Om villfarelse.

Og med et vindpust var det over. Så lett som bare det. Fint, hadde hun svart. Og han kunne se hvordan taket forsiktig falt over henne når hun sa det. At hjertet blødde og tårene bare ventet på at han skulle gå.

Fint.

Og med et lite vindpust var det over. Så lett som bare det. Som om gamledager og følelser og vi aldri hadde vært. Jeg tror jeg elsker henne, sa han. Fint, svarte jeg. Og med det datt taket i hodet mitt. Forsiktig, så han ikke kunne se det. Og det sved i brystet. Svakt til å begynne med. Og jeg skjønte at jeg nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge.

Det er…

Det er små ting. Det er ting som kjøkkenkommoden jeg hadde en gang,  den som hadde en plank stående feil vei så sponen syntes. Det er ting som hyllen jeg har skrudd selv. Eller måten kveldssolen danser på, over tusen forskjellige kopper og tallerkner som står til tørk på benken. Hvite kopper og svarte kopper og brune kopper med prikker på.