I går ble en dag der det var nok å være tilstede, med venninner jeg er glad i og unger jeg ikke har sett på lenge. Med busstur på morgenen og lavendellukt fra klærne. Med minnet om den samme dagen fem år tidligere et sted i hjertet og med troen på at om fem år fra nå går det enda litt bedre. Om å faktisk fylle fem, i en alder av tjueåtte. Med kaffe på termokoppen og blomster fra kjærester. Blomster som forteller en historie, der hvert strå er et år som har gått og hver rose et menneske som har støttet meg gjennom den tiden. En venn eller venninne, en søster eller en far eller en mor. En som har sett museskrittene som maratoner og som har vært stolt av det jeg har gjort. Og når jeg ikke har gjort noe har de sagt at det har vært greit og at jeg ikke alltid må gjøre noe, men hvis jeg vil klarer jeg sikkert litt til snart. Og midt i alle rosene og stråene og pynten stod en Wandaorkidé, den sterkeste av dem alle. Og han sa det var meg og jeg sa at det var fint. Så gråt jeg litt og klemte han. Og det var en sånn dag. En dag der jeg ikke trengte noe mer enn det næreste og kjæreste. Det som oppi alt er det fineste. Jeg trengte i alle fall ikke å være på butikker som solgte aviser og slikt. Det holdt med besøket jeg måtte ha innom Narvesen for å kjøpe togbilletten hjem og han bak disken kjente meg fra forsiden han solgte.
«Fin historie!» sa han.
«Den er ihjelfortalt.«, svarte jeg.
«Den er viktig«, svarte han.
Så gikk jeg.
Jeg vet ikke om den er viktig. Den er ikke viktig som krigen i Syria er viktig. Eller som flyktningeleirene som er overfylt og barna som fryser uten tilgang til mat, klær eller kjærlighet. Det er fanger uten helsehjelp i Malawi og det er 300.000 sentralamerikanere som blir utsatt for drap, vold og overgrep på flukt gjennom Mexico hvert eneste år. Det er voldtektssaker som blir henlagt her hjemme, selv med overgrepet festet på film. Det er eldre som blir liggende i sin egen urin og det er barn som er vitne til at mor dreper far. Sånt er viktig. Viktigviktig. Det er så mye som er viktig. Det finnes kriser over alt og havbunnen er dekket med lik. Men kanskje er det nettopp derfor noen syntes det var fint å lese denne i hjelfortalte historien, om en modig liten jente som gjorde det hjertet sa hun burde og ikke det kroppen hennes fortalte at hun skulle. For instinktet var å gjemme seg. Likevel ble hun. Og at hun ble er en av grunnene til at jeg er her i dag, så oppegående og frisk som jeg tross alt er. Og egentlig skulle det bare bli en liten notis. Hvis de fikk plass. Og så, på bussen på vei til Tønsberg og to jeg bryr meg mye om, begynte det å tikke inn bilder fra folk som hadde sett meg over hele landet. På forsiden. Til en av Norges aller største aviser.
Først stusset jeg over at media fortsatt gadd, for nå er det få steder historien ikke har vært. Så begynte jeg å tenke over hva folk måtte mene, at de enda en gang skulle måtte sitte med ansiktet mitt i frokosten sin. Men så hørte jeg stemmen til Thea, den modige, lille, et sted i bakhodet. Der hun hvisket: «Tenk hvis et annet barn leser og skjønner hva hun skal gjøre hvis mammaen nesten dør? Da kan hun redde mammaen sin.» Og så ble det viktig likevel.
Vi hadde ikke snakket om hva hun skulle gjøre eller hvor hun skulle ringe, den mandagen for fem år siden. Men hun skjønte det av seg selv og det var flaks. For intuisjonen til barna forteller dem noe helt annet hvis de blir tvunget til å stå alene i en situasjon som ryster grunnmuren under bena deres.
Så snakk med barnet ditt. Kan det adressen sin? Kan det nummeret til enten brann, politi eller sykebil? Vet det at så lenge det husker bare et av nummerne, så er det greit? Vet sønnen eller datteren din hvordan komme seg forbi tastelåsen, hvis du har kode? For det skulle ikke skje meg og det kommer sikkert ikke til å skje deg. Men skjer det likevel er det ikke sikkert du har tid til å vente på en voksen.
Å kunne nødnumrene kan redde liv. Å kunne bare ett av dem holder.
Og har du tid (det bør du ta deg), så lær barnet ditt denne sangen.
Den er laget i samarbeid av Idèbank for småbarnsforeldre (en side alle småbarnsforeldre burde stikke innom oftere heller enn sjeldnere) og Alfabetika (her kan du tegne nødnumrene, hvor kult er ikke det?) og den er skikkelig fin:
(Meld: Hvis ditt øre henger ned)
BÆ-BU SANGEN:
En brann er ikke tull,
du må ringe 1-1-0
Har du fått en tyv på do,
må du ringe 1-1-2
Har du veldig vondt et sted,
må du ringe 1-1-3,
det er lett å huske det!
(Og er du usikker på hvordan den synges, så spol deg frem til 6.43 her. Det er Theamor og lillebror med mat i munnen som viser landet via God Morgen Norge hvordan det kan gjøres;) De er også skikkelig fine.)
Forfatterfrue 
Det er så sterkt for meg å lese historien din. Jeg har tutet meg gjennom dette blogginnlegget og gjennom artikkelen i VG. Første gang jeg tilfeldigvis kom over en artikkel om deg, var på nyåret 2015 – mens mannen min var på sykehus nettopp med hjernehinne- og hjernebetennelse. Sammen har vi senere lest bloggen din, og følt det litt mindre ensomt å finne noen som er i omtrent samme båt.
Som deg, så var også mannen min heldig. Veldig heldig sånn i denne sammenheng, faktisk. Han var ikke alene da han klappet sammen, så han fikk hurtig hjelp. Vi hadde også folk i huset som tok seg av vår da 3,5 år gamle sønn, slik at han slapp unna ganske heftige scener. Flaks.
Utad fremstår nok mannen min som ganske frisk i dag, men åh, vi kjenner igjen mye av hva du beskriver! Den daglige hodepinen. Dagene som må planlegges ut ifra hvor mye man har overskudd til. Korttidsminnet som er redusert. Som du også beskriver, så kan ikke legene man møter nødvendigvis gi så mange konkrete svar eller prognoser for fremtiden. Det blir mye famling i blinde, mye «vente og se», mye undring over hva som egentlig foregår der inni hodet. Nettet flommer heller ikke akkurat over av historier fra folk som har gjennomgått det samme. Naturlig nok.
Så jo, det du skriver om, er viktig. For oss, i hvert fall. Og påminnelsen om at det er lurt å snakke med barna om hvordan de skaffer hjelp ved behov, bør være nyttig og viktig for alle foreldre. Jeg er så vanvittig imponert over hva datteren din presterte der!
Takk for at du deler.
Wow, Kjersti. Dette er en av de aller fineste kommentarene jeg har fått. Det er helt tilfeldig at jeg nå forrige runde på Kysta møtte en som hadde gått gjennom det samme, men på de fem årene før det møtte jeg ikke en eneste en. Og nå finnes både han og mannen din. Det er da man ser de virkelige fordelene med å tørre å være litt åpen og gi litt av seg selv der ute. Sånne som dere kommer inn!
Hvordan går det med mannen din nå? Og med deg? Det kan søren meg ikke være enkelt å stå som nærmeste pårørende i det her heller… All respekt til dere.
Tusen takk, Kjersti. Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive til meg. Jeg skal pakke inn ordene dine og ta de med meg videre. Og hver eneste gang jeg sitter foran mac`en her hjemme og lurer på om jeg skal poste eller ikke, om det er verdt det, så skal jeg tenke på deg og på dere. Og vite i meg selv at vi er flere. Og det gjør alt litt greiere ❤
Håper det er ok, men jeg har brukt et par setninger fra kommentaren din på Forfatterfrues facebookside. Alt godt! Line
Jeg har grublet litt her nå, spørsmålet «hvordan går det…» er ikke helt enkelt å svare på. Det var i januar i fjor at mannen min ble syk. Fortsatt er han veldig ømfintlig for støy, lys og det å ha mye å forholde seg til. Hodepinen nevnte jeg. Og så har han fått epilepsi, heldigvis en form som lar seg kontrollere dithen at han er anfallsfri. Han har vært noe tilbake i arbeid, men mistet nylig jobben sin som følge av endringer i bedriften. Det er ikke så helt enkelt å finne seg ny jobb når man ikke helt vet hvor mye man kan jobbe eller hvor fort man kan øke stillingsprosenten, men vi har grunn til å tro at vi skal finne en løsning 😊.
Det er ikke til å komme forbi at de siste 20 månedene har vært knalltøffe for oss alle tre. Den første krisefasen er nå én ting – tung, ja, men man mobiliserer så innmari, og det er så mange og merkbare fremskritt å juble over. Så stabiliserer ting seg, progresjonshastigheten flater ut, livet normaliserer seg en smule – og man oppdager at det sannelig krever sitt å stå i den situasjonen også. Man skal lære seg å leve med at «det er slik vi har har det her og nå», finne nye måter å organisere hverdagen på, hente motivasjon til å pushe seg litt ekstra i dag også. Og så skal man ha styrke til å takle nedturene som uvergerlig kommer, selv om det kjennes som om reservekreftene er brukt opp.
Så er det da også godt å kjenne at vi faktisk takler dette sånn rimelig greit. Vi er sånne som vokser enda tettere sammen når ting er vanskelig, og det tjener vi på nå. En ting som har vist seg tydelig, er hvor flott nettverk vi har rundt oss – jeg har vært så enormt rørt over all omsorg vi har fått. Og så tror jeg vi har balansert ganske godt med tanke på sønnen vår, og det betyr selvsagt mye.
Så. Det korte svaret på spørsmålet ditt om hvordan det går med oss, er: Jo, du, det går veldig, veldig mye bedre enn man kunne forvente.
Jeg er, som du skjønner, ikke veldig god på korte svar 😉
Klem til deg – og takk igjen for at du skriver så fint & ærlig & nært om livets mer bustete sider.
Takk! Ja, det er viktig! No har eg vist gulla mine korleis dei bruker telefonen til å ringe med.