Best i Tekst 2017

Jeg må skrive dette mens det fortsatt bobler i kroppen. Mens jeg fortsatt kan høre heiagjengen min et sted i bakhodet og mens jeg fortsatt kjenner ordene som traff skribenten i meg et sted langt bak det mykeste i hjertet. Ordene som løftet meg og som pakket seg rundt meg og som jeg håper jeg vil ta med meg inn i dette året og alle årene som skal komme. Jeg må skrive dette mens jeg fortsatt kan lukte blomstene jeg fikk og mens jeg fortsatt kjenner klemmene og kyssene og klappene på skulderen. Mens jeg fortsatt kan høre applausen fra publikum bak meg mens jeg tar steget opp på scenen for å få lov til å stå der, på Fornebu, i veldig godt selskap, som toppnominert. Som en av de tre aller beste. Med navnet til bloggen min på storskjerm og lys i øynene og røde kinn og rosa lepper og sommerfugler innerst i knærne. Med min Kan jeg ta ved? som en av årets aller fineste tekster.

img_0565

Jeg vant ikke. Torgeir vant. Og han fortjente det. Og jeg er fornøyd med at han vant. Men det var likevel helt latterlig deilig å få lov til å stå der på scenen og bli anerkjent for ordene mine. For setningene og måten jeg setter dem sammen på og hva de gjør med folk. Og mest av alt var det deilig å bli anerkjent for de sidene ved meg som først dukket opp da den meg jeg egentlig likte døde. Den meg jeg har sørget over og grått øynene røde for. Den meg som skjønte mer og klarte mer og som i alle fall klarte annet og som jeg har savnet så inderlig. Den meg som jeg trodde var den riktige meg. Den gode meg. Den meg jeg ikke kunne leve uten. Men delen av meg som døde har dyrket frem dette nye. Dette usikre og nakne og fortsatt så unge i verden. Denne skrivende, denne med ordene og følelsene og all frustrasjonen og behovet for å forklare det. Litt for verden, men aller mest for seg selv. For meg selv. Å skrive har lært meg så mye om meg jeg ikke visste og å skrive har tatt meg med på en reise jeg mistenker at heldigvis bare så vidt har begynt. Å skrive har lappet sammen hjerte mitt igjen. Det har smurt pyrisept på samvittigheten, det har endret meg og det har endret andre. Tenk det. Det har endret andre. Å skrive har i dag plassert meg på en scene på Fornebu der en juryleder har hvisket i øret mitt at det aldri har vært jevnere og hun synes jeg skriver helt fabelaktig. Og jeg har fått blomster og applaus og hederlig omtale.

img_0541
To av kveldens tre toppnominerte i kategorien «Beste blogginnlegg» tok turen fra lille Larvik. Og takket være Torgeir kunne også Larvik skilte med å få prisen hjem. Gratulerer så mye, Torgeir. Dette var vel fortjent!
img_0530
Bærebjelken min. Han som gjennom alt forteller meg at jeg er fin akkurat slik jeg er. Han som tåler aller hverdagene og butikkturene og frustrasjonen og de gangene jeg ikke husker hvordan jeg svarer «ja» eller «nei» eller «takk». Han som sier at jeg alltid kan ta ved og som ikke forteller meg at jeg nettopp har spurt om det for tredje dag på rad.

Og nå sitter jeg hjemme igjen. Jeg har tatt av nylonstrømpebuksen og de høye hælene og jeg har vasket bort sminken og satt håret i en ball. I stedet har jeg sokkene som mamma strikket i glade farger da jeg fortsatt var innlagt på sykehuset og jeg har en pysjbukse og en genser som er altfor stor og klokken er ni og det er håndball på tv`en og i en annen by er det Vixen Awards og jeg heier på Konatil og Pappahjerte, men kjenner at det er ingen steder jeg heller ville vært enn på nettopp Best i Tekst i sted og hjemme akkurat nå. Og i sted fikk jeg champagne av de som ville feire meg, mens nå drikker jeg kaffe av kruset jeg elsker. Og jeg er lykkelig og ydmyk og takknemlig og rørt. Og jeg kan ikke fatte hvordan jeg har fått æren av å oppleve i dag, men jeg takker Guder og skjebnen og dere som har nominert meg og lesere og juryen og mest av alt de som tåler meg i hverdagen. Og med meg har jeg en diplom, blomster og fine ord. Dette har vært stort!

img_0564
«Hva skjer når det kognitive begynner å svikte? Dette sterke blogginnlegget er et forbilledlig eksempel på hvordan man kan vise noe uten en påtrengende fortellerstemme (show, don`t tell). Teksten blir enda sterkere fordi den er så enkel og stillferdig. Setningene varierer i lengde, med en rytme som understøtter budskapet. Juryen takker for en nydelig leseropplevelse»

 

… Og dette er nye-Line. Kanskje hun viser seg å bli ganske digg å leve med, tross alt?

 

Om det gjeveste

Å legge hjertet sitt på bordet og brette sjelen ut for verden er som en tohodet drage. En del av meg elsker det. En annen del synes det er grusomt. Og i perioder må jeg legge til side hele bloggen, bare for å la universet rase fra seg og så ta den frem igjen når angsten har sluttet å bite meg i hjertet. Men andre dager svever jeg over stuegulvet til lyden av Cliffs of Dover i bakgrunnen og ordene til en leser trykket inn i brystet. Jeg forstår nå, er det en som skriver. Du setter ord på det jeg synes er vanskelig, sier en annen. Jeg kan endelig puste med magen. Tusen takk. Eller denne; Jeg er gift med en slagrammet. Du har hjulpet oss å kommunisere igjen. Tenk det. Tenk det! Da er det så inderlig verdt en og annen kjip kommentar fra en og annen grå PC-mus et eller annet sted i verden som verken kan nyte Cliffs of Dover, god kommunikasjon eller å puste med magen. Av alt jeg som Forfatterfrue kan oppnå, så er nettopp de kommentarene det aller gjeveste. Helt sant.

MEN, når det er sagt, så finnes det noe annet som også er ganske gjevt. Nemlig dette.

skjermbilde-2017-01-10-kl-21-29-24

Jeg vet ikke om du husker da jeg fikk vite at jeg i det hele tatt var nominert? Jeg følte meg bedre, den dagen. Jeg ble gladere. Jeg sa mer ja til barna og jeg kysset litt lenger på han som er fin. Jeg brukte litt bedre tid på middagen og det var hyggelig å brette sammen alle klærne som var ferdig vasket og tørket. Jeg danset litt mens jeg gjorde det. Jeg tenkte ikke på det jeg ikke fikk til eller hvor sårt et sår i hodet kunne være. Jeg tenkte ikke på det jeg hadde glemt eller på at pusten stoppet ved brystet i stedet for å reise helt ned til magen. Jeg tenkte ikke på det vanskelige eller dumme eller alt jeg synes er flaut. Noen der ute syntes nemlig teksten min var god nok og det gjorde meg rørt. Men at min tekst, min kjære Kan jeg ta ved?skulle bli en av tre helt på toppen, det hadde jeg ikke trodd. Ikke i konkurranse med finfine bloggere som Pappahjerte og elskede Thea Steen og Side2 sin Martine Halvorsen. Men så feil kan man ta.

Hei. Det er Sindre fra Best i Tekst som ringer. Har du sett på nettet i dag?
Jeg lurte på om jeg skulle si nei, bare for å gi ham gleden av å fortelle meg det, men å lyve er ikke min sterke side, så jeg svarte som sant var;
Ja.
Jeg klarte ikke å holde igjen fnisingen.
Ja, da vet du det jo, da! Gratulerer. Prisutdelingen er torsdag 19. januar. Velkommen!

Min tekst er altså en av de tre aller beste blogginnleggene skrevet i hele 2016, mener juryen. Sammen med innlegget der Torgeir Skancke deler med verden ti fordeler ved å ha hatt testikkelkreft og Bård Fiksdal forteller oss om døden på Grünerløkka. Tre helt forskjellige tekster skrevet på tre vidt forskjellige blogger skal på torsdag om en uke dele én scene og kjempe om tittelen «Best i Tekst, årets beste blogginnlegg»

Og sånt kan man like. Ikke fordi jeg tror jeg vinner, for jeg vet hvem jeg tror at vinner og det er ikke meg, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at jeg føler mestring og glede og at jeg er god nok. At det er noe jeg gjør på en måte som andre liker godt. At jeg, med mine runder albuer og perioder vekk fra skjermen og alskens skrubbsår på både hjerne, sjel og sinn likevel kan bane meg en forsiktig sti opp og frem blant de som har gjort dette mye lengre enn meg. Jeg er toppnominert(!) til en pris der teksten er viktig. Der ordene og setningene og hvordan de er satt sammen er viktig. Der det litterære er viktig. Og det med en tekst der jeg deler det mest sårbare og nakne ved meg selv. Der jeg forteller dere der ute at en tilsynelatende oppegående og frisk dame i slutten av tyveårene oppfører seg dement og barnslig og skremt. Og hva gjør dere? Dere pakker dere rundt meg og gjør plattformen min trygg.

Dette er gjevt. Virkelig gjevt.
Men ikke så gjevt som Du har hjulpet oss å kommunisere igjen.

Tusen, tusen takk.

Om å kræsje litt og litt

Man kan styrte og knuse i tusen biter helt plutselig. Etter at man har presset seg og presset seg videre, selv etter at kroppen forsiktig har hvisket stopp. Men man har ikke stoppet og så har man styrtet og så har hele du blitt ødelagt på en gang.

Eller så kan man kræsje litt og litt. Man kan gå inn i desember med litt mindre kapasitet i hjernen enn vanlig og så kan man kjenne at for hver uke som går så mister man enda mer. Men det er desember og det går fint. Og man tenker på en gave her og en kake der og man gleder seg til selskap og lukten av jul og granbar i sokken og man holder nesetippen over vann og selv om man kjenner at man kanskje drukner snart, så får man fortsatt luft og så går det bra. Og så kanskje man sier til den man elsker at jeg er litt på kanten av hva jeg klarer nå og så stryker han på en og så slukkes forsiktig et lite senter i hjernen, sånn at kroppen kan bruke den kapasiteten som finnes på viktigere ting. Som å holde i gang en samtale eller huske at man må på butikken.

Og sånn gikk det. Dag etter dag. Uke etter uke. Selskaper og lyst til å være med og tradisjoner og bakst. Et senter etter et annet ble slukket i hjernen for å ha kapasitet nok til de sentrene kroppen prioriterte. De sentrene som kunne lukte julen og klemme familie og nyte granbar i sokken. Samtidig som jeg smurte meg frokost, for så å kaste den, for så å lete etter den igjen ganske lenge etterpå. Samtidig som jeg ikke visste om det var ferie eller hverdag. Samtidig som jeg hadde glemt hvordan helt vanlige ord skulle staves eller at Forfatterfrue eksisterte. Det er sant. Jeg hadde glemt at jeg hadde en blogg.

Derfor blir jeg aldri bloggdronning, dere. For innimellom, eller ganske ofte, må jeg prioritere å være menneske eller mamma eller kjæreste. Andre ganger kan jeg skrive noe om følelser og nyslått gress og snø på tungen hver dag, mange dager på rad. Og da klatrer jeg på listen og legger meg stabilt et sted jeg vil være. Men så glemmer hjernen min at jeg egentlig skriver, for jeg må huske lekser med et barn. Og da synker jeg igjen. Men det gjør ingenting, for av alt det viktige er de jeg bor med det aller viktigste.

Og så setter jeg stor pris på dere som er tålmodige og som venter og som leser når noe først kommer og som innimellom innlegg og pauser sier fine ting og som klemmer og som er der når jeg kommer tilbake. Og det fine når man bare kræsjer litt etter litt er at man aldri blir helt ødelagt, men man kan repareres litt etter litt. Og det er det jeg driver med nå. Jeg hviler hjernen. Hver dag. Jeg snakker lite. Jeg gjør lite. Jeg tenker lite og ser lite. Og lar hjernen få plastre seg selv sammen igjen. Og for hver uke som går tennes lyset i et av sentrene mine igjen og plutselig en dag skjønner jeg noe som en periode ble vanskeligere enn vanlig. Og selv om hjernen min aldri blir helt slik den var, så vet jeg at med hvile og dager som passer for nettopp meg, så fungerer den likevel så godt som den kan.

Godt nok til at skikkelig fine ting skjer i alle fall;) Stay tuned.

Om å bli mor

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Jeg stod i vinduet på Tønsberg sykehus, forsiktig gjemt bak lette gardiner som luktet vaskemiddel og glede. I et annet rom kan de ha luktet vaskemiddel og sorg eller vaskemiddel og noe usikkert, men hos meg luktet de vaskemiddel og glede. Og jeg husker at det snødde lett på utsiden. Store flak som lyste opp januarmørket der de falt sakte ned mot bakken som ventet. Og solen lå fortsatt under horisonten, men natt var blitt til grytidlig dag og bare sykepleierene og morgenfuglene og jeg var våkne.

I en kurv ved siden av meg lå hun. Hun var fortsatt ny. Og skjør. Men sterk. Jeg visste enda ikke hvor sterk, men jeg visste hun var sterk. Jeg hadde visst det lenge allerede.

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Pusten min dugget mot ruten der jeg stod i fjerde etasje, høyt over byen jeg var så glad i, og skuet utover dagen som sakte var i emning. En mann langt der nede, med stresskoffert og frakk og en viktig jobb, praiet en taxi og tre sykepleiere gikk fra jobb, med kaffe i hånden og kanskje et barn sovende hjemme. En katt lusket over helikopterplassen på andre siden av gaten og i huset ovenfor ble et lys slått på. Kanskje skulle noen lage matpakke eller vekke en hun elsket. En ung gutt syklet ned sykehusbakken, med frostrøyk rundt ansiktet og fremtiden foran seg. Og jeg stod i dette vinduet og jeg tenkte; så rart. 

Så rart at verden bare kan våkne og gå videre slik. Så rart at dagen bare kan fortsette som en helt vanlig dag, når den egentlig er alt annet enn det. Så rart at de kan våkne denne mandagen, disse menneskene der ute, tilsynelatende uvitende om at det skjedde i natt. Så rart at ikke verden står stille eller at solen lager himmelen vakrere enn vanlig. Så rart at ikke stjernen danser eller at mannen der nede vinker eller at fuglene står opp tidlig bare for oss. Så rart at disse menneskene kan bry seg om stresskofferter og kaffe og morgenritualer da det finnes noe så innmari mye viktigere å bry seg om i dag. Så rart. Verden er jo blitt et finere sted.

Vet de det ikke? At i dag er hun født. Thea, min tøffe Thea. I dag er hun født. Og jeg er blitt mor. Så rart.

741122_10151392013505539_1641916550_o
Vakreste. Gratulerer med 11 år på kloden. Du er fabelaktig. Jeg elsker deg.

 

Om å være 9 år og fremtiden

Jeg husker det godt. Det er et helt år siden nå. Er helt år siden en av de som fortsatt er barn her hjemme tegnet og sa ting om å ha store hjerter og medfølelse og empati. Noe de voksne hadde glemt, men som hun husket. Som hun visste at var det rette. Selvom hun så noe annet på nyhetene. Leste noe annet på avisforsidene. Hørte noe annet rundt middagsbordene rundt omkring.  Noe som fortsatt er aktuelt.

«Mamma?»  Hun tok pause fra tegningen og så opp.
«Jeg er glad for at alle vil hjelpe de i Paris.
Men det er liksom… Det er liksom som om Europa er blitt til et stort land. Og at sånt ikke skjer så ofte her. Så når det skjer så blir vi redde og hjelper hverandre.»

Hun snakket om terroren i Paris. Hun snakket om støtten vi alle viste de som var redde i Frankrike. De som var såret eller hadde mistet noen de elsket eller som ikke lenger turte å gå ut, for tenk om det skjedde igjen. Hun snakket om oppleveler som er skjellsettende og grusomme og traumatiske, ikke bare for franskmenn, men for alle som opplever slikt. Noen oftere enn andre.

Jeg husker hun ble stille litt, før hun fortsatte;

«Og det er bra, det! At vi vil hjelpe de i Paris, altså. Men vet du hva, mamma? De som bor lenger bort, de blir også redde. Man blir liksom ikke tøffere om det kommer mange bomber i stedet for bare en eller to. Og i Syria, der har krigen vart i fem år allerede. Det er så lenge som den en gang varte her, da oldemor og oldemann var små og de var redde og de andre landene hjalp oss. Og den er ikke akkurat på vei til å bli ferdig i Syria enda, er den vel?»

Hun så sint ut. Denne vesle jenta ved kjøkkenbordet. Med maten sin ved siden av seg og med tegningen sin og med leksene og familien og det trygge huset sitt. Hun med alle lekene og de varme klærne og venninnene og turningen hver tirsdag. Hun så sint ut.

«Så jeg skjønner at de kommer hit, jeg, mamma. Jeg skjønner det. Du vil ikke dø. Jeg vil i alle fall ikke dø. Men det vil ikke de heller. De er bare livredde. Skjønner du det, mamma?»

Så resignerte hun. Og sukket.

«Så alle bør få seg en muslimsk venn. Så kan alle få se hvor snille de er. Jeg kjenner noen som erter andre. Og de er slettes ikke muslimer. De ligner på meg. Og så kan muslimene få snakke om følelsene sine. For det tror jeg de kan trenge…»

Hun var ni år. Og hun er fremtiden.

 

Om batterikapasitet

Det er mye som kan skje i et menneskes liv som endrer hele måten en ser på seg selv. Måten en ser på livet, på dagene som kommer, på hva en mestrer og på hva som med ett er blitt vanskeligere. Det kan være samlivsbrudd eller tapet av noen man elsker, det kan være økonomiske vanskeligheter, det kan være en utfordrende jobbsituasjon eller erting på skolen, det kan være psykisk sykdom eller fysisk sykdom. Eller tusen andre ting. Og kanskje er det fint at man på forhånd ikke vet hva man har i vente. Hadde jeg visst da jeg var barn hvilke utrolige reiser jeg skulle gjennom ville jeg nok ikke hatt pågangsmotet til å fortsette. Hadde jeg som barn visst hvor vondt det kan gjøre å ha vondt, hvor sterkt et savn kan sette seg i kroppen eller hvor skummelt det skumle klarer å bli, så ville det vært vanskelig å tørre. Men jeg hadde heller ikke fått erfare hvor deilig det deilige kan bli. Hva mestringsfølelse gjør med sjela eller hvor latterlig befriende det er å klare slikt folk sier ikke går. Jeg hadde ikke sett på livet med øyne som en gang var redd for å dø. Jeg hadde heller ikke fått dra på Jan Schwenckes foredrag på Kysthospitalet, mannen bak www.hodethalter.no, og lært hva som skjer når man tar det røde bort fra batteriet sitt.

Jan selv hadde slag i 2009. De andre i gruppen vår har også hatt enten slag eller blødning. Jeg har ikke hatt noen av delene. Men jeg har hatt en betennelse i hjernen. En som har infisert hele. Ikke et punkt her eller noen celler der. Men hele. Så hele hjernen er litt preget av hva som skjedde den høsten i 2011. Hele hjernen har fått noen skrubbsår og ingenting virker helt sånn det gjorde før. Og alt måtte læres en gang til. Hva man kan og ikke kan, hvilke skritt man klarer og hva som blir for lang. Hva er viktig og hva er det man ikke egentlig har kapasitet til lenger? Hva er vil-ting og hva er må-ting og hvor skal man lete for å finne balansen?

Om du har hatt hjerneslag eller encefalitt, om du har kjærlighetssorg eller angst eller kreft; innimellom går man gjennom perioder i livet der kapasiteten er begrenset. Heldigvis blir det bra igjen for det fleste. For noen blir tilstanden varig. Men uavhengig om det finnes håp om bedring eller ikke, så kan det være lurt å sortere litt.

Dette er bilder av menneskers kapasitet, dog i overført betydning. Bildet til venstre var slik jeg en gang var. Jeg fikk til mye. Jeg hadde mange baller i luften, jeg var engasjert og sosial og strakk meg langt for andre. Jeg hadde stadig fullt batteri og de gangene det ble tappet tok det kort tid å lade det opp igjen. Bildet til høyre er meg allerede dagen etter at betennelsen våknet i hjernen. Mesteparten var blitt borte. Over halvparten av alt jeg kunne var borte. Engasjementet og alle ballene i luften og ønsket om å gjøre noe mer, noe viktig. Og det kunne ikke lenger bare lades igjen. Seksti prosent får jeg ikke tilbake. De førti som er der krever dagesvis med hvile for å fungere når jeg trenger det. Og frem til nå har jeg brukt en del av det på å forsiktig bevege meg over til det røde. Jeg har stadig forsøkt. Og jeg har stadig feilet. Jeg har prøvd å være sosial eller henge med i svingene. Jeg har prøvd å jobbe og studere, passe unger og vaske hus. Jeg har prøvd. Men mine førti prosent har blitt brukt opp på slikt som ikke går. Og innimellom har sånt vært tungt å svelge.

Det hender ofte at hjernen blir trøtt og da glemmer jeg mer. Det er da jeg ikke vet om jeg kan ta ved eller forstår hvordan jeg skal handle i butikken. Det er da jeg gråter mest. Det er da jeg blir sint på de som ikke fortjener det fordi jeg blir sint på meg selv. Fordi jeg ikke forstår meg selv. Det er da jeg aldri ringer eller svarer på meldinger eller mail, for sammen med hjernen forsvinner også armene og bena og tankene. Det er da jeg skjever og slipper ting i gulvet og knuser det, uten å mene det. Det er da jeg kan vugge frem og tilbake uten å forstå hva noen sier og uten evne til å si noe tilbake. Men det blir bedre igjen, bare jeg venter. Bare jeg lar det gå over, uten inntrykk og lyder og rot og biler som kjører forbi eller middager som skal lages eller to mennesker som snakker samtidig. Bare jeg lar hjernen få hvil. Men så blir jeg frustrert, for før så kunne jeg det ene eller så klarte jeg det andre eller så mestret jeg ting jeg ikke mestrer nå.

Det er bare det, har jeg innsett med tiden, at det kan snus. At nå mestrer jeg slikt jeg ikke mestrer før. Livet tar og livet gir. Livet har gitt meg muligheten til å virkelig finne ut hva jeg trenger for å leve så godt som mulig i de rammene jeg har. Og de aller fleste får ikke den muligheten. De aller fleste får et liv der de strever etter å gjøre alt samfunnet vil de skal. Jeg blir tvunget til å gjøre motsatt. Jeg blir tvunget til å overse hva en bør og skal, men kjenne dypt inne i hjertet og sjelen og kroppen, hva er det jeg trenger for å fungere de timene barna er hjemme? Hva er det jeg trenger for å følge opp fritids og lekser og for å komme meg gjennom helger? Jeg trenger hvile. Jeg trenger færre sanseinntrykk. Jeg trenger færre krav. Jeg trenger å gjøre alt i mitt eget tempo og jeg trenger å synes det er greit at det tar lang tid.

Og vet du hva som har skjedd? Det rød feltet blir sakte, men sikkert, borte fra batteriet mitt. For etter åresvis med læring og erfaring, med prøving og feiling har jeg kommet dit at å bruke energi på det jeg ikke kan føles bortkastet. Mine førti prosent må brukes anderledes.

Og når man tar det røde bort, ser du hva man får?

 
Det blir lite, men det blir fullt. Og det har ikke den tunge, røde fortiden hengende over seg. Den har en blank fremtid med hvite ark og med muligheten til å disponere det som fortsatt finnes godt. Der kapasiteten brukes på det som er viktig. På å le med barna, følge opp skolen og ta vare på han man skal leve livet med. På å prøve å skrive en bok, for det er fortsatt en drøm. På kakao i vindukarmen og gamle filmer og å være sammen, men også alene. På å ligge på ryggen og lytte til musikk og puste med magen og la setninger og ord og formuleringer danse et sted på innsiden. Og man vet at de som er ekte forstår og de som ikke forstår ikke er ekte.

Tusen takk til Jan Schwencke for å ha funnet disse enkle, overførbare bildene til det som egentlig foregår i et hode med sår. Takk for at vi får bruke bildene til å selv formidle det som skjer. Og takk for at du bruker av dine førti prosent på å forklare slikt som dette til sånne som oss. Du er viktig.

Heia deg.
Og heia meg som har lært.
Heia oss.

Om en kalender før jul

Jeg har alltid ønsket at barna mine skulle få noe av det andre unger også fikk. Ikke det dyreste og det nyeste, men noe. Noe å vise frem, noe å fortelle om. En ferie kanskje eller en bursdagsgave eller en kalender før jul. Til tross for at jeg både var alene og at vi levde under fattigdomsgrensen alle tre. For ofte var det slik at jeg gråt om kvelden hvis en ble invitert i bursdag. Enda verre var det om begge ble invitert den samme måneden. Og det skjedde jo nesten hver eneste måned. Dessverre. Og heldigvis! Men jeg hadde allerede brukt det vi hadde på mat. På First Price brød og middager. Og hundrelappen til gave ble delt i to og vi måtte finne noe på salg og ofte, eller kanskje hver gang, gikk det bra. Og jeg tror aldri ungene fikk med seg at det var slik. At vi var fattige. At jeg gråt. For jeg fant klær og leker brukt og vi dro på loppis og ei donerte en kurv med gaver til oss, sånn at vi kunne hente derfra når invitasjonene dukket opp i postkassen vår og ei annen tok oss med til Valdres en sommer og vi spiste markjordbær og lekte i hagen og brukte tid med hverandre. Og ikke kunne jeg jobbe mer, for å prøve å øke inntekten. Ikke kunne jeg jobbe i det hele tatt. For skrubbsårene på hjernen gjorde vondt og de skapte et liv der å jobbe ikke gikk. Der selv vanlige hverdager ofte ikke gikk. Men desember nærmet seg likevel. Og andre unger fikk adventskalender. Noen fikk med sjokolade og noen fikk med gaver og samtidig som jeg stadig fortalte mine at man ikke må sammenligne seg med alle andre, så gjør man det likevel. Så mine fikk de også. De fikk en ventetidskalender. En med opplevelser. Med pepperkakebaking og bestemorbesøk. En dag med snøballkrig i hagen, en dag med kakao i provisorisk telt i stua og film på tv`en. En dag med serinakaker og en dag der lappefeen, hun som hver dag hang opp nye lapper over kjøkkenbordet vårt, faktisk ikke kom før etter leggetiden, så ventetiden ble lang og overraskelsen ekstra når hun til slutt endelig dukket opp. Og kan du gjette hva hun ba oss om? Hun sa vi skulle ta på pysj og pynte juletreet, selvom det egentlig var blitt natten. Kan du forestille deg et barn få den beskjeden? Vel. Det ble tatt godt i mot. Og det var melkrig og overnatting hos Moffa og latter og kaos. Innimellom pakket vi inn julegaver eller lagde lys og kopper til besteforeldre og innimellom gjorde vi ting vi skulle ha gjort uansett, som å pynte pepperkakehuset eller plukke ut treet vi ønsket oss hjem, men så ble det bedre fordi det aller først stod på en lapp. Innimellom malte storesøster lillebror i ansiktet med melis, en dag lærte vi nye ting, som hovedstader og hvordan si hei på forskjellige språk. En annen dag stod det viktige ting, som Du er en god venn eller Du er morsom når du lager prompelyder. Innimellom slo det virkelig ann, andre dager skjønte de ikke helt greia. Men likevel blir det aldri feil. Det blir aldri feil å gjøre noe for barna fordi du bryr deg. Fordi det er viktig for deg å vise nettopp det. Fordi du vil. Ikke fordi du må. Ikke fordi ungene sutrer seg til det eller samfunnet tvinger deg. Men fordi du ønsker at han eller hun eller de skal få dele noe annet enn nabogutten som får kalender til hundrevis av kroner. Lag en lappefekalender. Og la barna dele fine ting. Som tirsdagen de fikk kaste mel på mammaen. Eller søndagen med bål og marsmellows i hagen. Eller dager med lapper som jeg har det fint sammen med deg. Sånne lapper de egentlig ikke bryr seg så mye om. Og på skolen spør kanskje de andre Hva fikk du i dag? Og barnet må svare En lapp der mamma skrev at jeg betyr noe. Og kanskje himler de med øynene hele gjengen, barnet mitt inkludert. Men likevel sitter det der, i underbevisstheten, gjennom hele dagen. Mamma synes jeg er viktig. Og da er det en fin gave likevel, synes jeg.

Jeg sier ikke at gavekalendere er feil. Og jeg vet at i fjor, da jeg hadde mer å rutte med enn tidligere år, ble det gaver på mine unger også. Det ble nye blyanter og en strømpebukse hun trengte og hansker til han, de jeg hadde måttet kjøpe uansett. Og det ble mye fornuftig og innimellom litt godteri. Og ungene likte det og jeg tenker at det var helt ok. Men jeg savnet likevel den genuine gleden ved lappekalenderen. Den løse latteren, spenningen rundt hva dagen ville bringe, de korte tekstene til henne, tegningene til han, stundene rundt bordet eller i stuen eller ute blant folk, der vi gjorde ting vi ellers ikke gjør, men nå hadde vi tid og lyst og det var fint. Det var fint. Og følelsen av det fine la seg forsiktig rundt oss og over stedet vi bodde og ungene mine og jeg fikk dele noe som ikke var alle forunt. Og det var vakkert. Og det kan ikke kjøpes.

Heia tid med de man elsker. Og at alt ikke må bli dyrt

For se her. Dette er noen få av mange rare, deilige øyeblikk som ble bra. Noen korte snutter. Og jeg skjønner at å vaske opp barnet ikke funger hos alle. Ser neppe en elleve, tolv, trettenåring sitte i vasken hos mor, med pysj pg forklet og latterkrampe. Men en på tre eller fire likte det godt. Og hver dag var ikke sånn hele tiden. Men som regel ble litt av dagen sånn. Fordi vi gjorde det sammen. Og fordi vi tøyset litt. Og fordi livet er mer gøy enn det er noe annet.

(Og det nei`et her er ikke så strengt som det høres ut, altså)


Så nyt tiden som kommer snart. Hver sammen med folk du liker. Ha det gøy. Så blir det meste litt bedre.

Om å falle litt bakpå

Det er ikke så mye som skal til. Det kan være så lite som noe uplanlagt eller en formiddag uten de faste rutinene og så er jeg ute av det. Rett og slett. Og da kan jeg ønske alt jeg bare makter, men jeg vil likevel ikke klare å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg kan gråte og kjempe og prøve, men vite det er forgjeves. For uten de faste rutinene så henger ikke hjernen med og da tar det tid å komme tilbake til der jeg var. Som da planen var å bruke formiddagen på å skrive en tekst eller flere. Eller skrive en rapport eller svare på en melding eller ringe ei jeg liker. Men så har noe skjedd og så har man falt ut av rutinen og så går det ikke. Og man kan tenke at å ringe ikke burde være så vanskelig. Eller skrive en melding. Eller en tekst som er min og bare min. Men det er det, skjønner du. Og så tar det tid å finne frem igjen. Det tar kapasitet og energi og det er vanskelig. Men samtidig har jeg lært. For det har gått mange år nå og jeg har lært litt nytt i hvert av dem. Så det går bra, for nå vet jeg at det kommer tilbake. Jeg klarer å hente meg inn igjen. Jeg må bare slutte å prøve og så må jeg puste med magen og lytte på musikk og slappe av i sjela igjen. Jeg må si til hodet at det er greit å vente og at om litt så henter jeg meg inn igjen. Og sånn har det vært nå. Hodet har ikke vært klart. Så tekstene har ikke kommet. Og rapporten har ikke kommet. Og jeg har ikke ringt eller sendt melding eller forholdt meg til noe på utsiden. Tekstene har bodd på innsiden av meg, men kapasiteten takket nei til noe mer enn å gå sakte hjemme, rydde litt innimellom og smile til de som eier hjertet mitt, de som bor her. Det har vært en skummel mandag vi har feiret, det har vært den vakreste høsten og det har vært tidlig vinter. Det har vært de første flakene på tungen og snøhule og kakao inne og nye brukte skisko. Det har vært et ødelagt ungpikehjerte som aldri skulle elske igjen, men som med litt marsmellows innabords kanskje kunne prøve senere. Hvis hun fikk lyst. Det har vært et bestemorfang, en ryddig kjeller og en minsten som føler seg stor. Skrubbsårene har blødd litt og andre ting har krevd oppmerksomheten min. Og å gi mer enn litt oppmerksomhet av gangen, det kan jeg ikke lenger. Men det er greit. Det har vært fine ting. Og da får drømmen om å bli en fast skrivende blogger vente litt til. Kanskje evig. For i morgen skal jeg på Kysthospitalet igjen og siden sist har jeg bestått teorien. Og selvom jeg ikke alltid klarer alt, så klarer jeg innimellom helt latterlig mye. Og selvom ikke det er viktige ting, som jobb og møter og plansjer og slikt, så er det viktigviktige ting. Som å se noen som trenger det, kysse lenge eller å nå små mål. Sånt som den dagen man dør helt på ekte faktisk betyr noe.

Livet. Du er digg. Jeg elsker deg igjen.

Hus blir hjem

Vet du hva jeg elsker? Virkelig elsker? Jeg elsker låse meg inn i huset mitt og se skoene som slenger i gangen. Jeg elsker å se en matboks fra i går og en jakke ved siden av kleshengeren og jeg elsker å se hvordan de små i dette huset er så innmari opptatt med alt annet enn å passe på at yttertøy og sekker og støvler er på rekke, slik jeg liker at det er. Jeg elsker å gå inn i stuen min og se blomstene fra han jeg elsker. Han jeg er gift med. Han som stadig gir meg blomster og som sjeldent tørr å kjøpe annet enn roser, men som denne gangen kjøpte blomstenes svane. Noen lange, nydelige stilker, med rotete, rosa blomster på toppen. Vakre, er de! Jeg elsker å se bordet som er laget spesielt til oss. Det er smalt, fordi jeg ville ha det sånn. Og det er langt fordi vi er mange. Og fordi å sitte sammen er fint. Jeg elsker oliventreet i karnappvinduet, det vi kjøpe en dag jeg var trist og som gjorde meg glad igjen på en måte bare oliventrær kan. Og jeg elsker de små kassene på veggen. De som er fylt med minner fra gamledager og noe fra moren hans og glassflasken fra Tønsberg Bryggeri. Der er det første bildet jeg printet ut av oss og under står det til evigheten og ved siden av står bordkortbøkene fra bryllupet. De vi enda ikke har lest, men som vi gleder oss veldig til å lese. Jeg elsker måten lyset treffer saueskinnsfellene våre på, akkurat etter at de andre har reist på skole og jobb og hunden og jeg er alene hjemme og alt vi trenger å gjøre er å se på saueskinnsfeller som bader i lys og holde oss friske. Det er bare jeg som elsker dem, saueskinnsfellene altså, men til gjengjeld elsker jeg dem nok for oss alle. Jeg elsker lukten av kjøkkenet og lyden av andre etasje og hvordan tapetet føles mot fingrene. Og jeg elsker kirkebenken jeg kjøpte for 300,- mens jeg satt i en konfirmasjon og hvordan den hører til her og bare her. Jeg elsker at vi bor rett ved en lyktestolpe slik at jeg alltid kan se om det snør og jeg elsker peisen og barnerommene og de lune fargene vi har valgt og jeg elsker at det synes at vi bor her og lever her, hele gjengen.

Og vet du hva jeg elsker mest? Jeg elsker at etter snart halvannet år med tilpasning, med prøving og med feiling og med litt mitt og litt ditt, litt hans og litt vårt og litt deres, etter jeg vil sånn og skulle vi ikke heller, så ser jeg meg rundt og så kniper det godt i kroppen. Det kribler bak knærne og noe varmt legger seg i meg. Og hus er blitt til hjem. Det elsker jeg.

Om å boble for mye

Jeg bobler over av følelser for tiden. Jeg kjenner det på innsiden av brystet. Det murrer og kribler og dytter og koker nesten litt. Og det kryper rundt i kroppen min og det prøver å komme seg ut. Det igler seg gjennom armene og bena og det vil ut gjennom fingrene og ligger sånn rett under huden. Og alt jeg vil er å skrive om det. Men det eneste jeg ikke klarer er å skrive om det.

Eller. Det er feil. Jeg skriver om det. Og jeg poster, til og med. Men så sletter jeg. Og så poster jeg igjen. Men det varer i ni minutter, maks. Og så sletter jeg igjen, uten å poste på nytt. For jeg er altfor engasjert og altfor følelsesmessig knyttet til tekstene til å selv kunne se dem fra utsiden og avgjøre om de burde ligge på internett eller ikke. Det handler om en opplevelse som var vondt, hos en jente som ble redd. Og det handler ofte om et kirsebær som aldri ble, men som jeg likevel savner hver eneste dag. Det handler om hun som innimellom setter seg i sofaen min og som gråter og som blir rystet over at enda en gutt eller en mann er frikjent, til tross for at et overgrep helt sikkert er blitt gjennomført. Og jeg blir så provosert og så sår og så mye. Og jeg skriver til jeg blir tom og alt jeg ønsker å si er sagt og fingrene blir ømme og jeg poster det og deler det til og med på Forfatterfrues facebookside og noe ubehagelig våkner et sted i magen. Og det strekker seg og glipper med øynene og begynner å gnage. Og da sletter jeg. For regel nummer en er; er du usikker, så ikke legg det på internett.

Så. Da skriver jeg heller dette. For noe må skrives. Jeg har abstinenser.
Og så er jeg sikkert på at resten snart kommer likevel. For jeg klarer ikke la være. Og den rette vinklingen dukker nok opp.