Om å hinke

Vi er ute på joggetur, han jeg elsker og jeg. Han jogger jevnt og trutt og raskt, mens jeg kommer litt bak. Du skjønner, jeg mangler et ben. Jeg mistet det i sykdom for noen år siden. Og innimellom, hvis jeg får bruke protese eller rullestol, så er jeg rask, jeg også. Ikke like rask som jeg var, men rask nok til at det ikke er kjedelig å løpe sammen med meg. Men i dag har jeg verken rullestol eller protese. Jeg hinker. Jeg hinker fort! Jeg er sterk. Dog ikke så rask og så sterk som en med begge bena inntakt. Men likevel ganske rask. Til meg å være. Jeg legger ned mye kapasitet på å i alle fall prøve. Jeg vil henge med, jeg også.

Han kommer hjem før meg. Han roper, han vil jeg skal komme. Vi skal nemlig videre. Men jeg ligger langt bak. Og jeg bruker tid. Mye lenger tid. For jeg er så sliten. Benet er ømt og kapasiteten er tom.

Vel hjemme blir jeg liggende på gulvet. Jeg prøver å gjemme ansiktet. Jeg vil gråte i fred. Jeg vil ikke at det skal synes hvor vanskelig det er for meg å jogge en tur. Det startet jo så bra. Men raskt ble jeg hengende etter og jeg klarte aldri å hente meg inn igjen. Jeg skrek til og med. Men han forsvant ut av synsvidde og jeg måtte hjem selv. Og nå er jeg hjemme og jeg er utslitt. Så kommer han jeg elsker. Vi må avgårde igjen. Jeg brukte så lang tid og nå må vi dra. Han skal kjøre meg altså. Men jeg må komme meg bort til bilen. Og ut av bilen igjen. Jeg kan ikke hvile nå. Og leppen min begynner å dirre. Og noe blir stort i brystet. Noe vondt. Armene blir numne. Og tårene triller. Alle klarer jo å jogge.

Men du har jo bare ett ben?, tenker du kanskje. Klart det er vanskelig! Det må du vel forstå? Det forstår vel han som elsker deg?

Nettopp. Klart det er vanskelig. Og jeg forstår det. Og han jeg elsker ville forstått det. Om jeg manglet et ben. Men jeg mangler ikke et ben. Jeg mangler litt hjerne. På en måte.

La meg fortelle deg noe annet.
Vi skulle få gjester på pizza, han jeg elsker og jeg. Jeg hadde planlagt handleturen og visste hva vi trengte. Jeg visste hvor i butikken jeg måtte gå og jeg visste at om jeg ble sliten kunne jeg trekke til kjøkkenet for å late som jeg ryddet, mens jeg egentlig hvilte. Bare tok en pause. Bare rettet litt på protesen min. Men så kommer han jeg elsker inn og sier Gode nyheter! Vi drar til dem i stedet! Og bam. Der dro noen protesen min vekk under vekten av kroppen og rullestolen er utenfor rekkevidde. Jeg faller rett i bakken og klarer ikke komme meg opp. Ikke øyeblikkelig. Og ikke på en stund. Og for mange ville det vært bedre å dra bort, for da slapp man jo planleggingen. Og matlagingen. Da kunne man bare sitte et sted og bli servert. Men for meg er det som å jogge uten protese. En endring. Mangel på et kjøkken å trekke til. All kapasiteten som er gått til å visualisere butikken som man likevel ikke skal dra til. Det er som å si Løp raskere! til en som gjør sitt beste med å holde balansen.

Hadde jeg blitt liggende på bakken uten protese, med slitne armer og tårer i øynene, så ville ingen krevd av meg at jeg skulle komme meg opp og ut og avgårde.

Når jeg står på kjøkkenet, med tårer i øynene og en hjerne som er tom, så er det det samme. Jeg kan ikke, uten tålmodighet, ekstra styrke og mine egne hjerneproteser, snu meg rundt og dra til noen andre. Jeg kan ikke reise meg. Jeg må bli. Jeg må vente. Til kroppen orker og til hjernen følger med. Og så tenker jeg; Herregud. Jeg visner. Jeg visner her hjemme. Jeg burde klart mer. Jeg burde orket mer. Men jeg orker ikke. Og så må jeg tenke; Burde en som er halt orke å løpe?

Neste gang du tenker om en som er enten forbigående eller kronisk syk, i nervene, i følelsene sine eller i hjernen eller et annet sted du ikke kan se eller vite særlig mye om, at han eller hun må forte seg litt eller skjerpe seg litt eller tenke positivt, så spør deg selv; hadde gjort det samme med et menneske som gjorde alt det det kunne for å komme seg fra A til B, så raskt som mulig, med bare ett ben og ingen protese å lene seg mot. Hadde du? Hadde jeg?

Kjære du som er enten kronisk eller forbigående syk, i nervene, i følelsene dine eller i hjernen, eller et annet sted jeg ikke kan se eller kan vite særlig mye om, krever du av deg selv at du skal klare? Orke? At du burde? Ville du krevd det av en noen med et ben og slitne armer? Eller ville du sagt Hvil deg litt. Du trenger det.
Jeg vet i alle fall at jeg krever av meg at jeg skal klare. Orke. At jeg burde. Jeg krever løping der ikke en gang jogging ville vært mulig.

Det tok meg fem år, seks måneder og ni dager, men går forstod jeg for aller første gang at dette, det jeg lever i, er et handicap.
Og det må respekteres. Og anerkjennes. Mest av alt av meg. Så av deg. Og så av resten.

For jeg løper ikke. Jeg hinker. Og egentlig, hvis jeg gir meg selv den tiden jeg trenger, så er jeg sabla god til det. Jeg må bare bli flinkere til å si høyt at nå hinker jeg. Vent på meg.

2b1c53ea0bd3c358c9dc33f392c569fc


(Pssst: Eksemplene er fiktive og han jeg elsker er min aller største støttespiller)

Det viktige

– Kan vi møte I også?, spør jeg.
– Klart det. Det vet du vel, svarer hun.
– Åh, jeg gleder meg sånn til å se deg!

Jeg går bortover gaten i byen jeg elsker. Jeg vinker til en jeg kjenner og får melding fra en annen som spør om jeg er i nærheten også denne torsdagen. Hver torsdag!, svarer jeg. Med et stort smilefjes. Det er oppholdsvær og varmt til januar å være. Asfalten er tørr og hjertet banker godt.

Jeg holdt nesten på å ikke dra inn denne torsdagen. Jeg var sliten, som jeg har vært mye i det siste. Jeg hadde lite energi og lite lyst. Jeg gråt. Men det gjør jeg jo stadig og lett som bare det, så det måtte jeg prøve å overse lite grann. Så jeg pakket meg sammen og satt meg i bilen sammen med mann og barn. Barna dro på skolen og mannen slapp meg av ved bussen. Elsker deg, sa han. Jeg tror jeg elsker deg mest, tenkte jeg og kysset ham. Så kjørte han. Og bussen kom og de neste nitti minuttene ble brukt stirrende ut av et bussvindu, med musikk på øret og økt energi og Vestfold flytende forbi i akkurat passe tempo.

Jeg går bortover gaten i byen jeg elsker. Jeg er ferdig med denne ukens behandling for skader som oppstod etter sykdommen. Og jeg er glad for at jeg dro inn. Jeg møter på broren min og jeg klemmer han og jeg klemmer kjæresten hans og jeg skravler om løst og fast og de skravler litt innimellom, men det er mest meg, og så må jeg gå videre, for jeg skal møte flere og jeg kjenner at jeg smiler i sjelen. Og så går jeg innom Mester Grønn, for jeg har sett at de har blomster som minner meg så innmari om ei som er viktig. Så jeg kjøper dem. De lukter junikveld og hagefest og kubbespill og vin. De ser ut som en frekk miks av japanske kirsebærblomster og norsk augustlyng. Og hun skal få dem. Og ei som er like viktig skal få roser. Fordi hun har bursdag. Ikke denne torsdagen, men en dag til uka jeg ikke får møtt henne. Så jeg later som det er denne torsdagen. Og i posen har jeg gaver og i hånden har jeg rosa ostekake og jeg vet at jeg snart skal møte dem begge på det stedet i byen jeg kanskje liker aller, aller best.

De er der allerede, begge to. Jeg stopper et øyeblikk. De har ikke sett meg enda. Jeg trekker pusten dypt og lar følelsen jeg kjenner få sette seg i kroppen. Jeg føler meg lett. Og likt. Og glad. Jeg begynner å gå sakte mellom stativene med klær og sko og vesker og nips. Og bøker og pyntefat og kubbelysestaker. Og hun som skal få blomster, men som ikke vet det enda, ser meg. Hei, du! sier hun med kjærlighet i stemmen og klemmer meg lenge. Og hun andre kommer mot oss og henne klarer jeg nesten ikke klemme lenger, for magen hennes er blitt så stor og innmari fin, men vi klemmer litt likevel og så klemmer jeg på magen, for inni bor det en jeg kommer til å bli minst like glad i. Hei, sier jeg. Hei!, svarer hun. DU er fin, sier jeg. Hihi, svarer hun.Og så kjøper vi kaffe fra små porselenskopper og vafler med brunost og så setter vi oss på små stoler med forskjellige puter og så puster vi litt, alle tre. Ah. Fint.

img_0751
I Tønsberg finnes Fretex. Og ved Fretex finnes Skaperverket. Og på Skaperverket har de vafler med brunost og løksuppe og kaffe fra små kopper og melkefri sjokolade. Og du kan kjøpe brukte skøyter til poden og ny utebukse til arveprinsessen innimellom en brødskive og en kopp te med en kompis. Og sånt er fint, spør du meg.

– Jeg har noe til dere, hvisker jeg og fniser.
Så finner jeg frem gaver til hun som ikke egentlig har bursdag, men som snart har bursdag. Og så finner jeg frem kake hun må vente med å spise og så gir jeg henne lange, finfine roser. Og hun blir glad. Og så ser jeg på hun som ikke har bursdag, men som skal få bare fordi. Hun som er liksomsøsteren min. Litt større og litt klokere og full av omsorg for meg og mine. Og så gir jeg henne blomstene som dufter jentekveld og kosebukse og stjerneskudd og som ser ut som både høst og vår på en gang og hun blir akkurat så glad som jeg trodde da jeg så dem. Og så begynner vi å prate, alle tre. Om barn og menn og fødsel og vin og sånt. Om å fylle førti og om å ikke fylle førti og om å le og annet som er viktig.

Når jeg kom hjem denne torsdagen hadde jeg det bedre enn på lenge. Fortsatt sliten, men mer godsliten enn mye annet. Og han jeg elsker og jeg, vi har funnet ut at akkurat da jeg hadde blitt kjent med den nye meg, så slang jeg henne inn i en helt ny livssituasjon og så kjente jeg henne plutselig ikke lenger likevel. Men det begynner å komme seg nå. Det tar bare litt tid. Men vi lærer litt og litt. Vi vet at hun må hvile en del. Vi vet at hun er fin hvis hun får sjansen til å være seg. Vi vet at hun har et eget tempo det er viktig å følge. Og vi vet at hun trenger torsdager med jenter og vafler og klemmer og tørr asfalt i en by hun savner, men som likevel ikke er så innmari langt borte.

img_0759

Og hun trenger å finne finfine, helt nye blomster på Mester Grønn og kjøpe en bukett til ei venninne og en til seg selv. For livet er ofte ikke verre enn at litt tilhørighet og rosa blomster gjerne fikser det.

Heia fine folk og Fretex og jenter som blir gjennom alt.

Meg mot meg

Skogsbæryoghurt leser jeg. Tror jeg i alle fall. Men jeg blir usikker, så jeg ser på boksen en gang til. Det er da vitterlig skogsbæryoghurt jeg holder i hendene? Jo, det er det.
Jeg heller yoghurt oppi skålen min. Favoritskålen. Den jeg alltid spiser skogsbæryogurt fra. Den hvite med striper i sølv, den som er akkurat passe liten og som er kjøpt på et oppgjørssalg i en lagerbygning bak barnas turnhall. Den som var billig og fin og som vi eier åtte stykker av og som er den eneste jeg vil spise skogsbæryogurt fra. Med hjemmelaget müsli og friske bær. Men det lukter rart denne gangen. Ikke som det pleier. Jeg ser på den lille emballasjen og det er som om øynene mine ikke helt klarer å tolke hva det er den ser på. Men det er da skogsbæryoghurt? Det er da alltid skogsbæryoghurt?
Jeg kutter opp bær og heller oppi müsli.

Jeg ser på skålen min på kjøkkenbenken. Og jeg vet at noe er feil, men jeg vet ikke hva. Jeg klarer ikke skjønne hva. Jeg ser på emballasjen og på skålen og prøver å tenke så det knaker. Har jeg glemt noe? Nei. Müsli? Nei, det er müsli der. Og bær, jeg har husket bær. har jeg allerede spist yoghurt kanskje? Er det det? Nei. Nei. Jeg kan ikke ha rukket det. De andre har jo nettopp dratt.

Og så, helt stille, triller det en tåre. Og så en tåre til. Leppen dirrer litt og jeg blir sur for at jeg gråter igjen. Og så kommer det flere. Tåre på tåre. Jeg vet jo at det er noe. Og så roper jeg Åååh! skikkelig høyt og banker med hånden i kjøkkenbenken og er glad for at jeg er helt alene hjemme. Og så tørker jeg tårene med håndbaken og stirrer på skålen. Jeg skal finne ut hva det er! Jeg skal skjønne det selv. For det er ikke det at det er så himla viktig med den yoghurten, men det er så innmari, innmari nakent å ikke kunne stole på maskinen som styrer hjertet og livet og sjela. Maskinen som skal hjelpe meg gjennom dagene og som skal gjøre at jeg er meg og at den jeg som finnes nå skal takle livet og styre livet og leve livet. Men så står jeg her på kjøkkenet og vet at noe er feil, men klarer bare ikke skjønne hva det er.

Så ser jeg det.
Det er vaniljeyoghurt.
Jeg har tatt min datters laktosefri vaniljeyoghurt.
Det er det det er.
Og det som for de fleste kan virke som en detalj, noe alle kan finne på å gjøre en dag med dårlig tid og barn som hyler og en hjerne som fortsatt er på jobb selvom kroppen har kommet hjem, så er dette et eksempel på den daglige kampen mellom meg og meg.
Og så begynner jeg å le. Og så hikste. Og så le og hikste om hverandre.
Og jeg tørker bort enda flere tårer og jeg er så fornøyd med meg selv. For jeg føler meg helt latterlig dum, likevel så stor noen ganger. For der hjernen min var sliten og gjorde ting uten meg og der jeg kanskje kunne ha blitt sint for at hun gjorde sånt, så klarte jeg å ta henne igjen og fortelle at hun valgte feil. Og så kunne jeg løse det. Selv. JEG kunne løse det.

Og DET føles alltid godt.

Best i Tekst 2017

Jeg må skrive dette mens det fortsatt bobler i kroppen. Mens jeg fortsatt kan høre heiagjengen min et sted i bakhodet og mens jeg fortsatt kjenner ordene som traff skribenten i meg et sted langt bak det mykeste i hjertet. Ordene som løftet meg og som pakket seg rundt meg og som jeg håper jeg vil ta med meg inn i dette året og alle årene som skal komme. Jeg må skrive dette mens jeg fortsatt kan lukte blomstene jeg fikk og mens jeg fortsatt kjenner klemmene og kyssene og klappene på skulderen. Mens jeg fortsatt kan høre applausen fra publikum bak meg mens jeg tar steget opp på scenen for å få lov til å stå der, på Fornebu, i veldig godt selskap, som toppnominert. Som en av de tre aller beste. Med navnet til bloggen min på storskjerm og lys i øynene og røde kinn og rosa lepper og sommerfugler innerst i knærne. Med min Kan jeg ta ved? som en av årets aller fineste tekster.

img_0565

Jeg vant ikke. Torgeir vant. Og han fortjente det. Og jeg er fornøyd med at han vant. Men det var likevel helt latterlig deilig å få lov til å stå der på scenen og bli anerkjent for ordene mine. For setningene og måten jeg setter dem sammen på og hva de gjør med folk. Og mest av alt var det deilig å bli anerkjent for de sidene ved meg som først dukket opp da den meg jeg egentlig likte døde. Den meg jeg har sørget over og grått øynene røde for. Den meg som skjønte mer og klarte mer og som i alle fall klarte annet og som jeg har savnet så inderlig. Den meg som jeg trodde var den riktige meg. Den gode meg. Den meg jeg ikke kunne leve uten. Men delen av meg som døde har dyrket frem dette nye. Dette usikre og nakne og fortsatt så unge i verden. Denne skrivende, denne med ordene og følelsene og all frustrasjonen og behovet for å forklare det. Litt for verden, men aller mest for seg selv. For meg selv. Å skrive har lært meg så mye om meg jeg ikke visste og å skrive har tatt meg med på en reise jeg mistenker at heldigvis bare så vidt har begynt. Å skrive har lappet sammen hjerte mitt igjen. Det har smurt pyrisept på samvittigheten, det har endret meg og det har endret andre. Tenk det. Det har endret andre. Å skrive har i dag plassert meg på en scene på Fornebu der en juryleder har hvisket i øret mitt at det aldri har vært jevnere og hun synes jeg skriver helt fabelaktig. Og jeg har fått blomster og applaus og hederlig omtale.

img_0541
To av kveldens tre toppnominerte i kategorien «Beste blogginnlegg» tok turen fra lille Larvik. Og takket være Torgeir kunne også Larvik skilte med å få prisen hjem. Gratulerer så mye, Torgeir. Dette var vel fortjent!
img_0530
Bærebjelken min. Han som gjennom alt forteller meg at jeg er fin akkurat slik jeg er. Han som tåler aller hverdagene og butikkturene og frustrasjonen og de gangene jeg ikke husker hvordan jeg svarer «ja» eller «nei» eller «takk». Han som sier at jeg alltid kan ta ved og som ikke forteller meg at jeg nettopp har spurt om det for tredje dag på rad.

Og nå sitter jeg hjemme igjen. Jeg har tatt av nylonstrømpebuksen og de høye hælene og jeg har vasket bort sminken og satt håret i en ball. I stedet har jeg sokkene som mamma strikket i glade farger da jeg fortsatt var innlagt på sykehuset og jeg har en pysjbukse og en genser som er altfor stor og klokken er ni og det er håndball på tv`en og i en annen by er det Vixen Awards og jeg heier på Konatil og Pappahjerte, men kjenner at det er ingen steder jeg heller ville vært enn på nettopp Best i Tekst i sted og hjemme akkurat nå. Og i sted fikk jeg champagne av de som ville feire meg, mens nå drikker jeg kaffe av kruset jeg elsker. Og jeg er lykkelig og ydmyk og takknemlig og rørt. Og jeg kan ikke fatte hvordan jeg har fått æren av å oppleve i dag, men jeg takker Guder og skjebnen og dere som har nominert meg og lesere og juryen og mest av alt de som tåler meg i hverdagen. Og med meg har jeg en diplom, blomster og fine ord. Dette har vært stort!

img_0564
«Hva skjer når det kognitive begynner å svikte? Dette sterke blogginnlegget er et forbilledlig eksempel på hvordan man kan vise noe uten en påtrengende fortellerstemme (show, don`t tell). Teksten blir enda sterkere fordi den er så enkel og stillferdig. Setningene varierer i lengde, med en rytme som understøtter budskapet. Juryen takker for en nydelig leseropplevelse»

 

… Og dette er nye-Line. Kanskje hun viser seg å bli ganske digg å leve med, tross alt?

 

Om det gjeveste

Å legge hjertet sitt på bordet og brette sjelen ut for verden er som en tohodet drage. En del av meg elsker det. En annen del synes det er grusomt. Og i perioder må jeg legge til side hele bloggen, bare for å la universet rase fra seg og så ta den frem igjen når angsten har sluttet å bite meg i hjertet. Men andre dager svever jeg over stuegulvet til lyden av Cliffs of Dover i bakgrunnen og ordene til en leser trykket inn i brystet. Jeg forstår nå, er det en som skriver. Du setter ord på det jeg synes er vanskelig, sier en annen. Jeg kan endelig puste med magen. Tusen takk. Eller denne; Jeg er gift med en slagrammet. Du har hjulpet oss å kommunisere igjen. Tenk det. Tenk det! Da er det så inderlig verdt en og annen kjip kommentar fra en og annen grå PC-mus et eller annet sted i verden som verken kan nyte Cliffs of Dover, god kommunikasjon eller å puste med magen. Av alt jeg som Forfatterfrue kan oppnå, så er nettopp de kommentarene det aller gjeveste. Helt sant.

MEN, når det er sagt, så finnes det noe annet som også er ganske gjevt. Nemlig dette.

skjermbilde-2017-01-10-kl-21-29-24

Jeg vet ikke om du husker da jeg fikk vite at jeg i det hele tatt var nominert? Jeg følte meg bedre, den dagen. Jeg ble gladere. Jeg sa mer ja til barna og jeg kysset litt lenger på han som er fin. Jeg brukte litt bedre tid på middagen og det var hyggelig å brette sammen alle klærne som var ferdig vasket og tørket. Jeg danset litt mens jeg gjorde det. Jeg tenkte ikke på det jeg ikke fikk til eller hvor sårt et sår i hodet kunne være. Jeg tenkte ikke på det jeg hadde glemt eller på at pusten stoppet ved brystet i stedet for å reise helt ned til magen. Jeg tenkte ikke på det vanskelige eller dumme eller alt jeg synes er flaut. Noen der ute syntes nemlig teksten min var god nok og det gjorde meg rørt. Men at min tekst, min kjære Kan jeg ta ved?skulle bli en av tre helt på toppen, det hadde jeg ikke trodd. Ikke i konkurranse med finfine bloggere som Pappahjerte og elskede Thea Steen og Side2 sin Martine Halvorsen. Men så feil kan man ta.

Hei. Det er Sindre fra Best i Tekst som ringer. Har du sett på nettet i dag?
Jeg lurte på om jeg skulle si nei, bare for å gi ham gleden av å fortelle meg det, men å lyve er ikke min sterke side, så jeg svarte som sant var;
Ja.
Jeg klarte ikke å holde igjen fnisingen.
Ja, da vet du det jo, da! Gratulerer. Prisutdelingen er torsdag 19. januar. Velkommen!

Min tekst er altså en av de tre aller beste blogginnleggene skrevet i hele 2016, mener juryen. Sammen med innlegget der Torgeir Skancke deler med verden ti fordeler ved å ha hatt testikkelkreft og Bård Fiksdal forteller oss om døden på Grünerløkka. Tre helt forskjellige tekster skrevet på tre vidt forskjellige blogger skal på torsdag om en uke dele én scene og kjempe om tittelen «Best i Tekst, årets beste blogginnlegg»

Og sånt kan man like. Ikke fordi jeg tror jeg vinner, for jeg vet hvem jeg tror at vinner og det er ikke meg, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at jeg føler mestring og glede og at jeg er god nok. At det er noe jeg gjør på en måte som andre liker godt. At jeg, med mine runder albuer og perioder vekk fra skjermen og alskens skrubbsår på både hjerne, sjel og sinn likevel kan bane meg en forsiktig sti opp og frem blant de som har gjort dette mye lengre enn meg. Jeg er toppnominert(!) til en pris der teksten er viktig. Der ordene og setningene og hvordan de er satt sammen er viktig. Der det litterære er viktig. Og det med en tekst der jeg deler det mest sårbare og nakne ved meg selv. Der jeg forteller dere der ute at en tilsynelatende oppegående og frisk dame i slutten av tyveårene oppfører seg dement og barnslig og skremt. Og hva gjør dere? Dere pakker dere rundt meg og gjør plattformen min trygg.

Dette er gjevt. Virkelig gjevt.
Men ikke så gjevt som Du har hjulpet oss å kommunisere igjen.

Tusen, tusen takk.

Om å kræsje litt og litt

Man kan styrte og knuse i tusen biter helt plutselig. Etter at man har presset seg og presset seg videre, selv etter at kroppen forsiktig har hvisket stopp. Men man har ikke stoppet og så har man styrtet og så har hele du blitt ødelagt på en gang.

Eller så kan man kræsje litt og litt. Man kan gå inn i desember med litt mindre kapasitet i hjernen enn vanlig og så kan man kjenne at for hver uke som går så mister man enda mer. Men det er desember og det går fint. Og man tenker på en gave her og en kake der og man gleder seg til selskap og lukten av jul og granbar i sokken og man holder nesetippen over vann og selv om man kjenner at man kanskje drukner snart, så får man fortsatt luft og så går det bra. Og så kanskje man sier til den man elsker at jeg er litt på kanten av hva jeg klarer nå og så stryker han på en og så slukkes forsiktig et lite senter i hjernen, sånn at kroppen kan bruke den kapasiteten som finnes på viktigere ting. Som å holde i gang en samtale eller huske at man må på butikken.

Og sånn gikk det. Dag etter dag. Uke etter uke. Selskaper og lyst til å være med og tradisjoner og bakst. Et senter etter et annet ble slukket i hjernen for å ha kapasitet nok til de sentrene kroppen prioriterte. De sentrene som kunne lukte julen og klemme familie og nyte granbar i sokken. Samtidig som jeg smurte meg frokost, for så å kaste den, for så å lete etter den igjen ganske lenge etterpå. Samtidig som jeg ikke visste om det var ferie eller hverdag. Samtidig som jeg hadde glemt hvordan helt vanlige ord skulle staves eller at Forfatterfrue eksisterte. Det er sant. Jeg hadde glemt at jeg hadde en blogg.

Derfor blir jeg aldri bloggdronning, dere. For innimellom, eller ganske ofte, må jeg prioritere å være menneske eller mamma eller kjæreste. Andre ganger kan jeg skrive noe om følelser og nyslått gress og snø på tungen hver dag, mange dager på rad. Og da klatrer jeg på listen og legger meg stabilt et sted jeg vil være. Men så glemmer hjernen min at jeg egentlig skriver, for jeg må huske lekser med et barn. Og da synker jeg igjen. Men det gjør ingenting, for av alt det viktige er de jeg bor med det aller viktigste.

Og så setter jeg stor pris på dere som er tålmodige og som venter og som leser når noe først kommer og som innimellom innlegg og pauser sier fine ting og som klemmer og som er der når jeg kommer tilbake. Og det fine når man bare kræsjer litt etter litt er at man aldri blir helt ødelagt, men man kan repareres litt etter litt. Og det er det jeg driver med nå. Jeg hviler hjernen. Hver dag. Jeg snakker lite. Jeg gjør lite. Jeg tenker lite og ser lite. Og lar hjernen få plastre seg selv sammen igjen. Og for hver uke som går tennes lyset i et av sentrene mine igjen og plutselig en dag skjønner jeg noe som en periode ble vanskeligere enn vanlig. Og selv om hjernen min aldri blir helt slik den var, så vet jeg at med hvile og dager som passer for nettopp meg, så fungerer den likevel så godt som den kan.

Godt nok til at skikkelig fine ting skjer i alle fall;) Stay tuned.

Om batterikapasitet

Det er mye som kan skje i et menneskes liv som endrer hele måten en ser på seg selv. Måten en ser på livet, på dagene som kommer, på hva en mestrer og på hva som med ett er blitt vanskeligere. Det kan være samlivsbrudd eller tapet av noen man elsker, det kan være økonomiske vanskeligheter, det kan være en utfordrende jobbsituasjon eller erting på skolen, det kan være psykisk sykdom eller fysisk sykdom. Eller tusen andre ting. Og kanskje er det fint at man på forhånd ikke vet hva man har i vente. Hadde jeg visst da jeg var barn hvilke utrolige reiser jeg skulle gjennom ville jeg nok ikke hatt pågangsmotet til å fortsette. Hadde jeg som barn visst hvor vondt det kan gjøre å ha vondt, hvor sterkt et savn kan sette seg i kroppen eller hvor skummelt det skumle klarer å bli, så ville det vært vanskelig å tørre. Men jeg hadde heller ikke fått erfare hvor deilig det deilige kan bli. Hva mestringsfølelse gjør med sjela eller hvor latterlig befriende det er å klare slikt folk sier ikke går. Jeg hadde ikke sett på livet med øyne som en gang var redd for å dø. Jeg hadde heller ikke fått dra på Jan Schwenckes foredrag på Kysthospitalet, mannen bak www.hodethalter.no, og lært hva som skjer når man tar det røde bort fra batteriet sitt.

Jan selv hadde slag i 2009. De andre i gruppen vår har også hatt enten slag eller blødning. Jeg har ikke hatt noen av delene. Men jeg har hatt en betennelse i hjernen. En som har infisert hele. Ikke et punkt her eller noen celler der. Men hele. Så hele hjernen er litt preget av hva som skjedde den høsten i 2011. Hele hjernen har fått noen skrubbsår og ingenting virker helt sånn det gjorde før. Og alt måtte læres en gang til. Hva man kan og ikke kan, hvilke skritt man klarer og hva som blir for lang. Hva er viktig og hva er det man ikke egentlig har kapasitet til lenger? Hva er vil-ting og hva er må-ting og hvor skal man lete for å finne balansen?

Om du har hatt hjerneslag eller encefalitt, om du har kjærlighetssorg eller angst eller kreft; innimellom går man gjennom perioder i livet der kapasiteten er begrenset. Heldigvis blir det bra igjen for det fleste. For noen blir tilstanden varig. Men uavhengig om det finnes håp om bedring eller ikke, så kan det være lurt å sortere litt.

Dette er bilder av menneskers kapasitet, dog i overført betydning. Bildet til venstre var slik jeg en gang var. Jeg fikk til mye. Jeg hadde mange baller i luften, jeg var engasjert og sosial og strakk meg langt for andre. Jeg hadde stadig fullt batteri og de gangene det ble tappet tok det kort tid å lade det opp igjen. Bildet til høyre er meg allerede dagen etter at betennelsen våknet i hjernen. Mesteparten var blitt borte. Over halvparten av alt jeg kunne var borte. Engasjementet og alle ballene i luften og ønsket om å gjøre noe mer, noe viktig. Og det kunne ikke lenger bare lades igjen. Seksti prosent får jeg ikke tilbake. De førti som er der krever dagesvis med hvile for å fungere når jeg trenger det. Og frem til nå har jeg brukt en del av det på å forsiktig bevege meg over til det røde. Jeg har stadig forsøkt. Og jeg har stadig feilet. Jeg har prøvd å være sosial eller henge med i svingene. Jeg har prøvd å jobbe og studere, passe unger og vaske hus. Jeg har prøvd. Men mine førti prosent har blitt brukt opp på slikt som ikke går. Og innimellom har sånt vært tungt å svelge.

Det hender ofte at hjernen blir trøtt og da glemmer jeg mer. Det er da jeg ikke vet om jeg kan ta ved eller forstår hvordan jeg skal handle i butikken. Det er da jeg gråter mest. Det er da jeg blir sint på de som ikke fortjener det fordi jeg blir sint på meg selv. Fordi jeg ikke forstår meg selv. Det er da jeg aldri ringer eller svarer på meldinger eller mail, for sammen med hjernen forsvinner også armene og bena og tankene. Det er da jeg skjever og slipper ting i gulvet og knuser det, uten å mene det. Det er da jeg kan vugge frem og tilbake uten å forstå hva noen sier og uten evne til å si noe tilbake. Men det blir bedre igjen, bare jeg venter. Bare jeg lar det gå over, uten inntrykk og lyder og rot og biler som kjører forbi eller middager som skal lages eller to mennesker som snakker samtidig. Bare jeg lar hjernen få hvil. Men så blir jeg frustrert, for før så kunne jeg det ene eller så klarte jeg det andre eller så mestret jeg ting jeg ikke mestrer nå.

Det er bare det, har jeg innsett med tiden, at det kan snus. At nå mestrer jeg slikt jeg ikke mestrer før. Livet tar og livet gir. Livet har gitt meg muligheten til å virkelig finne ut hva jeg trenger for å leve så godt som mulig i de rammene jeg har. Og de aller fleste får ikke den muligheten. De aller fleste får et liv der de strever etter å gjøre alt samfunnet vil de skal. Jeg blir tvunget til å gjøre motsatt. Jeg blir tvunget til å overse hva en bør og skal, men kjenne dypt inne i hjertet og sjelen og kroppen, hva er det jeg trenger for å fungere de timene barna er hjemme? Hva er det jeg trenger for å følge opp fritids og lekser og for å komme meg gjennom helger? Jeg trenger hvile. Jeg trenger færre sanseinntrykk. Jeg trenger færre krav. Jeg trenger å gjøre alt i mitt eget tempo og jeg trenger å synes det er greit at det tar lang tid.

Og vet du hva som har skjedd? Det rød feltet blir sakte, men sikkert, borte fra batteriet mitt. For etter åresvis med læring og erfaring, med prøving og feiling har jeg kommet dit at å bruke energi på det jeg ikke kan føles bortkastet. Mine førti prosent må brukes anderledes.

Og når man tar det røde bort, ser du hva man får?

 
Det blir lite, men det blir fullt. Og det har ikke den tunge, røde fortiden hengende over seg. Den har en blank fremtid med hvite ark og med muligheten til å disponere det som fortsatt finnes godt. Der kapasiteten brukes på det som er viktig. På å le med barna, følge opp skolen og ta vare på han man skal leve livet med. På å prøve å skrive en bok, for det er fortsatt en drøm. På kakao i vindukarmen og gamle filmer og å være sammen, men også alene. På å ligge på ryggen og lytte til musikk og puste med magen og la setninger og ord og formuleringer danse et sted på innsiden. Og man vet at de som er ekte forstår og de som ikke forstår ikke er ekte.

Tusen takk til Jan Schwencke for å ha funnet disse enkle, overførbare bildene til det som egentlig foregår i et hode med sår. Takk for at vi får bruke bildene til å selv formidle det som skjer. Og takk for at du bruker av dine førti prosent på å forklare slikt som dette til sånne som oss. Du er viktig.

Heia deg.
Og heia meg som har lært.
Heia oss.