Sommersus og dus.

Følelsen av lyse kvelder og lukten av en vekkerklokke som ikke ringer og kaniner i bur og barn som er skitne og regndråper så store som fjell i en luft som er ganske lummer og ganske mild. Vinglass i hånden på en kveld som er lang og på en terrasse med utsikt og med teppe over bena og med sanser som er omringet av venner som ler. Og grillmaten fra tidligere står fortsatt på kjøkkenbenken og kokken har satt seg ned og de små sover og fatene er erstattet med bolle på bolle med potetgull og gode samtaler og ting som en gang i fremtiden vil bli tenkt tilbake på med kriblinger i sjelen og glimt i øyet. Følelsen som kommer i kroppen når man blir vekket av solen og P1 er på radioen og man drikker kaffe i pysjen med gugge i øyet og fint, bustete hår. Når frokosten er lang og dagen er fin selvom solen har tatt ferie bak ett lavtrykk fra øst. Når hverdagslykken er en lilla sjøstjerne eller en krabbe som ikke rømte likevel eller det å sovne ved siden av en som er finere enn de andre. Når skuldrene er røde og sandalene er slitt og nesen har blitt prikkete og man har på seg nye favorittkjoler annenhver dag og håret smaker salt og døren står på gløtt og en bie har surret seg inn og man kan legge seg naken i ett sengetøy av krepp som har tørket på en snor i hagen og kjenne sanden som fortsatt ligger mellom storetåen og nabotåen. Når sommerstormen banker på ruten og man kan kjenne lynet treffe bakken og tordenet overdøvet redselen og man tenner lys og spiller spill med de man er mest glad i på gulvet foran husets største vindu så ingen går glipp av noenting. Når leppene smaker bringebær og tusenvis av sjenerte sommerfugler svermer i midten av magen og kinnene blir varme av å få et uventet kyss inntil en vegg av han som er fin. Når august måned sniker seg inn i ryggmargen og man vet at herligheten snart er over for denne gang og man deler tanker med en bestevenninne mens man teller stjerneskudd og ønsker seg ting og planlegger sopptur og blåbærsanking og spillkvelder til høsten. Når dagens leieste problem er brennesleblemmer som mammaen fikser med vidunderkrem og man kan danse ute selvom det regner og man får spise vannmelon til lunsj og is med bær og sjokolade til kvelds og magien i en sommerflørt snart bare er gode minner og Postgirobygget har spilt på Oseberg og definisjonen av ferien ikke lenger er antall solskinnsdager, men antall nye skrubbsår, da er det sommer i Norge.

Selv hjerner med knirkende trinser…

(Fra en tirsdag for lenge siden, da jeg fortsatt var alene med to og måtte kjøre buss overalt.)

Jeg trodde jeg hadde overtaket på denne tirsdagen. Begge ungene var på sin respektive skole/barnehage, ingen hadde feber og avgjørelser om tenner og sånt skjer ikke før i morgen. Det kunne jo ikke gå galt?

Jeg skulle levere begge to før halv ni og så kjøre ATV med frisøren til Revetal for å sitte modell. Jeg tenkte jeg skulle være hjemme igjen til ca 12.45, for da ville T komme hjem, for så å rekke foreldresamtale på skolen ganske nøyaktig kl. 14. Så skulle jeg få høre masse skryt og selv dele deillige erfaringer før jeg skulle ta med meg to små innom butikken, handle litt og være hjemme til noe rundt 15.30. Sånn pluss/minus. Deretter hadde jeg planlagt å lage deilig laksemiddag, gjøre lekser og pusse tenner. Så skulle noen sitte her mens jeg var på foreldremøte i barnehagen fra kl 19 til ca 21. Magnus kom til å sove når jeg kom hjem, Theamor ville ligge i sengen og vente på en nattakos. Perfekt planlagt.

Jeg stod opp 6.00 for å rekke alt. Tenkte at en halvtime for meg selv på morgenkvisten ville gjøre underverker. 6.03 våknet Thea. 6.07 våknet Magnus. Tok mascara på det ene øyet og gikk så for å lage frokost. Thea spiste det hun fikk, Magnus proklamerte at verden gikk oppløsning da han oppdaget at det ikke fantes ny prim i kjøleskapet. Han nektet dermed å spise frokost. Ok, svarte jeg og puttet skiven i matboksen i stedet.

Med et øye sminket og to ustelte barn begynte jeg å finne frem klær, vakse munner og gre hår på dem i stedet. Magnus satt seg ned for å se TV, mens Thea fulgte med på alt jeg fant frem.

«Mamma. Jeg tror ikke jeg trenger så fine klær på aktivitetsdagen. Kan bare ta noe joggegreier?»

Aktivitetsdag? Hm? Hadde ikke jeg hørt noe om. Hun husket nok feil. Helt feil. Så jeg skummet gjennom ukeplanen for å finne en eller annen lærer jeg kunne skylde på. Og så ser jeg det, Med litt større skrift og bold-bokstaver. «Aktivitetsdag tirsdag. Husk lette klær, gode sko og pølser til grillingen.»

Grilling ja. Hva hadde vi å grille da? Ikke engang brødskive med prim.

Javel da. Jeg ba Thea om å finne klær til aktivitetsdagen selv, mens jeg prøvde å forklare lillebror hvor fryktelig flaut det ville være å komme i barnehagen med pysj. Han mente at han hadde en kul pysj og at konklusjonen derfor var at det ville være kult med pysj i barnehagen. Litt anderledes liksom. Og kult. Skikkelig kult. Og mens jeg brukte den neste halvtimen på å få av han en kul pysj og på han ennå kulere klær og andre viktige ting man må gjøre før man går ut av huset på morgenen, så skiftet Thea. Og skiftet. Og skiftet. Og skiftet. Og hadde sannsynligvis fortsatt skiftet hadde det ikke vært for et nervøst sammenbrudd fra mora. HVOR vanskelig er det å velge joggebukse til aktivitetsdagen i 3. klasse liksom? Ganske vanskelig, skal man tro åtteåringen som raste inn på rommet igjen, lukket døra… og skiftet en gang til.

Endelig var begge kledd, gredd og vasket og det så ut som om vi faktisk rakk bussen som gjorde at vi ville rekke butikken og så til og med rekke skolen og i et øyeblikk der var jeg helt utvetydig stolt av meg selv og mine prestasjoner som mor en hektisk tirsdagsmorgen.

«Mmm, jeg gleder meg til kakao i dag!» Sa Thea. «Du husker at du lovte meg kakao når det var sånn utedag som i dag, mamma? Sant? Sant du husker det?» Det er klart jeg ikke husker det. Jeg er fornøyd med at jeg husket at det var skoledag i dag. Men hun vet at jeg ikke husker det. Og hun vet at hvis jeg har glemt noe jeg faktisk har lovt henne så drar hun jeg-savner-den-gamle-mammaen kortet og så blir det kakao uansett. Så jeg satt fra meg sekkene og startet å koke kakao.

Klokken er ikke åtte på morgenkvisten en gang, dere.

Men vi kom oss avgårde og i butikken startet både tredje og fjerde verdenskrig fordi søstra fikk med seg pølser, det gjorde ikke broren. Prøvde å forklare broren at han ikke liker pølser, men det dreit han i – det var fortsatt så urettferdig at han måtte hyle. Høyt.

Pølsekrisen nesten avverget. Bror fikk banan. Søster litt ekstra stekt løk (det var jo tross alt ikke rettferdig at bror skulle få noe når det var *hennes* utedag) og så begge levert.

Jeg satt på med frisøren på ATV til Revetal, koste meg som modell helt til jeg duppet av i stolen hennes og kanskje ikke var en så god modell som jeg burde ha vært og ATV`en stoppet i regnet i Tomsbakken på vei hjem – 5 min før Thea skulle være hjemme.

Vel hjemme, overraskende lite våt, har jeg ubesvarte anrop fra arveprinsessens dirigent. Det var fellesøvelse fra kvart på ett til ca halv to og Thea var Selve Prinsessen av Hysteri da det var uavklart for henne om hun fikk være der eller ikke. Dessuten hadde jeg glemt klarinetten. (Igjen – jeg er fornøyd med å ha husket at det var skoledag.)

Innen nå er klokken ett, dere. Så jeg stopper her. Middagen var ferdig kl 18 og jeg var den eneste som spiste laks. Fortsatt med mascara kun på det ene øyet.

Jeg kom meg nå i allefall på foreldresamtale og jeg kom meg på foreldremøte i barnehagen (med like mye sminke på begge siden av ansiktet!). Etter å ha husket det, glemt det og husket det igjen (Takk, Reidun). Og jeg har fått blomster på døra og begge ungene sover, uten de helt store traumene. Og i morgen er det midtuke 

«Selv hjerner med knirkende trinser, kan tenne et lys nå og da.», sa Scar i en Disneyklassiker for over tjue år siden.

I morgen, kjære Scar, i morgen;)