Om finskittent lys og øyeblikk med duer

Sengen er liten og rommet er høyt og fra torget på utsiden ringer deilige bjeller inn hver nye time. Lyset er mykt og litt finskittent og det oransje fra solen treffer ham i en stripe ned langs ryggen. På utsiden tuter en bil på en mann som går sakte og to kvinner diskuterer på et språk jeg ikke kan. Den ene liten og ilter, den andre stor og tydelig. Vi er i et land vi ikke kjenner med en kultur som ikke er vår. Han sover enda, pakket inn i rotete laken og en kveld som ble sen. Musklene ned langs kroppen beveger seg sakte i takt med pusten som er dyp og varm og trygg. Fortsett å lese «Om finskittent lys og øyeblikk med duer»

Ville gjort det igjen

Man skulle jo tro at dagen som forandret livet mitt var den dagen legen sa til meg at vi håper du har greie odds for å overleve natten, eventuelt de neste dagene. Og broren min stod ved siden av meg og jeg gråt fordi det er det man skal når man får en sånn beskjed og jeg tenkte på barna mine og jeg var øm i ryggen etter den første ryggmargsprøven og jeg hadde fire forskjellige medisiner inn i armen på en gang og bror måtte ta noen telefoner til mennesker det var viktig å underette og sykepleierne så på meg med triste øyne mens de hastet meg opp på isolat for at hjernehinnebetennelsen min skulle holde seg hos meg og ikke løpe løpsk over til alle andres hjerner. Man skulle tro at det kunne være en livsendrende dag.

Fortsett å lese «Ville gjort det igjen»

Til evigheten

Hvis jeg dør i morgen, så er det greit. For i det siste har jeg ledd med venner og stolt på fremtiden og hatt sommerfugler i magen og kjent på sterke armer og møtt pene menn og vakre kvinner. Og jeg har fått fine gresstrå av minsten og jeg elsker deg høyere enn himmelen, mamma ropt etter meg av eldste. Men jeg har ikke lyst til å dø i morgen, av de grunnene. Jeg føler ikke at jeg har opplevd alt eller opplevd nok. Eller at fordi jeg har gjort fine ting nå så finnes det ikke fine ting igjen å gjøre senere. For jeg vil oppleve alt det en gang til. Og mange ganger til etter det.

Fortsett å lese «Til evigheten»

Fint.

Og med et lite vindpust var det over. Så lett som bare det. Som om gamledager og følelser og vi aldri hadde vært. Jeg tror jeg elsker henne, sa han. Fint, svarte jeg. Og med det datt taket i hodet mitt. Forsiktig, så han ikke kunne se det. Og det sved i brystet. Svakt til å begynne med. Og jeg skjønte at jeg nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. Fortsett å lese «Fint.»

Det er…

Det er små ting. Det er ting som kjøkkenkommoden jeg hadde en gang,  den som hadde en plank stående feil vei så sponen syntes. Det er ting som hyllen jeg har skrudd selv. Eller måten kveldssolen danser på, over tusen forskjellige kopper og tallerkner som står til tørk på benken. Hvite kopper og svarte kopper og brune kopper med prikker på. Fortsett å lese «Det er…»