Om villfarelse.

Og med et vindpust var det over. Så lett som bare det. Fint, hadde hun svart. Og han kunne se hvordan taket forsiktig falt over henne når hun sa det. At hjertet blødde og tårene bare ventet på at han skulle gå. Han savner henne. Han savner henne så det gjør vondt. Han savner henne så sjelen kræsjer og hjertet ikke banker lenger. Han prøver å puste med magen, men det stopper et sted ved fornuften. Han savner de tingene som aldri ble og det de skulle få hvis de bare turte. Det de drømte om. Men som de aldri sa. Han savner til og med det vonde. Leken og dramatikken og følelsene og alt som aldri ble sagt. Og som nå aldri ville bli sagt.

Jeg tror jeg elsker henne, hadde han sagt. Han visste ikke hvorfor. Han elsket vel ingen. Ingen andre enn henne i allefall. Han savner feilene hennes og føflekkene hennes og måten hun får en blodåre i pannen når kinnene blir lyserød og hun blir litt flau. Han savner hendene hennes gjennom håret hans og den varme pusten mot nakken. Den som fikk det til å krible gjennom hele kroppen og til nederst i magen og som gjorde at han alltid kysset henne hardt. Han savner latteren hennes. Latteren som klunget så vakkert at et hvert menneske i nærheten kjente seg varmere og bedre og finere fordi hun lo. Fordi alt det som var ekte gikk inn i sansene og cellene og fibrene i kroppene deres og gjorde dem litt større. Fordi hun lo. Han savner å se hvordan guttevalpene i rommet skled rundt henne, men hun hadde bare øyne for han og det gjorde han til mer mann enn de andre var. For det var sånn hun var. Frekt uvitende om sin egen suverenitet og menns totale fravær av beherskelse rundt henne. Han savner lukten av henne, når hun kom løpende inn, fnisende og med vårregnet i fjeset. Dryppende våt og vakker og freidig og frekk. Med luggen i øynene og paraplyen i hånden og alltid en ny historie å fortelle. Når hun bare hadde fått igjen pusten og et glass vin i hånden og tøfler på bena. Da rant ordene ut av henne som om hun aldri hadde gjort annet og det var beretninger og anekdoter og eventyr om bussreiser og affærer og drømmeri. Og han savner å stryke håret vekk fra ansiktet hennes når hun i et øyeblikk var stille og se hvor redd hun ble innerst i dypet av øynene. Redselen for at dette kanskje kunne være evigheten de aldri snakker om og som bekreftet at hun også kanskje, bare kanskje, tenkte det samme som han.

Fint., hadde hun svart. Og han skjønte at han nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. For ingenting kan reddes etter et fint. Så han lukket døren etter seg og gikk forsiktig ut av livet hennes. Med taket i hodet og uten følelse i beina. Og med hjertet i hånden og sjelen rundt kroppen og saltsmak på leppene. Og hun visste ikke at i det ordet hadde hun lagt hjertet hans på gulvet. Rastløse sjeler burde dytte hverandre inntil en vegg og si jeg elsker deg, for faen. I stedet sa han at han elsket en virkelighetsflukt og så forlot han henne etter mange år uten et navn på noe som helst og uten en eneste krangel, fordi ingenting hadde vært ekte.

Han savner å kjenne de myke leppene hennes nedover brystet og fingrene hennes flettet i hans og klærne i en bunke på stolen og øyeblikkene som kommer og går uten at man merker noenting til dem, men som likevel varer lengelenge. Om morgenen når hun drakk kaffen sin med for store klær og bustete hår og når hun gned de trøtte ut av øynene og trodde at hun burde gjemme seg bort, men hun gjorde det aldri og heldigvis for det, for det var akkurat da, da hun gned det trøtte ut av øynene, at hun var helt latterlig fornøyelig fin å se på.

Kom og ta hånden min. Vær så snill. Vær så snill? Det er så lenge siden sist. Det er så lenge siden vi snakket pent til hverandre eller om hverandre eller satte ord på det nye der fremme. Det som kanskje er. Jeg vil hvis du vil. Jeg elsker deg jo, for faen. Det burde han sagt.

Lyset fra septemberkvelden skinner forsiktig gjennom trærne og så gjennom de florlette stuegardinene hennes. En blanding av lyktestolper, duftlys fra Aalhens og høstregnet på ruten får skyggene til å bevege seg sakte over henne, der hun sitter med bare ben og hodet i fanget og ryggen mot han. Med en blanding av støv, stillhet og uventet sorg. Verden er evigheter unna og hodet er tomt. Han kan høre menneskene rundt seg. De som lever i en annen tid. De som ler, helt uvitende om hvor skrekkelig vondt det kan gjøre å høre ting som fint. For med det gikk luften ut av han og med et sukk, som et stille vindpust, forsvant all bærekraft og bestandighet og bravur og viljestyrke. Så lett som bare det.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s