Jeg fyller fem

Jeg stod opp i dag tidlig, denne mandagen 26. september, og jeg kunne høre forsiktig tromming på vinduene. I trærne bak huset danset vinden, nok til å pakke stemning rundt Åsen jeg bor på, men ikke så mye at det ble skummelt. På kjøkkenet romsterte han jeg elsker og lukter av morgen kom med kaffetrakterens forsiktige første drypp. Jeg strakk meg og gned det trøtte ut av øynene. Ved siden av sengen lå klærne jeg hadde tenkt meg ut for dagen, med lavendellukt og høstfarger og lovnader om noe fint.

Jeg gikk opp i andre etasje denne mandagen, denne 26. september. Og i armene hadde jeg med meg små klær. Jeg sorterte dem og banket på dem første døren. Der inne lå det ei på ti, ei som mente hun hadde vært våken nesten hele natten, men som muligens tok feil bare hun fikk tenkt seg om. Jeg smilte og strøk på henne og gikk ut.

Bak den andre døra lå ei litt eldre. Ei jeg ikke tar med klær til, men som jeg skrur på lyset hos. Og bak den siste døren der oppe, der lå minstemann. Han som er liten og som likevel har blitt skolegutt. Han hadde sovet veldig godt, men hostet litt og ville helst bli hjemne. Jeg ga han Repsils og skuffet han samtidig, men sånt går fort over når man er seks år og vet at yoghurt venter nede.

Så gikk jeg ned. Han jeg elsker kysset meg på pannen og kurven med Ericalyng fra Linda stod midt på det tre meter lange, helt nydelige spisebordet vårt og vitnet om omsorg etter noe som var tøft. For helgen startet med mye blod og et hjertet som fikk plasteret revet av og ambulanse med sirener og en kveldsoperasjon, men den endte med familie og latter og mange klemmer og en som hadde bursdag. Det var kake og kaffe og utelek og små som holdt hender med store og mye omsorg og Erica fra Linda og for få stoler, men sånt gjør ingenting hvis man har kjøpt seg en kirkebenk og plassert den i stua. Og det har vi.

Og jeg stod der denne morgenen, denne mandag 26. september, og jeg nøt. Jeg nøt ungene og luktene og lyden av regnet og jeg nøt å se han jeg elsker lage matpakke til meg. Jeg nøt vinden i trærne og selv vondtene mine nøt jeg, både de i magen og de i hodet og de i hjertet, for de gjør meg så himla levende. For forrige gang jeg våknet en mandag 26. september og det var regn på ruten og det luktet lavendel av klærne og jeg kokte kaffe til meg selv og sorterte klærne til ungene før jeg banket på dørene og sa ting som «God morgen. Du er fin. Har du sovet godt?», så døde jeg nesten. Men heltemot og kjærlighet og et deilig, norsk helsevesen ga meg livet tilbake og dagen i dag er rar og reisen hit har vært rar og reisen fremover vet jeg ingenting om – og hadde noen sagt dette for fem år siden, så hadde jeg ikke trodd dem. Men i dag vil jeg ikke være noe annet sted enn akkurat her jeg er i livet nå, med utfordringer hver eneste dag og en haug av muligheter til å utvikle meg litt hele tiden. Den nye meg er blitt fem år og er fortsatt liten, men likevel større enn før. Og jeg vokser stadig.

2 thoughts on “Jeg fyller fem”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s