For vi skulle jo bare på date

Er du sliten?, sier han.
Nei da, svarer jeg. 
– Synes du det er stas med alt som skjer rundt deg nå da?, 
spør han.

Vi sitter i bilen, favorittmannen min og jeg. Han har hentet meg på Kysta, for vi skal spise middag og være kjærester og ikke tenke på testing og leger og hjerneskader og sånt. Vi er et sted midt mellom Stavern og Larvik og vi vil tenke på at det skjer spennende ting i bloggverden og i forlagsverden og at han straks er ferdig med bok nummer seks. Vi vil tenke på fine ting, glade ting. Men jeg er sliten. Dagen har vært lang og fingrene er numne og hjerner orker ikke særlig mer. Så jeg svarer ikke. For jeg skjønner ikke lenger hvordan. Det er sånt som skjer innimellom. Jeg hører ordene hans, men jeg forstår ikke hva han sier. Så jeg svarer ikke. Heldigvis vet han det, så han kjører videre, uten å stille flere spørsmål.

-Jeg liker deg veldig godt, sier han etter litt og stryker meg på låret.

Og så brister det. Et sted inni meg eksploderer en klump av avmaktsfølelser. Alle de følelsene som forteller meg at jeg burde klare å svare, at jeg ikke burde bli så sliten, at dagen tross alt ikke har vært så lang og at jeg klarte jo allting før. Sånne følelser som dukker opp oftere og oftere og som vi like ofte klarer å gjemme bort og vekk og ned igjen, men som bare ligger å venter på enda en anledning jeg føler meg litt dum i igjen og så kommer de tilbake, raskt og besluttsomt og helt uten omtanke for hvordan det føles for en som er sliten og liten og lei. Det starter med at det prikker vondt i hendene og armene. Og så i bena. Så blir det vanskelig å bøye fingrene og enda vanskeligere å puste. Pusten går fort og tankene spinner og man føler seg tom og mascaraen man hadde pyntet seg med renner nedover kinnet. Innimellom klarer man kanskje å hikste etter luft, men resten av tiden er kroppen paralysert, bortsett fra øynene som ikke slutter å renne og hjertet som atter en gang brister på den vonde måten.

Kan du stoppe bilen?!, klarer jeg tilslutt å si. For hardt. Og for brått. Det er nemlig slitsomt med inntrykkene som skyter fart forbi vinduet mitt. Det er slitsomt med bevegelse og lyder og en kropp som mest av alt vil ligge i ball og bare få igjen pusten. Det har hendt noen ganger at jeg besvimer når det her skjer. Fordi kroppen ikke orker å takle det alltid. Fordi inntrykkene er mange og hjernen ikke i stand til å ta det inn. Så han stopper bilen. Og jeg er sjeleglad for at jeg i et øyeblikk skjønte hvilke ord jeg kunne bruke.

Det går ett minutt, så ett til. Han er fortsatt stille. Han maser ikke og spør ikke. Bare ser ut av vinduet og venter. Han vet det nå, at det er sånn det må skje. Jeg gråter. Ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er overveldet av hva som innimellom, til og med ganske ofte, kommer som kastet på meg og over meg og inn i meg. Hvordan jeg på et øyeblikk kan miste helt grunnleggende evner som å snakke eller tenke eller svare. Kroppen min skjelver så mye at jeg ikke makter å ta tørkepapir opp til ansiktet for å tørke kinnene og jeg er glad for hvert hikst som kommer, for akkurat da får jeg puste. Bena mine kjenner jeg ikke lenger og fingrene har stivnet i en vinkel som er rar. Ryggen bøyes litt vondt bakover, for underbevisstheten prøver å åpne meg opp. Men i motsetning til de første gangene blir jeg ikke lenger redd. Jeg vet at det bare er hjernen som akkurat da ikke tålte noe mer og som i stedet for å skru meg av som så mange ganger før prøver å restarte meg i våken tilstand. Og det er vondt og ekkelt og rart. Men det er ikke farlig.

Vi står stille, han og jeg, jeg og han. Forbi oss tusler verden i sitt eget onsdagstempo og mang en pike titter inn og lurer nok på hva for noe nå han har gjort, som har en kone gråtende ved siden av seg. Men tårene kommer sjeldnere og grepet løsner om pusten. Det har gått noen minutter til og denne tålmodige skapningen jeg er så velsignet å være gift med forstår at det snart går greiere. Du er modig, sier han. Jeg fnyser. Nesa er blitt rød og rennende. Øyevippene har klistret seg sammen og på genseren er det snørr. Det er vanskelig å tro på han i de situasjonene man selv føler seg så inderlig blottlagt og annerledes. Men han sier det igjen. Og igjen. Du er modig, sier han. Du er fin og du er flink. Jeg ser du strever, men du mestrer alltid.  Jeg begynner sakte å få følelsen tilbake i bena og med papiret jeg har krøllet sammen i hånden klarer jeg forsiktig å tørke ansiktet. Litt etter litt. Jeg skjelver enda, for nervene blir slitne av sånt som dette. Jeg synes virkelig du er modig, sier han igjen. Jeg fnyser ikke denne gangen. Men jeg legger meg inntil ham. Så inntil som man kan når man sitter i en bil. Og uten ord forteller jeg han hvor høyt elsket og hvor uvurderlig viktig han er. Han kysser meg på hodet.

Han er en bauta i livet mitt. Han er tryggheten og godheten og alt som er fint. Han har valgt meg slik som dette og det er kanskje det fineste av alt.

– Vi kan snakke om det som skjer rundt deg en annen dag, sier han. Og hvis du vil kan vi bestille mat og ta med på rommet ditt.

Så begynner han å kjøre igjen. Uten å la meg føle meg liten eller dum. Men god nok. For vi skulle jo bare på date og jeg klarte det ikke. Men det går bra. For han elsker meg uansett. Og om ikke det er kjærlighet, så vet ikke jeg.

Vent, Vakring

(Skrevet fiktivt, lenge før jeg ble fruen til en forfatter. Men det endrer ikke det faktum at å lande i eget liv er dødsens viktig før man lander i noen andres)

Det som startet med en uskyldig kommentar fra eldstefrøkna er ofte det som setter seg bak de fornuftige tankene innimellom og bare gnager litt på ting man egentlig vet at ikke er sant. Ikke så det gjør vondt eller noe. Ikke så man må gråte eller kritisk gå gjennom valgene man har tatt i livet eller kjenner at det stikker i hjertet. Men akkurat nok til at man likevel kjenner det litt.

«…Det er jo ikke det at du er skikkelig gammel. Men jeg tror kanskje jeg gifter meg før deg. Det er jo ikke sikkert du får giftet deg i det hele tatt lenger, vet du. Du vet det, ikke sant?»

Joda. Jeg vet det. Så tenker jeg på brudekjolen i skapet. Som jeg kjøpte til han jeg ga både sjel og hjerte en gang for lenge siden. Han som ikke syntes det var godt nok og som valgte anderledes. Så tenker jeg på alt jeg har lært etter det og jeg vet at sjel og hjerte var fint å gi bort – så fysj på han, ikke meg. Så tenkte jeg på han som bare fikk hjertet, men ikke sjel. Han synes heller ikke det var nok. Og det kan jeg skjønne. Han valgte også anderledes. Og så flyr tankene mot han som innimellom alt det andre er den ene jeg aldri har vært ærlig mot, men som ikke ønsker det heller. Tror jeg. Han jeg kjenner så godt, men som jeg ikke kjenner i det hele tatt. Og mot alle de som dukker opp i ny og ne. Som er gode og snille og smarte og som bruker de samme ordene som jeg bruker. Men som likevel ikke passer helt. Ikke nå, sier jeg. Og så blir det aldri.

Så tenker jeg på å sitte nesetipp mot nesetipp med ett av barna og fnise til vi detter sammen og at det er kjærlighet. Jeg tenker på tidlige vårdager med tynne jakker og jeg tenker på høstregn mot ruten og et vinglass og følelsen av å like eget selskap. Jeg tenker på omfavnelser fra fine jenter med bringebærlepper og kjekke menn med viker i håret og bart. De som liker meg fordi jeg er meg. De som stikker innom uten å si i fra først, for de vet at jeg har kaffe og at jeg liker at de kommer. Jeg tenker på rader med bøker som venter på å bli lest igjen og igjen og lappeteppetepper og prosjektet jeg har startet på for å hjelpe de som fryser når vinteren kommer.

Jeg tenker at det er herlig befriende å bare være. Å ta valg som er vanskelige, men som man står for, helt alene. Å tenne lys for seg selv og la Susanne Sundfør føre deg til nye steder med stemmen sin, helt uten at du flytter bena. Å fortsatt kunne ligge på gulvet en gang innimellom og puste med magen og smile av noe fint som kribler og kjenne at tross alt så lever man ganske bra. Bedre enn de fleste, til og med.

Og kanskje kommer det en dag uten noe vondt i det hele tatt, for første gangen på flere år. Og kanskje kommer helten ridende og kanskje er jeg helten. Kanskje er jeg best alene, med fregner på nesetippen og øyeblikk som er små og fnising av ting jeg leser. Kanskje er verden best med pledd over bena, lyden av stillhet og rotete krøller på en terrasse man har lært seg å like.

Kanskje gjør det ingenting om eldste gifter seg før meg, for jeg vet at når jeg bare er – uten å prøve å være bra nok for en mann som til nå ikke har elsket det – så er jeg bedre. Jeg er gladere og større og flinkere. Jeg er lykkeligere og jeg er roligere. For det er kun da jeg ser gode historier i sveler med syltetøy og krukker med skår i og skrivemaskiner som sier i fra når man har nådd enden av linjen og det er kun da kan jeg kjenne lukten av følelser og se lys der de andre ikke gjør det. Det er kun da jeg er den beste versjonen av meg selv. Den som mestrer og tørr og som er modig og som gråter og som sier i fra om det uten at det gjør så vondt i sjelen.

For du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du setter på musikk før du skal hente de håpefulle og Cliffs of Dover spiller så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.

Du vet når alt handler om telys man har satt på et stort fat for å gi seg selv en premie etter at man mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en tirsdagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin nok om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skrubbsår og mammas fang.

Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker.

Du må gjerne gifte deg før meg, Vakring – og jeg kommer i bryllupet ditt – men vent til en er forelsket i mer enn bare deg. Vent til en er forelsket i tankene dine og faktene dine og alle smilene dine. Vent til en vil være med til Afrika for å spise lunsj, fordi det står på bucketlisten din og som gjerne lar deg ta med skatter hjem fra loppis fordi du elsker det selvom dere ikke har noe sted å gjøre av det – du bare måtte ha det likevel. Fordi den hadde sjel og historier og sjarm. Vent til en skjønner hva du mener når du sier sånt. Vent til du finner en som gjerne tørker tårene dine og som lar deg sminke ny mestring i ansiktet før dere går ut. Vent til du finner en som ikke nødvendigvis hopper rundt som en femåringen hver gang han har bursdag, men som synes det er forferdelig søtt at du fortsatt gjør det. Vent til du finner en som elsker at du gir han både hjerte og sjel.

For det er fint å elske til man sprekker, men det er finere å ikke trenge det for å bli hel.

Fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft

Lille venn, sett deg her. Mamma skal fortelle deg om noe fint. Noe som skjer veldig sjeldent. Noe du må ta vare på. Det er en følelse.

Du vet den følelsen du får inni deg hvis du får spise en jordbærkjærlighet på en tirsdag eller den følelsen du får når du får være ute og hoppe strikk med venninner helt til klokken blir ni fordi mamma skravler over gjerdet og det er sommer og noen griller og det lukter nyklippet gress og man ler og et propellfly høres i det fjerne og det er en søndagsmorgen med egg som venter på oss dagen etter og du blir veldig glad? Vel, det er en sånn følelse jeg snakker om. Bare større. Mye større. Den er som å få fire jordbærkjærligheter og ripssaft på en og samme dag. Så stor er den. Og så sjelden.

Fortsett å lese «Fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft»

Om å elske til man sprekker

Når verden faller i grus på innsiden av hodet mitt og jeg blir sint på noen som ikke fortjener det fordi jeg egentlig er sint på meg selv og bitene ikke passer sammen uansett hvor lenge jeg prøver å koble de og selvtillitten har fått blåmerker på knærne og en rift i buksa og jeg kjenner nerver på innsiden av sjelen som jeg ikke visste at fantes – da er han der. Da ser han tvers gjennom meg og uten at jeg sier et eneste ord stryker han lett på meg og vet at innsiden min skriker stygge ord fra terrassen mens kroppen min står i et stille sukk på kjøkkenet. Så forteller han meg at det går bra. At vi har god tid. At vi godt kan komme for sent, i dag også. At jeg gjerne kan lage orden i rotet mitt og vaske av meg tårene og sminke litt ny mestring i fjeset før vi drar. Han løfter meg opp igjen. Og frem igjen. Han er en av de små tingene som står igjen som det største på jord.

Fortsett å lese «Om å elske til man sprekker»

… så vokser motet med nødvendigheten.

, sa William Shakespare.

Det er noe bare vi har. Han og meg. Meg og han. Det er noe flytende og fint og som føles godt. Det er det perfekte uperfekte. Det er muligheter og toleranse og litt takhøyde. Det er å ligge tett inntil med en sommerdag på utsiden og verandadøren åpen og å forsove seg til alt man ikke skal rekke. Det er å lytte til den verdenen som finnes et annet sted samtidig som man akkuart da er i den eneste verdenen man ønsker seg. Det er å såre og å krangle og å finne sammen igjen. Det er å tilgi og å mene det helt nederst i sjelen og innerst i hjertet. Det er å faktisk føle på den følelsen at ikke bare kan man leve med, men man kan ikke leve uten. Det er å ikke strekke til og å likevel være alt. Det er behovet for å gå ut av seg selv og å legge hjertet sitt på bordet og å si unnskyld. Det er å svare jeg elsker deg uansett hva som har blitt sagt først. Det er å være den som blir igjen når de andre går og å være den som for alltid vil sitte ved siden av, når ingenting behøver å sies, men alt må føles. Det er å vite, helt sikkert, at det er verdt alt man må gå gjennom først.

Fortsett å lese «… så vokser motet med nødvendigheten.»

Om en helt ekte klisjè

For noen ganger er man skrekkelig heldig. Kanskje er det flaks og kanskje er det timing og noen ganger er det kanskje begge deler? Eller kanskje det er skjebnen som har forutbestemt hvem man er ment til elske? Kanskje er det bare meningen. Kanskje finnes det mange som er riktige for nettopp en selv, men jeg tror at det finnes noen få. En liten håndfull mennesker som passer til akkuart den personligheten jeg har vokst opp til å bli – gjennom gener og arv og miljø og minner. En håndfull mennesker som er født og spredt utover hele den kloden vi har. Kanskje finnes det mange jeg ville fungert helt fint med. Mange jeg ville ledd med og hadde det bra med og fungert greit med. Men denne håndfullen med menn er de jeg blir rolig med. Og faller på plass med. Og blir lykkelig med. Og jeg tror, virkelig tror, at en av disse fire-fem skiller seg ekstra ut. Han står ut som enda bedre og større og snillere og enda mer oppmerksom. Han har øyne som skinner og som er speilet inn til en sjel som er god. Han er den som uten et ord får meg til å føle meg vakrere og viktigere og flinkere og finere. Men sannsynligheten for at han dukker opp og våre veier krysses er minimal. I verden bor det akkuart nå mer enn syv milliarder mennesker. At jeg skal treffe han jeg elsker og at han skal elske meg tilbake, det er som å finne den stjernen på himmelen som ble tent i det øyeblikket jeg selv ble født.

Den stjernen har jeg funnet og den ene har dukket opp i livet mitt. Fortsett å lese «Om en helt ekte klisjè»

Om finskittent lys og øyeblikk med duer

Sengen er liten og rommet er høyt og fra torget på utsiden ringer deilige bjeller inn hver nye time. Lyset er mykt og litt finskittent og det oransje fra solen treffer ham i en stripe ned langs ryggen. På utsiden tuter en bil på en mann som går sakte og to kvinner diskuterer på et språk jeg ikke kan. Den ene liten og ilter, den andre stor og tydelig. Vi er i et land vi ikke kjenner med en kultur som ikke er vår. Han sover enda, pakket inn i rotete laken og en kveld som ble sen. Musklene ned langs kroppen beveger seg sakte i takt med pusten som er dyp og varm og trygg. Fortsett å lese «Om finskittent lys og øyeblikk med duer»

Til evigheten

Hvis jeg dør i morgen, så er det greit. For i det siste har jeg ledd med venner og stolt på fremtiden og hatt sommerfugler i magen og kjent på sterke armer og møtt pene menn og vakre kvinner. Og jeg har fått fine gresstrå av minsten og jeg elsker deg høyere enn himmelen, mamma ropt etter meg av eldste. Men jeg har ikke lyst til å dø i morgen, av de grunnene. Jeg føler ikke at jeg har opplevd alt eller opplevd nok. Eller at fordi jeg har gjort fine ting nå så finnes det ikke fine ting igjen å gjøre senere. For jeg vil oppleve alt det en gang til. Og mange ganger til etter det.

Fortsett å lese «Til evigheten»

Fint.

Og med et lite vindpust var det over. Så lett som bare det. Som om gamledager og følelser og vi aldri hadde vært. Jeg tror jeg elsker henne, sa han. Fint, svarte jeg. Og med det datt taket i hodet mitt. Forsiktig, så han ikke kunne se det. Og det sved i brystet. Svakt til å begynne med. Og jeg skjønte at jeg nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. Fortsett å lese «Fint.»