Det viktige

– Kan vi møte I også?, spør jeg.
– Klart det. Det vet du vel, svarer hun.
– Åh, jeg gleder meg sånn til å se deg!

Jeg går bortover gaten i byen jeg elsker. Jeg vinker til en jeg kjenner og får melding fra en annen som spør om jeg er i nærheten også denne torsdagen. Hver torsdag!, svarer jeg. Med et stort smilefjes. Det er oppholdsvær og varmt til januar å være. Asfalten er tørr og hjertet banker godt.

Jeg holdt nesten på å ikke dra inn denne torsdagen. Jeg var sliten, som jeg har vært mye i det siste. Jeg hadde lite energi og lite lyst. Jeg gråt. Men det gjør jeg jo stadig og lett som bare det, så det måtte jeg prøve å overse lite grann. Så jeg pakket meg sammen og satt meg i bilen sammen med mann og barn. Barna dro på skolen og mannen slapp meg av ved bussen. Elsker deg, sa han. Jeg tror jeg elsker deg mest, tenkte jeg og kysset ham. Så kjørte han. Og bussen kom og de neste nitti minuttene ble brukt stirrende ut av et bussvindu, med musikk på øret og økt energi og Vestfold flytende forbi i akkurat passe tempo.

Jeg går bortover gaten i byen jeg elsker. Jeg er ferdig med denne ukens behandling for skader som oppstod etter sykdommen. Og jeg er glad for at jeg dro inn. Jeg møter på broren min og jeg klemmer han og jeg klemmer kjæresten hans og jeg skravler om løst og fast og de skravler litt innimellom, men det er mest meg, og så må jeg gå videre, for jeg skal møte flere og jeg kjenner at jeg smiler i sjelen. Og så går jeg innom Mester Grønn, for jeg har sett at de har blomster som minner meg så innmari om ei som er viktig. Så jeg kjøper dem. De lukter junikveld og hagefest og kubbespill og vin. De ser ut som en frekk miks av japanske kirsebærblomster og norsk augustlyng. Og hun skal få dem. Og ei som er like viktig skal få roser. Fordi hun har bursdag. Ikke denne torsdagen, men en dag til uka jeg ikke får møtt henne. Så jeg later som det er denne torsdagen. Og i posen har jeg gaver og i hånden har jeg rosa ostekake og jeg vet at jeg snart skal møte dem begge på det stedet i byen jeg kanskje liker aller, aller best.

De er der allerede, begge to. Jeg stopper et øyeblikk. De har ikke sett meg enda. Jeg trekker pusten dypt og lar følelsen jeg kjenner få sette seg i kroppen. Jeg føler meg lett. Og likt. Og glad. Jeg begynner å gå sakte mellom stativene med klær og sko og vesker og nips. Og bøker og pyntefat og kubbelysestaker. Og hun som skal få blomster, men som ikke vet det enda, ser meg. Hei, du! sier hun med kjærlighet i stemmen og klemmer meg lenge. Og hun andre kommer mot oss og henne klarer jeg nesten ikke klemme lenger, for magen hennes er blitt så stor og innmari fin, men vi klemmer litt likevel og så klemmer jeg på magen, for inni bor det en jeg kommer til å bli minst like glad i. Hei, sier jeg. Hei!, svarer hun. DU er fin, sier jeg. Hihi, svarer hun.Og så kjøper vi kaffe fra små porselenskopper og vafler med brunost og så setter vi oss på små stoler med forskjellige puter og så puster vi litt, alle tre. Ah. Fint.

img_0751
I Tønsberg finnes Fretex. Og ved Fretex finnes Skaperverket. Og på Skaperverket har de vafler med brunost og løksuppe og kaffe fra små kopper og melkefri sjokolade. Og du kan kjøpe brukte skøyter til poden og ny utebukse til arveprinsessen innimellom en brødskive og en kopp te med en kompis. Og sånt er fint, spør du meg.

– Jeg har noe til dere, hvisker jeg og fniser.
Så finner jeg frem gaver til hun som ikke egentlig har bursdag, men som snart har bursdag. Og så finner jeg frem kake hun må vente med å spise og så gir jeg henne lange, finfine roser. Og hun blir glad. Og så ser jeg på hun som ikke har bursdag, men som skal få bare fordi. Hun som er liksomsøsteren min. Litt større og litt klokere og full av omsorg for meg og mine. Og så gir jeg henne blomstene som dufter jentekveld og kosebukse og stjerneskudd og som ser ut som både høst og vår på en gang og hun blir akkurat så glad som jeg trodde da jeg så dem. Og så begynner vi å prate, alle tre. Om barn og menn og fødsel og vin og sånt. Om å fylle førti og om å ikke fylle førti og om å le og annet som er viktig.

Når jeg kom hjem denne torsdagen hadde jeg det bedre enn på lenge. Fortsatt sliten, men mer godsliten enn mye annet. Og han jeg elsker og jeg, vi har funnet ut at akkurat da jeg hadde blitt kjent med den nye meg, så slang jeg henne inn i en helt ny livssituasjon og så kjente jeg henne plutselig ikke lenger likevel. Men det begynner å komme seg nå. Det tar bare litt tid. Men vi lærer litt og litt. Vi vet at hun må hvile en del. Vi vet at hun er fin hvis hun får sjansen til å være seg. Vi vet at hun har et eget tempo det er viktig å følge. Og vi vet at hun trenger torsdager med jenter og vafler og klemmer og tørr asfalt i en by hun savner, men som likevel ikke er så innmari langt borte.

img_0759

Og hun trenger å finne finfine, helt nye blomster på Mester Grønn og kjøpe en bukett til ei venninne og en til seg selv. For livet er ofte ikke verre enn at litt tilhørighet og rosa blomster gjerne fikser det.

Heia fine folk og Fretex og jenter som blir gjennom alt.

Til Line, litt yngre

Jeg vet det er mye annet som er meningen på en lørdag når man er litt yngre. Som finfine kjoler og bringebærlepper og menn med skjegg og coctaildrinker. Venninner som danser like rart og fint som deg selv og netter man sitter på terrassen til solen står opp og å grille i parken med pils og sol og lese hele magasiner uten at noen avbryter. Bruke hele dagen på loppis eller kunstmuseumer og annet man kan gjøre helt i fred for å fylle både hjernen og sjelen med sånt man liker.

Jeg vet det kan være vanskelig å forstå, men det vil komme en tid, kjære yngre Line, der alt dette er vel og fint, men det virkelig fine er så innmari mye finere. For det vil komme en tid der en lørdag er aller, aller best sittende tett inntil en pode, med eventyrbrus og mais rett fra boksen og fremmede unggutter som jakter Pokemon på Youtube på tv`en. Og man vil lære seg navn som Snorlax (tenk at jeg trodde han het Snowlax) og Lapras og Dragonite og Charizard og litt tilfeldig vil man si ting som Oi, han er bra! eller Skal du utvikle den? uten å ane om det man sier gir mening eller ikke. Og noen ganger vil poden himle med øynene og andre ganger vil han si Bra, mamma! og se både overrasket og stolt ut på en gang. Man lærer at Zubat og Pidgey og Rattata ikke er så gode, men så viser det seg at de ikke bare er Zubat og Pidgey og Rattata, men de kan være Ditto. Og en lørdag fikk poden en Ditto på rommet sitt og det kunne høres ut som om hele etasjen skulle falle ned, så lykkelig ble han.

img_0790

Vet du hva det er, yngre-Line? Det er gled deg med meg øyeblikk. Øyeblikk der man egentlig ikke aner hva man holder på med eller hvordan dette kan få hjertet til å banke så latterlig godt i brystet, men så er det likevel noe av det aller beste på jord. Gled deg.

Om et lag som står i stormen

Gjennom min oppvekst og min måte å leve livet på har jeg lært en del jeg kanskje ikke ville lært ellers. Jeg har erfart og opplevd og der noen kan ta ting som livet og de små tingene eller tilhørighet som selvfølgeligheter, så gjør ikke jeg det. Ei heller styrken og mestringsfølelsen man får ved å stå i stormen. Dessverre og heldigvis. Men det er ikke sånn at det bare kommer som kastet på meg heller. Jeg må lete etter det. Og det er ikke alltid så lett å finne, men når jeg finner det vil jeg holde fast ved det.

I løpet av livet mitt har jeg flyttet omtrent en gang i året. Jeg byttet grunnskole seks ganger. Det skal dog sies at jeg gikk på en av dem to ganger. Og det er ikke alle stedene jeg har funnet tilhørighet eller følelsen av hjem. Men jeg har prøvd å skape meg strategier for å komme så nær den følelsen som mulig overalt. Om det har vært å finne bakgater som er koseligere enn hovedgatene eller få venner jeg kan skravle med over gjerdet eller å finne et lag jeg kan heie på. I Oslo heiet jeg på Vålerenga og kjøpte drakt til datteren min. I Stavanger heiet jeg på Viking og sang «Me e Viking!» så høyt jeg klarte sammen med sønnen min. I Tønsberg dro de to fineste og jeg på hockeykamp og lærte oss raskt hvor i låtene til Tønsberg Vikings vi kunne synge med og hvor supporterne brukte stygge ord så vi måtte være stille (og fnise litt sammen). Og en kan mene hva en vil om å bytte, ikke bare lag, men også sport, like ofte som andre beiser terrassen, men det har vært en super strategi for ei som meg. Ei som liker følelsen av tilhørighet og som klorer seg fast i alt som måtte minne om det.

Nå bor jeg ingen av disse stedene. Jeg valgte bort det ene stedet jeg virkelig falt for for en finfin fyr jeg virkelig falt for. Og han bodde i en by jeg virkelig ikke falt for i det hele tatt og jeg må fortsatt, halvannet år etterpå, jobbe litt for å finne ut hvordan dette stedet kan gjøres mer mitt. Men det har noe som skiller det ut fra alle de andre stedene jeg har vært til nå og det visste han jeg valgte byen for, så selv før jeg flyttet hit for godt ville han vise meg det. Og han tok meg med på kamp. Og aller første gang jeg så Larvik Håndballklubb spille så vant de. Og hjertet mitt kjente at dette, dette kan jeg like.

Det er en stund siden nå. Og Larvik føles fortsatt ikke helt som hjemme. Men det tar noen skritt i riktig retning ofte og ofte er det også med tanker rundt klubben i ryggen. For jeg er blitt glad i den klubben. Og jeg er blitt stolt av den klubben. Og jeg vil få besøk av mennesker som ikke er fra dette stedet og jeg vil vise dem klubben og si Se, se hva vi har! En slik fin klubb. Se da. Og så vil jeg peke på Arena og peke på klubben og når de spiller vil jeg si Se! og jeg vil føle at jeg tilhører noe større enn meg. Og det skaper den følelsen av hjem jeg trenger.

Og så er det dette med å stå i stormen, da. Det er få ting jeg respekterer mer enn mennesker som står i stormen når seilene rives fra hverandre og båten er ved å kantre. De som fortsetter å ro selv når den ene åren mangler og man kanskje går litt rundt i ring og noen kan tenke at å gi opp ville vært helt greit. De som snur steiner i håp om nye løsninger og tanker som finnes et sted utenfor boksen. De som vil med både hodet og hjertet og ikke de som bare vil i ordene sine, for det høres så fint ut.

Har du lest i lokalavisen det siste året, så vet du at klubben har måttet gjøre nettopp det. De har måttet stå i stormen. Og om du vil er det ikke vanskelig å finne artikkel etter artikkel med fokus på problemene deres. Jeg ønsker å få gjøre det motsatte. Jeg ønsker å hedre pågangsmotet deres. Evnen deres til å finne styrke der de de fleste ville visnet hen og falt bort. Evnen deres til å vinne kamp etter kamp, selv med utfordringer svevende et sted rett over hodet og på innsiden av hjertet. Det er ikke lett å levere gang etter gang i usikre livssituasjoner. Men denne gjengen her gjør det. Og de ber ikke om mye i gjengjeld.

Vi, jeg sier vi, er drøye 44.000 mennesker i denne byen. Og av oss er laget, trenere og støttespillere 24 mennesker. I tillegg har vi en gjeng virkelig dedikerte frivillige. Og til sammen setter denne gruppen med mennesker hele byen vår på kartet. De reiser land og strand og inn- og utland rundt og de trener hardt og de vier livet og dagene og fritid og kvelder og netter til klubben, for å kunne vise verden at Larvik, vårt(!) Larvik, har verdens beste håndballklubb. Og av oss andre, vi som ikke legger hjerte og sjel ned i klubben hver eneste dag, er omtrent 700 støttemedlemmer. Av 44.000 innbyggere. Jeg bare sier det. 1,5% av oss. Tenk det. Det er egentlig helt latterlig få.

Jeg var på kamp i dag. Og jeg hørte 1777 mennesker rope «Larvik, Larvik, Larvik!» da de slo Midtjylland i Champion Leagues hovedrunde. Og jeg kunne føle spenningen oss alle i mellom og jeg kunne kjenne det dirre i luften og vi satt med et felles mål og spillerne gjorde sitt beste og trenerne ropte og motstanderne svettet og fremmede smilte til fremmede og noen high five`et og ei felte en tåre da fløyten varslet at kampen var over og laget hennes vant. Og dette, kjære dere, dette er det verdt å beholde.

Det er ikke så mye som skal til. Og ingen av oss kan være den ene som gjør alt. Men alle kan gjøre litt. Et medlemskap koster 350,- og i tillegg til rabatter på tjenester og produkter fra deres samarbeidspartnere og på billetter/årskort til kampene får du mulighet til å møte på årsmøter og attpåtil stemme i de sakene som DU synes er viktig. Og dette for at Larvik, vårt deilige Larvik, skal få beholde en av de få viktige tingene som virkelig setter byen vår på kartet både nasjonalt og internasjonalt.

Og som Tor Oddvar minnet oss alle på i dag, det er VI som vinner når Larvik vinner.
Heia Larvik!

Vet du hva som er fint?

Vet du hva som er fint?

I går tok jeg bussen fra byen jeg bor i nå til byen jeg tidligere pleide å kalle hjem. Og der var jeg på min ukentlige behandling for skadene jeg har i kroppen. De skadene som aldri vil bli helt borte. Og på veien kranglet jeg med mennesker jeg elsker om dumme ting og jeg lot frustrasjonen min gå utover sånne som ikke fortjener det og jeg gråt åpenlyst ved siden av folk jeg ikke kjenner. Og jeg forbannet hjernen min og hjertet mitt og jeg var sint på meg selv for at jeg er urettferdig mot andre. Og jeg tørket tårene og så bare begynte jeg å gråte igjen. Og så startet Ralph McTell å synge i øret mitt og noe skjedde på innsiden av kroppen. Og jeg skjemtes.

Vet du hva som er fint?

Sol i ansiktet er fint. Og nye sko. Og bar asfalt. Å se på noen man liker godt le eller danse eller nyte favorittmusikken er fint. Eller bli klemt av ei man savner eller kysset inntil en vegg av en mann med skjegg eller å få lukte kaffe en mandagsmorgen det regner på utsiden og man selv er tørr på innsiden. De små, hvite blomstene i hekken i Eckersbergsgate er fine. Eller loppisfunn. Å være flere er fint og å være alene er fint og å lytte, virkelig lytte, til en sang er fint. Å forstå en tekst eller å være nesetipp til nesetipp med et barn eller ta på en kjole man har arvet og kjenne at den sitter perfekt. Eller å vite at den man elsker høyest vil være din for alltid. Å elske noe er fint. Å rope at man elsker noen fra et sommerberg ved en sommerhytte i løpet av sommerferien før syvende er fint. Å ikke vite at man endrer mening tre uker senere er fint. De aller første vårblomstskuddene blant fjorårets snø og det nye årets bare flekker er fint. Fregner er fint. Å fnise er fint. Å få eplekake av en søster. Å kjenne at perfekt uperfekt, det er fint. Integritet er fint. Å stole på magefølelsen og å gjøre gode gjerninger selv når ingen ser det. Å vite at bak det svake er man sterk og bak det sinte er det kanskje en som er sår. Å puste med magen og nyte øyeblikk og innimellom huske at livet er skjørt, men innimellom glemme at livet er så skjørt. Å si unnskyld er fint. Snø på tungen og store vinduer og en brosteinsgate man kjenner godt og at også de nye bussjåførene på de nye rutene i den nye byen etterhvert kjenner en igjen og at man da ikke lenger bare er ny. Å være usikker er fint, for med det kommer selvransakelse og ny kunnskap om eget hjerte, kropp og sinn. Og å være engasjert er fint! Å tale for de som ikke tørr tale selv. Å sette ord på følelser som ligger vagt et sted i det skjulte og treffe spikeren på hodet og ha store liljer i en vase og bli skjønt enig med seg selv om at liljer slettes ikke bare er en begravelsesblomst. Naboer og hverdagsheltinner og ungdommer som ikke passer inn i samfunnets masseproduserte firkanter er fint. Å lese en bok fra perm til perm, å være trygg og å bli sett. Å få lov å være en venn eller å gjøre sitt beste som forelder. Å se et barn som sover er fint. Uventet kaffebesøk. Å fungere er fint. Å leve er fint.

Det er så mye som er fint. Det er maidager og novemberkvelder og kjærlighet og fellesskap. Det er så mye mer enn Trump og overgrep og svikende fedre og svake mødre og hjerner som ikke funker. Det er menneskeheten og tilhørighet og fellesskap. Det er mange røster mot felles mål. Det finnes mer godt enn det finnes annet. Men innimellom, noen ganger ofte, glemmer man det. Ofte glemmer jeg det. Der jeg går navlebeskuende rundt og tenker at å ha en hjerne som ikke samarbeider er så innmari kjipt. Men det er ikke det. For den sanser sterkere enn noen gang før. Den lukter og ser og føler og smaker og lytter mer enn noen gang før. Den forstår slikt jeg aldri har forstått. Den lytter der jeg tidligere bare hørte. Den oppdager der jeg tidligere bare så. Den gjør at jeg gråter ofte og blir sliten av mennesker og slipper ting i gulvet så det knuser. Men samtidig elsker mer og bor i følelser og nyter stillhet og kan reise i meg selv. Jeg vil kjøpe sko og spise kake og le til jeg gråter og gråte til jeg ler. Jeg vil klemme, elske, nyte, leve.

Livet er fint. Og hjernen er fin. I går glemte jeg det ofte. Men i dag husker jeg det.
Og det er fint.

Meg mot meg

Skogsbæryoghurt leser jeg. Tror jeg i alle fall. Men jeg blir usikker, så jeg ser på boksen en gang til. Det er da vitterlig skogsbæryoghurt jeg holder i hendene? Jo, det er det.
Jeg heller yoghurt oppi skålen min. Favoritskålen. Den jeg alltid spiser skogsbæryogurt fra. Den hvite med striper i sølv, den som er akkurat passe liten og som er kjøpt på et oppgjørssalg i en lagerbygning bak barnas turnhall. Den som var billig og fin og som vi eier åtte stykker av og som er den eneste jeg vil spise skogsbæryogurt fra. Med hjemmelaget müsli og friske bær. Men det lukter rart denne gangen. Ikke som det pleier. Jeg ser på den lille emballasjen og det er som om øynene mine ikke helt klarer å tolke hva det er den ser på. Men det er da skogsbæryoghurt? Det er da alltid skogsbæryoghurt?
Jeg kutter opp bær og heller oppi müsli.

Jeg ser på skålen min på kjøkkenbenken. Og jeg vet at noe er feil, men jeg vet ikke hva. Jeg klarer ikke skjønne hva. Jeg ser på emballasjen og på skålen og prøver å tenke så det knaker. Har jeg glemt noe? Nei. Müsli? Nei, det er müsli der. Og bær, jeg har husket bær. har jeg allerede spist yoghurt kanskje? Er det det? Nei. Nei. Jeg kan ikke ha rukket det. De andre har jo nettopp dratt.

Og så, helt stille, triller det en tåre. Og så en tåre til. Leppen dirrer litt og jeg blir sur for at jeg gråter igjen. Og så kommer det flere. Tåre på tåre. Jeg vet jo at det er noe. Og så roper jeg Åååh! skikkelig høyt og banker med hånden i kjøkkenbenken og er glad for at jeg er helt alene hjemme. Og så tørker jeg tårene med håndbaken og stirrer på skålen. Jeg skal finne ut hva det er! Jeg skal skjønne det selv. For det er ikke det at det er så himla viktig med den yoghurten, men det er så innmari, innmari nakent å ikke kunne stole på maskinen som styrer hjertet og livet og sjela. Maskinen som skal hjelpe meg gjennom dagene og som skal gjøre at jeg er meg og at den jeg som finnes nå skal takle livet og styre livet og leve livet. Men så står jeg her på kjøkkenet og vet at noe er feil, men klarer bare ikke skjønne hva det er.

Så ser jeg det.
Det er vaniljeyoghurt.
Jeg har tatt min datters laktosefri vaniljeyoghurt.
Det er det det er.
Og det som for de fleste kan virke som en detalj, noe alle kan finne på å gjøre en dag med dårlig tid og barn som hyler og en hjerne som fortsatt er på jobb selvom kroppen har kommet hjem, så er dette et eksempel på den daglige kampen mellom meg og meg.
Og så begynner jeg å le. Og så hikste. Og så le og hikste om hverandre.
Og jeg tørker bort enda flere tårer og jeg er så fornøyd med meg selv. For jeg føler meg helt latterlig dum, likevel så stor noen ganger. For der hjernen min var sliten og gjorde ting uten meg og der jeg kanskje kunne ha blitt sint for at hun gjorde sånt, så klarte jeg å ta henne igjen og fortelle at hun valgte feil. Og så kunne jeg løse det. Selv. JEG kunne løse det.

Og DET føles alltid godt.

Om å steke en shorts

– Gutten min, sa hun.
De stod i hallen, klare for å skifte. Rundt dem fløy voksne og barn om hverandre, håndballer spratt, en liten jente gråt etter å ha snublet, mens andre jublet og øvde på heiarop. En pappa ba datteren ikke klatre i nettet mens hun var keeper og en tante minnet nevøen på hvilket lag som var hans. Denne mammaen stod i kaoset og merket at det inni henne ble stille. Tankene frøs og det var som om alt annet i hallen forsvant. I verden fantes bare poden og henne selv. Og i hendene holdt hun shortsen hans og hun visste øyeblikkelig at dette kunne bli vanskelig for ham å svelge.
– Gutten min? Hør her… Dette kommer til å gå helt fint, ok? Vi finner ut av det. Men…
Han så på henne.
– Men… på vei hit, så tror jeg kanskje flasken din har lekket litt i bag`en. Det er ikke så ille, men shortsen din er blitt litt våt. Her. Kjenn her. Kan du kjenne det? Men hør her, jeg ordner det. Ok?
Han strakk frem hendene. Først kjente han bare forsiktig. Han strøk på shortsen med fingrene mens den fortsatt lå i hendene hennes, før han så tok shortsen selv. Han klemte på den. Kjente etter. Så løftet han den til ansiktet og la kinnet sitt inntil den våte flekken. Og så begynte han å skjelve litt, før han kastet shortsen i bakken, skrek sint og løp vekk. Mammaens hjerte sluttet å slå i et øyeblikk.

Hun samlet sammen tingene deres. En flaske og en lommebok og skiftet poden skulle ha på etter cup`en. En ytterjakke, litt lunsj, et par hansker, vinterskoene og en shorts som var våt. Og hun fortet seg etter ham. Han satt i en krok med tårer i kinnene og ansiktet i hendene og når hun nærmet seg skrek han at han ville hjem.

– Jeg vet du vil hjem, skatt. Jeg vet det. Men hør her… Hva med… Jeg vet at Oscar har med en ekstra shorts. Skal vi spørre om å få låne den kanskje?
– Nei.

Hun visste jo han ikke kunne låne. Hun visste også at han ikke kunne bruke en annen enn den han hadde planlagt å bruke. Hun visste at han hadde gledet seg til livets aller første håndballcup, samtidig som hun visste at nå som det ble endringer i det som skulle skje, så ble det overveldende. Og skummelt. Og folk gikk forbi dem og kanskje var det noen som himlet med øynene av dette barnet som skrek og skrålet fordi det ikke fikk det som det ville og de skulle bare visst, de menneskene. De skulle bare visst hvor modig han var som satt der og som syntes noe var så vanskelig som det han syntes, helt uten å rømme.

Han hikstet. Mammaen var rådvill.
– Jeg vil bare hjem!, ropte han.
Hun så på ham og så på lokalet. Hun så på hallen og garderoben og på alle de andre barna som også hadde gledet seg til dette, men som ikke ble stoppet av at noe uforutsett hendte.
– Jeg har en idè! Kom hit!
Hun hadde kommet på noe hun trodde kunne løse situasjonen og hun smilte til ham. Raskt pakket hun sammen tingene deres igjen, vintersko og jakker og lunsj og hansker og alt annet man kan trenge for tre timer i en hall og han tørker tårene og så nyskjerrig opp på moren sin og så tok han henne i hånden og ble med. De gikk inn i garderoben, pode og mamma, og hun trodde hun kunne redde det bristede hjertet. Hun så seg rundt. Men hun tok feil.
– Åh, skatt. Jeg tenkte… Åh. Jeg beklager, gutten min. Jeg trodde kanskje, jeg trodde de hadde en hårføner her. Og da kunne vi blåst på shortsen din. Sånn.
Hun blåste på shortsen hans med munnen. Leppen hans begynte å dirre igjen og øynene fyltes med tårer. Hun så at hjertet ble fortvilet og hjernen ble litt redd. Munnen hennes var ikke en hårføner og shortsen ble ikke tørr. Det var jo ikke sånn det skulle være! Han skulle kjøre hit og han skulle få på seg shortsen og få drakt med nummer av treneren og så skulle han spille kamp. Men shortsen var blitt våt og ingenting gikk bra. Han styrtet ut av garderoben igjen.

Mammaen sukket og tørket en egen tåre. Så samlet hun sammen tingene deres, en ytterjakke, litt lunsj, et par hansker, vinterskoene og en shorts som var våt, og så fulgte hun etter ham. De satt seg ved et bord ved kiosken, hun og han. De andre fra laget begynte å samle seg rundt treneren. Det var oppmøtetid før det som skulle være livets aller første håndballkamp. Men i kiosken satt de, en liten og en enda mindre. Ikke hadde de på shorts og ikke samlet de seg rundt treneren. Og han var trist, kamuflert som sint. Mens hun var usikker på hvordan hun best kunne være mamma.

– Vaffel. Nystekt vaffel!

Ordene kom fra kiosken. Hun snudde seg. Der stod en dame. Hun så ut som en mamma. Hun så god ut. Og snill ut. Moren så på poden. Og så på shortsen. Og så på damen i kiosken. Så tok hun shortsen i hendene og reiste seg for å gå bort.

– Hei, sa hun.
– Altså, dette kan jo kanskje høres litt rart ut, men… Ja, på vei hit ble shortsen hans våt. Her. Kjenn her. Og ja, det er litt vanskelig for ham…  Hun tittet bort på hjertet som satt ved bordet. Det er litt vanskelig for ham å ta på seg noe som er vått. Og det er litt vanskelig for ham å låne noen andres. Så jeg bare lurte på… Altså. Er det noen sjanse for at…
Hun fikk nesten ikke snakket ferdig.
Vi har en ovn!, sa kioskdamen. Kanskje vi kan steke den litt? 
Damen tok shortsen fra moren og snurret rundt som et lykkelig barn med en veldig god idè. Og før mammaen visste ordet av det klemte kioskdamen ut vann fra shortsen med tørkepapir og skrudde på ovnen bak i kiosken.
– Dette fikser vi!, ropte hun til gutten ved bordet. Han så opp fra bordplaten og pustet noen ganger. Og så begynte han å slappe av i musklene sine igjen. Så kom han bort til kiosken han også og plasserte seg trygt bak morens ben. Han ville se.
– Se her. Vi legger den bare på risten sånn. Og så skrur vi på ovnen. Og så lar vi døren stå litt oppe. Se her! Dette går jo supert. Vil du passe på den du, kanskje?
Han nikket raskt. Og så på mammaen sin og smilte. Dette var gøy!

15421032_10154694078810539_2296068099168785728_n

Så da stekte de shortsen hans. En fremmed dame, en pode og en mor.

Noen hjerter og kropper og hoder er mer følsomme enn andre. Noen tåler dårligere at flasken lekker i bilen og shortsen blir våt og noen vil heller reise hele veien hjem igjen enn å låne shorts av noen andre. Noen synes det er vanskeligere enn andre at ting ikke går helt som de har planlagt på forhånd. Da er det fint, synes jeg, at det finnes arrangører som ikke himler med øynene eller sier ekle ting som «det må man tåle», men som heller viser hjerte og forståelse og toleranse og som finner en komfyr og som tørker en liten shorts – akkurat tidsnok til første oppmøte. Og eieren av shortsen ble glad og i stedet for å reise hjem, fikk han spille sin aller første håndballkamp og denne kjempen i liten kropp, han som virker skjør, men som egentlig er sterk, han scora til og med lagets aller, aller første mål.

Ikke alle passer inn i den firkanten vi har laget til dem. Og heldigvis for det. Kjære du damen i Flinthallens kiosk, du som så disse triste, litt redde seks år gamle øynene og som visste akkurat hva du skulle gjøre – du er gull!

Måtte verden fylles med slike som deg.

 

Best i Tekst 2017

Jeg må skrive dette mens det fortsatt bobler i kroppen. Mens jeg fortsatt kan høre heiagjengen min et sted i bakhodet og mens jeg fortsatt kjenner ordene som traff skribenten i meg et sted langt bak det mykeste i hjertet. Ordene som løftet meg og som pakket seg rundt meg og som jeg håper jeg vil ta med meg inn i dette året og alle årene som skal komme. Jeg må skrive dette mens jeg fortsatt kan lukte blomstene jeg fikk og mens jeg fortsatt kjenner klemmene og kyssene og klappene på skulderen. Mens jeg fortsatt kan høre applausen fra publikum bak meg mens jeg tar steget opp på scenen for å få lov til å stå der, på Fornebu, i veldig godt selskap, som toppnominert. Som en av de tre aller beste. Med navnet til bloggen min på storskjerm og lys i øynene og røde kinn og rosa lepper og sommerfugler innerst i knærne. Med min Kan jeg ta ved? som en av årets aller fineste tekster.

img_0565

Jeg vant ikke. Torgeir vant. Og han fortjente det. Og jeg er fornøyd med at han vant. Men det var likevel helt latterlig deilig å få lov til å stå der på scenen og bli anerkjent for ordene mine. For setningene og måten jeg setter dem sammen på og hva de gjør med folk. Og mest av alt var det deilig å bli anerkjent for de sidene ved meg som først dukket opp da den meg jeg egentlig likte døde. Den meg jeg har sørget over og grått øynene røde for. Den meg som skjønte mer og klarte mer og som i alle fall klarte annet og som jeg har savnet så inderlig. Den meg som jeg trodde var den riktige meg. Den gode meg. Den meg jeg ikke kunne leve uten. Men delen av meg som døde har dyrket frem dette nye. Dette usikre og nakne og fortsatt så unge i verden. Denne skrivende, denne med ordene og følelsene og all frustrasjonen og behovet for å forklare det. Litt for verden, men aller mest for seg selv. For meg selv. Å skrive har lært meg så mye om meg jeg ikke visste og å skrive har tatt meg med på en reise jeg mistenker at heldigvis bare så vidt har begynt. Å skrive har lappet sammen hjerte mitt igjen. Det har smurt pyrisept på samvittigheten, det har endret meg og det har endret andre. Tenk det. Det har endret andre. Å skrive har i dag plassert meg på en scene på Fornebu der en juryleder har hvisket i øret mitt at det aldri har vært jevnere og hun synes jeg skriver helt fabelaktig. Og jeg har fått blomster og applaus og hederlig omtale.

img_0541
To av kveldens tre toppnominerte i kategorien «Beste blogginnlegg» tok turen fra lille Larvik. Og takket være Torgeir kunne også Larvik skilte med å få prisen hjem. Gratulerer så mye, Torgeir. Dette var vel fortjent!
img_0530
Bærebjelken min. Han som gjennom alt forteller meg at jeg er fin akkurat slik jeg er. Han som tåler aller hverdagene og butikkturene og frustrasjonen og de gangene jeg ikke husker hvordan jeg svarer «ja» eller «nei» eller «takk». Han som sier at jeg alltid kan ta ved og som ikke forteller meg at jeg nettopp har spurt om det for tredje dag på rad.

Og nå sitter jeg hjemme igjen. Jeg har tatt av nylonstrømpebuksen og de høye hælene og jeg har vasket bort sminken og satt håret i en ball. I stedet har jeg sokkene som mamma strikket i glade farger da jeg fortsatt var innlagt på sykehuset og jeg har en pysjbukse og en genser som er altfor stor og klokken er ni og det er håndball på tv`en og i en annen by er det Vixen Awards og jeg heier på Konatil og Pappahjerte, men kjenner at det er ingen steder jeg heller ville vært enn på nettopp Best i Tekst i sted og hjemme akkurat nå. Og i sted fikk jeg champagne av de som ville feire meg, mens nå drikker jeg kaffe av kruset jeg elsker. Og jeg er lykkelig og ydmyk og takknemlig og rørt. Og jeg kan ikke fatte hvordan jeg har fått æren av å oppleve i dag, men jeg takker Guder og skjebnen og dere som har nominert meg og lesere og juryen og mest av alt de som tåler meg i hverdagen. Og med meg har jeg en diplom, blomster og fine ord. Dette har vært stort!

img_0564
«Hva skjer når det kognitive begynner å svikte? Dette sterke blogginnlegget er et forbilledlig eksempel på hvordan man kan vise noe uten en påtrengende fortellerstemme (show, don`t tell). Teksten blir enda sterkere fordi den er så enkel og stillferdig. Setningene varierer i lengde, med en rytme som understøtter budskapet. Juryen takker for en nydelig leseropplevelse»

 

… Og dette er nye-Line. Kanskje hun viser seg å bli ganske digg å leve med, tross alt?