Vent, Vakring

(Skrevet fiktivt, lenge før jeg ble fruen til en forfatter. Men det endrer ikke det faktum at å lande i eget liv er dødsens viktig før man lander i noen andres)

Det som startet med en uskyldig kommentar fra eldstefrøkna er ofte det som setter seg bak de fornuftige tankene innimellom og bare gnager litt på ting man egentlig vet at ikke er sant. Ikke så det gjør vondt eller noe. Ikke så man må gråte eller kritisk gå gjennom valgene man har tatt i livet eller kjenner at det stikker i hjertet. Men akkurat nok til at man likevel kjenner det litt.

«…Det er jo ikke det at du er skikkelig gammel. Men jeg tror kanskje jeg gifter meg før deg. Det er jo ikke sikkert du får giftet deg i det hele tatt lenger, vet du. Du vet det, ikke sant?»

Joda. Jeg vet det. Så tenker jeg på brudekjolen i skapet. Som jeg kjøpte til han jeg ga både sjel og hjerte en gang for lenge siden. Han som ikke syntes det var godt nok og som valgte anderledes. Så tenker jeg på alt jeg har lært etter det og jeg vet at sjel og hjerte var fint å gi bort – så fysj på han, ikke meg. Så tenkte jeg på han som bare fikk hjertet, men ikke sjel. Han synes heller ikke det var nok. Og det kan jeg skjønne. Han valgte også anderledes. Og så flyr tankene mot han som innimellom alt det andre er den ene jeg aldri har vært ærlig mot, men som ikke ønsker det heller. Tror jeg. Han jeg kjenner så godt, men som jeg ikke kjenner i det hele tatt. Og mot alle de som dukker opp i ny og ne. Som er gode og snille og smarte og som bruker de samme ordene som jeg bruker. Men som likevel ikke passer helt. Ikke nå, sier jeg. Og så blir det aldri.

Så tenker jeg på å sitte nesetipp mot nesetipp med ett av barna og fnise til vi detter sammen og at det er kjærlighet. Jeg tenker på tidlige vårdager med tynne jakker og jeg tenker på høstregn mot ruten og et vinglass og følelsen av å like eget selskap. Jeg tenker på omfavnelser fra fine jenter med bringebærlepper og kjekke menn med viker i håret og bart. De som liker meg fordi jeg er meg. De som stikker innom uten å si i fra først, for de vet at jeg har kaffe og at jeg liker at de kommer. Jeg tenker på rader med bøker som venter på å bli lest igjen og igjen og lappeteppetepper og prosjektet jeg har startet på for å hjelpe de som fryser når vinteren kommer.

Jeg tenker at det er herlig befriende å bare være. Å ta valg som er vanskelige, men som man står for, helt alene. Å tenne lys for seg selv og la Susanne Sundfør føre deg til nye steder med stemmen sin, helt uten at du flytter bena. Å fortsatt kunne ligge på gulvet en gang innimellom og puste med magen og smile av noe fint som kribler og kjenne at tross alt så lever man ganske bra. Bedre enn de fleste, til og med.

Og kanskje kommer det en dag uten noe vondt i det hele tatt, for første gangen på flere år. Og kanskje kommer helten ridende og kanskje er jeg helten. Kanskje er jeg best alene, med fregner på nesetippen og øyeblikk som er små og fnising av ting jeg leser. Kanskje er verden best med pledd over bena, lyden av stillhet og rotete krøller på en terrasse man har lært seg å like.

Kanskje gjør det ingenting om eldste gifter seg før meg, for jeg vet at når jeg bare er – uten å prøve å være bra nok for en mann som til nå ikke har elsket det – så er jeg bedre. Jeg er gladere og større og flinkere. Jeg er lykkeligere og jeg er roligere. For det er kun da jeg ser gode historier i sveler med syltetøy og krukker med skår i og skrivemaskiner som sier i fra når man har nådd enden av linjen og det er kun da kan jeg kjenne lukten av følelser og se lys der de andre ikke gjør det. Det er kun da jeg er den beste versjonen av meg selv. Den som mestrer og tørr og som er modig og som gråter og som sier i fra om det uten at det gjør så vondt i sjelen.

For du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du setter på musikk før du skal hente de håpefulle og Cliffs of Dover spiller så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.

Du vet når alt handler om telys man har satt på et stort fat for å gi seg selv en premie etter at man mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en tirsdagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin nok om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skrubbsår og mammas fang.

Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker.

Du må gjerne gifte deg før meg, Vakring – og jeg kommer i bryllupet ditt – men vent til en er forelsket i mer enn bare deg. Vent til en er forelsket i tankene dine og faktene dine og alle smilene dine. Vent til en vil være med til Afrika for å spise lunsj, fordi det står på bucketlisten din og som gjerne lar deg ta med skatter hjem fra loppis fordi du elsker det selvom dere ikke har noe sted å gjøre av det – du bare måtte ha det likevel. Fordi den hadde sjel og historier og sjarm. Vent til en skjønner hva du mener når du sier sånt. Vent til du finner en som gjerne tørker tårene dine og som lar deg sminke ny mestring i ansiktet før dere går ut. Vent til du finner en som ikke nødvendigvis hopper rundt som en femåringen hver gang han har bursdag, men som synes det er forferdelig søtt at du fortsatt gjør det. Vent til du finner en som elsker at du gir han både hjerte og sjel.

For det er fint å elske til man sprekker, men det er finere å ikke trenge det for å bli hel.

Tre glass vin og stjerneskudd

Jeg sitter på gulvet, med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel, med armene rundt knærne og stille musikk forsiktig dansende rundt meg. Den type musikk som bare halvdeprimerte, fantastisk begavede musikere kan skape. De som er mer enn bare mennesker. Den type musikk som treffer rett i den myke delen av hjertet og det sårbare i sjelen. Jeg er nesten naken. Med bare et laken rundt sjelen og et teppe rundt kroppen kjenner jeg at luften utenifra og varmen innenifra gjør tempraturen upåklagelig. Rundt meg er det stille, huset er tomt og vinglasset er fyllt opp for andre gang. Kanskje tredje. Fra et univers utenfor mitt eget hører jeg lydene av mennesker som ler og drikker og danser et sted i byen, men det siste jeg vil er å være der selv. Bare å lytte til dem er nok. Bare å være den som vet om de, men som ingen vet om tilbake. Som de dagene jeg tar meg selv i å sitte på bussen og å følge med på menneskene på utsiden og å skape mine egne skjebner for dem og å vite at for dem er jeg bare en jente som kjørte forbi dem med bussen en tirsdag i mai. Men nå er det kvelden og det er snart juli og jeg er alene og jeg ser ingen, men hører mange, og innimellom svever en stjerne forbi og jeg ønsker meg noe, akkurat som jeg gjorde da jeg så den slags magi som barn. Jeg ønsker meg større hjerte og mer tålmodighet og å bli elsket til evigheten. Og jeg sitter på et stort gulv. Ett som er lyst og beiset slik at kvisten fortsatt synes og med riper fra andre familier og andre historier og andre tider dypt ned i seg slik at de er foreviget for alltid. Eller i allefall til noen skifter dette perfekte gulvet. Jeg har verandadøren åpen og jeg sitter bare noen meter på innsiden og jeg føler at verden treffer meg i brystet samtidig som jeg er behagelig beskyttet av tykke vegger og mye takhøyde. En kveldsbris gjør at de gjennomsiktige, hvite, gulvlange gardinene blafrer innover og jeg får øye på de altfor store, knuste blomsterkrukkene som står på trappen utenfor. Favorittblomsterkrukkene mine. De med historier og minner gjemt i skårene sine, som er fyllt med villblomster og farmors gamle hagepynt og andre underverker.

Jeg har et bilde stående på sjenken fra en ferie jeg var på i gamledager. Med skjeve hus og lyseblått vann og små dører og en ny, deilig kultur jeg ikke kjente til. På bildet står jeg inntil en mur og jeg smiler et dumt turistsmil uten mål eller mening og bak meg skimtes en annen verden enn den vi kjenner til, en jeg forelsket meg totalt og hemningsløst i. Jeg var den som var anderledes. Og når jeg sitter her alene i en mørk leilighet med lyst gulv og ikke er en del av universet på utsiden, i et land der vi sjeldent snakker med fremmede tenker jeg tilbake på dette stedet med steinbrønner og hus i skråninger og flotte, tykke damer som smekket med tungen fordi jeg hadde altfor lite underhudsfett til å fostre opp sterke gutter til verdenen vår. De var grove i huden og hadde håret i en snurr bak på hodet og gikk til landsbykirken på søndager. De samlet frukt i kurver og de bar dem til torget som var fyllt med farger og smaker og sanseinntrykk jeg aldri har opplevd maken til verken før eller senere. De snakket høyt og strengt til hverandre, men lo like etterpå og gikk aldri fra hverandre i uvennskap. De kysset hverandre når de kom og når de gikk og de ble ved hverandre, lojale og elskelige, i gode og onde dager – til de døde ved siden av hverandre i et hus i en skråning med kveldsolen hengende over sengen. Et sted så langt unna vår virkelighet

Jeg sitter på gulvet med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel. Jeg kjenner på gode følelser rundt livet mitt og tankene mine og følelsene mine og evnene jeg fortsatt har itakt og evnene som ikke fantes før, men som har dukket opp i senere tid. Jeg elsker den våryre stemningen som brer seg rundt meg når jeg sitter alene og lengter etter noe jeg ikke kan sette fingeren på. Jeg elsker det deilig befriende livet som møtte meg i døren når jeg åpnet øynene for de små, viktige tingene. Som lukten av solen og følelsen av å prestere pakket rundt kroppen og synet av en mørk augustkveld på utsiden, med stjerneskudd og latter i det fjerne. Og minnene om et sted med skjeve hus og lyseblått vann og små dører skyller over kroppen min, sammen med stille musikk fra begavede kunstnere og det treffer meg langt inne i knokene. Det er høyt og lavt og vakkert og skjult i treverket og i engen på utsiden og i kvelden jeg ser på fra innsiden. Og plutselig er skjebner hinsides min forstand og ord som ikke kan sies sniker seg forsiktig og uutholdelig inn blandt andre tanker og minner som gjemmer seg i bevisstheten på toppen av kroppen et sted. Og alt jeg føler er tilfredshet. Og det må være det beste man kan føle en snartjulikveld med tre glass vin og stjerneskudd.

Fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft

Lille venn, sett deg her. Mamma skal fortelle deg om noe fint. Noe som skjer veldig sjeldent. Noe du må ta vare på. Det er en følelse.

Du vet den følelsen du får inni deg hvis du får spise en jordbærkjærlighet på en tirsdag eller den følelsen du får når du får være ute og hoppe strikk med venninner helt til klokken blir ni fordi mamma skravler over gjerdet og det er sommer og noen griller og det lukter nyklippet gress og man ler og et propellfly høres i det fjerne og det er en søndagsmorgen med egg som venter på oss dagen etter og du blir veldig glad? Vel, det er en sånn følelse jeg snakker om. Bare større. Mye større. Den er som å få fire jordbærkjærligheter og ripssaft på en og samme dag. Så stor er den. Og så sjelden.

Fortsett å lese «Fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft»

Kunsten å nyte halvlunken kaffe

Det er noe med det. Hvordan noen ting er virkelig bra og underlig og veldig anderledes og ikke som du trodde i det hele tatt. Hvordan mennesker man er forskjellig fra kan bli de næreste, beste vennene man har. Og at den nye favoritteiendelen min er noe gammelt. Noe jeg ikke vet hva eller og som jeg ikke vet hvordan jeg kan bruke. Men den stod på hytten i Hurdal og jeg har sett den fra jeg var liten og jeg vet at den er mer enn etthundreogfemti år. Og det gjør den fin. Lykken er gamle ting i et vitrineskap og musikk som treffer sjelen og en mann jeg har elsket hele livet, jeg ble bare ikke blitt kjent med ham før den deilige dagen høsten 2014. Det er en jente som da hun var 6 sa at om vi hadde hatt båt kunne jeg ha styrt doningen med albuen og spilt sjakk med den andre armen, på en måte som fikk det til å høres ut som om vi regelmessig spilte sjakk. Lykken er en helt levende porselensgutt som sitter for seg selv på kjøkkenbordet og lar kveldssolen fylle ansiktet med minner om en tid som er forbi, mens han tålmodig venter på å bli limt sammen igjen, så han kan danse vals med en dukke og knuse en gang til. Det er i hvertfall det jeg er blitt fortalt at skjedde. Og sånt skjer jo.

Fortsett å lese «Kunsten å nyte halvlunken kaffe»

Det er livet

Det er sansene som settes i gang av vinen, akkurat i det den treffer ytterst på leppen din. Det er menneskene rundt bordet, en lørdag i mars. Alle de du elsker og de ser på deg og de ler og alle er fine. Det er følelsen av nakne fingre mot et sjeggete kinn til han som er fin tidlig en søndagsmorgen. Når man har tid til alt, men velger å ikke gjøre noe. Det er nyskjerrige hender på oppdagelsesferd over en kropp som ikke er sin egen og som man allerede kjenner så godt og som gjør at det kribler helt innerst i smilet man bærer med seg i magen. Det er når ingenting trenger å sies høyt fordi to mennesker deler et blikk og en seng med rotete laken og man føler seg akkurat passe fin med bustete hår og nyvåkne øyne. Det er sjelen på innsiden av kroppen som vet at man ikke behøver å klare mer fordi alle sier at man har klart nok, men så ønsker man å klare likevel. Og så prøver man og så klarer man. Det er når den sjelen seirer og verden ikke snurrer fullt så fort og det lukter rent og barna ler fra hagen og selvom man er sliten og selvom man er alene så smiler man.

Fortsett å lese «Det er livet»

Til evigheten

Hvis jeg dør i morgen, så er det greit. For i det siste har jeg ledd med venner og stolt på fremtiden og hatt sommerfugler i magen og kjent på sterke armer og møtt pene menn og vakre kvinner. Og jeg har fått fine gresstrå av minsten og jeg elsker deg høyere enn himmelen, mamma ropt etter meg av eldste. Men jeg har ikke lyst til å dø i morgen, av de grunnene. Jeg føler ikke at jeg har opplevd alt eller opplevd nok. Eller at fordi jeg har gjort fine ting nå så finnes det ikke fine ting igjen å gjøre senere. For jeg vil oppleve alt det en gang til. Og mange ganger til etter det.

Fortsett å lese «Til evigheten»