Om en rull papir bak fasaden

Det har vært vanskelig å skrive i det siste. Mye fordi jeg liker aller best å skrive om det som er fint. Som lappeteppetepper og brudeslør i store kurver, nye historier fra gamle mennesker, å ligge inntil eller å le så det gjør vondt i magen. Jeg liker best å skrive om det jeg mestrer, om små steg fremover og om dager det ikke gjør så vondt i kroppen. Men i det siste har jeg ikke klart å skille det vonde fra det gode. Det har smeltet i hverandre og det som har vært fint har også vært alt annet enn fint. Det har vært vondt. Og jeg har vært veldig usikker på om jeg er god nok i den jeg er blitt. Jeg tror jeg er det, men jeg er ikke helt sikker. Og da kommer det nakne og sårbare tilbake. Det jeg har lagt bak meg og likevel må hente frem noen ganger. Som nå, når jeg blir usikker og gråter fordi jeg ikke skjønner hva han som er fin sa i bilen. Og siden jeg ikke forstod ordene hans ble jeg frustrert og da ble jeg ufin og ganske kort og i hvertfall ikke hyggelig å ha med å gjøre. Så jeg gikk inn og han dro på tur med hunden. Men så gjorde han ikke det likevel. Han kom hjem igjen, med blomster og sa unnskyld. Selvom han ikke trenger det. Han trenger aldri å si unnskyld, for det er ingenting å si unnskyld for. For det er ikke hans skyld at jeg ikke forstår hva han sier alltid. Men han sier unnskyld likevel. Det er fordi jeg blir trøtt i hjernen  at jeg ikke skjønner hva han sier. Og når jeg blir trøtt i hjernen, da sovner den og når den sover klarer jeg ikke henge med i svingene. Og da kjenner jeg at det jeg egentlig synes er fint nå, det jeg så inderlig vil klare, ikke er fint lenger, for jeg klarer ikke. Og det følelsen spiser meg opp.

Sett utenfra synes jeg at jeg klarer meg bra. De fleste vet ikke om de tunge dagene eller tårene jeg ikke klarer å stoppe. Bortsett fra dere da, som leser dere gjennom hver eneste følelse jeg måtte ha i kroppen. De fleste ser meg de gangene jeg fungerer på butikken og de fleste leser tekstene om hvor latterlig lykkelig livet og små ting kan gjøre meg. Og ofte fungerer jeg godt på butikken og jeg elsker virkelig livet og de små tingene. Men den dagen for fem år siden så var jeg litt uheldig. Jeg kunne fått halsbetennelse, men så fikk jeg hjernebetennelse i stedet. Og bare på grunn av det så står jeg her i dag, med saltsåre kinn og vanskelig valg og velger med hodet i stedet for hjertet, for hjertet ønsker det hodet ikke takler og jeg synes det er så inderlig trist. Jeg synes det er så fryktelig trist at jeg ikke kan velge i hvilken retning jeg skal styre livet mitt selv, fordi jeg vet at kapasiteten er skjør og hjertet litt svakt og hodet ikke slik som andre hoder er. Og det gjør meg sint. Jeg startet denne reisen med å bare være glad. Glad for å leve og for å få oppleve og fortsatt kjenne lukten av regn og deilige augustbriser over kinnene, glad for venninnekvelder og alenedager og bilturer og store blomsterkrukker med skår og villblomster. Og jeg startet reisen med å tenke at det skulle bli bedre, selvom legene sa noe annet. Men så ble jeg ikke bedre. Og hjerneskadene ble ikke bedre. Og motivasjonen sank og nå er det gått nesten fem år og jeg står i en situasjon der jeg må velge noe, basert på hva jeg tror jeg kan. Og akkurat nå tror jeg ikke at jeg kan særlig mye. Men så vet jeg jo at det går over igjen. At jeg føler meg større igjen og sterkere igjen snart. Mer selvstendig og en som mestrer. Det er bare at det ikke er sånn hele tiden. Og nå er jeg sint. Jeg er så sint at det dirrer i kroppen og pusten stopper et sted høyt over magen og innimellom så kaster jeg ting på kjøkkengulvet.

Jan Schwencke har skrevet blogg om når hodet halter og det uttrykket, den ene setningen der, er tittelen jeg ønsket på boken min. Det er bare at han har brukt den først, så jeg skal finne på noe annet. Men Når hodet halter sier alt. Ingen synes det er rart at man bruker litt lengre tid og ikke kan gjøre alt man kunne før når hodet halter og ikke henger helt med. Det er bare det at jeg har støttet meg på krykkene lenge og skulle så gjerne klart meg uten innimellom. Men så gjør jeg ikke det. Og så begynner jeg å bli sint igjen.

Jeg fikk et bilde til bursdagen min. Et finfint bilde ei av favorittvenninnene mine har tegnet til meg. You`re the strongest one I know står det. Jeg har satt det på nattbordet mitt, slik at jeg se på det hver kveld etter en dag jeg ikke har kjent mestring og jeg ser på det hver morgen før en dag jeg håper at jeg vil. Bak bildet har jeg gjemt en rull med papir. En jeg trenger ofte. For det er gjerne liggende i sengen, enten en kveld det er blitt sent eller en dag man er litt sliten, at tårene kommer og jeg gråter til jeg blir tom. Og selv om jeg gjør så godt jeg kan og prøver å være så sterk jeg kan være, så er det veldig ofte at det ikke går så bra likevel. Og jeg tenker at det er like viktig å si høyt som at jeg noen ganger er sterkere enn en tiger og lykkeligere enn en spurv på terrassen med bolle i nebbet.

IMG_7771

Og jeg tenker at begge deler er fint. Både å være litt sterk innimellom. For seg selv og for andre. Men også være litt trist. Eller litt sint. For selvom man er voksen og den tøffeste noen kjenner, så kan man trenge litt armkrok og trøst, likevel. Og jeg gjør det ganske ofte.

4 thoughts on “Om en rull papir bak fasaden”

  1. Er så godt å lese om de litt mindre gode dagene dine<3
    De dagene alt man vil er alt man ikke får til. Jeg har mange slike.
    Jeg har en frisk hjerne, faktisk en utmerket hjerne. Men kroppen min lystrer ikke det viljen har tenkt. Det er gjerne litt likt, jeg kjenner meg i allefall veldig godt igjen.
    Og det gjør godt å lese. At andre også er halvgode, og at det gjør at man blir helt udugelig, tar feil valg og velger å la det gå utover de man burde takke. Du er langt fra alene, og jeg er heller ikke alene.
    Og da kjennes det litt bedre å ikke kunne bli den man har tenkt å bli, den man har lyst å være. Og da går det kanskje an, sakte men sikkert, å lære hjernen, min hjerne som er frisk, å ville bli noe kroppen også kan være med på.

    Selv om du liker best å skrive om livet på skinner, er det disse innleggene som løfter meg, som trøster meg og som hjelper meg.
    Takk for at du ble akkurat den du er! Den du er på de mindre gode dagene og. Selv om det ikke var slik du hadde lyst å bli.

    Slik er livet. Livet dreier seg ikke om å gjøre det beste ut av hver bidige dag, men å se det beste i seg selv og andre, hver dag.
    Og vet du; Det klarer ikke de med friske hjerner og friske kropper heller å gjøre;)

    Klem fra meg<3

  2. En naken og ærlig beskrivelse av følelser – forstå godt at slike dager er tunge, selv om jeg ikke har gått i dine sko. Takk for at du deler, ikke bar solskinnsdagene men også de bak skyene.
    Jeg har skrevet et dikt som jeg synes passer fint til deg på overskyet dag. Ikke at jeg kjenner deg godt, men litt ut fra tekstene dine så har jeg dannet meg et bilde av en sterk kvinne – som også ( heldigvis) av og til er svak:

    DET ER LOV!

    Det er lov å være sint, trist og lei
    når ingenting går så lett som du vil
    Du kan rase, ja til og med skrike om det må til
    Du kan legge deg ned
    og nekte å være med
    Men til slutt må du reise deg

    Det er lov å miste grepet og bli sint på meg
    Når ingen forstår og ser det som er tungt
    Når urettferdigheten har kommet til det punkt
    Da kan du få lov å være svak
    Slippe tårene fri og ligge strak
    Men til slutt må du reise deg

    Du får lov å synes synd på deg
    Når kroppen ikke gjør sitt beste
    Når dagene er blant de verste
    Akkurat da får du lov å være liten og redd
    Trenge en armkrok og et pledd
    Men til slutt må du reise deg

    For jeg vet at du kan være den sterkeste kjenner
    Dager da du kjemper med klør og tenner
    Når ingen fjell er for høye
    Og problemene plutselig ikke er så nøye
    Hvis andre plutselig trenger en hånd
    Da ligger du ikke lenger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s