Kunsten å nyte halvlunken kaffe

Det er noe med det. Hvordan noen ting er virkelig bra og underlig og veldig anderledes og ikke som du trodde i det hele tatt. Hvordan mennesker man er forskjellig fra kan bli de næreste, beste vennene man har. Og at den nye favoritteiendelen min er noe gammelt. Noe jeg ikke vet hva eller og som jeg ikke vet hvordan jeg kan bruke. Men den stod på hytten i Hurdal og jeg har sett den fra jeg var liten og jeg vet at den er mer enn etthundreogfemti år. Og det gjør den fin. Lykken er gamle ting i et vitrineskap og musikk som treffer sjelen og en mann jeg har elsket hele livet, jeg ble bare ikke blitt kjent med ham før den deilige dagen høsten 2014. Det er en jente som da hun var 6 sa at om vi hadde hatt båt kunne jeg ha styrt doningen med albuen og spilt sjakk med den andre armen, på en måte som fikk det til å høres ut som om vi regelmessig spilte sjakk. Lykken er en helt levende porselensgutt som sitter for seg selv på kjøkkenbordet og lar kveldssolen fylle ansiktet med minner om en tid som er forbi, mens han tålmodig venter på å bli limt sammen igjen, så han kan danse vals med en dukke og knuse en gang til. Det er i hvertfall det jeg er blitt fortalt at skjedde. Og sånt skjer jo.

Fortsett å lese «Kunsten å nyte halvlunken kaffe»

Det er livet

Det er sansene som settes i gang av vinen, akkurat i det den treffer ytterst på leppen din. Det er menneskene rundt bordet, en lørdag i mars. Alle de du elsker og de ser på deg og de ler og alle er fine. Det er følelsen av nakne fingre mot et sjeggete kinn til han som er fin tidlig en søndagsmorgen. Når man har tid til alt, men velger å ikke gjøre noe. Det er nyskjerrige hender på oppdagelsesferd over en kropp som ikke er sin egen og som man allerede kjenner så godt og som gjør at det kribler helt innerst i smilet man bærer med seg i magen. Det er når ingenting trenger å sies høyt fordi to mennesker deler et blikk og en seng med rotete laken og man føler seg akkurat passe fin med bustete hår og nyvåkne øyne. Det er sjelen på innsiden av kroppen som vet at man ikke behøver å klare mer fordi alle sier at man har klart nok, men så ønsker man å klare likevel. Og så prøver man og så klarer man. Det er når den sjelen seirer og verden ikke snurrer fullt så fort og det lukter rent og barna ler fra hagen og selvom man er sliten og selvom man er alene så smiler man.

Fortsett å lese «Det er livet»

Om å elske til man sprekker

Når verden faller i grus på innsiden av hodet mitt og jeg blir sint på noen som ikke fortjener det fordi jeg egentlig er sint på meg selv og bitene ikke passer sammen uansett hvor lenge jeg prøver å koble de og selvtillitten har fått blåmerker på knærne og en rift i buksa og jeg kjenner nerver på innsiden av sjelen som jeg ikke visste at fantes – da er han der. Da ser han tvers gjennom meg og uten at jeg sier et eneste ord stryker han lett på meg og vet at innsiden min skriker stygge ord fra terrassen mens kroppen min står i et stille sukk på kjøkkenet. Så forteller han meg at det går bra. At vi har god tid. At vi godt kan komme for sent, i dag også. At jeg gjerne kan lage orden i rotet mitt og vaske av meg tårene og sminke litt ny mestring i fjeset før vi drar. Han løfter meg opp igjen. Og frem igjen. Han er en av de små tingene som står igjen som det største på jord.

Fortsett å lese «Om å elske til man sprekker»

… så vokser motet med nødvendigheten.

, sa William Shakespare.

Det er noe bare vi har. Han og meg. Meg og han. Det er noe flytende og fint og som føles godt. Det er det perfekte uperfekte. Det er muligheter og toleranse og litt takhøyde. Det er å ligge tett inntil med en sommerdag på utsiden og verandadøren åpen og å forsove seg til alt man ikke skal rekke. Det er å lytte til den verdenen som finnes et annet sted samtidig som man akkuart da er i den eneste verdenen man ønsker seg. Det er å såre og å krangle og å finne sammen igjen. Det er å tilgi og å mene det helt nederst i sjelen og innerst i hjertet. Det er å faktisk føle på den følelsen at ikke bare kan man leve med, men man kan ikke leve uten. Det er å ikke strekke til og å likevel være alt. Det er behovet for å gå ut av seg selv og å legge hjertet sitt på bordet og å si unnskyld. Det er å svare jeg elsker deg uansett hva som har blitt sagt først. Det er å være den som blir igjen når de andre går og å være den som for alltid vil sitte ved siden av, når ingenting behøver å sies, men alt må føles. Det er å vite, helt sikkert, at det er verdt alt man må gå gjennom først.

Fortsett å lese «… så vokser motet med nødvendigheten.»

Med døden i ryggen og kjærligheten på innerlomma

Jeg kommer stadig inn i perioder der jeg føler jeg syter om penger og syter om sykdommen og syter om at ting går saktere enn jeg skulle ønske. Jeg har uendelig av gode dager. Jeg har titusenvis av øyeblikk med ren lykke hver eneste dag. Når Magnus lager en ekstra stor såpeboble i hagen eller når Thea treffer meg rett i ryggen med vannet fra hageslangen. Når de ler fra dypet av hjertene sine fordi de lurte meg til å tro at godteriet de gav meg var søtt og ikke surt, så jeg legger det godtroende på tungen og ansiktet mitt vrenger seg. Så kiler jeg dem. Sånne øyeblikk. Hver eneste dag. Når de smaker markjordbær fra strå for første gang eller løper fortfort i gaten fordi asfalten er tørr og vi har arvet nye tøysko. Når jeg sitter alene på kvelden og det kommer en melding fra en som er fin og jeg smiler og fortsetter med boken min. Når musikken spilles i byen og de fleste er ute, men jeg har et glass vin, en ny paviljon og sirisser som synger i hagen. Titusenvis av øyeblikk.

Men noen dager, innimellom de gode dagene, treffer en dårlig dag meg.

Fortsett å lese «Med døden i ryggen og kjærligheten på innerlomma»

Om fyren på hjørnet

Dette handler om han lille fyren på hjørnet. Han som ser litt sint ut og som sparker i bakken. Klærne er kanskje litt store og en regndråpe renner ned fra den skjeve, finlange, luggen.  En jente spør om han vil være med, men han var kommet dit i sjela si at han sa nei og rakk ut tunga til henne. Hun visste ikke at det var fordi hjertet hans lå på utsiden av kroppen og det hadde arr, så hun sparket litt sand på ham og gikk videre. Dråpen fra luggen traff øyet. Han snudde seg. Og selvom de voksne visste det, så ville han ikke vise dem at han gråt.

Fortsett å lese «Om fyren på hjørnet»

Om en helt ekte klisjè

For noen ganger er man skrekkelig heldig. Kanskje er det flaks og kanskje er det timing og noen ganger er det kanskje begge deler? Eller kanskje det er skjebnen som har forutbestemt hvem man er ment til elske? Kanskje er det bare meningen. Kanskje finnes det mange som er riktige for nettopp en selv, men jeg tror at det finnes noen få. En liten håndfull mennesker som passer til akkuart den personligheten jeg har vokst opp til å bli – gjennom gener og arv og miljø og minner. En håndfull mennesker som er født og spredt utover hele den kloden vi har. Kanskje finnes det mange jeg ville fungert helt fint med. Mange jeg ville ledd med og hadde det bra med og fungert greit med. Men denne håndfullen med menn er de jeg blir rolig med. Og faller på plass med. Og blir lykkelig med. Og jeg tror, virkelig tror, at en av disse fire-fem skiller seg ekstra ut. Han står ut som enda bedre og større og snillere og enda mer oppmerksom. Han har øyne som skinner og som er speilet inn til en sjel som er god. Han er den som uten et ord får meg til å føle meg vakrere og viktigere og flinkere og finere. Men sannsynligheten for at han dukker opp og våre veier krysses er minimal. I verden bor det akkuart nå mer enn syv milliarder mennesker. At jeg skal treffe han jeg elsker og at han skal elske meg tilbake, det er som å finne den stjernen på himmelen som ble tent i det øyeblikket jeg selv ble født.

Den stjernen har jeg funnet og den ene har dukket opp i livet mitt. Fortsett å lese «Om en helt ekte klisjè»