Til evigheten

Hvis jeg dør i morgen, så er det greit. For i det siste har jeg ledd med venner og stolt på fremtiden og hatt sommerfugler i magen og kjent på sterke armer og møtt pene menn og vakre kvinner. Og jeg har fått fine gresstrå av minsten og jeg elsker deg høyere enn himmelen, mamma ropt etter meg av eldste. Men jeg har ikke lyst til å dø i morgen, av de grunnene. Jeg føler ikke at jeg har opplevd alt eller opplevd nok. Eller at fordi jeg har gjort fine ting nå så finnes det ikke fine ting igjen å gjøre senere. For jeg vil oppleve alt det en gang til. Og mange ganger til etter det.

Om villfarelse.

Og med et vindpust var det over. Så lett som bare det. Fint, hadde hun svart. Og han kunne se hvordan taket forsiktig falt over henne når hun sa det. At hjertet blødde og tårene bare ventet på at han skulle gå.

Fint.

Og med et lite vindpust var det over. Så lett som bare det. Som om gamledager og følelser og vi aldri hadde vært. Jeg tror jeg elsker henne, sa han. Fint, svarte jeg. Og med det datt taket i hodet mitt. Forsiktig, så han ikke kunne se det. Og det sved i brystet. Svakt til å begynne med. Og jeg skjønte at jeg nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge.

Det er…

Det er små ting. Det er ting som kjøkkenkommoden jeg hadde en gang,  den som hadde en plank stående feil vei så sponen syntes. Det er ting som hyllen jeg har skrudd selv. Eller måten kveldssolen danser på, over tusen forskjellige kopper og tallerkner som står til tørk på benken. Hvite kopper og svarte kopper og brune kopper med prikker på.