Det ingen sa

Ingen fortalte meg da jeg vokste opp at en barndom med litt røffe kanter er det de aller fleste har. Ingen fortalte meg at å finne seg selv oppi alt ville være så vanskelig. Ingen fortalte meg på forhånd at det ofte kunne bli trøblete å holde hodet over vann og at verden var skrudd sammen slik at når du først fikk fotfeste, så ble det ofte flom og glatt å stå igjen. Ingen sa at å elske var så latterlig skummelt. At å få barn var et stadig behov for å vite. Hvor er de? Hva gjør de? Gråter de? Trives de? Er det sånne som mobber eller blir de ertet litt selv? Tørr de å si det til meg? Ingen sa at man ble nødt å plukke hjertet sitt fra hverandre og gi det bort til menneskene i livet sitt.

Ingen fortalte meg at å finne en mann man elsker så inderlig mye som jeg elsker min betyr at man hver eneste dag håper man er god nok, selvom han alltid sier at man er det. At man stadig er redd for å miste, på enten den ene eller andre måten. At å elske, det er å være aller mest redd.

Ingen fortalte meg at om jeg skulle få barn, så ville jeg måtte ta hjertet ut av kroppen og rive av en liten bit og gi det til en liten fyr som ikke vet å gå ned fra ting på en normal måte. En liten del av meg ligger akkurat nå i hånden på en fyr med lang lugg. En som liker å klatre høyt og løpe fort og som synes det beste er å være ninja, selv da luggen gjør at han ikke ser så godt som han burde. Han bryr seg ikke særlig om at hjertet mitt ikke liker å være ninja uten syn. En annen del er med ei som turner på trening. Hun tar zaltoer høyt oppe i luften og hun smeller med dører og hun mener noe om mye, med liten respekt for hjertet hun har med seg på turen. Det hjertet som er redd for zaltoer og flikkflakker og annet som går fort og rundt og rundt eller høyt og som i alle fall ikke liker å smelle med dører eller alltid skulle mene så voldsomt. Men hun bærer nå rundt på det likevel. Ingen fortalte meg at å finne en mann man elsker så inderlig mye som jeg elsker min betyr at man hver eneste dag håper man er god nok, selvom han alltid sier at man er det. At man stadig er redd for å miste, på enten den ene eller andre måten. At å elske, det er å være aller mest redd. Ingen sa til meg at jeg skulle måtte være så redd hele tiden. Ingen fortalte meg at å være sterk betød å være svak ganske ofte og at å si nei innimellom er bedre enn å si ja. Ingen fortalte meg at å være god også betyr å sette grenser og å være streng og innimellom gjøre andre lei seg. Ingen fortalte meg da jeg var liten at å være voksen var omtrent det samme, bare med litt mer erfaring i å være slik. Ingen fortalte meg at de beste dagene ville være de som kom etter en storm, med uventet besøk fra noen man savner og muligheten til å sitte på gulvet med hver sin kaffe og snakke om sånt man ikke snakker om mens man sitter i sofaen på den ordentlige måten. Ingen sa at å gå til butikken selv eller å mestre middager eller samle venninner til ost og kjeks og vin og se på dem mens de ikke vet det ville bli de tingene som skulle varme hjertet mye mer enn å alltid ha god helse eller nok penger eller problemfrie år.

For han er som en myk junidag. Det er sant. Og samtidig som en lun og lang juleferie, med pelspledd og lange måltider og ribbelukt og en dompapp på utsiden.

Ingen fortale meg heller hvor latterlig deilig det er med skitne unger som fniser, som får lov til noe sjeldent, som å leke med mel eller boble med sugerøret eller spise godteri på en onsdag. Ingen fortalte meg hvor fint det ville føles når et stort barn ble lite igjen og la seg inntil og snakket om drømmer hun hadde og kjærlighetssorg og sa ting som Men du hadde jo helt rett og da ikke si jeg vet det tilbake, men huff, det var synd å høre. Ingen fortalte meg hvor berikende den uforbeholdne kjærligheten til små mennesker med null respekt for hjertet ditt kan være.Ingen fortalte meg at å elske til man gråter kanskje er den fineste måten å elske på, for det gjøres med hele kroppen og hele hjertet og hele sjelen. Og når man finner en mann man kan stå inntil og føle seg hjemme hos og så innse at man elsker så høyt at man gråter fordi å miste ville vært det verste, da er det egentlig fint. For han er som en myk junidag. Det er sant. Og samtidig som en lun og lang juleferie, med pelspledd og lange måltider og ribbelukt og en dompapp på utsiden. Tenk å møte en mann som er som de beste barndomsdrømmene. En som tar våren med seg inn på mørke novemberdager. En som fikk hjertet mitt i gave og som har lovet å passe godt på det for alltid. Han er trygg og når jeg ser i øynene hans, så ser jeg glassverandaen jeg har drømt om og et falmet bryllupsbilde og jeg kjenner følelsen av å faktisk bli elsket til evigheten. Men hadde noen fortalt meg at livet kom til å bli så turbulent og at fotfestet bare holdt seg litt av gangen og at man stadig skulle ha vondt og at hjertet ble delt opp i små biter og plassert rundt hos mennesker som slettes ikke tenker over at de har det med seg og at når man elsker aller høyest, da er man også redd og gråter, så vet jeg jammen ikke om jeg hadde turt.

Ingen fortalte meg at å være sterk betød å være svak ganske ofte og at å si nei innimellom er bedre enn å si ja. Ingen fortalte meg at å være god også betyr å sette grenser og å være streng og innimellom gjøre andre lei seg. Ingen fortalte meg da jeg var liten at å være voksen var omtrent det samme, bare med litt mer erfaring i å være slik.

Da hadde jeg kanskje svart nei takk når livet ble pakket inn i gråpapir og gitt meg i gave en gang for lenge siden. Dette er ikke for meg, kunne jeg svart. Jeg vil ikke vokse opp med rufsete kanter. Og  jeg vil ikke dele hjertet mitt i små biter og gi det til mennesker som klarer å miste sine egne sko i skogen. Jeg vil ikke elske til jeg gråter eller være redd hele tiden eller ha vondt eller stadig måtte lære nye ting om meg selv. Jeg vil ikke miste fotfestet hver gang jeg finner tilbake til det eller lære å puste med hodet under vann. Helt uvitende om hvor frekt deilig sånt egentlig er og hvor mye godt som kommer med et hjerte som tørr.

Jeg vet heldigvis ikke hva som venter heller. For av alt jeg ikke vil, så vil jeg aller minst si nei takk til det deiligste jeg vet.

Livet. Du er digg.

1896861_10152242341325539_1869248170_n
Selvutløser på Ringshaug, en deilig sommerdag i Tønsberg 2013.

Kanskje viktig likevel?

I går ble en dag der det var nok å være tilstede, med venninner jeg er glad i og unger jeg ikke har sett på lenge. Med busstur på morgenen og lavendellukt fra klærne. Med minnet om den samme dagen fem år tidligere et sted i hjertet og med troen på at om fem år fra nå går det enda litt bedre. Om å faktisk fylle fem, i en alder av tjueåtte. Med kaffe på termokoppen og blomster fra kjærester. Blomster som forteller en historie, der hvert strå er et år som har gått og hver rose et menneske som har støttet meg gjennom den tiden. En venn eller venninne, en søster eller en far eller en mor. En som har sett museskrittene som maratoner og som har vært stolt av det jeg har gjort. Og når jeg ikke har gjort noe har de sagt at det har vært greit og at jeg ikke alltid må gjøre noe, men hvis jeg vil klarer jeg sikkert litt til snart. Og midt i alle rosene og stråene og pynten stod en Wandaorkidé, den sterkeste av dem alle. Og han sa det var meg og jeg sa at det var fint. Så gråt jeg litt og klemte han. Og det var en sånn dag. En dag der jeg ikke trengte noe mer enn det næreste og kjæreste. Det som oppi alt er det fineste. Jeg trengte i alle fall ikke å være på butikker som solgte aviser og slikt. Det holdt med besøket jeg måtte ha innom Narvesen for å kjøpe togbilletten hjem og han bak disken kjente meg fra forsiden han solgte.

«Fin historie!» 
sa han.
«Den er ihjelfortalt.«, svarte jeg.
«Den er viktig«, svarte han.
Så gikk jeg.

Jeg vet ikke om den er viktig. Den er ikke viktig som krigen i Syria er viktig. Eller som flyktningeleirene som er overfylt og barna som fryser uten tilgang til mat, klær eller kjærlighet. Det er fanger uten helsehjelp i Malawi og det er 300.000 sentralamerikanere  som blir utsatt for drap, vold og overgrep på flukt gjennom Mexico hvert eneste år. Det er voldtektssaker som blir henlagt her hjemme, selv med overgrepet festet på film. Det er eldre som blir liggende i sin egen urin og det er barn som er vitne til at mor dreper far. Sånt er viktig. Viktigviktig. Det er så mye som er viktig. Det finnes kriser over alt og  havbunnen er dekket med lik. Men kanskje er det nettopp derfor noen syntes det var fint å lese denne i hjelfortalte historien, om en modig liten jente som gjorde det hjertet sa hun burde og ikke det kroppen hennes fortalte at hun skulle. For instinktet var å gjemme seg. Likevel ble hun. Og at hun ble er en av grunnene til at jeg er her i dag, så oppegående og frisk som jeg tross alt er. Og egentlig skulle det bare bli en liten notis. Hvis de fikk plass. Og så, på bussen på vei til Tønsberg og to jeg bryr meg mye om, begynte det å tikke inn bilder fra folk som hadde sett meg over hele landet. På forsiden. Til en av Norges aller største aviser.

Først stusset jeg over at media fortsatt gadd, for nå er det få steder historien ikke har vært. Så begynte jeg å tenke over hva folk måtte mene, at de enda en gang skulle måtte sitte med ansiktet mitt i frokosten sin. Men så hørte jeg stemmen til Thea, den modige, lille, et sted i bakhodet. Der hun hvisket: «Tenk hvis et annet barn leser og skjønner hva hun skal gjøre hvis mammaen nesten dør? Da kan hun redde mammaen sin.» Og så ble det viktig likevel.

Vi hadde ikke snakket om hva hun skulle gjøre eller hvor hun skulle ringe, den mandagen for fem år siden. Men hun skjønte det av seg selv og det var flaks. For intuisjonen til barna forteller dem noe helt annet hvis de blir tvunget til å stå alene i en situasjon som ryster grunnmuren under bena deres.

Så snakk med barnet ditt. Kan det adressen sin? Kan det nummeret til enten brann, politi eller sykebil? Vet det at så lenge det husker bare et av nummerne, så er det greit? Vet sønnen eller datteren din hvordan komme seg forbi tastelåsen, hvis du har kode? For det skulle ikke skje meg og det kommer sikkert ikke til å skje deg. Men skjer det likevel er det ikke sikkert du har tid til å vente på en voksen.

Å kunne nødnumrene kan redde liv. Å kunne bare ett av dem holder.
Og har du tid (det bør du ta deg), så lær barnet ditt denne sangen.
Den er laget i samarbeid av Idèbank for småbarnsforeldre (en side alle småbarnsforeldre burde stikke innom oftere heller enn sjeldnere) og Alfabetika (her kan du tegne nødnumrene, hvor kult er ikke det?) og den er skikkelig fin:

(Meld: Hvis ditt øre henger ned)
BÆ-BU SANGEN:

En brann er ikke tull, 
du må ringe 1-1-0
Har du fått en tyv på do,
må du ringe 1-1-2
Har du veldig vondt et sted,
må du ringe 1-1-3,
det er lett å huske det!

(Og er du usikker på hvordan den synges, så spol deg frem til 6.43 her. Det er Theamor og lillebror med mat i munnen som viser landet via God Morgen Norge hvordan det kan gjøres;) De er også skikkelig fine.)

14448957_10153689539736899_1688408578570129422_n
Og her er forsiden jeg unngikk i går. Og her er teksten som står på innsiden. Ikke fikk jeg meg til å kjøpe den og ikke fikk jeg meg til å ta bilde av den. Heldigvis var det mange andre som gjorde det og som passet på å sende meg det i alle tenkelige vinkler og lyssettinger, inkludert et bredt og variert utvalgt mellommåltider plasser over. Så, konklusjonen er: Lær barnet ditt å ringe etter hjelp.     Foto: Yvonne Hasseli

Om å elske og bli elsket igjen

Jeg bestemte meg tidlig for å være en blogg uten bilder. Fordi om jeg klarte å bli en blogg som ble lest på grunn av litterære kvaliteter og fordi jeg traff noe i noen, kanskje et sted bak det myke i hjertet, så ville jeg bli så glad. Men om jeg la ut bilder samtidig ville jeg ikke visst om det var bildene eller teksten som traff. Det finnes dog ingen regel uten unntak. Og unntaket kom for noen dager siden, da bryllupsfotografene våre (www.bryllups-fotografene.no) kom innom med minnepinnen fra bryllupet. De hadde pyntet den med sløyfe og fylt den med over femhundre bilder. Vi satt over kaffen og satt oss rundt spisebordet. Så begynte jeg å gråte ❤ For en magi det var å få gjenoppleve dagen gjennom øyeblikk fanget i linsen de bar rundt halsen.

Bryllupsfotografene Line og Frode21

Bryllupsfotografene Line og Frode24

Bryllupsfotografene Line og Frode47

Bryllupsfotografene Line og Frode53

Bryllupsfotografene Line og Frode61

Bryllupsfotografene Line og Frode64

Bryllupsfotografene Line og Frode71
Det hele var om å gifte seg. Om å bruke dagen på å feire at man elsker og at man blir elsket igjen. Om kjærlighet, raushet og toleranse. Om sommerens vakreste eventyr, om noe som er meningen og om å danse i gresset. Latterkramper og fine kjoler, mennesker man ikke har sett på lenge og de man ser hver dag. Om to familier som blir en skikkelig fin en, om forelskelse og bringebærrosa kinn. Om han som er min og om å være hans. Om det reneste jeg vet om, om et hjerte som er mykt og som kun banker for han og om det som er så inderlig sjeldent helt ekte gjensidighet, respekt, tålmodighet og kjærlighet.

Bryllupsfotografene Line og Frode88

Bryllupsfotografene Line og Frode94

Bryllupsfotografene Line og Frode100

Bryllupsfotografene Line og Frode106

Bryllupsfotografene Line og Frode131

Bryllupsfotografene Line og Frode148

Bryllupsfotografene Line og Frode154

Bryllupsfotografene Line og Frode209

Som Carina skrev i diktet sitt til oss;

«Du har ikke sagt farvel. Du har ikke ofret eller tapt. Du har formet en tilværelse, du har gitt, og dere har skapt. Dere har lovet hverandre troskap, tålmodighet og tid. Disse enkle små tingene, som er det gjevest et menneske kan gi.

Dere har sagt hei, god dag, kom hit, og med beundring jeg ser deres vei. Hun har ikke sagt farvel i dag Frode, hun har funnet seg selv i deg. Han har ikke tapt eller ofret Line, han har vunnet tillit og ærlighet. Jeg hever glasset for dere to, for størst av alt er kjærlighet.»

Bryllupsfotografene Line og Frode213

Bryllupsfotografene Line og Frode224

Bryllupsfotografene Line og Frode236

Bryllupsfotografene Line og Frode242

Bryllupsfotografene Line og Frode243

Bryllupsfotografene Line og Frode247

Bryllupsfotografene Line og Frode265

Bryllupsfotografene Line og Frode267

Bryllupsfotografene Line og Frode280

Jeg skrev en gang om å elske til evigheten.Om myke hender på korsryggen når noe er vanskelig, hender som hvisker jeg er her. Jeg går ikke. Du er flink. Svale dager og en grill og et par ekstra sett med venner i hagen. Datterplukkede blomster og pledd over bena og å glemme at man er voksen et øyeblikk og le så høyt at fuglene tier fordi et av barna inne i bilen har lært en helt ny vits. Sånne ting. Sånne små, latterlig gøyale, uviktige ting – som, som sagt, står igjen som det største på jord. Og det viktigste på jord. Og det fineste på jord. Som et lett slør av magi som blir liggende over kroppen hele natten gjennom. Som gjør det lett å sovne og som gjør søvnen god. Som gjør natten litt lysere og litt kortere og litt bedre. Og som gjør dagen som kommer til noe ennå bedre.

Bryllupsfotografene Line og Frode310

Bryllupsfotografene Line og Frode330

Bryllupsfotografene Line og Frode336

Bryllupsfotografene Line og Frode346

Bryllupsfotografene Line og Frode358

Bryllupsfotografene Line og Frode377

Noen ting kan ikke fortelles om gjennom ord eller setninger eller støv som danser så sakte, så flott, i lyset fra en sol som er på vei ned. Lette slør av magi og fregner som fniser og vitsebilturer er ikke verdig ord som tynger dem. Det er opplevelser som man bare får gjennom en frekk flørt med livet.

Bryllupsfotografene Line og Frode401

Bryllupsfotografene Line og Frode402

Bryllupsfotografene Line og Frode404

Bryllupsfotografene Line og Frode400

Dagene er varierte. Det finnes mange morgenstunder helt uten dans eller pannekaker. Det finnes mange kveldssoler som ikke skaper dansende, fint støv. Det finnes dårlige dager og middager som ikke blir lagd. Men innimellom alt det finnes det Øyeblikk. Noen varer ikke et helt sekund en gang, mens andre varer time etter time. Innimellom alt det finnes De Små Tingene. Og Livet. Og alt det Fine. Og det er så vannvittig mye av det. Og gjennom alt er han der. Og han er min. Og jeg er så stolt. Og jeg elsker han så mye at jeg tror jeg kan sprekke snart. Og om ikke jeg sprekker så skal jeg fortsette å elske han. Dag etter dag etter dag med Øyeblikk. Det er deilig det.

Bryllupsfotografene Line og Frode418

Bryllupsfotografene Line og Frode421

Bryllupsfotografene Line og Frode431

Bryllupsfotografene Line og Frode357

Bryllupsfotografene Line og Frode437

Bryllupsfotografene Line og Frode483

Han har øyne som skinner og som er speilet inn til en sjel som er god. Han er den som uten et ord får meg til å føle meg vakrere og viktigere og flinkere og finere. Men sannsynligheten for at han dukker opp og våre veier krysses er minimal. I verden bor det akkuart nå mer enn syv milliarder mennesker. At jeg skal treffe han jeg elsker og at han skal elske meg tilbake, det er som å finne den stjernen på himmelen som ble tent i det øyeblikket jeg selv ble født. Den stjernen har jeg funnet og den ene har dukket opp i livet mitt.

Bryllupsfotografene Line og Frode494

Bryllupsfotografene Line og Frode517

Bryllupsfotografene Line og Frode522

Bryllupsfotografene Line og Frode524

Bryllupsfotografene Line og Frode532

Bryllupsfotografene Line og Frode559
«For det er fint å elske til man sprekker» skrev jeg til Thea for noen måneder siden, «men det er finere å ikke trenge det for å bli hel.» Og da det øyeblikket kom at jeg følte meg hel uten han, stod han der. Han tok meg i hånden og jeg smilte og vi sa hva vi het. Og han snakket og jeg lyttet og så dro vi hvert til vårt. Uten å vite hva som var blitt sådd på innsiden av et hjerte som var lukket. Og kanskje var det timing eller kanskje var det flaks. Men jeg tror det var meningen. I øynene hans så jeg hverdager og fnising og nærhet. Og kvelder med mine ben over hans og en samtale som var dyp og kanskje litt viktig. Og i latteren hans hørte jeg lystighet og fryd og føtter som danset og raslingen av meg som virvlet rundt og rundt i løvet en høstdag jeg var lykkelig. Bare fordi. Og kanskje er det det som er det første tegnet på kjærlighet? I personen skjebnen har bestemt at man skal elske hører man lyden av fremtid og omsorg og krangler som blir løst sittende på kjøkkengulvet, med hendene flettet inn i hverandres og et inderlig ønske om å forstå en annen.

Nå har vi vært gift i litt over en måned. Resten av livet er vårt. Og i morgen reiser vi for å feire nettopp det i Italia. Det blir fint.

 

For vi skulle jo bare på date

Er du sliten?, sier han.
Nei da, svarer jeg. 
– Synes du det er stas med alt som skjer rundt deg nå da?, 
spør han.

Vi sitter i bilen, favorittmannen min og jeg. Han har hentet meg på Kysta, for vi skal spise middag og være kjærester og ikke tenke på testing og leger og hjerneskader og sånt. Vi er et sted midt mellom Stavern og Larvik og vi vil tenke på at det skjer spennende ting i bloggverden og i forlagsverden og at han straks er ferdig med bok nummer seks. Vi vil tenke på fine ting, glade ting. Men jeg er sliten. Dagen har vært lang og fingrene er numne og hjerner orker ikke særlig mer. Så jeg svarer ikke. For jeg skjønner ikke lenger hvordan. Det er sånt som skjer innimellom. Jeg hører ordene hans, men jeg forstår ikke hva han sier. Så jeg svarer ikke. Heldigvis vet han det, så han kjører videre, uten å stille flere spørsmål.

-Jeg liker deg veldig godt, sier han etter litt og stryker meg på låret.

Og så brister det. Et sted inni meg eksploderer en klump av avmaktsfølelser. Alle de følelsene som forteller meg at jeg burde klare å svare, at jeg ikke burde bli så sliten, at dagen tross alt ikke har vært så lang og at jeg klarte jo allting før. Sånne følelser som dukker opp oftere og oftere og som vi like ofte klarer å gjemme bort og vekk og ned igjen, men som bare ligger å venter på enda en anledning jeg føler meg litt dum i igjen og så kommer de tilbake, raskt og besluttsomt og helt uten omtanke for hvordan det føles for en som er sliten og liten og lei. Det starter med at det prikker vondt i hendene og armene. Og så i bena. Så blir det vanskelig å bøye fingrene og enda vanskeligere å puste. Pusten går fort og tankene spinner og man føler seg tom og mascaraen man hadde pyntet seg med renner nedover kinnet. Innimellom klarer man kanskje å hikste etter luft, men resten av tiden er kroppen paralysert, bortsett fra øynene som ikke slutter å renne og hjertet som atter en gang brister på den vonde måten.

Kan du stoppe bilen?!, klarer jeg tilslutt å si. For hardt. Og for brått. Det er nemlig slitsomt med inntrykkene som skyter fart forbi vinduet mitt. Det er slitsomt med bevegelse og lyder og en kropp som mest av alt vil ligge i ball og bare få igjen pusten. Det har hendt noen ganger at jeg besvimer når det her skjer. Fordi kroppen ikke orker å takle det alltid. Fordi inntrykkene er mange og hjernen ikke i stand til å ta det inn. Så han stopper bilen. Og jeg er sjeleglad for at jeg i et øyeblikk skjønte hvilke ord jeg kunne bruke.

Det går ett minutt, så ett til. Han er fortsatt stille. Han maser ikke og spør ikke. Bare ser ut av vinduet og venter. Han vet det nå, at det er sånn det må skje. Jeg gråter. Ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er overveldet av hva som innimellom, til og med ganske ofte, kommer som kastet på meg og over meg og inn i meg. Hvordan jeg på et øyeblikk kan miste helt grunnleggende evner som å snakke eller tenke eller svare. Kroppen min skjelver så mye at jeg ikke makter å ta tørkepapir opp til ansiktet for å tørke kinnene og jeg er glad for hvert hikst som kommer, for akkurat da får jeg puste. Bena mine kjenner jeg ikke lenger og fingrene har stivnet i en vinkel som er rar. Ryggen bøyes litt vondt bakover, for underbevisstheten prøver å åpne meg opp. Men i motsetning til de første gangene blir jeg ikke lenger redd. Jeg vet at det bare er hjernen som akkurat da ikke tålte noe mer og som i stedet for å skru meg av som så mange ganger før prøver å restarte meg i våken tilstand. Og det er vondt og ekkelt og rart. Men det er ikke farlig.

Vi står stille, han og jeg, jeg og han. Forbi oss tusler verden i sitt eget onsdagstempo og mang en pike titter inn og lurer nok på hva for noe nå han har gjort, som har en kone gråtende ved siden av seg. Men tårene kommer sjeldnere og grepet løsner om pusten. Det har gått noen minutter til og denne tålmodige skapningen jeg er så velsignet å være gift med forstår at det snart går greiere. Du er modig, sier han. Jeg fnyser. Nesa er blitt rød og rennende. Øyevippene har klistret seg sammen og på genseren er det snørr. Det er vanskelig å tro på han i de situasjonene man selv føler seg så inderlig blottlagt og annerledes. Men han sier det igjen. Og igjen. Du er modig, sier han. Du er fin og du er flink. Jeg ser du strever, men du mestrer alltid.  Jeg begynner sakte å få følelsen tilbake i bena og med papiret jeg har krøllet sammen i hånden klarer jeg forsiktig å tørke ansiktet. Litt etter litt. Jeg skjelver enda, for nervene blir slitne av sånt som dette. Jeg synes virkelig du er modig, sier han igjen. Jeg fnyser ikke denne gangen. Men jeg legger meg inntil ham. Så inntil som man kan når man sitter i en bil. Og uten ord forteller jeg han hvor høyt elsket og hvor uvurderlig viktig han er. Han kysser meg på hodet.

Han er en bauta i livet mitt. Han er tryggheten og godheten og alt som er fint. Han har valgt meg slik som dette og det er kanskje det fineste av alt.

– Vi kan snakke om det som skjer rundt deg en annen dag, sier han. Og hvis du vil kan vi bestille mat og ta med på rommet ditt.

Så begynner han å kjøre igjen. Uten å la meg føle meg liten eller dum. Men god nok. For vi skulle jo bare på date og jeg klarte det ikke. Men det går bra. For han elsker meg uansett. Og om ikke det er kjærlighet, så vet ikke jeg.

Vent, Vakring

(Skrevet fiktivt, lenge før jeg ble fruen til en forfatter. Men det endrer ikke det faktum at å lande i eget liv er dødsens viktig før man lander i noen andres)

Det som startet med en uskyldig kommentar fra eldstefrøkna er ofte det som setter seg bak de fornuftige tankene innimellom og bare gnager litt på ting man egentlig vet at ikke er sant. Ikke så det gjør vondt eller noe. Ikke så man må gråte eller kritisk gå gjennom valgene man har tatt i livet eller kjenner at det stikker i hjertet. Men akkurat nok til at man likevel kjenner det litt.

«…Det er jo ikke det at du er skikkelig gammel. Men jeg tror kanskje jeg gifter meg før deg. Det er jo ikke sikkert du får giftet deg i det hele tatt lenger, vet du. Du vet det, ikke sant?»

Joda. Jeg vet det. Så tenker jeg på brudekjolen i skapet. Som jeg kjøpte til han jeg ga både sjel og hjerte en gang for lenge siden. Han som ikke syntes det var godt nok og som valgte anderledes. Så tenker jeg på alt jeg har lært etter det og jeg vet at sjel og hjerte var fint å gi bort – så fysj på han, ikke meg. Så tenkte jeg på han som bare fikk hjertet, men ikke sjel. Han synes heller ikke det var nok. Og det kan jeg skjønne. Han valgte også anderledes. Og så flyr tankene mot han som innimellom alt det andre er den ene jeg aldri har vært ærlig mot, men som ikke ønsker det heller. Tror jeg. Han jeg kjenner så godt, men som jeg ikke kjenner i det hele tatt. Og mot alle de som dukker opp i ny og ne. Som er gode og snille og smarte og som bruker de samme ordene som jeg bruker. Men som likevel ikke passer helt. Ikke nå, sier jeg. Og så blir det aldri.

Så tenker jeg på å sitte nesetipp mot nesetipp med ett av barna og fnise til vi detter sammen og at det er kjærlighet. Jeg tenker på tidlige vårdager med tynne jakker og jeg tenker på høstregn mot ruten og et vinglass og følelsen av å like eget selskap. Jeg tenker på omfavnelser fra fine jenter med bringebærlepper og kjekke menn med viker i håret og bart. De som liker meg fordi jeg er meg. De som stikker innom uten å si i fra først, for de vet at jeg har kaffe og at jeg liker at de kommer. Jeg tenker på rader med bøker som venter på å bli lest igjen og igjen og lappeteppetepper og prosjektet jeg har startet på for å hjelpe de som fryser når vinteren kommer.

Jeg tenker at det er herlig befriende å bare være. Å ta valg som er vanskelige, men som man står for, helt alene. Å tenne lys for seg selv og la Susanne Sundfør føre deg til nye steder med stemmen sin, helt uten at du flytter bena. Å fortsatt kunne ligge på gulvet en gang innimellom og puste med magen og smile av noe fint som kribler og kjenne at tross alt så lever man ganske bra. Bedre enn de fleste, til og med.

Og kanskje kommer det en dag uten noe vondt i det hele tatt, for første gangen på flere år. Og kanskje kommer helten ridende og kanskje er jeg helten. Kanskje er jeg best alene, med fregner på nesetippen og øyeblikk som er små og fnising av ting jeg leser. Kanskje er verden best med pledd over bena, lyden av stillhet og rotete krøller på en terrasse man har lært seg å like.

Kanskje gjør det ingenting om eldste gifter seg før meg, for jeg vet at når jeg bare er – uten å prøve å være bra nok for en mann som til nå ikke har elsket det – så er jeg bedre. Jeg er gladere og større og flinkere. Jeg er lykkeligere og jeg er roligere. For det er kun da jeg ser gode historier i sveler med syltetøy og krukker med skår i og skrivemaskiner som sier i fra når man har nådd enden av linjen og det er kun da kan jeg kjenne lukten av følelser og se lys der de andre ikke gjør det. Det er kun da jeg er den beste versjonen av meg selv. Den som mestrer og tørr og som er modig og som gråter og som sier i fra om det uten at det gjør så vondt i sjelen.

For du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du setter på musikk før du skal hente de håpefulle og Cliffs of Dover spiller så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.

Du vet når alt handler om telys man har satt på et stort fat for å gi seg selv en premie etter at man mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en tirsdagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin nok om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skrubbsår og mammas fang.

Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker.

Du må gjerne gifte deg før meg, Vakring – og jeg kommer i bryllupet ditt – men vent til en er forelsket i mer enn bare deg. Vent til en er forelsket i tankene dine og faktene dine og alle smilene dine. Vent til en vil være med til Afrika for å spise lunsj, fordi det står på bucketlisten din og som gjerne lar deg ta med skatter hjem fra loppis fordi du elsker det selvom dere ikke har noe sted å gjøre av det – du bare måtte ha det likevel. Fordi den hadde sjel og historier og sjarm. Vent til en skjønner hva du mener når du sier sånt. Vent til du finner en som gjerne tørker tårene dine og som lar deg sminke ny mestring i ansiktet før dere går ut. Vent til du finner en som ikke nødvendigvis hopper rundt som en femåringen hver gang han har bursdag, men som synes det er forferdelig søtt at du fortsatt gjør det. Vent til du finner en som elsker at du gir han både hjerte og sjel.

For det er fint å elske til man sprekker, men det er finere å ikke trenge det for å bli hel.

Fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft

Lille venn, sett deg her. Mamma skal fortelle deg om noe fint. Noe som skjer veldig sjeldent. Noe du må ta vare på. Det er en følelse.

Du vet den følelsen du får inni deg hvis du får spise en jordbærkjærlighet på en tirsdag eller den følelsen du får når du får være ute og hoppe strikk med venninner helt til klokken blir ni fordi mamma skravler over gjerdet og det er sommer og noen griller og det lukter nyklippet gress og man ler og et propellfly høres i det fjerne og det er en søndagsmorgen med egg som venter på oss dagen etter og du blir veldig glad? Vel, det er en sånn følelse jeg snakker om. Bare større. Mye større. Den er som å få fire jordbærkjærligheter og ripssaft på en og samme dag. Så stor er den. Og så sjelden.

Fortsett å lese «Fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft»

Om å elske til man sprekker

Når verden faller i grus på innsiden av hodet mitt og jeg blir sint på noen som ikke fortjener det fordi jeg egentlig er sint på meg selv og bitene ikke passer sammen uansett hvor lenge jeg prøver å koble de og selvtillitten har fått blåmerker på knærne og en rift i buksa og jeg kjenner nerver på innsiden av sjelen som jeg ikke visste at fantes – da er han der. Da ser han tvers gjennom meg og uten at jeg sier et eneste ord stryker han lett på meg og vet at innsiden min skriker stygge ord fra terrassen mens kroppen min står i et stille sukk på kjøkkenet. Så forteller han meg at det går bra. At vi har god tid. At vi godt kan komme for sent, i dag også. At jeg gjerne kan lage orden i rotet mitt og vaske av meg tårene og sminke litt ny mestring i fjeset før vi drar. Han løfter meg opp igjen. Og frem igjen. Han er en av de små tingene som står igjen som det største på jord.

Fortsett å lese «Om å elske til man sprekker»