Venteboblen som sprakk

Det er noe med den vakumboblen man kommer i noen ganger. Den beskytter deg når du trenger det, men den blir tung på skuldrene med tiden. Den holder deg igjen når du vil løpe og den dytter deg når du helst vil ligge helt i fred. Den skaper en form for dis og tåke mellom deg og livet. Når du strekker ut hendene for å røre ved noe mykt mens du er i en boble, kan du bare kjenne konturene og ikke følelsen helt ytterst i fingerspissene. Siden september 2011 har jeg gått i en form for venteboble. Jeg har ventet på å komme ut av sykehus eller rehabilitering, jeg har ventet på nye opphold og innleggelser og så har jeg ventet på å komme ut igjen. Jeg har ventet på å få klemme ungene mine igjen og jeg har ventet på svar fra alle testene. Jeg har ventet på å kunne gå igjen og dusje selv igjen. Jeg har ventet på en dag helt uten vondt og jeg har ventet på en dag jeg glemte jeg var syk. Jeg har ventet på å bli friskere og så har jeg ventet på følelsen av at litt syk er bra nok. Jeg har ventet på brev fra alle menneskene med livet mitt i hendene sine og jeg har ventet på fremtiden. Jeg har ventet på alt jeg egentlig skulle klare og alt jeg ikke kunne før, men som jeg kanskje kan nå. Jeg har ventet og ventet og ventet. Jeg har brukt dagene mine her hjemme, med de jeg elsker høyest og en klokke som prater høyt på veggen. Den har talt hver time, hvert minutt og hvert sekund så høyt den bare kunne og hele tiden hvisket meg at tiden går mens jeg venter. Og gjennom bobletåken har jeg vært tilskuer til livet og jeg har forelsket meg i det på nytt. Men jeg har ikke riktig kunnet røre ved det likevel.

Det er en stund siden jeg sluttet å vente på å bli friskere. Og det er heldigvis lenge siden jeg sluttet å vente på gangen, løpingen, klemmingen og dusjingen. Jeg trenger ikke lenger vente på dager hvor jeg glemmer at jeg er syk, for med et legeteam i ryggen som bare vil meg godt er opplegget mitt så riktig for nettopp meg at de dagene har kommet og gått. Jeg venter forsatt på en hel dag uten vondt, men jeg hadde en dag forrige uke hvor jeg var våken i fem hele timer før jeg kjente noe som helst. Og sånt er fint. Det siste året har jeg bare ventet på at boblen skulle sprekke og at man endelig – endelig – skulle kunne starte med blanke ark og fargestifter på en fremtid som bare ville være spennende og ny og ikke like skummel og uten en boble på skuldrene som gjemmer meg litt vekk fra verden og venting. Og de eneste som kunne sprekke den var NAV.

I dag ringte NAV. Etter mange telefoner frem og tilbake de siste månedene. Etter mange brev og underskrifter og fullmakter og tester og testresultater. Etter lang tid som en av de fattige i landet, mammaen til barna som levde under fattigdomsgrensen. I dag ringte NAV. Hei, det er Elin, sa stemmen jeg kjenner så godt. Jeg må snakke med deg, fortsatte hun. Så snakket hun. Jeg lyttet. Jeg ventet. Kroppen ble svak og hendene skalv. Jeg knakk i knærne og satt helt plutselig på gulvet. Tårene rant og jeg hulket. Genseren ble våt og ordene kom ikke så lett ut av meg lenger. Jeg skjønner godt at du gråter, sa Elin.

Så pustet jeg. Takk, var alt jeg kunne svare. Tusen takk. Jeg er godkjent som 100% varig ung ufør. Det er en tåpelig ting å bli så glad for. Så glad at man knekker i knærne og ordene blir borte i tårer. Men venteboblen sprakk. Og fremover ser vi bare… fremtiden. Med alt den har med seg. Vi blir ikke rike, men vi slipper å være fattige. Vi kan styre våre egne dager og våre egne liv, ungene og jeg. Alt det offisielle rundt det er fortsatt litt frem i fremtiden, men vi ser en sluttdato for situasjonen slik den er nå – og jeg begynner å gråte litt igjen bare av å tenke på det.

Og jeg har skrevet prologen til boka, forresten. For en mandag.

(Denne teksten er fra en mandag i oktober 2014. Boka ble ikke noe av den gangen. Men en ny er på vei nå)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s