Førsteklasse vil inn

Husker du fyren på hjørnet? I går startet han på skolen. Og i dag tok han skolebussen hjem selv. Og når han kom hjem løp han rett ut igjen, for en fra andre klasse bor ved siden av oss og de skulle leke. Så han hadde ikke tid til meg. De hadde nemlig sittet sammen på bussen og de hadde avtalt det. Så da står jeg her da, med ei som har lukket seg inn på rommet, ei som nettopp startet i femte. Og en som ikke hadde tid, selvom jeg ikke har sett han i hele dag. Selvom jeg ikke har snakket med noen voksne som har sett han i dag. Selvom jeg ikke aner hvordan dagen har vært. Selvom han er minstemann, han som alltid har hatt tid. Så hadde han ikke tid likevel. Han kunne kanskje fortelle meg om det litt senere. Etterpå. Hvis han rakk. Men nå måtte han ut.

Og så leste jeg diktet søsteren min skrev til han i går. Og så gråt jeg litt da jeg forstod hvor fantastisk heldig han og jeg og vi er. Som har lekekompiser og trygge gater og fine dager, selvom jeg innimellom synes det går litt fort. Men det gjør ingenting. For han vokser, han også. Selv han som er den minste. Og hadde han ikke vokst ville det vært en tragedie. Men han vokser og selvom han innimellom har syntes barnehagen har vært litt vanskelig og selvom han gråt i går, på den O`store skoledagen, fordi det var overveldende og skummelt, så gikk det helt fint i dag. Og han leker og ler og har ikke tid til meg. Og da kan jeg egentlig ikke be om mer.

Hils velkommen Forfatterfrues aller første gjesteinnlegg. Om man kan kalle det det. Å ikke dele dette føltes feil. For evnen hennes til å skrive om barndom og lykke, om vonde følelser og om skumle lamper, attpåtil på rim, er for meg forunderlig. Hun får til noe jeg ikke ville klart og hun evner å følge oss inn i et univers vi bare har på låns. Jeg gleder meg til å dele mer med dere, for hun fortjener å bli lest. Len dere tilbake og nyt søsteren min sin unike evne til å trylle med ord.

Førsteklasse vil inn
Det marsjeres i tropper av tusen i Norges lange land,
med motet sitt i lommen og hjertene i brann.
De tøffeste heltene som finnes, som tappert trapper frem.
Noen har fylt seks, mens andre er fortsatt fem.
Med skolesekk på ryggen og sommerfugler i magen.
Endelig skjer det! Dette er selveste dagen!
Dagen det er snakket om siden barnehageslutt i sommer.
Endelig er det skolestart. Heltene, de kommer.

De samles i flokk rundt rektor, og de følger nøye med.
De hører hva han sier om alt som snart skal skje.
Og blikkene de danser mellom tryggheten hos mor,
og han som står sier noen velvalgte, fine ord.
For i dag skal siden vendes til en som er helt tom,
som fargelegges sakte i et førsteklasserom.
For heltene i Norge fortjener vår salutt,
når et nytt kapittel skal skrives, og et annet ett er slutt.

De største små menneskene i landet, de som flagget heises for.
De som står ved terskelen i livet, og ser mot ti uunnværlige år.
De som er akkurat passe lange. De fyller opp seg selv.
De som er tøffere enn løver og høyere enn fjell.
Så la Norges skolegård flagge, la det vaie i vær og vind.
Åpne for fantasier og drømmer – førsteklasse vil inn.
– Carina Gjørtz-Speichert

 

1 thought on “Førsteklasse vil inn”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s