Arme unge

Det er lenge siden jeg har skrevet. Jeg har ikke orket. Hodet har vært tomt og hjertet har vært tungt. Desember var slitsomt og enda kan jeg kjenne det i kroppen. Det er rart hvor inderlig lang tid det kan ta å komme seg. Så dagene brukes til å hvile. Og være. Dagene brukes til unger og klemmer og smil og sånt. De brukes til å fortsatt lære seg å leve på en måte jeg trodde var kjent, men som likevel enda er ny. Og jeg har prioritert å være menneske. Et menneske i livet, med relasjoner og drømmer og utfordringer. Ikke en skriver. Ikke fingre bak et tastatur du ikke ser. Men en klemmer. En som spiller spill og som leser bøker og som er tilstede. Sånn at det som finnes av kapasitet i kroppen brukes på de som fortjener det aller mest. De jeg bor med. Men jeg har hatt dårlig samvittighet likevel. For hvem er jeg, annet enn en som skriver?

Livet rives bort på et øyeblikk. Og da er ikke de prioriteringene så gale likevel. Et øyeblikk er alt skjebnen trenger for å slukke og flytte en sjel. Et øyeblikk er alt verden trenger for å snus på hodet og helt plutselig er livet svart og den man elsker mest finnes ikke lenger.

På vei til barnehagen i dag tidlig gikk en tre år gammel jente og en fem år gammel gutt langs sykkel- og gangstien. Det var glatt. Og et tungt kjøretøy skled. Tilbake sitter en mamma og en pappa og en jente som ikke lenger har en bror. En fem år gammel gutt er død. Og verden vil aldri igjen bli slik de kjente den før. Slik de kjente den i dag tidlig. Da dette fortsatt bare var en vanlig tirsdag og ikke dagen som til evigheten vil stå som den sorteste.

Det er ikke så farlig at jeg ikke orker å skrive. Eller at middager blir vanskelige eller at turer på butikken fylles med gråt og vonde følelser. Det er ikke så farlig at jeg glemmer avtaler eller må prøve kino en annen dag, fordi hodet verker eller sjela er sliten. For om noe så er jeg i live. Og ungene mine er i live. Og da trenger jeg ikke skrive hver dag. Eller tjene penger på å blogge. Jeg trenger ikke å klare sånt jeg klarte før. Det gjør ingenting at det er slitsomt å ringe. Eller vanskelig å svare på spørsmål. Eller spise kveldsmat på en måte som er ny. For jeg kan klemme. Og jeg kan kle på og oppdra og noen ganger lære bort. Jeg kan synge og plastre og vise vei. Jeg har en gutt og en jente og begge finnes fortsatt hos meg.

Kjære du, arme unge. Som jeg tenker på deg. Og som jeg tenker på søsteren din, som for evig vil huske lukten av deg uten at hun vil skjønne hvordan. Jeg tenker på det mennesket som hadde ansvaret for mobilkranen. Og på bestekompisen i barnehagen. På læreren din. Jeg tenker på det første mennesket som neste gang går inn på rommet ditt. På tanten og onkelen din. På tannbørsten du brukte i sted. På tallerkenen med frokost på benken. På skoene du ikke brukte i dag, som fortsatt står i gangen. På bamsen i sengen. Men aller mest på mammaen og pappaen din. På all kjærligheten de har for deg og hvordan sorgen nå gjennomborer kroppen deres. All min medfølelse, mine tanker og kondolanse går til dem. En klo har satt seg i brystet og tårene renner for dem. Og jeg fatter ikke virker uvirkelig smerte de går gjennom nå, men jeg føler med dem, alt det jeg klarer.

Og til deg som leser. Jeg har en bønn.

Fra jeg var liten er jeg blitt fortalt at livet må nytes, for plutselig finnes det ikke lenger. Da jeg ble syk for fem og et halvt år siden forstod jeg det for aller første gang. De påfølgende årene kjente jeg det i kroppen hver eneste dag. Det kriblet under huden hver eneste gang jeg våknet og innså at jeg fortsatt levde. Jeg hadde enda en dag i verden, i livet, som mamma. Jeg brydde meg ikke om begrensningene og utfordringene det nye livet gav meg. For jeg hadde livet. Og det var nok.

Med tiden har det endret seg. Livet har blitt mer selvfølgelig igjen. Sommerfuglene i magen har blitt færre og begrensningene har øyensynlig blitt større. Det er jo ikke sant. Det er bare jeg som ikke er nyforelsket i livet lenger. Og det er synd. Jeg har skrevet om å dø på en tirsdag før. Da var det fiktivt. I dag er det ikke det. Og jeg har kommet på det jeg en gang lærte, men som jeg har glemt igjen. Man kan dø en helt vanlig tirsdag. Man kan miste en bror eller en sønn eller en tante eller seg selv. Så i dag, når du kommer hjem, legg bort de viktige tingene du må gjøre. Og gjør heller de viktigviktige tingene. Klem. Lek. Lag ferdigpose fra Toro og snakk om dagen. Kyss han du elsker. Ring en du savner. Og vær et menneske i livet.

Omsorg i en kopp

Det skjer ofte at vi står stille, han og jeg, jeg og han. Det har jeg fortalt dere om før. Og forbi oss tusler verden i sitt eget tempo og mang et menneske titter inn i dagen vår og lurer nok på hva for noe nå han har gjort, som har en kone gråtende ved siden av seg. Men tårene kommer uten at han gjør noe galt og grepet tar tak rundt pusten uten at han kan noe for det. Og hendene slipper fine ting i gulvet så de knuser helt uten at han kan se det komme. Men i alt står han der. Ved siden av meg. Han lar det gå noen minutter. Så kanskje noen timer. Og inni meg gir det seg ikke, det som skjer. Det river i meg at han må tåle dette og hjertet gjør om mulig enda vondere enn før, for nå går det ikke bare utover meg at skrubbsårene stadig blør. Nå går det også utover han. Og han fortjener det ikke. Og jeg vil så gjerne svare når han spør, men ordene vet jeg ikke hvordan uttales og stemmen klarer jeg ikke bruke. Og jeg vil så gjerne legge meg inntil når han ber, men kroppen er nummen og sjela er grå. Men denne tålmodige skapningen jeg er så velsignet å være gift med forstår at det snart går greiere. Hjernen må bare stable seg på bena igjen og det tar tid noen ganger. Du er modig, sier han. Jeg fnyser. Nesa er rød og rennende og øyevippene har klistret seg sammen og på genseren er det snørr og det er vanskelig å tro på at man er modig de gangene man selv føler seg så inderlig blottlagt og annerledes. Men han sier det igjen. Og igjen. Du er modig, sier han. Og så lar han det gå noen minutter til. Kanskje timer. Kanskje til og med dager. I verste fall går det uker.

Etter en stund begynner kloen i brystet å slippe taket. Og tårene faller ikke like tungt til gulvet. Kanskje begynner jeg å få oversikt over situasjonen som satt meg ut av spill eller kanskje har situasjonen rett og slett gått over. Om det så var en endring i en plan jeg lente meg mot eller om det var to spørsmål fra et barn samtidig som jeg prøvde å huske noe eller kanskje var det at han ryddet på kjøkkenet når jeg tenkte jeg skulle gjøre det senere. Kanskje hadde butikken flyttet på varer jeg visste hvor var eller kanskje måtte vi dra i en helt annen butikk. Kanskje skulle jeg organisere noe og kanskje hadde jeg litt dårlig tid. Det er ikke mer som skal til før hodet kan slutte å prate med kroppen og hjertet får vondt fordi hjernen skrur seg av. Men etter en stund begynner det alltid å gå bra igjen. Litt etter litt. Jeg synes virkelig du er modig, sier han igjen.

Vet dere hva han gjorde i dag? Midt i frokost og ei som hadde lekser fra i går og en som glemte å spise, for han ville bare spille på pad`en og det var hår som skulle flettes og busspenger og gymbagger og sånt, så satt han en kopp kaffe på bordet. Midt i livet og det som skjedde. Og på koppen stod det at jeg ikke var en dråpe i havet, men hele havet i en dråpe. Og det var en tegning av oss på den. Og det stod at han skulle være min for alltid. Midt der, i frokosten. I hverdagen. I alle mine vanskelige dager. Så ga han meg kaffe og så ser han meg. Den jeg som finnes et sted der inne, bak skrubbsårene på hjernen og alle utfordringene.

Og innimellom gråter jeg på kjøkkenet. Og innimellom klarer jeg ikke å prate. Men ofte går det bra. Ofte ler vi. Og går turer og diskuterer bøker og setninger og land vi vil se. Og ofte stryker vi hverandre på armen eller sender en lapp med et hjerte. Ikke bare denne tirsdagen, men andre tirsdager. Og jeg elsker han for alt han er. Ikke bare for styrken og støtten. Men for dagene han synger Kentucky Fried Chicken låta høyt ute blant folk og gangene han tvinger is på hele flokken og dagene han bare er. Og innimellom står vi stille mens verden tusler forbi i sitt eget tempo og kanskje himler de med øynene og tenker Stakkars mann. De har bare flyttet på smøret og nå skal hun stå her og gråte. Men han elsker meg på grunn av, ikke på tross av, sånt. For det er sånn han er. Og om ikke det er kjærlighet, så vet ikke jeg.

Du kjære som mangler

Åh, som jeg tenkte på deg i går. Du som går rundt med et hull i hjertet. En del som er borte. Eller som er der, men som du ikke får brukt slik du vil. Du som omringes av mammaer og mammaprat og mammahjerter. Du som omringes av dem som legger ut i det vide og det brede om hvor slitsomt det er å være mamma. Om hvilken jobb som kreves. Om hvordan det er lov å rope høyt at man ikke en gang liker å være det. Omringet av mammaer som ikke vet hvor inderlig vondt det er å ha et mammahjerte, men mangle et barn å gi det til. Du som er omringet av mammaer som er uforsiktige og som mener godt, men som sier ting de ikke bør og som gjør vondt verre. Og alt du vil er å få prøve selv. Få bruke det du har på denne lille kroppen, dette mennesket som er ditt. Kjenne hud mot hud og hjerte mot hjerte og ha korte dager og lange netter og stadig være litt redd for at noe skal skje. Du som bare vil ha han eller hun du vet at finnes, men som enda ikke vet om deg. Du som vil ha han som aldri er kommet eller hun som kom, men som ble tatt fra deg igjen. Røsket vekk sammen med hjerte og sinn og den du er. Du omringes av mammaer som poster finfine tegner og jæi elsker dæi kort på internett og for hver tegning og blomst og jæi elsker dæi setter kloen rundt hjertet ditt seg litt hardere fast og kanskje feller du en tåre. Kanskje mange tårer. Kanskje gjør det vondt. Jeg vet ikke. Åh, som jeg tenkte på deg i går, du kjære barn. Du som er omringet av andre barn med fine mammaer som lager middager og som får kort og blomster. Du som har en lærer som ber deg lage elsker dæi kort, men som ikke vet hvem du skal lage et til. Du som ikke vet hvem du skal feire. Og du vender deg inn i deg selv, for du vet ikke hvem du skal gå til. Eller hvor du skal snu deg. For over alt er noen opptatt med mammaen sin eller med barnet sitt og midt i alt står du. Og for hver klem du ser og for hvert kort som lages og for hvert skilt ute i butikkene med Husk å feire mammaen din setter kloen rundt hjertet ditt seg litt hardere fast og kanskje feller du en tåre. Kanskje mange tårer. Kanskje gjør det vondt. Jeg vet ikke. For jeg har en mamma. Jeg har alltid hatt en mamma. Jeg har ikke vært et redd, ensomt barn. Og jeg har fått æren av å bli en mamma. Ikke bare til en, men til to. Jeg er tante til fire. Jeg er bonus til enda to. Jeg er fille-noe til en hel haug. Og ungene mine har en bestemor. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan du har det. Og jeg mener ikke å tråkke over noen grense ved å prøve. Men i går, kjære mamma uten barn og kjære barn uten mor, var det deg jeg tenkte mest på. Par-tre stykker av dere spesielt. Som jeg kjenner og som jeg vet at synes i går ble vanskelig. Men dere er flere enn de. Dere er mange. Dere bor i borettslag og på gårder og på fjell og langs sjøen. I innland, i store familier eller helt alene. Dere er små og store og mørke og lyse og alle har dere hver deres historie. Hvert deres hull i hjertet. Hvert deres håp og tanke og hver deres drøm om det som ikke ble. Som enda ikke er blitt. Som kanskje var, men som brast. Og dere burde hatt deres egen dag. En dag i stillhet eller sammen eller kanskje en dag der vi andre får vite mer. Vi hylles for å stå i den jobben dere så inderlig skulle hatt og den jobben dere skulle ønske noen tok. Men dere burde hylles for styrken dere viser ved å fortsatt bli stående når hjertet brister og sjelen smelter og mammaer landet over poster elsker dæi kort på internett.

Kjære mamma uten barn. Kjære barn uten mor. Jeg fatter ikke hvordan du har det. Og jeg vil aldri evne å fullt ut forstå. Selv ikke om du fortalte meg det, ord for ord, følelse for følelse eller stikk for stikk i hjertet. Men jeg vil du skal vite at jeg tenkte på deg i går. Og jeg synes du er stor.

Heia deg.

Kjære mamma, dette går bra.

Å være mamma er tidlige morgener og våkne netter og skrubbsår og tårer. Det er å være den som får sinnet og frustrasjonen når verden er stygg mot en som er liten. Det er vaske gulv og sofa og tak og tær og oftere enn man skulle tro på forhånd gråte mens man gjør det. Å være mamma er å være den strenge. Den som ikke vil være bestevenn, men forelder. Den som finner balansen mellom vennlig og støttespiller og samtidig være tydelig og konsekvent. Det er å være den som sier nei når andre sier ja, fordi noe i hjertet føles galt. Det er å kjenne på magefølelsen og følge intuisjonen og vite at man har rett selv når dører slamres og øyne himles og noen skriker jeg hater deg. Å være mamma er å gjemme seg i kottet for å hvile en liten stund. Det er å være tilstede, både for den som er litt større og den som er liten og gjerne den midt i mellom som trenger noe helt annet. Det er å gå på akkord med seg selv og så få dårlig samvittighet. H-e-l-e tiden. Det er å ikke sove, fordi ungdommen er ute og hjertet er bare halvt. Det er å la en som er stor løsrive seg. Å være mamma er å la det voksne barnet ta gale valg og like vel stå støtt ved siden av og elske for alltid. Det er å kjenne et sted på innsiden at noe ikke er som det bør og kjempe for et barn som ikke kan kjempe selv. Det er å lage dinosauregg og prinsessefisk og sjørøvergryte til middag og bekymre seg over poden som aldri spiser. Å være mamma er å ikke kjøpe den buksa på salg til seg selv, men kjøpe vanntette supervotter til prinsesse alltid-lage-snømann. Å være mamma er å kunne se om barnet er av typen som trenger sånn eller slik og klare å møte det der det er. Å være mamma er å vite om du må være støtten i ryggen til en som er redd eller om du må være havnen en utforsker kan komme hjem igjen til. Det er å steke en shorts på håndballturnering eller beskytte en spurvunge som har mistet skallet for raskt. Det er å stå i stormen og kjempe kampen og være muren en som er liten kan gjemme seg bak. Det er å innimellom slutte å elske seg selv, men alltid, alltid elske en annen. Det er å ha hjertet gående på utsiden av kroppen og hver eneste dag være redd for at noe skal skje.

Å  være mamma er å tillate barnet å kjenne på vonde følelser selvom alt man vil er å ta det vekk. Det er å være så sliten, så sliten, men gjennom alt være den barnet kan teste motet sitt hos. Å være den som har grenser som kan tøyes, for kan ikke barnet teste hos deg, hvor vil han utagere da? Å være mamma er å tåle at ungen kjenner på sånt som er vondt og la dem finne ut av det selv. Med deg i ryggen. Men uten deg i førersetet. Å være mamma er å kysse en panne som er varm og se feberen herje i kroppen og ringe lege både når når man bør og ikke bør. For heller ti ganger for mye, ikke sant?

For nemlig.

Å være mamma er å gråte på kjøkkenet fordi middagen har brent seg og lekser ikke er gjort og noe har knust og ungen hyler og hjertet risser med kniv i sjela at dette fikset du ikke bra. Og i noen øyeblikk raser verden over huset og man aner ikke hvordan man skal komme seg gjennom dagen på en måte som blir god. Og kanskje eksploderer man. Ikke så det blir farlig eller skummelt, men fordi stressnivået i kroppen er så innmari høyt at man ikke orker noe mer. Eller så setter man seg kanskje ned med ryggen til kjøkkenskapet og lar tårer på størrelse med små hus treffe gulvet. Og så kommer det en stubb bort til en. En liten plutt, en med koseklut og tutt i munnen og som gir verdens beste koser. Og han koser deg. Og så kommer ei som er større, ei som skjønner at grensen er nådd. Og som kan si at skal vi gjøre leksene her, kanskje?. Og så kommer den største. Ikke så stor at han kan bo hvor han vil, men stor nok til å se også mamma er menneske. Og så foreslår han pizza. Og mammaen tørker tårene og ser på gjengen foran seg. Og så ler hun. For der inne i det rommet er akkurat da all kjærligheten i verden, fordelt på tre unger som er trygge og elsket og som tross alt viser seg som ganske allrighte mennesker når de må. Og hun vet at det ikke gjør noe at de ser henne sånn en gang i ny og ne. Og hun vet det ikke gjør noe at de i et lite øyeblikk overtok styringen og kom med gode forslag. For hun tar roret igjen like etterpå og så blir de liggende på gulvet, alle fire, med frossenpizza til middag og lekser litt hulter til bulter og idyll som varer til noe går galt igjen. Men å være mamma er å kunne ta med seg sånt inn i ukene som kommer og årene som kommer og frem til dagen man ikke lenger finnes her på jorden og vite at gjennom alt gjorde man i alle fall det man kunne.

Kjære mamma der ute.
Du er sterk.
Og selv når du er trøtt er du våken.
Når du er liten er du stor.
Du er veldig viktig.
Du står i stormen og selv når du bøyes til du brister, så brekker du ikke.
Du er god nok.
Du er perfekt uperfekt.
Og for noen er  du alt.

Det finnes de der ute med fasiten vi alltid sier vi ikke har. Men vi har dem. For de er mange, disse fasitene. Og de tusler foran oss hver eneste dag. De viser oss den hele tiden. Når de lar oss bære dem. Når de lar oss trøste og bysse og hjelpe dem å finne ro. Når de spiser maten vi gir dem og når de tørr å vise oss hvor sterke de er i troen på noe. Når de har latterkrampe og når de leker og utforsker verden og når de faller og reiser seg opp igjen. Når de står på på skolen, når de viser seg som gode venner og når de stiller opp for en som er svak. De gir oss fasiten på jobben vi gjør når de kryper inntil en kveld det tordner eller lar oss se dem utfolde seg.

Å være mamma er å få æren av å være den som får plukke opp kroppen i enden av armene som strekker seg fra sengen. Det er å få i en annens øyne at man er perfekt, akkurat slik man er. Med hengepupper og myke mager og rotete hår og joggebukse. Å være mamma er å få hjerter kastet etter seg hele tiden, i form av Pokemontegninger og fuglebrett og fnising og en ungdom som sier Takk med blikket etter at man har stått støtt i rollen som forelder. Det er oransje kort med røde hjerter poden har klippet ut helt av seg selv. Det er verdens aller fineste kjærlighet.

Verdens reneste kjærlighet, overført til fysisk form.

Kjære mamma der ute. Du biologiske mamma, adoptivmamma, fostermor og bonusforelder. Kjære du som er en av to mammaer og kjære du som er alene. Kjære du med mange barn og du som mistet ditt alt for tidlig. Kjære du som har annerledesbarn som krever mer enn de vanlige barna og kjære du som lever et liv som krever ekstra av deg. Kjære du med helse som gjør at alt koster litt mer for nettopp deg. Kjære du som er helt vanlig og som bar gjør så godt du kan. Du er en superheltinne. Og du fortjener å vite det. Gratulerer med dagen! Jobben du gjør er fabelaktig og hjertet ditt er stort. Vær stolt. Og senk guarden. Dette går bra.

Det viktige

– Kan vi møte I også?, spør jeg.
– Klart det. Det vet du vel, svarer hun.
– Åh, jeg gleder meg sånn til å se deg!

Jeg går bortover gaten i byen jeg elsker. Jeg vinker til en jeg kjenner og får melding fra en annen som spør om jeg er i nærheten også denne torsdagen. Hver torsdag!, svarer jeg. Med et stort smilefjes. Det er oppholdsvær og varmt til januar å være. Asfalten er tørr og hjertet banker godt.

Jeg holdt nesten på å ikke dra inn denne torsdagen. Jeg var sliten, som jeg har vært mye i det siste. Jeg hadde lite energi og lite lyst. Jeg gråt. Men det gjør jeg jo stadig og lett som bare det, så det måtte jeg prøve å overse lite grann. Så jeg pakket meg sammen og satt meg i bilen sammen med mann og barn. Barna dro på skolen og mannen slapp meg av ved bussen. Elsker deg, sa han. Jeg tror jeg elsker deg mest, tenkte jeg og kysset ham. Så kjørte han. Og bussen kom og de neste nitti minuttene ble brukt stirrende ut av et bussvindu, med musikk på øret og økt energi og Vestfold flytende forbi i akkurat passe tempo.

Jeg går bortover gaten i byen jeg elsker. Jeg er ferdig med denne ukens behandling for skader som oppstod etter sykdommen. Og jeg er glad for at jeg dro inn. Jeg møter på broren min og jeg klemmer han og jeg klemmer kjæresten hans og jeg skravler om løst og fast og de skravler litt innimellom, men det er mest meg, og så må jeg gå videre, for jeg skal møte flere og jeg kjenner at jeg smiler i sjelen. Og så går jeg innom Mester Grønn, for jeg har sett at de har blomster som minner meg så innmari om ei som er viktig. Så jeg kjøper dem. De lukter junikveld og hagefest og kubbespill og vin. De ser ut som en frekk miks av japanske kirsebærblomster og norsk augustlyng. Og hun skal få dem. Og ei som er like viktig skal få roser. Fordi hun har bursdag. Ikke denne torsdagen, men en dag til uka jeg ikke får møtt henne. Så jeg later som det er denne torsdagen. Og i posen har jeg gaver og i hånden har jeg rosa ostekake og jeg vet at jeg snart skal møte dem begge på det stedet i byen jeg kanskje liker aller, aller best.

De er der allerede, begge to. Jeg stopper et øyeblikk. De har ikke sett meg enda. Jeg trekker pusten dypt og lar følelsen jeg kjenner få sette seg i kroppen. Jeg føler meg lett. Og likt. Og glad. Jeg begynner å gå sakte mellom stativene med klær og sko og vesker og nips. Og bøker og pyntefat og kubbelysestaker. Og hun som skal få blomster, men som ikke vet det enda, ser meg. Hei, du! sier hun med kjærlighet i stemmen og klemmer meg lenge. Og hun andre kommer mot oss og henne klarer jeg nesten ikke klemme lenger, for magen hennes er blitt så stor og innmari fin, men vi klemmer litt likevel og så klemmer jeg på magen, for inni bor det en jeg kommer til å bli minst like glad i. Hei, sier jeg. Hei!, svarer hun. DU er fin, sier jeg. Hihi, svarer hun.Og så kjøper vi kaffe fra små porselenskopper og vafler med brunost og så setter vi oss på små stoler med forskjellige puter og så puster vi litt, alle tre. Ah. Fint.

I Tønsberg finnes Fretex. Og ved Fretex finnes Skaperverket. Og på Skaperverket har de vafler med brunost og løksuppe og kaffe fra små kopper og melkefri sjokolade. Og du kan kjøpe brukte skøyter til poden og ny utebukse til arveprinsessen innimellom en brødskive og en kopp te med en kompis. Og sånt er fint, spør du meg.

– Jeg har noe til dere, hvisker jeg og fniser.
Så finner jeg frem gaver til hun som ikke egentlig har bursdag, men som snart har bursdag. Og så finner jeg frem kake hun må vente med å spise og så gir jeg henne lange, finfine roser. Og hun blir glad. Og så ser jeg på hun som ikke har bursdag, men som skal få bare fordi. Hun som er liksomsøsteren min. Litt større og litt klokere og full av omsorg for meg og mine. Og så gir jeg henne blomstene som dufter jentekveld og kosebukse og stjerneskudd og som ser ut som både høst og vår på en gang og hun blir akkurat så glad som jeg trodde da jeg så dem. Og så begynner vi å prate, alle tre. Om barn og menn og fødsel og vin og sånt. Om å fylle førti og om å ikke fylle førti og om å le og annet som er viktig.

Når jeg kom hjem denne torsdagen hadde jeg det bedre enn på lenge. Fortsatt sliten, men mer godsliten enn mye annet. Og han jeg elsker og jeg, vi har funnet ut at akkurat da jeg hadde blitt kjent med den nye meg, så slang jeg henne inn i en helt ny livssituasjon og så kjente jeg henne plutselig ikke lenger likevel. Men det begynner å komme seg nå. Det tar bare litt tid. Men vi lærer litt og litt. Vi vet at hun må hvile en del. Vi vet at hun er fin hvis hun får sjansen til å være seg. Vi vet at hun har et eget tempo det er viktig å følge. Og vi vet at hun trenger torsdager med jenter og vafler og klemmer og tørr asfalt i en by hun savner, men som likevel ikke er så innmari langt borte.

Og hun trenger å finne finfine, helt nye blomster på Mester Grønn og kjøpe en bukett til ei venninne og en til seg selv. For livet er ofte ikke verre enn at litt tilhørighet og rosa blomster gjerne fikser det.

Heia fine folk og Fretex og jenter som blir gjennom alt.

Til Line, litt yngre

Jeg vet det er mye annet som er meningen på en lørdag når man er litt yngre. Som finfine kjoler og bringebærlepper og menn med skjegg og coctaildrinker. Venninner som danser like rart og fint som deg selv og netter man sitter på terrassen til solen står opp og å grille i parken med pils og sol og lese hele magasiner uten at noen avbryter. Bruke hele dagen på loppis eller kunstmuseumer og annet man kan gjøre helt i fred for å fylle både hjernen og sjelen med sånt man liker.

Jeg vet det kan være vanskelig å forstå, men det vil komme en tid, kjære yngre Line, der alt dette er vel og fint, men det virkelig fine er så innmari mye finere. For det vil komme en tid der en lørdag er aller, aller best sittende tett inntil en pode, med eventyrbrus og mais rett fra boksen og fremmede unggutter som jakter Pokemon på Youtube på tv`en. Og man vil lære seg navn som Snorlax (tenk at jeg trodde han het Snowlax) og Lapras og Dragonite og Charizard og litt tilfeldig vil man si ting som Oi, han er bra! eller Skal du utvikle den? uten å ane om det man sier gir mening eller ikke. Og noen ganger vil poden himle med øynene og andre ganger vil han si Bra, mamma! og se både overrasket og stolt ut på en gang. Man lærer at Zubat og Pidgey og Rattata ikke er så gode, men så viser det seg at de ikke bare er Zubat og Pidgey og Rattata, men de kan være Ditto. Og en lørdag fikk poden en Ditto på rommet sitt og det kunne høres ut som om hele etasjen skulle falle ned, så lykkelig ble han.

Vet du hva det er, yngre-Line? Det er gled deg med meg øyeblikk. Øyeblikk der man egentlig ikke aner hva man holder på med eller hvordan dette kan få hjertet til å banke så latterlig godt i brystet, men så er det likevel noe av det aller beste på jord. Gled deg.

Om et lag som står i stormen

Gjennom min oppvekst og min måte å leve livet på har jeg lært en del jeg kanskje ikke ville lært ellers. Jeg har erfart og opplevd og der noen kan ta ting som livet og de små tingene eller tilhørighet som selvfølgeligheter, så gjør ikke jeg det. Ei heller styrken og mestringsfølelsen man får ved å stå i stormen. Dessverre og heldigvis. Men det er ikke sånn at det bare kommer som kastet på meg heller. Jeg må lete etter det. Og det er ikke alltid så lett å finne, men når jeg finner det vil jeg holde fast ved det.

I løpet av livet mitt har jeg flyttet omtrent en gang i året. Jeg byttet grunnskole seks ganger. Det skal dog sies at jeg gikk på en av dem to ganger. Og det er ikke alle stedene jeg har funnet tilhørighet eller følelsen av hjem. Men jeg har prøvd å skape meg strategier for å komme så nær den følelsen som mulig overalt. Om det har vært å finne bakgater som er koseligere enn hovedgatene eller få venner jeg kan skravle med over gjerdet eller å finne et lag jeg kan heie på. I Oslo heiet jeg på Vålerenga og kjøpte drakt til datteren min. I Stavanger heiet jeg på Viking og sang «Me e Viking!» så høyt jeg klarte sammen med sønnen min. I Tønsberg dro de to fineste og jeg på hockeykamp og lærte oss raskt hvor i låtene til Tønsberg Vikings vi kunne synge med og hvor supporterne brukte stygge ord så vi måtte være stille (og fnise litt sammen). Og en kan mene hva en vil om å bytte, ikke bare lag, men også sport, like ofte som andre beiser terrassen, men det har vært en super strategi for ei som meg. Ei som liker følelsen av tilhørighet og som klorer seg fast i alt som måtte minne om det.

Nå bor jeg ingen av disse stedene. Jeg valgte bort det ene stedet jeg virkelig falt for for en finfin fyr jeg virkelig falt for. Og han bodde i en by jeg virkelig ikke falt for i det hele tatt og jeg må fortsatt, halvannet år etterpå, jobbe litt for å finne ut hvordan dette stedet kan gjøres mer mitt. Men det har noe som skiller det ut fra alle de andre stedene jeg har vært til nå og det visste han jeg valgte byen for, så selv før jeg flyttet hit for godt ville han vise meg det. Og han tok meg med på kamp. Og aller første gang jeg så Larvik Håndballklubb spille så vant de. Og hjertet mitt kjente at dette, dette kan jeg like.

Det er en stund siden nå. Og Larvik føles fortsatt ikke helt som hjemme. Men det tar noen skritt i riktig retning ofte og ofte er det også med tanker rundt klubben i ryggen. For jeg er blitt glad i den klubben. Og jeg er blitt stolt av den klubben. Og jeg vil få besøk av mennesker som ikke er fra dette stedet og jeg vil vise dem klubben og si Se, se hva vi har! En slik fin klubb. Se da. Og så vil jeg peke på Arena og peke på klubben og når de spiller vil jeg si Se! og jeg vil føle at jeg tilhører noe større enn meg. Og det skaper den følelsen av hjem jeg trenger.

Og så er det dette med å stå i stormen, da. Det er få ting jeg respekterer mer enn mennesker som står i stormen når seilene rives fra hverandre og båten er ved å kantre. De som fortsetter å ro selv når den ene åren mangler og man kanskje går litt rundt i ring og noen kan tenke at å gi opp ville vært helt greit. De som snur steiner i håp om nye løsninger og tanker som finnes et sted utenfor boksen. De som vil med både hodet og hjertet og ikke de som bare vil i ordene sine, for det høres så fint ut.

Har du lest i lokalavisen det siste året, så vet du at klubben har måttet gjøre nettopp det. De har måttet stå i stormen. Og om du vil er det ikke vanskelig å finne artikkel etter artikkel med fokus på problemene deres. Jeg ønsker å få gjøre det motsatte. Jeg ønsker å hedre pågangsmotet deres. Evnen deres til å finne styrke der de de fleste ville visnet hen og falt bort. Evnen deres til å vinne kamp etter kamp, selv med utfordringer svevende et sted rett over hodet og på innsiden av hjertet. Det er ikke lett å levere gang etter gang i usikre livssituasjoner. Men denne gjengen her gjør det. Og de ber ikke om mye i gjengjeld.

Vi, jeg sier vi, er drøye 44.000 mennesker i denne byen. Og av oss er laget, trenere og støttespillere 24 mennesker. I tillegg har vi en gjeng virkelig dedikerte frivillige. Og til sammen setter denne gruppen med mennesker hele byen vår på kartet. De reiser land og strand og inn- og utland rundt og de trener hardt og de vier livet og dagene og fritid og kvelder og netter til klubben, for å kunne vise verden at Larvik, vårt(!) Larvik, har verdens beste håndballklubb. Og av oss andre, vi som ikke legger hjerte og sjel ned i klubben hver eneste dag, er omtrent 700 støttemedlemmer. Av 44.000 innbyggere. Jeg bare sier det. 1,5% av oss. Tenk det. Det er egentlig helt latterlig få.

Jeg var på kamp i dag. Og jeg hørte 1777 mennesker rope «Larvik, Larvik, Larvik!» da de slo Midtjylland i Champion Leagues hovedrunde. Og jeg kunne føle spenningen oss alle i mellom og jeg kunne kjenne det dirre i luften og vi satt med et felles mål og spillerne gjorde sitt beste og trenerne ropte og motstanderne svettet og fremmede smilte til fremmede og noen high five`et og ei felte en tåre da fløyten varslet at kampen var over og laget hennes vant. Og dette, kjære dere, dette er det verdt å beholde.

Det er ikke så mye som skal til. Og ingen av oss kan være den ene som gjør alt. Men alle kan gjøre litt. Et medlemskap koster 350,- og i tillegg til rabatter på tjenester og produkter fra deres samarbeidspartnere og på billetter/årskort til kampene får du mulighet til å møte på årsmøter og attpåtil stemme i de sakene som DU synes er viktig. Og dette for at Larvik, vårt deilige Larvik, skal få beholde en av de få viktige tingene som virkelig setter byen vår på kartet både nasjonalt og internasjonalt.

Og som Tor Oddvar minnet oss alle på i dag, det er VI som vinner når Larvik vinner.
Heia Larvik!

Vet du hva som er fint?

Vet du hva som er fint?

I går tok jeg bussen fra byen jeg bor i nå til byen jeg tidligere pleide å kalle hjem. Og der var jeg på min ukentlige behandling for skadene jeg har i kroppen. De skadene som aldri vil bli helt borte. Og på veien kranglet jeg med mennesker jeg elsker om dumme ting og jeg lot frustrasjonen min gå utover sånne som ikke fortjener det og jeg gråt åpenlyst ved siden av folk jeg ikke kjenner. Og jeg forbannet hjernen min og hjertet mitt og jeg var sint på meg selv for at jeg er urettferdig mot andre. Og jeg tørket tårene og så bare begynte jeg å gråte igjen. Og så startet Ralph McTell å synge i øret mitt og noe skjedde på innsiden av kroppen. Og jeg skjemtes.

Vet du hva som er fint?

Sol i ansiktet er fint. Og nye sko. Og bar asfalt. Å se på noen man liker godt le eller danse eller nyte favorittmusikken er fint. Eller bli klemt av ei man savner eller kysset inntil en vegg av en mann med skjegg eller å få lukte kaffe en mandagsmorgen det regner på utsiden og man selv er tørr på innsiden. De små, hvite blomstene i hekken i Eckersbergsgate er fine. Eller loppisfunn. Å være flere er fint og å være alene er fint og å lytte, virkelig lytte, til en sang er fint. Å forstå en tekst eller å være nesetipp til nesetipp med et barn eller ta på en kjole man har arvet og kjenne at den sitter perfekt. Eller å vite at den man elsker høyest vil være din for alltid. Å elske noe er fint. Å rope at man elsker noen fra et sommerberg ved en sommerhytte i løpet av sommerferien før syvende er fint. Å ikke vite at man endrer mening tre uker senere er fint. De aller første vårblomstskuddene blant fjorårets snø og det nye årets bare flekker er fint. Fregner er fint. Å fnise er fint. Å få eplekake av en søster. Å kjenne at perfekt uperfekt, det er fint. Integritet er fint. Å stole på magefølelsen og å gjøre gode gjerninger selv når ingen ser det. Å vite at bak det svake er man sterk og bak det sinte er det kanskje en som er sår. Å puste med magen og nyte øyeblikk og innimellom huske at livet er skjørt, men innimellom glemme at livet er så skjørt. Å si unnskyld er fint. Snø på tungen og store vinduer og en brosteinsgate man kjenner godt og at også de nye bussjåførene på de nye rutene i den nye byen etterhvert kjenner en igjen og at man da ikke lenger bare er ny. Å være usikker er fint, for med det kommer selvransakelse og ny kunnskap om eget hjerte, kropp og sinn. Og å være engasjert er fint! Å tale for de som ikke tørr tale selv. Å sette ord på følelser som ligger vagt et sted i det skjulte og treffe spikeren på hodet og ha store liljer i en vase og bli skjønt enig med seg selv om at liljer slettes ikke bare er en begravelsesblomst. Naboer og hverdagsheltinner og ungdommer som ikke passer inn i samfunnets masseproduserte firkanter er fint. Å lese en bok fra perm til perm, å være trygg og å bli sett. Å få lov å være en venn eller å gjøre sitt beste som forelder. Å se et barn som sover er fint. Uventet kaffebesøk. Å fungere er fint. Å leve er fint.

Det er så mye som er fint. Det er maidager og novemberkvelder og kjærlighet og fellesskap. Det er så mye mer enn Trump og overgrep og svikende fedre og svake mødre og hjerner som ikke funker. Det er menneskeheten og tilhørighet og fellesskap. Det er mange røster mot felles mål. Det finnes mer godt enn det finnes annet. Men innimellom, noen ganger ofte, glemmer man det. Ofte glemmer jeg det. Der jeg går navlebeskuende rundt og tenker at å ha en hjerne som ikke samarbeider er så innmari kjipt. Men det er ikke det. For den sanser sterkere enn noen gang før. Den lukter og ser og føler og smaker og lytter mer enn noen gang før. Den forstår slikt jeg aldri har forstått. Den lytter der jeg tidligere bare hørte. Den oppdager der jeg tidligere bare så. Den gjør at jeg gråter ofte og blir sliten av mennesker og slipper ting i gulvet så det knuser. Men samtidig elsker mer og bor i følelser og nyter stillhet og kan reise i meg selv. Jeg vil kjøpe sko og spise kake og le til jeg gråter og gråte til jeg ler. Jeg vil klemme, elske, nyte, leve.

Livet er fint. Og hjernen er fin. I går glemte jeg det ofte. Men i dag husker jeg det.
Og det er fint.

Meg mot meg

Skogsbæryoghurt leser jeg. Tror jeg i alle fall. Men jeg blir usikker, så jeg ser på boksen en gang til. Det er da vitterlig skogsbæryoghurt jeg holder i hendene? Jo, det er det.
Jeg heller yoghurt oppi skålen min. Favoritskålen. Den jeg alltid spiser skogsbæryogurt fra. Den hvite med striper i sølv, den som er akkurat passe liten og som er kjøpt på et oppgjørssalg i en lagerbygning bak barnas turnhall. Den som var billig og fin og som vi eier åtte stykker av og som er den eneste jeg vil spise skogsbæryogurt fra. Med hjemmelaget müsli og friske bær. Men det lukter rart denne gangen. Ikke som det pleier. Jeg ser på den lille emballasjen og det er som om øynene mine ikke helt klarer å tolke hva det er den ser på. Men det er da skogsbæryoghurt? Det er da alltid skogsbæryoghurt?
Jeg kutter opp bær og heller oppi müsli.

Jeg ser på skålen min på kjøkkenbenken. Og jeg vet at noe er feil, men jeg vet ikke hva. Jeg klarer ikke skjønne hva. Jeg ser på emballasjen og på skålen og prøver å tenke så det knaker. Har jeg glemt noe? Nei. Müsli? Nei, det er müsli der. Og bær, jeg har husket bær. har jeg allerede spist yoghurt kanskje? Er det det? Nei. Nei. Jeg kan ikke ha rukket det. De andre har jo nettopp dratt.

Og så, helt stille, triller det en tåre. Og så en tåre til. Leppen dirrer litt og jeg blir sur for at jeg gråter igjen. Og så kommer det flere. Tåre på tåre. Jeg vet jo at det er noe. Og så roper jeg Åååh! skikkelig høyt og banker med hånden i kjøkkenbenken og er glad for at jeg er helt alene hjemme. Og så tørker jeg tårene med håndbaken og stirrer på skålen. Jeg skal finne ut hva det er! Jeg skal skjønne det selv. For det er ikke det at det er så himla viktig med den yoghurten, men det er så innmari, innmari nakent å ikke kunne stole på maskinen som styrer hjertet og livet og sjela. Maskinen som skal hjelpe meg gjennom dagene og som skal gjøre at jeg er meg og at den jeg som finnes nå skal takle livet og styre livet og leve livet. Men så står jeg her på kjøkkenet og vet at noe er feil, men klarer bare ikke skjønne hva det er.

Så ser jeg det.
Det er vaniljeyoghurt.
Jeg har tatt min datters laktosefri vaniljeyoghurt.
Det er det det er.
Og det som for de fleste kan virke som en detalj, noe alle kan finne på å gjøre en dag med dårlig tid og barn som hyler og en hjerne som fortsatt er på jobb selvom kroppen har kommet hjem, så er dette et eksempel på den daglige kampen mellom meg og meg.
Og så begynner jeg å le. Og så hikste. Og så le og hikste om hverandre.
Og jeg tørker bort enda flere tårer og jeg er så fornøyd med meg selv. For jeg føler meg helt latterlig dum, likevel så stor noen ganger. For der hjernen min var sliten og gjorde ting uten meg og der jeg kanskje kunne ha blitt sint for at hun gjorde sånt, så klarte jeg å ta henne igjen og fortelle at hun valgte feil. Og så kunne jeg løse det. Selv. JEG kunne løse det.

Og DET føles alltid godt.

Om å steke en shorts

– Gutten min, sa hun.
De stod i hallen, klare for å skifte. Rundt dem fløy voksne og barn om hverandre, håndballer spratt, en liten jente gråt etter å ha snublet, mens andre jublet og øvde på heiarop. En pappa ba datteren ikke klatre i nettet mens hun var keeper og en tante minnet nevøen på hvilket lag som var hans. Denne mammaen stod i kaoset og merket at det inni henne ble stille. Tankene frøs og det var som om alt annet i hallen forsvant. I verden fantes bare poden og henne selv. Og i hendene holdt hun shortsen hans og hun visste øyeblikkelig at dette kunne bli vanskelig for ham å svelge.
– Gutten min? Hør her… Dette kommer til å gå helt fint, ok? Vi finner ut av det. Men…
Han så på henne.
– Men… på vei hit, så tror jeg kanskje flasken din har lekket litt i bag`en. Det er ikke så ille, men shortsen din er blitt litt våt. Her. Kjenn her. Kan du kjenne det? Men hør her, jeg ordner det. Ok?
Han strakk frem hendene. Først kjente han bare forsiktig. Han strøk på shortsen med fingrene mens den fortsatt lå i hendene hennes, før han så tok shortsen selv. Han klemte på den. Kjente etter. Så løftet han den til ansiktet og la kinnet sitt inntil den våte flekken. Og så begynte han å skjelve litt, før han kastet shortsen i bakken, skrek sint og løp vekk. Mammaens hjerte sluttet å slå i et øyeblikk.

Hun samlet sammen tingene deres. En flaske og en lommebok og skiftet poden skulle ha på etter cup`en. En ytterjakke, litt lunsj, et par hansker, vinterskoene og en shorts som var våt. Og hun fortet seg etter ham. Han satt i en krok med tårer i kinnene og ansiktet i hendene og når hun nærmet seg skrek han at han ville hjem.

– Jeg vet du vil hjem, skatt. Jeg vet det. Men hør her… Hva med… Jeg vet at Oscar har med en ekstra shorts. Skal vi spørre om å få låne den kanskje?
– Nei.

Hun visste jo han ikke kunne låne. Hun visste også at han ikke kunne bruke en annen enn den han hadde planlagt å bruke. Hun visste at han hadde gledet seg til livets aller første håndballcup, samtidig som hun visste at nå som det ble endringer i det som skulle skje, så ble det overveldende. Og skummelt. Og folk gikk forbi dem og kanskje var det noen som himlet med øynene av dette barnet som skrek og skrålet fordi det ikke fikk det som det ville og de skulle bare visst, de menneskene. De skulle bare visst hvor modig han var som satt der og som syntes noe var så vanskelig som det han syntes, helt uten å rømme.

Han hikstet. Mammaen var rådvill.
– Jeg vil bare hjem!, ropte han.
Hun så på ham og så på lokalet. Hun så på hallen og garderoben og på alle de andre barna som også hadde gledet seg til dette, men som ikke ble stoppet av at noe uforutsett hendte.
– Jeg har en idè! Kom hit!
Hun hadde kommet på noe hun trodde kunne løse situasjonen og hun smilte til ham. Raskt pakket hun sammen tingene deres igjen, vintersko og jakker og lunsj og hansker og alt annet man kan trenge for tre timer i en hall og han tørker tårene og så nyskjerrig opp på moren sin og så tok han henne i hånden og ble med. De gikk inn i garderoben, pode og mamma, og hun trodde hun kunne redde det bristede hjertet. Hun så seg rundt. Men hun tok feil.
– Åh, skatt. Jeg tenkte… Åh. Jeg beklager, gutten min. Jeg trodde kanskje, jeg trodde de hadde en hårføner her. Og da kunne vi blåst på shortsen din. Sånn.
Hun blåste på shortsen hans med munnen. Leppen hans begynte å dirre igjen og øynene fyltes med tårer. Hun så at hjertet ble fortvilet og hjernen ble litt redd. Munnen hennes var ikke en hårføner og shortsen ble ikke tørr. Det var jo ikke sånn det skulle være! Han skulle kjøre hit og han skulle få på seg shortsen og få drakt med nummer av treneren og så skulle han spille kamp. Men shortsen var blitt våt og ingenting gikk bra. Han styrtet ut av garderoben igjen.

Mammaen sukket og tørket en egen tåre. Så samlet hun sammen tingene deres, en ytterjakke, litt lunsj, et par hansker, vinterskoene og en shorts som var våt, og så fulgte hun etter ham. De satt seg ved et bord ved kiosken, hun og han. De andre fra laget begynte å samle seg rundt treneren. Det var oppmøtetid før det som skulle være livets aller første håndballkamp. Men i kiosken satt de, en liten og en enda mindre. Ikke hadde de på shorts og ikke samlet de seg rundt treneren. Og han var trist, kamuflert som sint. Mens hun var usikker på hvordan hun best kunne være mamma.

– Vaffel. Nystekt vaffel!

Ordene kom fra kiosken. Hun snudde seg. Der stod en dame. Hun så ut som en mamma. Hun så god ut. Og snill ut. Moren så på poden. Og så på shortsen. Og så på damen i kiosken. Så tok hun shortsen i hendene og reiste seg for å gå bort.

– Hei, sa hun.
– Altså, dette kan jo kanskje høres litt rart ut, men… Ja, på vei hit ble shortsen hans våt. Her. Kjenn her. Og ja, det er litt vanskelig for ham…  Hun tittet bort på hjertet som satt ved bordet. Det er litt vanskelig for ham å ta på seg noe som er vått. Og det er litt vanskelig for ham å låne noen andres. Så jeg bare lurte på… Altså. Er det noen sjanse for at…
Hun fikk nesten ikke snakket ferdig.
– Vi har en ovn!, sa kioskdamen. Kanskje vi kan steke den litt? 
Damen tok shortsen fra moren og snurret rundt som et lykkelig barn med en veldig god idè. Og før mammaen visste ordet av det klemte kioskdamen ut vann fra shortsen med tørkepapir og skrudde på ovnen bak i kiosken.
– Dette fikser vi!, ropte hun til gutten ved bordet. Han så opp fra bordplaten og pustet noen ganger. Og så begynte han å slappe av i musklene sine igjen. Så kom han bort til kiosken han også og plasserte seg trygt bak morens ben. Han ville se.
– Se her. Vi legger den bare på risten sånn. Og så skrur vi på ovnen. Og så lar vi døren stå litt oppe. Se her! Dette går jo supert. Vil du passe på den du, kanskje?
Han nikket raskt. Og så på mammaen sin og smilte. Dette var gøy!

Så da stekte de shortsen hans. En fremmed dame, en pode og en mor.

Noen hjerter og kropper og hoder er mer følsomme enn andre. Noen tåler dårligere at flasken lekker i bilen og shortsen blir våt og noen vil heller reise hele veien hjem igjen enn å låne shorts av noen andre. Noen synes det er vanskeligere enn andre at ting ikke går helt som de har planlagt på forhånd. Da er det fint, synes jeg, at det finnes arrangører som ikke himler med øynene eller sier ekle ting som «det må man tåle», men som heller viser hjerte og forståelse og toleranse og som finner en komfyr og som tørker en liten shorts – akkurat tidsnok til første oppmøte. Og eieren av shortsen ble glad og i stedet for å reise hjem, fikk han spille sin aller første håndballkamp og denne kjempen i liten kropp, han som virker skjør, men som egentlig er sterk, han scora til og med lagets aller, aller første mål.

Ikke alle passer inn i den firkanten vi har laget til dem. Og heldigvis for det. Kjære du damen i Flinthallens kiosk, du som så disse triste, litt redde seks år gamle øynene og som visste akkurat hva du skulle gjøre – du er gull!

Måtte verden fylles med slike som deg.