Best i Tekst 2017

Jeg må skrive dette mens det fortsatt bobler i kroppen. Mens jeg fortsatt kan høre heiagjengen min et sted i bakhodet og mens jeg fortsatt kjenner ordene som traff skribenten i meg et sted langt bak det mykeste i hjertet. Ordene som løftet meg og som pakket seg rundt meg og som jeg håper jeg vil ta med meg inn i dette året og alle årene som skal komme. Jeg må skrive dette mens jeg fortsatt kan lukte blomstene jeg fikk og mens jeg fortsatt kjenner klemmene og kyssene og klappene på skulderen. Mens jeg fortsatt kan høre applausen fra publikum bak meg mens jeg tar steget opp på scenen for å få lov til å stå der, på Fornebu, i veldig godt selskap, som toppnominert. Som en av de tre aller beste. Med navnet til bloggen min på storskjerm og lys i øynene og røde kinn og rosa lepper og sommerfugler innerst i knærne. Med min Kan jeg ta ved? som en av årets aller fineste tekster.

img_0565

Jeg vant ikke. Torgeir vant. Og han fortjente det. Og jeg er fornøyd med at han vant. Men det var likevel helt latterlig deilig å få lov til å stå der på scenen og bli anerkjent for ordene mine. For setningene og måten jeg setter dem sammen på og hva de gjør med folk. Og mest av alt var det deilig å bli anerkjent for de sidene ved meg som først dukket opp da den meg jeg egentlig likte døde. Den meg jeg har sørget over og grått øynene røde for. Den meg som skjønte mer og klarte mer og som i alle fall klarte annet og som jeg har savnet så inderlig. Den meg som jeg trodde var den riktige meg. Den gode meg. Den meg jeg ikke kunne leve uten. Men delen av meg som døde har dyrket frem dette nye. Dette usikre og nakne og fortsatt så unge i verden. Denne skrivende, denne med ordene og følelsene og all frustrasjonen og behovet for å forklare det. Litt for verden, men aller mest for seg selv. For meg selv. Å skrive har lært meg så mye om meg jeg ikke visste og å skrive har tatt meg med på en reise jeg mistenker at heldigvis bare så vidt har begynt. Å skrive har lappet sammen hjerte mitt igjen. Det har smurt pyrisept på samvittigheten, det har endret meg og det har endret andre. Tenk det. Det har endret andre. Å skrive har i dag plassert meg på en scene på Fornebu der en juryleder har hvisket i øret mitt at det aldri har vært jevnere og hun synes jeg skriver helt fabelaktig. Og jeg har fått blomster og applaus og hederlig omtale.

img_0541
To av kveldens tre toppnominerte i kategorien «Beste blogginnlegg» tok turen fra lille Larvik. Og takket være Torgeir kunne også Larvik skilte med å få prisen hjem. Gratulerer så mye, Torgeir. Dette var vel fortjent!
img_0530
Bærebjelken min. Han som gjennom alt forteller meg at jeg er fin akkurat slik jeg er. Han som tåler aller hverdagene og butikkturene og frustrasjonen og de gangene jeg ikke husker hvordan jeg svarer «ja» eller «nei» eller «takk». Han som sier at jeg alltid kan ta ved og som ikke forteller meg at jeg nettopp har spurt om det for tredje dag på rad.

Og nå sitter jeg hjemme igjen. Jeg har tatt av nylonstrømpebuksen og de høye hælene og jeg har vasket bort sminken og satt håret i en ball. I stedet har jeg sokkene som mamma strikket i glade farger da jeg fortsatt var innlagt på sykehuset og jeg har en pysjbukse og en genser som er altfor stor og klokken er ni og det er håndball på tv`en og i en annen by er det Vixen Awards og jeg heier på Konatil og Pappahjerte, men kjenner at det er ingen steder jeg heller ville vært enn på nettopp Best i Tekst i sted og hjemme akkurat nå. Og i sted fikk jeg champagne av de som ville feire meg, mens nå drikker jeg kaffe av kruset jeg elsker. Og jeg er lykkelig og ydmyk og takknemlig og rørt. Og jeg kan ikke fatte hvordan jeg har fått æren av å oppleve i dag, men jeg takker Guder og skjebnen og dere som har nominert meg og lesere og juryen og mest av alt de som tåler meg i hverdagen. Og med meg har jeg en diplom, blomster og fine ord. Dette har vært stort!

img_0564
«Hva skjer når det kognitive begynner å svikte? Dette sterke blogginnlegget er et forbilledlig eksempel på hvordan man kan vise noe uten en påtrengende fortellerstemme (show, don`t tell). Teksten blir enda sterkere fordi den er så enkel og stillferdig. Setningene varierer i lengde, med en rytme som understøtter budskapet. Juryen takker for en nydelig leseropplevelse»

 

… Og dette er nye-Line. Kanskje hun viser seg å bli ganske digg å leve med, tross alt?

 

Om det gjeveste

Å legge hjertet sitt på bordet og brette sjelen ut for verden er som en tohodet drage. En del av meg elsker det. En annen del synes det er grusomt. Og i perioder må jeg legge til side hele bloggen, bare for å la universet rase fra seg og så ta den frem igjen når angsten har sluttet å bite meg i hjertet. Men andre dager svever jeg over stuegulvet til lyden av Cliffs of Dover i bakgrunnen og ordene til en leser trykket inn i brystet. Jeg forstår nå, er det en som skriver. Du setter ord på det jeg synes er vanskelig, sier en annen. Jeg kan endelig puste med magen. Tusen takk. Eller denne; Jeg er gift med en slagrammet. Du har hjulpet oss å kommunisere igjen. Tenk det. Tenk det! Da er det så inderlig verdt en og annen kjip kommentar fra en og annen grå PC-mus et eller annet sted i verden som verken kan nyte Cliffs of Dover, god kommunikasjon eller å puste med magen. Av alt jeg som Forfatterfrue kan oppnå, så er nettopp de kommentarene det aller gjeveste. Helt sant.

MEN, når det er sagt, så finnes det noe annet som også er ganske gjevt. Nemlig dette.

skjermbilde-2017-01-10-kl-21-29-24

Jeg vet ikke om du husker da jeg fikk vite at jeg i det hele tatt var nominert? Jeg følte meg bedre, den dagen. Jeg ble gladere. Jeg sa mer ja til barna og jeg kysset litt lenger på han som er fin. Jeg brukte litt bedre tid på middagen og det var hyggelig å brette sammen alle klærne som var ferdig vasket og tørket. Jeg danset litt mens jeg gjorde det. Jeg tenkte ikke på det jeg ikke fikk til eller hvor sårt et sår i hodet kunne være. Jeg tenkte ikke på det jeg hadde glemt eller på at pusten stoppet ved brystet i stedet for å reise helt ned til magen. Jeg tenkte ikke på det vanskelige eller dumme eller alt jeg synes er flaut. Noen der ute syntes nemlig teksten min var god nok og det gjorde meg rørt. Men at min tekst, min kjære Kan jeg ta ved?skulle bli en av tre helt på toppen, det hadde jeg ikke trodd. Ikke i konkurranse med finfine bloggere som Pappahjerte og elskede Thea Steen og Side2 sin Martine Halvorsen. Men så feil kan man ta.

Hei. Det er Sindre fra Best i Tekst som ringer. Har du sett på nettet i dag?
Jeg lurte på om jeg skulle si nei, bare for å gi ham gleden av å fortelle meg det, men å lyve er ikke min sterke side, så jeg svarte som sant var;
Ja.
Jeg klarte ikke å holde igjen fnisingen.
Ja, da vet du det jo, da! Gratulerer. Prisutdelingen er torsdag 19. januar. Velkommen!

Min tekst er altså en av de tre aller beste blogginnleggene skrevet i hele 2016, mener juryen. Sammen med innlegget der Torgeir Skancke deler med verden ti fordeler ved å ha hatt testikkelkreft og Bård Fiksdal forteller oss om døden på Grünerløkka. Tre helt forskjellige tekster skrevet på tre vidt forskjellige blogger skal på torsdag om en uke dele én scene og kjempe om tittelen «Best i Tekst, årets beste blogginnlegg»

Og sånt kan man like. Ikke fordi jeg tror jeg vinner, for jeg vet hvem jeg tror at vinner og det er ikke meg, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at jeg føler mestring og glede og at jeg er god nok. At det er noe jeg gjør på en måte som andre liker godt. At jeg, med mine runder albuer og perioder vekk fra skjermen og alskens skrubbsår på både hjerne, sjel og sinn likevel kan bane meg en forsiktig sti opp og frem blant de som har gjort dette mye lengre enn meg. Jeg er toppnominert(!) til en pris der teksten er viktig. Der ordene og setningene og hvordan de er satt sammen er viktig. Der det litterære er viktig. Og det med en tekst der jeg deler det mest sårbare og nakne ved meg selv. Der jeg forteller dere der ute at en tilsynelatende oppegående og frisk dame i slutten av tyveårene oppfører seg dement og barnslig og skremt. Og hva gjør dere? Dere pakker dere rundt meg og gjør plattformen min trygg.

Dette er gjevt. Virkelig gjevt.
Men ikke så gjevt som Du har hjulpet oss å kommunisere igjen.

Tusen, tusen takk.

Om å kræsje litt og litt

Man kan styrte og knuse i tusen biter helt plutselig. Etter at man har presset seg og presset seg videre, selv etter at kroppen forsiktig har hvisket stopp. Men man har ikke stoppet og så har man styrtet og så har hele du blitt ødelagt på en gang.

Eller så kan man kræsje litt og litt. Man kan gå inn i desember med litt mindre kapasitet i hjernen enn vanlig og så kan man kjenne at for hver uke som går så mister man enda mer. Men det er desember og det går fint. Og man tenker på en gave her og en kake der og man gleder seg til selskap og lukten av jul og granbar i sokken og man holder nesetippen over vann og selv om man kjenner at man kanskje drukner snart, så får man fortsatt luft og så går det bra. Og så kanskje man sier til den man elsker at jeg er litt på kanten av hva jeg klarer nå og så stryker han på en og så slukkes forsiktig et lite senter i hjernen, sånn at kroppen kan bruke den kapasiteten som finnes på viktigere ting. Som å holde i gang en samtale eller huske at man må på butikken.

Og sånn gikk det. Dag etter dag. Uke etter uke. Selskaper og lyst til å være med og tradisjoner og bakst. Et senter etter et annet ble slukket i hjernen for å ha kapasitet nok til de sentrene kroppen prioriterte. De sentrene som kunne lukte julen og klemme familie og nyte granbar i sokken. Samtidig som jeg smurte meg frokost, for så å kaste den, for så å lete etter den igjen ganske lenge etterpå. Samtidig som jeg ikke visste om det var ferie eller hverdag. Samtidig som jeg hadde glemt hvordan helt vanlige ord skulle staves eller at Forfatterfrue eksisterte. Det er sant. Jeg hadde glemt at jeg hadde en blogg.

Derfor blir jeg aldri bloggdronning, dere. For innimellom, eller ganske ofte, må jeg prioritere å være menneske eller mamma eller kjæreste. Andre ganger kan jeg skrive noe om følelser og nyslått gress og snø på tungen hver dag, mange dager på rad. Og da klatrer jeg på listen og legger meg stabilt et sted jeg vil være. Men så glemmer hjernen min at jeg egentlig skriver, for jeg må huske lekser med et barn. Og da synker jeg igjen. Men det gjør ingenting, for av alt det viktige er de jeg bor med det aller viktigste.

Og så setter jeg stor pris på dere som er tålmodige og som venter og som leser når noe først kommer og som innimellom innlegg og pauser sier fine ting og som klemmer og som er der når jeg kommer tilbake. Og det fine når man bare kræsjer litt etter litt er at man aldri blir helt ødelagt, men man kan repareres litt etter litt. Og det er det jeg driver med nå. Jeg hviler hjernen. Hver dag. Jeg snakker lite. Jeg gjør lite. Jeg tenker lite og ser lite. Og lar hjernen få plastre seg selv sammen igjen. Og for hver uke som går tennes lyset i et av sentrene mine igjen og plutselig en dag skjønner jeg noe som en periode ble vanskeligere enn vanlig. Og selv om hjernen min aldri blir helt slik den var, så vet jeg at med hvile og dager som passer for nettopp meg, så fungerer den likevel så godt som den kan.

Godt nok til at skikkelig fine ting skjer i alle fall;) Stay tuned.

Om batterikapasitet

Det er mye som kan skje i et menneskes liv som endrer hele måten en ser på seg selv. Måten en ser på livet, på dagene som kommer, på hva en mestrer og på hva som med ett er blitt vanskeligere. Det kan være samlivsbrudd eller tapet av noen man elsker, det kan være økonomiske vanskeligheter, det kan være en utfordrende jobbsituasjon eller erting på skolen, det kan være psykisk sykdom eller fysisk sykdom. Eller tusen andre ting. Og kanskje er det fint at man på forhånd ikke vet hva man har i vente. Hadde jeg visst da jeg var barn hvilke utrolige reiser jeg skulle gjennom ville jeg nok ikke hatt pågangsmotet til å fortsette. Hadde jeg som barn visst hvor vondt det kan gjøre å ha vondt, hvor sterkt et savn kan sette seg i kroppen eller hvor skummelt det skumle klarer å bli, så ville det vært vanskelig å tørre. Men jeg hadde heller ikke fått erfare hvor deilig det deilige kan bli. Hva mestringsfølelse gjør med sjela eller hvor latterlig befriende det er å klare slikt folk sier ikke går. Jeg hadde ikke sett på livet med øyne som en gang var redd for å dø. Jeg hadde heller ikke fått dra på Jan Schwenckes foredrag på Kysthospitalet, mannen bak www.hodethalter.no, og lært hva som skjer når man tar det røde bort fra batteriet sitt.

Jan selv hadde slag i 2009. De andre i gruppen vår har også hatt enten slag eller blødning. Jeg har ikke hatt noen av delene. Men jeg har hatt en betennelse i hjernen. En som har infisert hele. Ikke et punkt her eller noen celler der. Men hele. Så hele hjernen er litt preget av hva som skjedde den høsten i 2011. Hele hjernen har fått noen skrubbsår og ingenting virker helt sånn det gjorde før. Og alt måtte læres en gang til. Hva man kan og ikke kan, hvilke skritt man klarer og hva som blir for lang. Hva er viktig og hva er det man ikke egentlig har kapasitet til lenger? Hva er vil-ting og hva er må-ting og hvor skal man lete for å finne balansen?

Om du har hatt hjerneslag eller encefalitt, om du har kjærlighetssorg eller angst eller kreft; innimellom går man gjennom perioder i livet der kapasiteten er begrenset. Heldigvis blir det bra igjen for det fleste. For noen blir tilstanden varig. Men uavhengig om det finnes håp om bedring eller ikke, så kan det være lurt å sortere litt.

Dette er bilder av menneskers kapasitet, dog i overført betydning. Bildet til venstre var slik jeg en gang var. Jeg fikk til mye. Jeg hadde mange baller i luften, jeg var engasjert og sosial og strakk meg langt for andre. Jeg hadde stadig fullt batteri og de gangene det ble tappet tok det kort tid å lade det opp igjen. Bildet til høyre er meg allerede dagen etter at betennelsen våknet i hjernen. Mesteparten var blitt borte. Over halvparten av alt jeg kunne var borte. Engasjementet og alle ballene i luften og ønsket om å gjøre noe mer, noe viktig. Og det kunne ikke lenger bare lades igjen. Seksti prosent får jeg ikke tilbake. De førti som er der krever dagesvis med hvile for å fungere når jeg trenger det. Og frem til nå har jeg brukt en del av det på å forsiktig bevege meg over til det røde. Jeg har stadig forsøkt. Og jeg har stadig feilet. Jeg har prøvd å være sosial eller henge med i svingene. Jeg har prøvd å jobbe og studere, passe unger og vaske hus. Jeg har prøvd. Men mine førti prosent har blitt brukt opp på slikt som ikke går. Og innimellom har sånt vært tungt å svelge.

Det hender ofte at hjernen blir trøtt og da glemmer jeg mer. Det er da jeg ikke vet om jeg kan ta ved eller forstår hvordan jeg skal handle i butikken. Det er da jeg gråter mest. Det er da jeg blir sint på de som ikke fortjener det fordi jeg blir sint på meg selv. Fordi jeg ikke forstår meg selv. Det er da jeg aldri ringer eller svarer på meldinger eller mail, for sammen med hjernen forsvinner også armene og bena og tankene. Det er da jeg skjever og slipper ting i gulvet og knuser det, uten å mene det. Det er da jeg kan vugge frem og tilbake uten å forstå hva noen sier og uten evne til å si noe tilbake. Men det blir bedre igjen, bare jeg venter. Bare jeg lar det gå over, uten inntrykk og lyder og rot og biler som kjører forbi eller middager som skal lages eller to mennesker som snakker samtidig. Bare jeg lar hjernen få hvil. Men så blir jeg frustrert, for før så kunne jeg det ene eller så klarte jeg det andre eller så mestret jeg ting jeg ikke mestrer nå.

Det er bare det, har jeg innsett med tiden, at det kan snus. At nå mestrer jeg slikt jeg ikke mestrer før. Livet tar og livet gir. Livet har gitt meg muligheten til å virkelig finne ut hva jeg trenger for å leve så godt som mulig i de rammene jeg har. Og de aller fleste får ikke den muligheten. De aller fleste får et liv der de strever etter å gjøre alt samfunnet vil de skal. Jeg blir tvunget til å gjøre motsatt. Jeg blir tvunget til å overse hva en bør og skal, men kjenne dypt inne i hjertet og sjelen og kroppen, hva er det jeg trenger for å fungere de timene barna er hjemme? Hva er det jeg trenger for å følge opp fritids og lekser og for å komme meg gjennom helger? Jeg trenger hvile. Jeg trenger færre sanseinntrykk. Jeg trenger færre krav. Jeg trenger å gjøre alt i mitt eget tempo og jeg trenger å synes det er greit at det tar lang tid.

Og vet du hva som har skjedd? Det rød feltet blir sakte, men sikkert, borte fra batteriet mitt. For etter åresvis med læring og erfaring, med prøving og feiling har jeg kommet dit at å bruke energi på det jeg ikke kan føles bortkastet. Mine førti prosent må brukes anderledes.

Og når man tar det røde bort, ser du hva man får?

 
Det blir lite, men det blir fullt. Og det har ikke den tunge, røde fortiden hengende over seg. Den har en blank fremtid med hvite ark og med muligheten til å disponere det som fortsatt finnes godt. Der kapasiteten brukes på det som er viktig. På å le med barna, følge opp skolen og ta vare på han man skal leve livet med. På å prøve å skrive en bok, for det er fortsatt en drøm. På kakao i vindukarmen og gamle filmer og å være sammen, men også alene. På å ligge på ryggen og lytte til musikk og puste med magen og la setninger og ord og formuleringer danse et sted på innsiden. Og man vet at de som er ekte forstår og de som ikke forstår ikke er ekte.

Tusen takk til Jan Schwencke for å ha funnet disse enkle, overførbare bildene til det som egentlig foregår i et hode med sår. Takk for at vi får bruke bildene til å selv formidle det som skjer. Og takk for at du bruker av dine førti prosent på å forklare slikt som dette til sånne som oss. Du er viktig.

Heia deg.
Og heia meg som har lært.
Heia oss.

Om å falle litt bakpå

Det er ikke så mye som skal til. Det kan være så lite som noe uplanlagt eller en formiddag uten de faste rutinene og så er jeg ute av det. Rett og slett. Og da kan jeg ønske alt jeg bare makter, men jeg vil likevel ikke klare å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg kan gråte og kjempe og prøve, men vite det er forgjeves. For uten de faste rutinene så henger ikke hjernen med og da tar det tid å komme tilbake til der jeg var. Som da planen var å bruke formiddagen på å skrive en tekst eller flere. Eller skrive en rapport eller svare på en melding eller ringe ei jeg liker. Men så har noe skjedd og så har man falt ut av rutinen og så går det ikke. Og man kan tenke at å ringe ikke burde være så vanskelig. Eller skrive en melding. Eller en tekst som er min og bare min. Men det er det, skjønner du. Og så tar det tid å finne frem igjen. Det tar kapasitet og energi og det er vanskelig. Men samtidig har jeg lært. For det har gått mange år nå og jeg har lært litt nytt i hvert av dem. Så det går bra, for nå vet jeg at det kommer tilbake. Jeg klarer å hente meg inn igjen. Jeg må bare slutte å prøve og så må jeg puste med magen og lytte på musikk og slappe av i sjela igjen. Jeg må si til hodet at det er greit å vente og at om litt så henter jeg meg inn igjen. Og sånn har det vært nå. Hodet har ikke vært klart. Så tekstene har ikke kommet. Og rapporten har ikke kommet. Og jeg har ikke ringt eller sendt melding eller forholdt meg til noe på utsiden. Tekstene har bodd på innsiden av meg, men kapasiteten takket nei til noe mer enn å gå sakte hjemme, rydde litt innimellom og smile til de som eier hjertet mitt, de som bor her. Det har vært en skummel mandag vi har feiret, det har vært den vakreste høsten og det har vært tidlig vinter. Det har vært de første flakene på tungen og snøhule og kakao inne og nye brukte skisko. Det har vært et ødelagt ungpikehjerte som aldri skulle elske igjen, men som med litt marsmellows innabords kanskje kunne prøve senere. Hvis hun fikk lyst. Det har vært et bestemorfang, en ryddig kjeller og en minsten som føler seg stor. Skrubbsårene har blødd litt og andre ting har krevd oppmerksomheten min. Og å gi mer enn litt oppmerksomhet av gangen, det kan jeg ikke lenger. Men det er greit. Det har vært fine ting. Og da får drømmen om å bli en fast skrivende blogger vente litt til. Kanskje evig. For i morgen skal jeg på Kysthospitalet igjen og siden sist har jeg bestått teorien. Og selvom jeg ikke alltid klarer alt, så klarer jeg innimellom helt latterlig mye. Og selvom ikke det er viktige ting, som jobb og møter og plansjer og slikt, så er det viktigviktige ting. Som å se noen som trenger det, kysse lenge eller å nå små mål. Sånt som den dagen man dør helt på ekte faktisk betyr noe.

Livet. Du er digg. Jeg elsker deg igjen.

Om å bli vasket

Jeg vil starte med å si at å kunne sette grenser for egen kropp er regel nummer en, alltid, uansett hva. Jeg mener ikke at noen skal tvinges til noe. Uavhengig om de er studenter eller pasienter. Men jeg tror at ved å utfordre egne grenser, innenfor rammer man føler seg trygg, så blir man bedre.

Kjære student, du som snart skal pleie slike som meg, men som ikke vil la deg vaske, les dette.

Jeg forstår at å ligge i en seng, selv med undertøy på og håndkle over kroppen, kan føles ydmykende og vanskelig. Jeg forstår at det vil gjøre deg sårbar og at du havner på utsiden av det du er komfortabel med. Jeg forstår at det føles invaderende. Det er invaderende. Det kan lett føles som et overtråkk. Som om noen går inn i din personlige sfære uten at du egentlig ønsker å ha dem der og river et eller annet vekk fra deg. Blottstiller deg. Attpåtil foran mennesker du nesten ikke kjenner. Det er vanskelig. Og jeg forstår at det. Jeg forstår det virkelig. Og jeg vet ikke hva det er som har hendt i ditt liv som gjør at dette er vanskelig for deg, men at det er vanskelig respekterer jeg. Og jeg er lei for at noe gjør dette tøft for deg. Jeg mener det.

Jeg har (også) erfaringer som dessverre har gjort noe med hvordan type kroppskontakt jeg kan være komfortabel med og hvordan jeg ikke liker det. Så kjære student, jeg forstår at det kan være ubehagelig å la noen, selv i trygge omgivelser og med både undertøy og håndkler over kroppen, vaske deg.

Men vet du hva? Jeg tror det kan være viktig. Ikke bare fordi læreren din sier det. Men fordi vi, som har opplevd det, kanskje kan merke forskjell.

Og plutselig en dag er det du som skal komme inn til en som meg, og du har din bagasje med deg og han eller hun har sin bagasje med seg, og så skal du kanskje vaske ham. Eller tørke henne. Eller begge deler. Og da trenger de, kjære student, at du vet.

Da jeg var 23 år gammel ble jeg syk. Jeg fikk noe som heter encefalitt. Og jeg ble liggende på sykehuset en stund. Og hjernen min var så sliten at det var særs lite jeg klarte å gjøre selv. Og jeg husker ikke akkurat hvilken dag det var, for det er mye jeg ikke husker, men det må ha vært noen av de aller første dagene der. Og jeg husker dette. Følelsene og opplevelsen av nettopp dette. Jeg husker at jeg måtte på toalettet og at jeg ikke klarte å gå dit selv. Jeg husker at jeg følte meg liten og litt dum og at to sykepleiere, sånn som du ønsker å bli, kom til rommet mitt og de løftet meg opp av sengen og bort til badet og de holdt meg fast mens jeg gjorde mitt fornødne og de tørket meg. Kjære student, de tørket meg. Og så, når jeg var tørket av fremmede mennesker etter toalettbesøket mitt, fant de ut at siden jeg likevel var der inne på badet og de allerede brukte tid på meg, så kunne jeg dusje. Jeg ble plassert i en plaststol, helt naken, med en klut over skrittet før de skrudde på vannet. Og de spylte meg og såpet meg inn og vasket meg. Og så spylte de av såpen og så tørket de meg og så fikk disse to fremmede menneskene dratt på meg en ny truse og en sykehusskjorte og innimellom snakket de til meg og innimellom snakket de om meg og så ble jeg lagt i sengen min igjen. Og de brettet dynen over meg og de tørket tåren på kinnet mitt. Og vet du hva, kjære student? Gjennom hele prosessen behandlet de meg med respekt. De visste hvilken situasjon jeg var i akkurat da. De visste hvor vanskelig det måtte være for meg å sitte der. De visste at jeg bare dager i forveien var en frisk, oppegående ung voksen, mammaen til to barn, som mest av alt ville vaske seg selv, men som ikke lenger var i stand til det. Og de visste at jeg kanskje hadde historie med meg i bagasjen som gjorde at mangelen på kontroll akkurat da ble ekstra vanskelig. De visste at de innvanderte meg og tråkket over grensene mine og kastet traumene mine langt utenfor komfortsonene sine. Men de var forsiktige. For de visste. De spurte meg spørsmål underveis. For de visste. De fikk meg ikke til å føle meg noe dummere enn jeg allerede fikk meg til å føle meg selv. For de visste. De gjorde alt sakte og med omsorg for nettopp meg, for de visste så godt at jeg var tvunget til dette og at jeg ikke ønsket det og at de likevel måtte og de hadde selv en gang på skolen, med både undertøy og kroppen gjemt under et håndkle, blitt vasket av andre. Og de likte det ikke. Så de visste.

Kjære student. Jeg vet det kan være vanskelig. Men jeg ber deg så pent jeg bare kan om at du tenker deg om en gang til. Jeg skal ikke fortelle deg at du må ombestemme deg, for du og kun du bestemmer over din kropp. Men bare tenk gjennom det? For det du lærer i en situasjon utenfor komfortsonen din er kanskje så inderlig mye mer enn det du lærer mens du fortsatt er innenfor. Og plutselig en dag er det du som skal komme inn til en som meg, og du har din bagasje med deg og han eller hun har sin bagasje med seg, og så skal du kanskje vaske ham. Eller tørke henne. Eller begge deler. Og da trenger de, kjære student, at du vet.

(Og du? Dette er kanskje det viktigste. Jeg tror ikke du blir en dårlig sykepleier av å stå opp for dine egne grenser og din egen kropp. Det har du lov til. Og det skal du. Og det gjør deg bra! Heia deg. For tvang er overgrep og overgrep er ikke greit. Men er det virkelig viktig for deg å la være eller kan du kanskje prøve forsiktig? Og så ha all mulighet til retrett om det blir for vanskelig? For jeg tror, kanskje, at ved å la deg vaske, så vil du få større forståelse for de som blir vasket. Men jeg tror ikke du blir empatiløs om du lar være. Og jeg tror at du, hvis du virkelig ikke ønsker eller klarer at noen vasker deg, allerede kjenner i kroppen hvor ubehagelig det kan være. Og noen kan si at det blir det samme som at alle leger bør bli syke før de blir leger for å vite hvordan det kjennes på kroppen og kanskje har de rett og vi kan alle være enige i at det ikke er noen god løsning. Men… Om man kan øke forståelsen og det ikke gjøres helt på tross av egen integritet, bør man?

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at for meg var det godt å vite at de som vasket meg forstod.)

Og hvis ikke?

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Solen har gjemt seg bak trærne til naboen og den gir fra seg et lys som bare kan skimtes de aller siste dagene av en sommer som har vært god. Et vinglass er tatt ut av det gamle vitrineskapet og er blitt fylt med noe rødt og tanker om fremtiden. Dagen har vært god i dag. Den har hatt venner på sofaen og venninner på terrassen og nyklippet gress og skryt fra en kjæreste og røde kinn og gode beskjeder. Beskjeder som jeg har ønsket meg og så inderlig trengt.Beskjeder som gjør at jeg ennå en gang så smått har tillatt hjertet å forsiktig tenke at dette, DETTE, blir mitt år. Denne gangen går det. Nå skal jeg få det til. Denne gangen skal ikke følelser eller hendelser eller mennesker eller sykdommer eller karma få overta tankene eller sjelen eller kroppen min.

Vår største ære ligger ikke i å aldri falle, men i å reise oss hver gang vi faller.

Denne gangen skal ikke drømmen om noe mer pakkes inn i grått papir og få høre at den må vente på loftet. Denne gangen skal ikke fremtiden bli bundet fast av kjettinger med tunge stener og en nøkkel som henger for høyt. For denne gangen, dette året, skal være mitt år. Og om ikke det er det, så skal jeg forme det nok til at det blir det. Denne gangen er det min tur. Denne gangen vet jeg at jeg skal stå rakrygget foran livet og si; Vår største ære ligger ikke i å aldri falle, men i å reise oss hver gang vi faller. Se meg stå og bli stående.

I milliarder av år har mennesket sett i dag forsktig bli til i går. Vi har sett fremtid bli fortid og drømmer bli knust og nye håp som sakte har bygd seg opp i en sjel som har vært sterk. Jeg har sett mine egne tanker om livet bli kastet på sjøen og jeg har fisket dem opp og satt dem sammen igjen og ennå en gang blitt stående å se på at at de synker til bunnen av et hav jeg ikke når ned til, sammen med fisk som ser skumle ut og skatter som kanskje ikke finnes likevel. Uten at jeg kunne noe for det og uten at jeg kunne gjøre noe med det har jeg gang etter gang mistet muligheten til å gjøre det jeg ønsker og til skape det jeg vet jeg har evne til å skape og til å lage meg en sti som følger etter drømmen gjennom det vanskelige og over det enkle og ved siden av det man ikke forstår og helt frem til målstreken og jeg har mistet muligheten til å føle at jeg kan bruke meg selv til noe mer, til noe viktig. Men denne gangen, denne gangen, går det.

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Glasset med rødt i er tatt med ut på terrassen så de innerste delene av underbevisstheten kan få skimte lyset fra solen bak trærne til naboen før i dag blir til i går. Og en dør inn til fremtiden og til drømmen og til mulighetene for å gjøre det jeg ønsker og det jeg trenger står på gløtt og snart skal jeg åpne den helt og lyset fra fremtiden skal treffe meg og lukten av mestringsfølelse skal feste seg inne i meg og en varme skal bre seg rundt meg, som om det er døren inn til en vinterfyrt hytte og kaffe baylies med en som er fin etter en lang dag med snøballkrig og måking. Og ingen får lukke den igjen bak meg før jeg står der med begge bena plantet på innsiden, med livet tredd over hodet og kunnskapen om at jeg kan bruke meg selv og viten om at denne gangen, denne gangen klarte jeg det. Og fremtiden står på gløtt igjen og jeg setter foten over karmen og bestemmer at denne gangen skal jeg ha kontrollen og jeg bestemmer at den skal bli hos meg. Jeg har sagt det før, men jeg prøver igjen; Denne gangen går det!

Og hvis ikke?
Da prøver jeg igjen.

Kan jeg ta ved?

Jeg fryser. Det er litt kaldt her nå. Er det ok om jeg fyrer litt?
Jeg sendte en melding til han jeg er gift med, han som akkurat da var på jobb, mens jeg var hjemme alene.

Kjære deg, bruk all veden du trenger, svarer han.
Han skriver at jeg aldri skal måtte sitte hjemme og fryse og være usikker på om jeg kan bruke av veden han har kjøpt. Den er jo ikke hans. Den er vår.

Ok, takk.

Så jeg tar litt ved og fyrer i peisen. Og så går det noen dager.

Kan jeg ta litt ved?
Jeg sender en melding til han jeg er gift med. Jeg har en erindring om at jeg har spurt tidligere, men jeg er ikke helt sikker på hva vi kom frem til. Og det er egentlig rart at jeg føler at jeg likevel bør spørre, for han er jo typen som aldri bestemmer noe. Han blir aldri sint og han sier jo alltid ja til det meste. Men jeg spør likevel, for på innsiden av meg vokser det en usikkerhet jeg ikke forstår så godt. Og jeg husker ikke om vi har laget en plan for den veden.

Du kan alltid ta ved, hjertet mitt.
Han svarer så fint.

Ok, tenker jeg. Og tar litt ved.

Jeg vet ikke hvor lang tid det går etter det igjen. Kanskje en dag. Kanskje to. Men jeg er alene hjemme og jeg skjelver selv under teppet i sofaen. Og jeg sender en melding til han jeg er gift med.

Du? Jeg tror jeg har spurt om dette før, men kan jeg ta litt ved?
Om han blir oppgitt så viser han det ikke. Han bare puster rolig og svarer tydelig og aldri på en måte som gjør at jeg føler meg dum. Han slenger ofte på et hjerte også.

Vakring, du kan bruke all veden, hvis du vil ❤

Ok. Tusen takk. 

Og nå sitter jeg her og i et øyeblikk kjente jeg litt på at jeg tok en vedkubbe uten å spørre. For jeg ble usikker på hvor mye ved jeg kunne ta. Og jeg var på vei til å sende han en melding. Men denne gangen kom jeg på det selv. At jeg kan bruke all veden hvis jeg vil. For han har svart det nå, flere ganger på rad. Han har gitt meg ved og forståelse og mye, mye respekt med å svare flere ganger. Og han vet at hvis han en eneste gang hadde sagt til meg at vi burde spare litt til senere, så ville jeg i all overskuelig fremtid vært usikker på hvor mye ved jeg kan ta når jeg er alene hjemme og han er på jobb.  Og så ville jeg fryst og ikke turt å sende en melding, for jeg ville følt meg dum og visst at dette er egentlig enkelt. Dette er sånt folk forstår. Og jeg vet at jeg egentlig er smart. Men jeg skjønner ikke hvor mye ved jeg kan ta hvis beskjeden på onsdag ikke er lik den på mandag. Det er som den gangen på Kysthospitalet, da kveldsmaten skulle være smøremat, men plutselig ble koldtbord og jeg ikke forstod om jeg kunne varme kyllingen eller ikke, så jeg tok meg en tallerken og litt majones og jeg varmet ikke opp noe av det og jeg satt meg raskt ned, sånn at ingen skulle se hvor hardt og fort hjertet mitt hamret. Jeg spiste litt av det, ryddet etter meg og gråt når jeg gikk. Ingen så det. Trodde jeg. Men like etterpå kom en sykepleier til rommet mitt og sa at hun synes jeg er flink. For jeg skjønner mye, men diffuse ting som ved eller mail eller uventede kveldsmater er vanskelig. Og det er kanskje det som er aller vanskeligst med disse skrubbsårene på hjernen. Å skulle forklare noen at sånt er vanskelig, samtidig som jeg fikser teoriprøven lekende lett under en måned etter at jeg begynte å lese og de som er eksperter på sånne som meg nevnte at innlæringen kunne bli vanskelig, men innlæringen gikk enkelt og prøven var over på ti minutter og jeg klarte det bedre enn de fleste, selv friske. Så jeg klarer ikke forklare hvorfor jeg ikke forstår hvor mye ved jeg kan ta. Eller om jeg skal varme kyllingen min. Eller, om jeg får to mail om det samme temaet, hvilken skal jeg egentlig svare på?  Jeg vet ikke selv hvorfor det er sånn. Men at noen himler litt med øynene og mumler det er jo veldig rart da, når man prøver å fortelle at det sånn, det stikker litt i hjertet.

Men jeg lærer stadig. Og nå skal jeg ta litt ved og så skal jeg fyre i peisen og så skal jeg ikke spørre først. Fremgang.

Når lykken er elgsokker

Jeg husker jeg lå i sengen. Rommet var lite og jeg var alene. Jeg ville dusje, men jeg klarte ikke. Fargene var duse. Gardinene var mørke, for jeg orket ikke lys og solen fikk ikke slippe inn. Rundt meg stod det blomster. Det stod mange, mange blomster, fra mennesker som håpet det gikk greit med meg. Fra mennesker som ville fortelle meg at de var glad i meg, i tilfelle det ikke skulle gå så greit likevel. Jeg husker at jeg ville stelle meg, men at kroppen sa nei og at jeg prøvde å drikke vann, men det var så vondt å heve hodet at jeg lot være. Jeg husker at jeg fikk det intravenøst i stedet, når jeg bare orket å dra i snoren. Jeg husker at jeg var alene. Jeg hadde blomstene. Og jeg fikk besøk, av mamma og av de beste fra Tønsberg og en representant fra skolen. Og jeg visste at det strømmet inn kjærlighet og omsorg på Facebook. Og det tikket jevnlig inn meldinger. Men jeg var veldig alene. Alene i tankene og alene i sorgen og alene i følelsen av å ikke fungere. Jeg husker at jeg måtte på toalettet og at to damer bar meg inn mens hodet eksploderte og bena ble borte under meg. Og de holdt meg fast mens jeg gjorde mitt og alt ble satt i perspektiv. Og da jeg satt der trillet tårene. De dusjet meg i samme slengen. Et annet menneske vasket meg.

Etter en stund kunne jeg gå forsiktig. Men jeg falt. Og mistet balansen. Og lå plutselig på bakken. Jeg var flau og følte meg liten. Etter noen meter var jeg så sliten at jeg heller ville ligge i sengen for alltid enn å prøve en gang til. Men jeg prøvde en gang til. Og jeg ble like sliten. De fulgte meg fortsatt på toalettet. Det var fortsatt noen andre som vasket meg.

Jeg var redd og sliten og skjønte ikke hva som skjedde. Men de forlot rommet, for jeg var ikke lam. Jeg var bare livredd.

Etter tre uker på sykehuset kom poden på besøk. Han var bitteliten da, bare drøye året og han kjente meg ikke igjen. Han ville ikke se på meg og når jeg prøvde å ta på ham gråt han. Han klamret seg fast i faren sin og han ble redd og de måtte gå igjen. Og jeg gråt og legen prøvde å forklare meg hvordan hjernen min fungerte og at jeg måtte regne med en del sånne ting etter sykdom i en av kroppens viktigste organer. Men jeg forstod ikke hvordan å være syk i hjernen kunne ha noe med gutten min å gjøre. Etter fem uker på sykehuset kom Vakreste på besøk. Hun klemte meg og sa at hun aldri ville gi slipp. Hun trodde jeg skulle dø. Og at det var skummelt i verden uten mamma. Men så måtte jeg be henne gå. For jeg ble så sliten.

Jeg fikk sitte i rullestol og etterhvert klarte jeg å trille meg selv. De dagene jeg ikke var utslitt av å gå på toalettet selv klarte jeg til og med å spise uten hjelp. Noen ganger orket jeg å spise nesten halve porsjonen før jeg måtte sove. Rommet var lite, men det var hele verdenen min en periode. Tankene kunne være tunge og følelsen av å ikke fungere gjorde at noe av meg råtnet. Jeg husker at jeg skulle ta heisen, men de små hjulene foran på stolen satt fast mellom heisen og etasjen, så jeg veltet forover og ble liggende der med knuste solbriller og stolen over ryggen helt til en blond gutt på ca tjue år hjalp meg tilbake. Han lurte på om det hadde gått fint med meg. Jeg fikk bare støv i øyet. Jeg lover. Brillene måtte jeg kaste og jeg måtte rulle meg tilbake til det mørke rommet med øynene knepet igjen. Veien tilbake til livet var lang. Og den var vond. På kort tid tok jeg mange ryggmargsprøver. Noen av dem ble stukket feil. Den ene så feil at kroppen gikk inn i smertesjokk, besvimte og resulterte i at jeg landet på nålen i ryggen. Legene var redd jeg ble lam. Men det gikk bra. Derfor forlot de rommet. Tilbake lå jeg med feberkramper. Hele kroppen ristet og tårene kunne ikke stoppes. Jeg var redd og sliten og skjønte ikke hva som skjedde. Men de forlot rommet, for jeg var ikke lam. Jeg var bare livredd.

Nå har det gått mer enn fem år. I går danset jeg med Magnus på armen. Magnus som kjenner meg og elsker meg og som igjen løper til meg når noe er vondt. Og innimellom avtaler Thea og jeg kveldsturer for å se solnedgangen. Thea som vet at jeg ikke forsvinner fra henne, som vet at jeg alltid er her og som jeg orker å klemme mer enn noen minutter om gangen. Jeg dusjer meg selv nå. Innimellom må jeg ta sterke smertestillende og innimellom blir jeg sliten og innimellom skjønner jeg ikke hva en mail betyr eller hva Frode sier. Men mest av alt går det bra nå.

img_8777Nyt det, dere som ennå ikke gjør det. Ikke la det nesten bli borte før dere ser hvor vakkert det er. De små tingene. Som å gå inn i en butikk og forstå hva du skal handle. Å gå dit selv, på egne bein. Som å kunne klemme på barna sine uten at de er redd for deg eller tror det er siste gangen de får se deg. Som å kunne dusje selv. Som å sitte på toalettet uten to fremmede mennesker som holder deg fast for at du ikke skal velte av og ikke komme deg opp igjen, men gjerne med to unger som elsker deg og som helst ikke vil la deg i fred. Som å klare å flytte nesen vekk fra sitt eget oppkast. Som å kjenne i kroppen at livet er fint og føle i sjelen at man har det godt og smile selvom man er alene i rommet og puste dypt og kunne kjenne på myke ting og se på fine filmer og lytte til musikk som prater til deg og la en bok ta deg med til et annet univers uten å flytte bena en meter. Snøklokker og god mat og et glass vin og dype samtaler og stjerner man ser fra en steintrapp i byen og togreiser og lukter av noe fra gamledager. Som å sitte i sofaen en mandag i oktober, med skikkelig masse regn ute og fyr i peisen inne og elgsokker som er myke og fra en flyreise med Carina.

Det skjer nok ikke deg. Det skulle ikke skjedd meg heller. Der jeg syklet tur en mandag klokken tre med spenningshodepine. Tre og en halv time etterpå sa legen til meg at de håpet at jeg hadde greie odds, til tross for dødelig sykdom. Greie odds. Det skulle aldri skjedd meg. Og det skjer nok ikke deg heller. Eller noen du kjenner. Men nyt likevel. Sånne små ting som å fungere. For det er så deilig!

Det har jeg ikke gjort før, sa Pippi…

… Så det klarer jeg helt sikkert!

I øret spilles Queen og Jason Mraz om hverandre. Den ene synger om å leve i øyeblikket og om å la alt man ikke kan gjøre noe med fare. De andre synger om å vær så snill ikke bli bremset nå, for kvelden er fin og de har det gøy. Og midt i mellom sitter jeg, i sofaen hjemme. Jeg har tatt bussen ned til byen og jeg har tatt store steg over egne grenser og hindringer, jeg har hentet med meg kjøkkenmaling fra Fargeriket og jeg har blitt svippet hjem igjen av han jeg elsker. Og så sitter jeg her nå og kjenner på favorittfølelsen min. Nemlig å gjøre noe når andre tenker at det ikke går. Klare noe når man egentlig ikke skal klare det. Ikke gi opp selv når alle ville forstått om man gjorde nettopp det. Og jeg kjenner på det jeg nå nettopp har gjort…

Femårsdagen min er passert. Og det har gått tre år siden legene sa aldri mer.
«Det klarer du aldri»,  sa de.
Men for under en måned siden fikk jeg prøve meg på noen tester likevel. På førerkortvurderingstester. Og jeg var god nok. Jeg klarte testene de ga meg. Ikke bare med nød og neppe, men bedre enn de fleste. Jeg, med hjernen jeg har fått høre at ikke virker som den skal, klarte disse testene bedre enn en del helt finfine, friske hjerner uten skrubbsår eller omveier.
«OK, kanskje du kan. Men innlæringen blir veldig vanskelig!», sa de. For under en måned siden.
På den tiden som har gått siden da har jeg lest. Og jeg har stilt spørsmål og gjort oppgaver og lest enda litt til. Jeg har streket under i boken og skrevet notater og tatt tester på nettet. Mange tester. Nesten hundre tester. Og jeg fikk følelsen av at jeg kanskje mestret dette. For den ene testen etter den andre, med unntak av fem stykker helt i begynnelsen av perioden, kom ut som grønne streker og bestått. Så jeg bestemte meg for å dra ned på trafikkstasjonen denne helt vanlige tirsdagen i oktober og gjøre noe så mange mente jeg aldri ville kunne klare. Jeg ville ta teoriprøven.

img_8573

«I morgen er det mandag. Og jeg skal på førekortvurdering på Kysthospitalet. Og kanskje, men bare kanskje, får jeg lov til å sette meg bak rattet igjen og kanskje kan jeg styre enda litt mer av livet mitt selv igjen og kanskje, men bare kanskje, går det ikke likevel og da blir det tungt. Men kanskje går det. Og det er verdt å prøve på.» Dette er fra Kanskje, men bare kanskje. Fra da jeg enda ikke visste hvor mye jeg kom til å få lov til fremover. Og det er så latterlig kort tid siden. Og tiden før det har vært så inderlig lang. Og så satt jeg her da, på trafikkstasjonen, med søknad om førerkort i systemet og helsekravene godkjent og med spenning i magen og sommerfugler i huden og med et ønske om å klare noe, for å klare vil være så prinsipielt  viktig for selvfølelsen min på så mange plan. Det vil handle om så mye mer enn å bare klare teoriprøven. Det vil gjøre vonde dager og lange netter og pågangsmot og skrubbsår verdt så mye mer. Det vil gjøre alle møtene med leger, alle innleggelsene og alle fremtidsutsiktene enklere. Det vil gjøre hele prosessen litt mindre urettferdig, for jeg har kjempet og mange ganger har jeg falt, men akkurat nå, akkurat i dag, kan jeg bli stående og om jeg blir det, så blir jeg stående som en kjempe. For å klare dette skulle vært så vanskelig. Nesten umulig, sa de. Og damen bak skranken vet det ikke, men denne dagen og møtet med henne og lukten i rommet og følelsen av datamusen mot hånden er med på å forme dette mennesket hun står foran. Denne jenta hun kan lese at er tjueåtte år og som begynte på førerkortet for et tiår siden. Men hun vet ingenting om hva som har skjedd i mellomtiden. Hun vet ikke at jeg egentlig bare er fem og at dette er som første skoledag for en som er liten, en som har livet foran seg og blanke ark og mange farger og som er veldig, veldig spent på hvordan det skal gå.

Fra den dagen livet ble nytt, en mandag i september 2011, har jeg flere ganger steppet opp og tråkket over hindringer som har vært vanskelige. Jeg har klart en del som få trodde jeg ville klare. Jeg har reist meg etter å ha snublet og jeg har børstet det vonde av knærne og så har jeg fortsatt. Men akkurat dette?

To ganger tidligere har jeg mestret noe som har gitt meg en sånn inderlig følelse av å være noe. Noe fint, noe som er bra og som er sterkt og som klarer. Den ene gangen var da jeg stod på scenen i aulaen på Greveskogen videregående skole, som tenåring, med datteren min på armen og vitnemålet mitt i hånden og tusen mennesker foran meg som trampeklappet Line, Line, Line. Den andre gangen var i dagligstuen på Eiken rehabilitering i Vest-Agder. Ingen av de som satt i rommet hadde noen gang sett meg stå før, enda mindre gå, og da jeg reiste meg opp og holdt meg fast i rullestolen og sakte, men sikkert, gikk de skrittene som trengtes, med støtte, for å komme meg frem til sofaen, til tross for vondt og tårer og en kropp som strittet i mot, holdt de pusten, disse menneskene, for så å juble og gråte og klemme når jeg til slutt satt meg ned atten meter senere. Det var store og skjellsettende opplevelser. Opplevelser som for andre er en del av det å tusle gjennom livet, men som for meg er bevis på hardt arbeid og på styrke. Opplevelser som i dag.

Selve prøven gikk greit og spørsmålene hadde jeg vært borti tidligere og sommerfuglene i huden klappet forsiktig på meg da de kjente at skuldrene ble anspent og hjertet banket fort. Shhh, hvisket de. Du kan dette. Så svarte jeg. På alle førtifem. Og da resultatet stod på skjermen foran meg gråt jeg. Førtifem spørsmål. Jeg måtte klare minimum trettiåtte for å stå. Mer enn syv feil ga stryk. Og strykprosenten var på 70%.

Skjermen lyste mot meg. Og jeg tørket tårene. Og sommerfuglene mine klappet og klemte hverandre og hjertet dultet borti sjela og hvisket Se. Hva sa jeg? og sjela blunket lurt tilbake og jeg, jeg reiste meg og jeg følte meg stor og fin og glad. De sa jeg ikke kunne. Men jeg kan. Med et enkelt ord og noen tall jeg alltid vil ta med meg, fikk jeg vite det; Bestått. 97%.

Heia meg.img_8595