Om flate mager og femten ekstra og jobben alle fnyser av

Ikke gidd, tenkte jeg. Ikke sleng deg på. Bare la det skli forbi og inn i evigheten uten å si noe om hva du mener og hvorfor. Det er ikke viktig og det er ingen som bryr seg.

Og jeg klarte det. En liten stund. Men mens jeg satt togfast et sted mellom Sandnes og Drammen og timene sneglet seg forbi, like sakte som toget jeg satt på, det med signalfeil og ingen prioritering inn til byene vi passerte og jeg virkelig ønsket å få tiden til å gå, men hadde glemt boka mi hjemme og han ved siden av meg uansett brukte halvannet sete på å lese avisen, så tok jeg frem mobilen og startet med vg.no. Der stod det. Jeg leste om det og om krig og sult og om ungdommer som gjorde ting de ikke skulle, så søkte jeg videre. Db.no. Tv2.no. Seher.no. Side2.no. Nettavisen. P4. Overalt stod det og ofte høyt opp på siden. Og jeg tenkte «ikke gidd. Ikke kommenter.» Samtidig som jeg så at andre mente mye om dette. Om at hovednyheten i landet vårt i et øyeblikk var Fotballfrue som viste frem magen igjen, fire dager etter fødsel, feiende flott. Jeg lukket øynene for det og prøvde å lese om andre ting. Triste ting og fine ting og ting som gjorde meg redd for verdenen ungene skulle vokse opp i. Og så endte jeg opp der jeg alltid ender opp, på Facebook. Og et sted langs feeden min hadde også Aftenposten linket til denne slanke, fine magen. Og ei middelaldrende ukjent kvinne kommenterte at «Ikke klikk! Hun vil bare ha PR! Ikke gå på bloggen hennes!» Og så måtte jeg bare kommentere likevel. For hvorfor ikke, egentlig?

For det første har hun all rett til å legge ut hva hun vil av seg selv. Om alle har interesse av å se det er en helt annen sak. Men å si at magen hennes er feil? Det er ikke greit. Den er ikke mer feil enn min mage, som ser helt annerledes ut etter like mange fødsler. Min er skrukkete og myk og man kan lage boller med den, sier Magnus. Men nå har jeg heller ikke jobbet for å ha en annen type mage, verken rett etter fødsel eller nå, seks år etter nummer to. Hun har jobbet for det. Og hun har klart det. Og magen hennes er flott. Å at noen skal mene noe annet er ugreit. For både hun og Sophie Elise er noen av forbildene til unge jenter i dag og jeg vet at mange bekymrer seg for at døtrene skal vokse opp i den tro at de må ha flate mager etter fødsel for å være bra. Men der begynner vårt arbeid, foreldre! Vi som nå sitter å sier at den flate magen er feil, mens magen til Sophie Elise, den som er blitt femten kilo tyngre siden sist, er den fine og den riktige og den de bør være som. For noen er tynne og vil aldri kunne legge på seg de ekstra femten. Andre er runde og vil aldri ha flat mage etter fødsel. Så hurra for variasjon! Hurra for flate mager og store rumper og Top Model bloggere som fremmer variasjon og sunne kropper som får være slik de er.  For mer enn noe annet håper jeg at min datter ser at begge deler er greit. At hun er fin om hun velger å bruke tid på å trene ofte og spise magert, men at hun er like fin om hun velger å bare trimme innimellom og ta seg et stykke kake om hun får lyst på.

Så til kjerne nummer to. Litt mindre viktig, men likevel litt viktig. For du kan si hva du vil om bloggere, men det finnes over en halv million der ute. Og den jobben bloggere som Caroline gjør er undervurdert. Å klare å holde seg på toppen av listen er hardt arbeid. Det krever planlegging. Det krever enormt med timer lagt ned i noe en brenner for. Det krever engasjement og vilje til å fortsette. Det krever dedikasjon og mot og en rustning rundt sjelen. Og at Caroline velger å legge ut enda et bilde av magen sin etter fødsel er ikke annet enn fantastisk smart. Det er klart(!) hun vil ha PR. Det er jo dette hun lever av. Hun er som en aktiv selger, en som kommer ut til folket og prøver å dra dem inn til seg, for for hvert menneske som er innom stuen hennes tjener hun penger. Og du kan selvfølgelig takke nei og snu i døra, men du kan ikke klandre henne for å invitere deg på visitt.

I et døgn var jeg Norges mest leste blogg. «Om å ikke føle når en bør» tok bloggen høyt, men «Kjære sønn«tok den rett til toppen. Og samtidig som det tikket inn meldinger fra kjente og ukjente så ringte avisene om hverandre. Landets største. Og innimellom alt lå jeg pakket inn i dyner og panikkangst i kjelleren, uten evne til å ta telefonen eller ta innover meg at jeg akkurat da var Norges mest leste.

Jeg skjønner at de som er vant til dette ikke ligger med panikkangst når avisene ringer. Men de gjør en jobb mange av oss andre fnyser av. Så når ei middelaldrene dame kommenterer på Aftenpostens innlegg at vi ikke må finne på å gi Caroline de klikkene hun arbeider for, da kjenner jeg at jo – det vil jeg.

Heia Caroline!

Kjempen Thea

I går stod jeg på kjøkkenet her hjemme. Jeg hørte ungene leke et annet sted i huset, jeg så søskenbarn som sjeldent sees klemme igjen. Et sted i bakgrunnen surret sommerradioen og vi pakket for å dra til Stavern med venner. Kaffe skulle vi ha med oss. Og eplebiter og pepperkaker. Julisolen gjorde så godt hun kunne bak skyer som innimellom ble litt sterkere, men det ble aldri kaldt. Jeg nynnet til en ukjent, deilig melodi fra jeg var liten og spiste ristet brød med honning og kjente på sånt jeg synes er fint. Jeg hadde det fint. Pusten gikk sakte og den traff hele kroppen. Hodet var ikke så vondt. Kroppen fungerte. Jeg smilte.

«Thea Steen er død», sa plutselig søsteren min. Thea Steen er død. Død. Det klang som et vondt ekko i hodet mitt. Carina stod med telefonen sin i hånden og leste noe fra VG.no. Jeg hørte ordene hennes, men klarte ikke ta det innover meg med en gang. Thea Steen er død. Og med det gikk det over. Det gode jeg hadde kjent på. Pusten stoppet littegrann. Armene mistet litt av kraften sin. Jeg hadde det ikke fint lenger. For jeg heiet på Thea. Jeg trodde på Thea. Thea skulle være ansiktet til alle de der ute, de som kjemper. Thea skulle vinne dette. Hun skulle overleve. Jeg satt hjemme og jeg leste om Thea og jeg kjente langt inne i kroppen min at denne dama her, hun skulle få slippe å dø. Hun skulle bli kreftens overkvinne og den som stod igjen når noen tapte. Thea skrev også om sykdom og om å overleve, vinne og mestre. Hun skrev også om en kropp som var vond og om evnen til å finne det fine et sted på innsiden. Hun skrev om så mye som jeg kjente, men hun kjempet likevel en kamp som var så fjern fra min. Jeg har ikke trengt å være usikker på om jeg fikk leve mer enn bare en kort stund. Thea måtte leve med usikkerheten lenge. Min kamp handler om å leve med. Hennes kamp handlet om å leve. Og så gråt jeg litt. Hjertet bristet litt. For Thea Steen var død.

Jeg kjente ikke Thea. Ikke annet enn gjennom de fantastiske tekstene hun skrev om hvordan det var å være ung kvinne, på god fart inn i et innholdsrikt liv, og så bli slått til bakken av noe så enkelt og så vanskelig som kreft. Ikke annet enn gjennom #sjekkdeg kampanjen hun startet og som gjorde at 6500 flere kvinner mellom 25-29 år tok celleprøve. Ikke annet enn gjennom den styrken hun viste Norges land, ved å utad være ansiktet for modige tårer og for tøffe runder. Jeg kjente ikke Thea. Men mange der ute gjorde. Til dere vil jeg si kondolerer. Dere har all min medfølelse. Jeg står på kjøkkenet og jeg gråter med dere. Tapet deres er uhåndterlig og jeg vet ikke hvor vondt dere har det. Dere har formet en jente det ikke fantes mange som. Takk til dere for at dere lånte oss Thea i en periode dere mest av alt trengte henne selv.

Og kjære ukjente, men kjente, modige, store Thea – du var en kjempe. Tusen takk til deg. For at du valgte å bruke din aller siste tid her på jorden til å få oss andre til å forstå ting vi ikke ville forstått uten deg.

«Hun hadde håpet å være en historie om å overleve, om å kjempe og vinne. Thea kjempet. Og Thea vant: Mange hjerter, mange gode møter med fine mennesker.»

Sitatet er utdrag fra Theas egen blogg, der moren og søsteren nettopp har fortalt verden de triste nyheten om bortgangen av en sjelden stjerne. Og det skal dere vite, Tove og Tonje, Thea vant. For mot er ikke alltid å rope høyest. Noen ganger er mot å på slutten av dagen forsiktig hviske; Jeg prøver igjen i morgen.

Thea prøvde igjen og igjen. Og igjen. Thea overlevde ikke, men Thea vant.
Og i Theas navn; #sjekkdeg.

Russisk rulett med et hjerte som er mykt

De siste dagene har vært surrealistiske. I starten fulgte jeg reisen til Kjære sønn med sitring i huden og spente øyne. Jeg kjente det var godt da den tuslet forbi tidligere rekorder og å være landets aller mest leste blogg en stund var fint. Og så skjedde det noe. Jeg spilte russisk rulett med et hjerte som var mykt og da kulen først kom hadde ikke hjertet det panseret hun trengte for å tåle det. Så hun blødde. Og fikk vondt. Vondere enn hun trodde hun kunne få før det skjedde.

Med de positive kommentarene kommer som kjent motbøren også. Og da tenker jeg ikke på de som er kritisk til teksten, de som stiller dypere spørsmål eller de som er usikre på kildehenvisningene. For det er bare flott. Det viser at de ikke svelger alt internett serverer, det øker min teksts verdi og det gjør meg til en bedre debattant. Men så kommer de som hater. De som hater meg for å ha skrevet at dårlige epler finnes overalt. De som hater menneskegrupper, land og kjønn. De som er ikke redde for å ta hatet sitt og putte det inn i hjertet ditt. Det som allerede er litt mykt og som kanskje har sår.

Jeg trengte å trekke meg unna litt. Pakke meg inn i et teppe ved siden av han jeg elsker og prøve å puste helt ned i magen. For ikke forventet jeg oppmerksomheten og ikke så jeg det komme. Naivt? Kanskje. Men sant. To timer etter leggetid hadde jeg fortsatt puls på over hundre og det var vanskelig å kjenne luft i fingrene og tærne og håret. Kommentarene lå i bakhodet mitt og jeg gråt. Jeg gruet meg til dagen som skulle komme, for jeg visste at da ville flere lese og hate. Og så ringte avisene. Først Dagbladet, så VG. Og jeg sa nei. Der jeg uken i forveien ville hoppet i taket for å få dele Forfatterfrue med Norge, så trengte jeg da å la henne sove ut litt. La hjertet få plaster og kjenne at fibrene og cellene i kroppen følte seg gode igjen.

Nå har det gått noen dager. Litt for mange dager. Men jeg er her igjen. Tryggere og gladere og langt mer klar over hva jeg ønsker for veien videre. Og selvom bloggen handler mer om, skal handle mer om, skrubbsår på hjernen enn den handler om eller skal handle om samfunnsengasjement, så vil jeg aldri slutte å engasjere meg. For jeg leser og tenker og føler. Og veldig ofte så mener jeg. Og nettopp fordi hatet finnes der ute, nettopp fordi hatet prøver å spise opp de som mener annerledes, de som meg, så må tekster som Kjære sønn skrives. Og tekster som Om å ikke føle når en bør og Barna det er synd på. Jeg vil skrive tekster til sykepleierne og lærerne og om fattigdomsgrenser. Og kanskje vil jeg skrive om PTSD. Fordi jeg mener noe som andre ikke liker og som jeg er så velsignet at jeg likevel har lov til å si høyt. Men aller mest skal det handle om Livet. Om å leve med, om dager da man gråter på butikken eller ikke klarer å spise frokost med familien, bare fordi hjernen ikke forstår hvordan. Om å elske til man sprekker, om kunsten å nyte halvlunken kaffe og om sommerrosa skuldre og fregner på nesetippen. Om ferie og bringebærgutter, paviljonger og  vennebesøk og musikk fra en golfbane. Om å bruke time etter time på en ferskvannsstrand med de venninnene som kjenner en best, men som man likevel aldri ser lenger. Om å oppdage livet på nytt hver eneste dag, om å mestre og takle og klare selv.

Og til slutt, kjære Sophie Elise, Caroline Berg Eriksen og Anna Rasmussen: Dere har en helt ny respekt fra meg, for det dere står i hver eneste dag. Dere er gode. Håper hjertene deres fortsatt klarer å være myke innimellom. Gratulerer.

Kjære sønn

Jeg har lyst til å gråte mens jeg skriver dette, kjære sønn, til deg og til alle Norges sønner. For Nettavisen skriver om nye festivalovergrep i Sverige og Dagbladet skrivet at de i Gøteborg vurderer egne kvinnesoner på festival. For at vi skal være trygge. For at vi, mødrene deres, søstrene deres, konene deres og døtrene deres, skal kunne lytte til musikk med vennene våre, uten å bli utsatt for overgrep. For at vi skal kunne gå hjem uten å bli voldtatt. For at vi skal kunne være ute, sammen med dere, uten å se oss over skulderen og tenke på om skjørtet er langt nok.

Kjære sønn, jeg sier nei. Jeg sier nei til egne kvinnesoner på festival. Jeg sier nei til egne svømmetimer for jenter. Jeg sier nei til egne skoler og egne klasser og egne parker. For det er ikke utsatte kvinner som er problemet. Det er overgripere. Å sette kvinner i bur for at vi skal være trygge er ikke løsningen på en stort og vondt problem. Å få større politiressurser er løsningen. Å få færre henleggelser er løsningen. Å snakke med deg er løsningen.

Kjære sønn, det er med tungt hjerte jeg innser at vi er nødt til å fortelle dere at kvinner ikke er objekter. Du har ingen rett, verken nå eller i fremtiden, til å ta på dem mot deres vilje. Du har ikke lov til å dytte dem opp i et hjørne hvis de ikke vil. Det er aldri greit å klapse dem på rumpa, kalle dem stygge ord eller gni deg inntil for å være ekkel. Du har ikke lov, sønn, til å ta på puppene deres, la hånden din tilfeldig skli under kjolen eller bli sint hvis hun drikker drinken du kjøpte til henne uten å bli med deg hjem etterpå. Om hun likevel blir med deg hjem og hun sovner, så har du ikke lov til å kle henne naken. Du har ikke lov til å ta på henne, ta bilder av henne eller ha sex med henne. Selvom hun ikke sier nei, så har hun ikke sagt ja – og da er det voldtekt. Hvis dere begynner å ha sex og hun frivillig er med på det, men ombestemmer seg under akten, da har du ikke lov til å fortsette. Om du fortsetter er det voldtekt. Hvis hun ombestemmer seg kan du trekke deg ut, si at det går fint og gi henne en morgenkåpe. Lag kaffe eller te. Eller noe annet. Eller la være. Ble gjerne sur inni deg. Men ikke fortsett. Ikke tving henne. Hun bestemmer nemlig over egen kropp, akkurat slik som du gjør. For hun er et menneske. Akkurat som du.

Kjære sønn, det er ingenting som heter at hun ba om det. Det finnes ikke et klesplagg i verden som gjør et overgrep berettiget. Det finnes ingen lapdance som rettferdiggjør tvang. Ingen ber om å bli misbrukt. Ingen skjørt er så kort at det roper voldtekt. Ingen topp er så gjennomsiktig at det betyr «Ta meg mot min vilje, vær så snill.» Det finnes ingen formildende omstendigheter om du velger å forgripe deg på henne. For du velger. Ikke hun.

Kjære sønn, når snakket du sist med kompisen din om kvinnesyn? Når tok du sist en prat med din egen sønn om verdier? Hva betyr integritet? Vet de det? Er du usikker, så ta den praten. I dag. For mennesker skal ikke bures inne på festival for handlinger begått av dyr og det er leit at det er nødvendig, men det er sånt vi må snakke om.

Og kjære, kjære sønn, dette er like viktig som det andre, så hør veldig godt etter nå. Også du bestemmer over egen kropp. Også du har makt til å si nei. Også gutter blir rørt ved og misbrukt og voldtatt. Men ei heller med dere er det greit. Også dere kan synes det er vanskelig å si høyt etterpå. Og jeg vet at det noen ganger kan være enda vanskeligere for en som er gutt å si i fra enn det er for en som er jente, fordi det finnes tabuer og mørketall og veldig lave selvfølelser der ute. Men ingen, verken menn eller kvinner, for det finnes også kvinner, har lov til å ta på deg hvis ikke du vil. Ikke nå, ikke i fremtiden. Ikke noen gang. Husk det.

Min sønn er snart seks år. Akkurat nå er han god på stopp-regelen i barnehagen og han bruker den mye hjemme. Jeg skal jobbe for at han også blir god på stopp-regelen i skolen fra høsten av og i årene som kommer. Og jeg skal gjøre mitt ytterste for at han fortsetter å være god på det, som femtenåring, nittenåring og tjuetreåring i tillegg. At han som voksen blir en trygg og god mann, som respekterer kvinner. Som respekterer individer. Som hjelper de som er svakere enn ham selv og som er raus, lojal og vet hva verdier og integritet aller mest handler om. Og så må vi som samfunn jobbe for at kvinnesynet til de få der ute endres og at det er overgriperne som stues bort, ikke kvinnene.
Og kanskje vi kan skape en egen sone for dem et sted, der de kan samles og prate litt om det de har gjort? La oss kalle det fengsel.