både se det og holde i det og kjenne det inntil seg. Det er fint å få være en del av så mange reiser, for dere der ute, dere opplever så mye og når jeg deler, deler dere. Og jeg sitter her med alle historiene deres og en lykt fra bryllupet og en hvit, gammel pult jeg fikk gratis. En som hadde speil og neglelakkflekker fra et barn som har lekt med det før jeg fikk det. Men som nå fortsatt har neglelakkflekker, men ikke noe speil lenger. Nå har det fått penner og kaffeflekker og står inntil en vegg med whiteboard og små esker og avisoppslag om meg selv. Og jeg hører på deilige, undervurderte Tim Christensen og Olsen Brothers på Spotify. Og jeg leser til teorien og jeg svarer på spørsmål fra en ungdom som skal lage presentasjon om meg og jeg skriver boken min. Boken forlaget kom til meg og spurte om jeg kunne skrive. Sånne ting som egentlig ikke skjer så ofte, men som skjer meg akkurat nå. Og etterpå kommer VG og på fredag er vi i Se&Hør og det hender liksom stadig noe. Noe er utfordrende og mye er fint og gjennom alt viser jeg for meg selv og for verden at når legen sier aldri, så kan jeg likevel. Det tar bare litt lengre tid.

img_8310

 

1 thought on “Aldri er så lenge”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s