Om å miste og å få det tilbake igjen

For en reise. For en berg- og dalbane. Jeg klarer ikke å huske hvordan livet var før, samtidig som jeg ikke aner hvordan tiden har gått så fryktelig fort frem til nå. Og sakte frem til nå. På en gang. Dagen alt forandret seg husker jeg bare delvis. Noe er brent inn i tinningen og annet er som en dus tåke jeg ikke vet om jeg var en del av eller bare drømte om. Jeg husker jeg var på skolen. Jeg husker jeg var hos fysio. Jeg husker jeg snakket med mennesker og at jeg begynte å få ganske vondt. Jeg husker at Magnus dro og jeg husker at Thea ble. Jeg husker jeg var på vei til badet. Og så husker jeg ikke så mye mer. Annet en hoing og uniformer og litt barnegråt i bakgrunnen. Jeg husker Ane holdt rundt Thea og jeg husker kode rød og en bror som kom løpende inn på akutten og som ikke fikk dra igjen – i tilfelle han var smittet. Jeg husker beskjeden vi håper du overlever og best av alt husker jeg blikket til sykepleieren da hun så meg inn i øynene og med det så på et menneske som kanskje kunne dø.

Det har vært mye vondt. Det har vært lange nåler med triste beskjeder og det har vært trening og feiling og trening igjen. Det har vært ett skritt frem og to tilbake. Det har vært lys i tunnelen og så har strømmen gått og så har man i et øyeblikk famlet i mørket igjen. Det har vært tunge avskjeder med de man elsker høyest og det har vært månedsvis borte fra hjemme. Det har vært beinhard viljestyrke, mange modige tårer og noen tårer som slettes ikke var modige i det hele tatt. Det har vært en begravelse for en personlighet og fødsel for en ny en. En man egentlig ikke likte spesielt godt. Ikke bare har grunnmuren blitt rystet, men den er blitt snudd oppned. Og oppi alt ville man egentlig bare være en ansvarlig, god voksen som fikk de små til å føle seg elsket og trygge. Den minste har klart seg greit gjennom fallene, men den litt større har syntes at dette ble vanskelig på så mange måter og hun har fått noen skrubbsår. Og det er hardt for et mammahjerte å prøve å brette vingene rundt noen og å plastre knær og følelser som blør, når fugleungen ikke vil ha henne. For hun kjenner henne ikke igjen. Den nye mammaen er ikke like god som den gamle.

Det har vært ensomme kvelder og relasjoner som er blitt ødelagt. Det har vært kamper mot systemene og det har vært drømmer og planer og utsikter som er blitt knust. Alt det som skulle bli, men som aldri ble og som nå aldri kan bli. Det har vært svik mot seg selv. Det har vært sårbarhet og nakenhet og frustrasjoner som går på så mye mer enn sånt man har følt før. Hvert aspekt av livet er nytt. H&M er blitt brukthandler og rent kjøtt eller fisk hver dag er blitt supper – fordi det er billig. Fordi sånn er det.

Men mest av alt har det faktisk vært takknemlighet. Og ydmykhet. Og glede. Og mestring og dere. Det har vært utvikling og seiere og gledeshyl. Jeg har aldri i mitt liv fått en bedre klem enn den jeg fikk av Thea, første gang hun så meg etter innleggelsen. Jeg hadde sett bilde av henne i avisen og jeg visste at hun savnet meg og ville klemme meg i minst åtte timer når hun fikk se meg igjen. Og etter fem uker borte fløy Maja henne fra Tønsberg til Stavanger universitetssykehus for meg. Og Thea hoppet opp i sengen min og hun klemte meg lenge. Og hardt. Og hun ville ikke slippe taket, for forrige gang hun slapp taket ble jeg borte. Så vi bare lå der, under dynen på det lystette rommet jeg hadde der borte, og klemte lenge. Og snakket litt og klemte mer. Hun hadde reddet livet mitt og jeg visste det.

Jeg har aldri vært stoltere enn da jeg gikk på egne ben, bak rullestolen, gjennom dagligstuen på Eiken Rehabiliteringssenter. Det var ukesvis siden forrige gang jeg hadde gått selv og selvom jeg fortsatt ikke kunne gå uten å holde meg fast i noe, så hadde jeg både teppet og verden under føttene mine akkurat da. Og det var musestille i rommet og menneskene holdt pusten og man kunne hørt en knappenål treffe gulvet. Og de så på meg, alle disse fine folkene som også var på rehabilitering og som hadde sine egne ting å stri med, og de var livredde for å forstyrre meg og de gråt for meg, for de så at det var så inderlig vondt. Mennene sluttet å lese avisen og damene gispet. De hadde ikke sett meg stå før, ennå mindre gå. Og etter 18 meter – 18 lange, vonde, helt fantastiske meter – satt jeg meg ned i sofaen. Og tårene rant og jubelen stod i taket og jeg hadde mestret noe var som vannvittig og damene klemte meg og mennene fikk støv i øyekroken og alle klappet.

Jeg har aldri vært mer ydmyk enn de øyeblikkene hvor jeg har sett norsk helsevesen inn i øynene og virkelig forstått hvilken fantastisk innsats disse menneskene gjør hver eneste dag. Hvor utrolig undervurderte og overkritiserte de er. Hvilken betydning de har for både meg og de som er sykere og de som er friskere. Et klapp på skulderen, en rask klem eller en ekstra tur innom rommet på kveldsrunden. Å holde et menneske som skal dø i hånden. Å mate et menneske som ikke klarer det selv. Å vaske en voksen sitt underliv, en som for bare en uke siden klarte det selv, uten å få henne til å føle seg mindreverdige. Å gjøre en mørk dag litt lysere og en tung periode litt lettere. De små tingene som virkelig, virkelig betyr noe når alt man ellers gjør er å ligge på rommet sitt, være syk og se på skyggene bevege seg over veggen mens morgen blir til formiddag, ettermiddag og kveld.

Jeg har aldri vært mer takknemlig for sånt som virkelig er viktig før. Ikke viktig som i et møte på jobben eller å komme tidsnok til selskap eller å kle seg rett for anledningen. Ikke viktig som i å tilegne seg riktig utdannelse eller å følge alle regler. Men viktigviktig. Som forsiktig fnising fra et barn og jakten på en sommerfugl og lukten av kaffe eller honning eller nyklippet gress. Som enkel mestring og en datter som liker den nye mammaen like godt som den gamle. Endelig. Som gode ord sendt fra hjerter lang bortefra. Som alle de gangene dere der ute har gitt av dere selv. For dere gjør det hele tiden. Absolutt hele tiden. Om det så er et stå på eller en klem uten ord eller besøk når man ikke ønsker, men virkelig trenger. Det kan være ting en tier og bare sitter ved siden av i gresset en kveld man ikke skal noe og natten er lang og pilsen er kald. Dere har vist meg og mine så fantastisk mye omsorg og forståelse og medmennesklighet at jeg ikke på et helt liv kan gi dere en brøkdel tilbake. Sånne virkelig viktige ting som blir pakket inn i gråpapir i løpet av alle hverdagene, men som alltid står igjen som det største og fineste og viktigeste i det øyeblikket du får beskjed om at du kanskje ikke lever i morgen. Sånt som er viktigviktig.

Snart har det gått fem år siden den samme dagen i september 2011. Dagen da alt ble nytt. Fem lange, vonde, fantastiske år. Jeg vet fortsatt ikke når jeg kan lande i situasjonen som er ny og det har vært mange situasjoner jeg skulle ønske jeg ikke hadde utsatt menneskene mine for. Spesielt ikke de to små hjertene her hjemme. De som er snille og gode og modige. Det er mange situasjoner jeg har vært usikker på om jeg kom til å komme meg trygt igjennom og som jeg kanskje ikke hadde trengt. Og det er forsatt en hel del ting i dag som på mange måter ikke er som det bør. Men, tross det, vet jeg at jeg aldri vil tilbake til livet sånn det var før denne dagen i 2011. For det å kunne se seg rundt nå og å nyte øyeblikkene og sanse anderledes og å vite mer og å ikke være redd for døden, men likevel kjenne at livet er bedre, det er utenfor mitt vokabular å sette ord på. Å nyte klemmene fra de små hver kveld, fordi man vet at livet skjørt og det kan være siste gang. Og å kjenne på stormen av takknemlighet for å fortsatt være til, når de viktigste legger seg tett inntil en dag man selv ikke synes å ha mestret, mens de hvisker Jeg har hatt det fint i dag, mamma. Å legge merke til følelser som er på innsiden av sjelen og å finne farger i luften og å puste med hvert fiber i kroppen, sakte sakte, så man ikke går glipp av noe, det er utsøkt. Å kunne sitte i sin egen stue, med verden på utsiden, og ikke ha behov for å gå dit, men bare ta seg en slurk til av vinen og pakke teppet godt rundt kroppen og lukke øynene og å bare lytte og nyte og være tilstede i seg selv, det er forbausende deilig.

«… Det er dermed grunnlag for å si at hennes meningitt/encephalitt har gitt henne varig sequele, og at tidsperioden for en evnt. bedring nå er forbi.», skrev spesialisten min i nevrologi til NAV for snaue to år siden. Året før ville jeg begynt å gråte av den samme setningen, fordi jeg ville være mer. Jeg ville bidra. Og skape. Og gi. Jeg ville sjonglere tekster og bilder og barn og mestring og jeg ville grave opp igjen den delen av meg som døde og puste nytt liv i henne. Nå, nesten fem år etterpå, begynner selvfølelsen endelig å hviske til hjertet og sjelen og hodet at Se. Du klarer ting du også. Så fint. Bare gjør det sakte. Se der ja! På fem korte, lange år har jeg lært mer om livet og døden og meg selv enn på de første 23 der jeg i fornuften visste at livet kunne snu seg på et øyeblikk, men i den samme fornuften aldri helt skjønte det. Nå skjønner jeg det. Og jeg finner et sjal med fine følelser og pakker meg inn i det og jeg får for første gang på lenge følelsen av at jeg, på godt og vondt, fortsatt er bra. Bare enda litt ny.

«Tenk hvor lykkelig du hadde vært
om du hadde mistet alt det du har nå
Og så fått det tilbake igjen.», 
er et sitat fra topp tre listen min.

Jeg fikk alt tilbake. Mye kjente jeg igjen, noe jobber jeg fortsatt med å gjøre til mitt og en del har jeg ikke funnet ennå. Men det har bare gått omtrent fem år. Gi meg fem til, så skal jeg vise dere mirakler.

Tenk om

Jeg kjenner at jeg er spent. At det kribler i magen og at jeg må dempe meg. Jeg kjenner en forventning under huden. En som har ligget bortgjemt bak underbevisstheten så lenge, men som våknet for litt siden og som hvisker meg ting nå. Tenk om, hvisker hun. Tenk om de tok feil? Hun må holde seg litt fast. Øynene glitrer og hun er bare glad og god og fin, men litt treg. De tok ikke feil, svarer jeg og holder henne inntil meg, men det er greit.

Så legger jeg meg om kvelden og lytter til ekkoet av det som er blitt sagt. Tenk om de tok feil? Tenk om broene mine kan bygges på nytt og jeg kan tenke logisk igjen? Og svare på spørsmål selvom jeg er sliten og handle på butikker jeg ikke kjenner og klemme barna på dårlige dager og tenk om jeg kan være meg igjen? Tenk om jeg kan kjøre bil og jobbe som vanlige mennesker og huske det jeg har glemt igjen? Og så sukker jeg og tenker at kanskje er også jeg litt treg.

Jeg skal ikke på Kysta for å repareres nå. Og det er nok lurt å huske, selv de kveldene forventningen setter seg ved siden av meg på terrassen og forteller vidunderlige Tenk om-historier. Jeg skal dit for å videreutvikles. Men tenk om det er like bra?

Rokk i fødselsdagspresang

Hva er det egentlig å ha skadet hjernen? Hva betyr det å ha skrubbsår på hukommelsen? Hva skjer i en sjel når den ikke lenger kan ringe til hodet og få beskjed om hva følelsene betyr?

Du kan forklare hjerneskade med så mangt. Men det er aldri planlagt. Det er aldri noe du har kunnet forberede deg på. Verken som kjæreste, datter, far eller pasient. Det er noe av det mest nakne jeg har opplevd til nå i livet. Og jeg har definitivt opplevd min del av nakne øyeblikk. Man er, helt plutselig, sårbar. Man har helt ut av det blå hatt et det skjer ikke meg øyeblikk. Og så skjedde det deg. Og det skjedde meg. Og sånn i starten går det overraskende greit. Men så går det ett år. Så ett år til. Og så står man der, flere år senere, uten å kjenne seg selv og uten at omverdenen kjenner deg og uten at fagfolk egentlig kan forberede deg på hva det er som skjer og man føler på følelser man ikke helt kan sette fingeren på. Og man trodde selv at man skulle være friskere og verden trodde at man skulle være litt mer over det. Men det er man ikke. Og så er man… naken.

Plutselig kan jeg ikke bestemme lenger. Det er nytt og litt skummelt. Jeg har alltid kunnet bestemme. Jeg har alltid satt meg et mål og jobbet hardt og klart det. Men plutselig er jeg bare en del av en skjebne jeg ikke får føre rattet til. Plutselig går man fra å være en hjelper til å motta hjelp gjennom Tiltak for funksjonshemmede. Selv når jeg gir alt jeg har ved de enkle hukommelsesoppgavene hos ergoterapauten klapper han meg forsiktig på skulderen og sier nå er det greit. Jeg er ikke frisk nok. Jeg skal ikke bli for sliten. Jeg vil bestemme selv om jeg skal bli sliten eller ikke. Vi kan prøve igjen senere. Om et halvt år kanskje. Så gikk det et halvt år. Og jeg prøvde igjen. Og vet dere hva? Jeg var livredd. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente av meg selv og jeg var redd inn i benmargen. Og sårbar. Og naken. Og full av uærligheter.

Før kunne jeg bestemme over mine egne følelser. Nå detter de ut av meg uten at jeg merker at de kommer, ennå mindre klarer å stoppe følelsene i tide. Før visste min eldste hvem jeg var og hvem hun hadde å forholde seg til. Nå har hun fått en ny mamma. Og hun likte den gamle bedre. Hun likte bedre den som kunne sjonglere med leker og matlaging og latter. Den som var tålmodig og som husket turdager eller fotballtreninger. Nå har hun er ny mamma som blir sint hvis ting ikke går og som ikke engang husker lekser. Det er flaut. Og hun liker det ikke. Og det gjør hun klart ganske ofte. Og for en ny mamma kan det stikke litt i hjertet. Ganske mye i hjertet, faktisk. Så mye at hjertet knuser på daglig basis. Og så må man lime det sammen igjen når kvelden har funnet huset vårt og barna sover og drømmer om fine ting og glade voksne. Og hjertet tørker over natten og er helt igjen dagen etter. Men selvom man prøver aldri så hardt, så er man ikke den gamle mammaen den dagen heller. Man er fortsatt bare den nye. Så glemmer man å sende med en leke til lekedagen eller en ekstra flaske vann til aktivitetsdagen. Og eldste sier at hun likte den gamle bedre. Og så hører man lyden av et hjerte som revner igjen.

Det er litt min egen skyld. Egentlig er det kun min egen skyld. Og den tanken er like altoppslukende som mange andre tanker. For selvtillitten er på bunn. Jeg konkurrerer hele tiden med den gang da. Jeg klarte det før. For fire år siden kunne jeg lett. Men det fører bare til en ting – at jeg taper hele tiden. For dagen i dag er ikke den gang da. Det jeg klarte før kan jeg ikke gjøre i dag. Det som var lett for noen år siden kan ikke sammenlignes med hva som er lett nå. For fire år siden kunne jeg være alene med barn, trene, lage middag fra bunn, jobbe deltid og studere fulltid. I dag er det vanskelig å gå på butikken eller følge en middagsoppskrift. Eller huske å hente barna hvis jeg har flere ting jeg bør huske samtidig. Og dagene jeg ikke er livredd eller trist, da er jeg gjerne så flau over meg selv at kinnene er vondrøde og øynene bare klarer å se nedover.

Å hoppe høyt med kjetting rundt bena er vanskelig. Å vise nærhet med armene knyttet fast på ryggen er vanskelig. Å akseptere at livet er nytt er minst like vanskelig som å prøve å finne et liv som er gammelt. Å godta at jeg ikke kan alt jeg kunne er som å gå i min egen begravelse. Det er som å gå i begravelsen til den delen av meg jeg alltid har likt så godt. Den som kjemper og faller og kjemper igjen. Den delen som klarer alt og som setter farger på lukter og følelser på kunst og som tolker fine tekster med mye engasjement. Begravelsen til håpet og viljen til å alltid, alltid strekke seg etter det som er litt vanskeligere enn umulig. Å gå i begravelsen til håpet er som å gi opp. Men jeg gir ikke opp. Den jeg som manes frem i morgenlyset hver eneste dag ga ikke opp. Men det er en skygge som stadig blir litt lysere. Det er ikke den jeg som prøver å finne en rolle i verden nå. Den jeg som bare er fire år gammel og som prøver å finne en plass i livet og som mest av alt vil løpe, men som bare nå nettopp lærte å gå. Det er den jeg som fortsatt trenger et omsorgsmenneske med trygge fang og myke hender og gode ord som forteller når kvelden kommer at det er helt vanlig å falle, men at det går bra å prøve igjen likevel. For når man blir litt større og litt modigere og litt mer kjent her i livet, så faller man ikke så ofte som man gjør når man er helt ny og veldig redd.

Å ikke gi opp spiser opp både meg og alle hjertene og sjelene og hendene som støtter meg opp ellers i livet. Å ikke gi opp er ikke et alternativ. Å gi opp er heller ikke et alternativ. Men å finne noe i midten. En gråsone. Som er akseptabel for både egoet og fornuften. Noe med balanse. Noe som hvisker til hjertet mitt at jeg klarer og som sier til sjelen at den godt kan bli sliten. Å kanskje, men bare kanskje, komme til det punktet at man holder rundt et splittet seg og hvisker til den yngre utgaven; slapp av. Det går bra. Å være god er mer enn å bare mestre. Eller noe sånt ekkelt fornuftig.

Jeg har skjønt at i en prosess som gjør et nakent menneske kjent for verden er ikke sorgen og skuffelsen og det vanskelige alltid en unntakstilstand. Det er hverdagen en periode. Det er en like stor og viktig del som det fine og lykken og mestringen. Det er med på å forme meg til et nytt og annet menneske, med en annen grunnmur og andre verdier og en måte å forholde meg til livet som ikke nødvendigvis er bedre enn før, men ikke nødvendigvis verre heller. Bare anderledes. Og ny. Og fortsatt litt fremmed. Og veldig skummel. Og akkurat nå ikke bra nok. Men etter noen flere tårer og nye skrik og vage forsøk på det umulige og fosterstilling i fanget til en venninne, så kanskje bra nok likevel.

Jeg har skrubbsår på hukommelsen. Jeg klarer ikke tenke så logisk lenger. Jeg forstår ikke vage begreper eller uttrykk med dobbel betydning. Jeg er ikke lenger herre over egne følelser og jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg føler dem. Sjelen min viser verden noe gjennom øynene mine som hjernen ikke kjenner igjen. Og når dere spør vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal svare. For hvordan svarer man på sånt? Jeg har jo glemt hvordan man ressonerer. Og jeg føler meg dum mesteparten av tiden.

Jeg har aldri løyet så mye før, men nå lyver jeg hele tiden. Hver dag. Til de jeg elsker. Jeg lyver så jeg tror på det selv. Jeg skaper egne koblinger mellom sjel og hode og jeg plastrer alle de skrubbsårene jeg finner. Jeg smører pyrisept på samvittigheten og jeg lager meg en liksomhverdag hvor ting går nokså greit, for aldri i hele verden om noen skal få se hvor sårbar og vanskeligstilt og blottet for kontroll man helt plutselig blir når hjernen ikke lenger samarbeider med livet. Men her sitter jeg. Alene i sofaen. Med verden som publikum. Nedbrutt og med saltsmak på kinnene og ærlig og helt uten en tråd rundt sjelen. Og med en blanding av sommerfugler og flaggermus innerst i magen pakker jeg en koffert med mye unødvendig. Som ekstra olabukser og rettetangen min. Jeg trenger ikke sånt dit jeg skal. Men jeg pakker en koffert med litt nødvendig også. Som brev fra mennesker som elsker meg og et bilde av barna. For sånt trenger man. Alltid.

Jeg reiser til fjerde runden med rehabilitering på tirsdag. I noen dager skal atter en gang de som er eksperter på sånne som meg teste hjernen min igjen og igjen. For snart skal jeg være med på senfaserehabilitering. For de med ervervet hjerneskade. Sånne som meg. Flere som meg. I et år. Og de som er eksperter på sånne som oss skal regne på og finne ut av og fortelle meg hva som funker og hva som ikke funker. De skal fortelle meg alt det jeg vet, men som jeg ikke lenger har ordene til å forklare. For de finner ordene jeg leter etter. Og de plasserer fingeren min på riktig følelsesspekter. Og de tar meg ikke med til min egen begravelse, men til en fantastisk fødsel. De som er eksperter på sånne som meg vet hvor fryktelig naken og kald jeg er blitt. Og hvor redd jeg er de gangene jeg ikke lyver. Og de som er eksperter på sånne som meg har sagt at de ikke kan gjøre meg frisk, men de kan lære meg å sy nye klær. De kan gi meg en rokk i fødselsdagspresang. Jeg skal få sy mine egne klær dette året. Med de som er eksperter på sånne som meg rundt meg trenger jeg ikke være kald eller redd eller naken. Og jeg får komme hjem og jeg får vite at jeg i det minste kan vise de jeg elsker aller høyest at nye meg er ganske så modig og fin. Hun er bare så anderledes at vi trenger å bli kjent med henne.

Om mot til å kjempe

Noen ting vil til evigheten stå igjen som hendelser eller øyeblikk eller perioder som skiller seg ut fra absolutt alt annet man senere i livet kommer til å møte. Det er de tingene som gjør at man aldri igjen ser verden med de øynene man tidligere pleide å bruke. Det er de tingene som snur opp ned på hvordan man tenker og hva man føler og det man velger å prioritere.

Dette handler om nettopp sånt. Om å kjempe og om å falle, men å reise seg på nytt. Om modige tårer og savn og om en mestring jeg aldri kunne forestilt meg på forhånd. Jeg klarte ting, dere, som er vanskeligere enn noe annet jeg tidligere har prøvd. Jeg klarte så vanskelige ting som å gå. Når bena sa nei. Jeg trente. Når hodet nektet meg. Jeg bar. Selv da nervene krevde alt jeg hadde av styrke. Jeg øvde. Jeg gråt. Jeg tørket tårene. Og øvde mer. Sykdommen var farlig, men jeg ble i et øyeblikk enda litt farligere. Og jeg vant.

Det tok månedsvis med viljestyrke. Mange innleggelser og lang tid borte fra barna. Det har tatt store mengder smertestillende og et helt fantastisk ressursteam med eksperter på sånne som meg. Det har krevd selvdisiplin, motgang og en bunch med venner og familie som er helt unike. Det krever fortsatt ukentlige behandlinger, selv nå – fire og et halvt år senere – men… Se meg stå!

Med døden i ryggen og kjærligheten på innerlomma

Jeg kommer stadig inn i perioder der jeg føler jeg syter om penger og syter om sykdommen og syter om at ting går saktere enn jeg skulle ønske. Jeg har uendelig av gode dager. Jeg har titusenvis av øyeblikk med ren lykke hver eneste dag. Når Magnus lager en ekstra stor såpeboble i hagen eller når Thea treffer meg rett i ryggen med vannet fra hageslangen. Når de ler fra dypet av hjertene sine fordi de lurte meg til å tro at godteriet de gav meg var søtt og ikke surt, så jeg legger det godtroende på tungen og ansiktet mitt vrenger seg. Så kiler jeg dem. Sånne øyeblikk. Hver eneste dag. Når de smaker markjordbær fra strå for første gang eller løper fortfort i gaten fordi asfalten er tørr og vi har arvet nye tøysko. Når jeg sitter alene på kvelden og det kommer en melding fra en som er fin og jeg smiler og fortsetter med boken min. Når musikken spilles i byen og de fleste er ute, men jeg har et glass vin, en ny paviljon og sirisser som synger i hagen. Titusenvis av øyeblikk.

Men noen dager, innimellom de gode dagene, treffer en dårlig dag meg.

Fortsett å lese «Med døden i ryggen og kjærligheten på innerlomma»

Ville gjort det igjen

Man skulle jo tro at dagen som forandret livet mitt var den dagen legen sa til meg at vi håper du har greie odds for å overleve natten, eventuelt de neste dagene. Og broren min stod ved siden av meg og jeg gråt fordi det er det man skal når man får en sånn beskjed og jeg tenkte på barna mine og jeg var øm i ryggen etter den første ryggmargsprøven og jeg hadde fire forskjellige medisiner inn i armen på en gang og bror måtte ta noen telefoner til mennesker det var viktig å underette og sykepleierne så på meg med triste øyne mens de hastet meg opp på isolat for at hjernehinnebetennelsen min skulle holde seg hos meg og ikke løpe løpsk over til alle andres hjerner. Man skulle tro at det kunne være en livsendrende dag.

Fortsett å lese «Ville gjort det igjen»

Til evigheten

Hvis jeg dør i morgen, så er det greit. For i det siste har jeg ledd med venner og stolt på fremtiden og hatt sommerfugler i magen og kjent på sterke armer og møtt pene menn og vakre kvinner. Og jeg har fått fine gresstrå av minsten og jeg elsker deg høyere enn himmelen, mamma ropt etter meg av eldste. Men jeg har ikke lyst til å dø i morgen, av de grunnene. Jeg føler ikke at jeg har opplevd alt eller opplevd nok. Eller at fordi jeg har gjort fine ting nå så finnes det ikke fine ting igjen å gjøre senere. For jeg vil oppleve alt det en gang til. Og mange ganger til etter det.

Fortsett å lese «Til evigheten»