… så vokser motet med nødvendigheten.

, sa William Shakespare.

Det er noe bare vi har. Han og meg. Meg og han. Det er noe flytende og fint og som føles godt. Det er det perfekte uperfekte. Det er muligheter og toleranse og litt takhøyde. Det er å ligge tett inntil med en sommerdag på utsiden og verandadøren åpen og å forsove seg til alt man ikke skal rekke. Det er å lytte til den verdenen som finnes et annet sted samtidig som man akkuart da er i den eneste verdenen man ønsker seg. Det er å såre og å krangle og å finne sammen igjen. Det er å tilgi og å mene det helt nederst i sjelen og innerst i hjertet. Det er å faktisk føle på den følelsen at ikke bare kan man leve med, men man kan ikke leve uten. Det er å ikke strekke til og å likevel være alt. Det er behovet for å gå ut av seg selv og å legge hjertet sitt på bordet og å si unnskyld. Det er å svare jeg elsker deg uansett hva som har blitt sagt først. Det er å være den som blir igjen når de andre går og å være den som for alltid vil sitte ved siden av, når ingenting behøver å sies, men alt må føles. Det er å vite, helt sikkert, at det er verdt alt man må gå gjennom først.

Fortsett å lese «… så vokser motet med nødvendigheten.»

Om en helt ekte klisjè

For noen ganger er man skrekkelig heldig. Kanskje er det flaks og kanskje er det timing og noen ganger er det kanskje begge deler? Eller kanskje det er skjebnen som har forutbestemt hvem man er ment til elske? Kanskje er det bare meningen. Kanskje finnes det mange som er riktige for nettopp en selv, men jeg tror at det finnes noen få. En liten håndfull mennesker som passer til akkuart den personligheten jeg har vokst opp til å bli – gjennom gener og arv og miljø og minner. En håndfull mennesker som er født og spredt utover hele den kloden vi har. Kanskje finnes det mange jeg ville fungert helt fint med. Mange jeg ville ledd med og hadde det bra med og fungert greit med. Men denne håndfullen med menn er de jeg blir rolig med. Og faller på plass med. Og blir lykkelig med. Og jeg tror, virkelig tror, at en av disse fire-fem skiller seg ekstra ut. Han står ut som enda bedre og større og snillere og enda mer oppmerksom. Han har øyne som skinner og som er speilet inn til en sjel som er god. Han er den som uten et ord får meg til å føle meg vakrere og viktigere og flinkere og finere. Men sannsynligheten for at han dukker opp og våre veier krysses er minimal. I verden bor det akkuart nå mer enn syv milliarder mennesker. At jeg skal treffe han jeg elsker og at han skal elske meg tilbake, det er som å finne den stjernen på himmelen som ble tent i det øyeblikket jeg selv ble født.

Den stjernen har jeg funnet og den ene har dukket opp i livet mitt. Fortsett å lese «Om en helt ekte klisjè»

Om finskittent lys og øyeblikk med duer

Sengen er liten og rommet er høyt og fra torget på utsiden ringer deilige bjeller inn hver nye time. Lyset er mykt og litt finskittent og det oransje fra solen treffer ham i en stripe ned langs ryggen. På utsiden tuter en bil på en mann som går sakte og to kvinner diskuterer på et språk jeg ikke kan. Den ene liten og ilter, den andre stor og tydelig. Vi er i et land vi ikke kjenner med en kultur som ikke er vår. Han sover enda, pakket inn i rotete laken og en kveld som ble sen. Musklene ned langs kroppen beveger seg sakte i takt med pusten som er dyp og varm og trygg. Fortsett å lese «Om finskittent lys og øyeblikk med duer»

Til evigheten

Hvis jeg dør i morgen, så er det greit. For i det siste har jeg ledd med venner og stolt på fremtiden og hatt sommerfugler i magen og kjent på sterke armer og møtt pene menn og vakre kvinner. Og jeg har fått fine gresstrå av minsten og jeg elsker deg høyere enn himmelen, mamma ropt etter meg av eldste. Men jeg har ikke lyst til å dø i morgen, av de grunnene. Jeg føler ikke at jeg har opplevd alt eller opplevd nok. Eller at fordi jeg har gjort fine ting nå så finnes det ikke fine ting igjen å gjøre senere. For jeg vil oppleve alt det en gang til. Og mange ganger til etter det.

Fortsett å lese «Til evigheten»

Fint.

Og med et lite vindpust var det over. Så lett som bare det. Som om gamledager og følelser og vi aldri hadde vært. Jeg tror jeg elsker henne, sa han. Fint, svarte jeg. Og med det datt taket i hodet mitt. Forsiktig, så han ikke kunne se det. Og det sved i brystet. Svakt til å begynne med. Og jeg skjønte at jeg nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. Fortsett å lese «Fint.»