Hvem er vel ekte menn, om ikke det kan være de jeg kjenner i Mannegruppa Ottar?

Kjære venner i Mannegruppa Ottar. Jeg hadde tenkt å avslutte hele innlegget med å be dere melde dere ut av denne gruppen. Men jeg har ombestemt meg. For hvem har vel ikke større mulighet til å bli ekte menn nå enn nettopp dere?

Her er dere altså, fedre og ektemenn, og trettitre av dere kjenner jeg. Dere snakker om å voldta spedbarn og barn. Dere snakker om hat og trusler og kvinner som objekter. Dere snakker om hvor trang man kan bli og hvor mye trangere det er med de som er så altfor, altfor unge. Dere sprer rykter og løgner, dere drømmer om å drepe, dere fjaser om incest, og det at dere gjør noen av oss, selv de aller yngste av oss, livredde for å gå ut døren, det bryr dere ikke noe om.

Det er, tro det eller ei, faktisk ikke det at dere er samlet en liten gjeng som snakker vrøvl over en øl som bekymrer meg, selvom det heller ikke på noen måte er greit. Det er det at det er nesten førti tusen av dere på internett – og noen av dere hadde jeg inntrykk av som fine folk. Det er førti tusen av dere, som er en del av en gruppe som mener at å skrive seksuelle trusler til et lite barn på tretten år er greit. Og de av dere som ikke skriver, men som ler eller liker, dere er med på det. Og det finnes førti tusen av dere, på en enkelt gruppe. Hvor mange finnes det ikke da ellers i landet? Hvor mange av dere går ikke rundt og ser på små barn og lar dere friste av det grove, usmakelige og ulovlige som blir beskrevet på den «kameratslige gruppa», der «menn kan være menn»?

For jeg som kvinne, som mor og som kone, blir bekymret over at det i et samfunn som Norge kan være så mange voksne, tilsynelatende oppegående menn som tenker og mener at det de skriver, sier, spøker med og ler av er greit. I tillegg til dere, kommer holdninger som dette;

«Voldtekt er jo så mangt. Det kan være en ung mann, forøvrig plettfri og med gode karrieremuligheter, som blir belønnet med dette for en kort utskeielse. Eller det kan være en ektemann som vil gjøre bruk av sine ekteskapelige rettigheter, men som overser at kona sier «nei».»

«Kvinner har lett for å si nei, kanskje også uten å mene det alltid. Derfor kan det noen ganger være vanskelig å si hva som er voldtekt og ikke»

– Gunnar Nerdrum, høyesterettsadvokat

Og attpåtil blir de fleste anmeldelser rundt overgrep henlagt og blant de som kommer til retten blir ofte overgriper sluppet fri. Og ikke fortell meg at det er fordi de fleste kvinner lyver. Det er nemlig fordi kvinnesyn og verdier går fra far til sønn – og de unge dommerne lærer av de eldre. Og med grupper som deres og med uttalelser som de over, så er det ikke så himla rart at døtrene eller konene deres blir voldtatt. Menn, skjerp dere!

Det som slår meg er at dere er en stolt gruppe mennesker. Og jeg ville trodd at i en gruppe der menn skal kunne være menn ville dere vist respekt. Dere ville vist karakterstyrke og mot og dere ville brisket dere med heltedåder og ting dere har fikset med hendene eller kanskje noe dere har jaktet, flådd og spist. For ekte menn er lojale. Ekte menn er modige og morsomme og ekte menn bruker styrken sin klokt. Ekte menn er høye eller lave, tynne eller tykke, med eller uten hår i ansiktet – men til felles har de at de beskytter de som er svakere eller mindre enn dem selv. Ekte menn ville ikke tråkket på konene sine eller solgt døtrene sine billig på nett. Ekte menn har ikke behov for å misbruke verken makt eller styrke. Ekte menn truer ikke. Ekte menn voldtar ikke.

Jeg skal ikke dra alle over en kam. For noen av dere kjenner jeg godt. Men en 35 år gammel mann, en av dere, en som er gift og som har egne barn, har truet med seksuelle overgrep mot en tretten år gammel jente. Han har gjort henne redd for å gå ut av døren, der hennes største bekymring i livet nå skulle vært om hun ble kysset i løpet av ungdomsskolen eller ikke – av en jevnaldrende! Ikke av en gammel gris. Men nå er hun redd for å gå ut, fordi hun talte mot den gruppen dere er en del av. Hun har nå lært, på en forferdelig måte, at om hun som kvinne taler i mot, så fortjener hun å bli voldtatt. Er det slik du vil din datter skal vokse opp? Med munnkurv og frykt for mannlig lynsj?

Jeg skal ikke gå inn på hva overgrep eller trussel om overgrep kan gjøre med et menneske. Jeg skal ikke gå inn på PTSD eller mareritt eller livslange vansker med tillit eller nærhet, jeg skal ikke gå inn på panikkangst eller andre psykiske påkjenninger så godt som alle misbrukte må leve med lenge i ettertid, noen til og med for evig. Jeg skal ikke gå inn på kvinnesyn eller likestilling. For om man er i stand til å true et lite barn med voldtekt, så vil ikke ord om «mareritt», «nei» eller «ødelagt for alltid» bety noe. Men 35-åringen ble konfrontert med det han hadde skrevet og svaret var;

– Jeg har ikke vært klar over at det kunne få sånne konsekvenser. Jeg satt i min egen boble, hadde drukket tre pils, og jazzet med gutta. Du vet hvordan det er, sier mannen.

Så, kjære de av dere jeg kjenner der inne, de av dere som ikke vet hvordan det er å ha drukket tre pils og så spontant ønske å true en trettenåring. Dere som ikke spontant får lyst til å verken voldta, skremme eller drepe kvinnene i livet deres. Dere som ikke synes å være mann handler aller mest om hvor groteskt og kvinnefiendtlig det går ann bli; Ta et standpunkt og et oppgjør med deg selv. Vil du være en del av dette? Er de snille vitsene der inne så morsomme at det er verdt å bli forbundet med slike holdninger? Vil du at jeg skal se på deg og vite at du leser om dette for gøy innimellom middagslaging og kjøring av unger på fritidsaktiviteter? Vil du at jeg skal se på deg og tenkte på hvor inderlig usikker du må være på deg selv når behovet for å latterliggjøre andre er så stort? Når du er en del av et fellesskap hvor å skaffe til veie og så spre ydmykende bilder av jenter blir en hobby?
Vil du jeg skal se på deg og vite at du ikke er kritisk til ydmykende bilder av kvinner? At du godtar usmakelige portretteringer av små barn og at du ved å være en del av dette heier på de som snakker om å drepe en kvinne som mener noe?

Fader altså, menn. Skjerp dere!

Kjære deg jeg kjenner, hvis du ikke selv vil melde deg ut, så nei vel. Jeg velger å la tvilen komme deg til gode her og tenke at nettopp du er i gruppa for de snille vitsene og ikke noe annet. Jeg kritiserer nemlig ikke alt det alá mann er fra Mars og kvinner fra Venus sprøytet – for sånt er gøy! Og dere må gjerne diskutere hvor vanskelig jeg kan være mens jeg har mensen og hvor deilig det er å få fiske helt i fred, uten verken kjerring eller unger som maser. Akkurat som jeg synes det er deilig å skravle med venninner uten deg og spøke med ting som at dere alltid gjør det dere blir spurt om, så vi trenger ikke å mase om det hvert halvår. Men det jeg FORVENTER av deg, kjære venn, er at du stiller opp og viser deg som et skikkelig mannfolk med baller. Jeg forventer at du blir kritisk. Jeg forventer at du rapporterer ubehageligheter til facebook. Jeg forventer at du anmelder ulovlige oppfordringer om voldtekter til politiet. Jeg forventer av deg, kjære venn, du som er et skikkelig mannfolk, at du benytter den muligheter du har til å rydde opp i dette bunnfallet som finnes i gruppen deres. Jeg forventer av deg, kjære voksne mann, at om det finnes guttevalper i gruppen din, sånne som enda ikke har lært seg hvordan de skal behandle konen sin, datteren sin eller til og med moren sin, så lærer du ham det. Jeg forventer at du bruker den kunnskapen du har skaffet deg opp igjennom livet til å fortelle dette barnet, denne valpen som enda ikke vet bedre, hva som er forventet av ham som mann. På den måten kan han vokse opp og bli en skikkelig mann en dag, slik som du er. En som tar vare på de som både er svakere enn ham selv og mindre enn ham selv. Jeg FORVENTER at du reiser deg og at du slår i bordet og sier, lenge før det når det nivået det er på nå, at Nei! Det er IKKE slik mine barn skal vokse opp i dette landet. Det er IKKE dette som er gøy med denne gruppen. 

Så om du ikke melder deg ut, vis i all fall tydelig avstand til sånt pakk. Ikke vis de som truer solidaritet eller støtte. Ikke bli forbundet med mennesker som er alt annet enn det ekte menn bør være. Vær en ekte mann. Stå opp for det du tror på og et menneskesyn du kan stå inne for.

For jeg håper så inderlig, for vår alles skyld, for våre unge døtres skyld, at du – og de fleste med deg- ikke «vet hvordan det er».

Kanskje viktig likevel?

I går ble en dag der det var nok å være tilstede, med venninner jeg er glad i og unger jeg ikke har sett på lenge. Med busstur på morgenen og lavendellukt fra klærne. Med minnet om den samme dagen fem år tidligere et sted i hjertet og med troen på at om fem år fra nå går det enda litt bedre. Om å faktisk fylle fem, i en alder av tjueåtte. Med kaffe på termokoppen og blomster fra kjærester. Blomster som forteller en historie, der hvert strå er et år som har gått og hver rose et menneske som har støttet meg gjennom den tiden. En venn eller venninne, en søster eller en far eller en mor. En som har sett museskrittene som maratoner og som har vært stolt av det jeg har gjort. Og når jeg ikke har gjort noe har de sagt at det har vært greit og at jeg ikke alltid må gjøre noe, men hvis jeg vil klarer jeg sikkert litt til snart. Og midt i alle rosene og stråene og pynten stod en Wandaorkidé, den sterkeste av dem alle. Og han sa det var meg og jeg sa at det var fint. Så gråt jeg litt og klemte han. Og det var en sånn dag. En dag der jeg ikke trengte noe mer enn det næreste og kjæreste. Det som oppi alt er det fineste. Jeg trengte i alle fall ikke å være på butikker som solgte aviser og slikt. Det holdt med besøket jeg måtte ha innom Narvesen for å kjøpe togbilletten hjem og han bak disken kjente meg fra forsiden han solgte.

«Fin historie!» 
sa han.
«Den er ihjelfortalt.«, svarte jeg.
«Den er viktig«, svarte han.
Så gikk jeg.

Jeg vet ikke om den er viktig. Den er ikke viktig som krigen i Syria er viktig. Eller som flyktningeleirene som er overfylt og barna som fryser uten tilgang til mat, klær eller kjærlighet. Det er fanger uten helsehjelp i Malawi og det er 300.000 sentralamerikanere  som blir utsatt for drap, vold og overgrep på flukt gjennom Mexico hvert eneste år. Det er voldtektssaker som blir henlagt her hjemme, selv med overgrepet festet på film. Det er eldre som blir liggende i sin egen urin og det er barn som er vitne til at mor dreper far. Sånt er viktig. Viktigviktig. Det er så mye som er viktig. Det finnes kriser over alt og  havbunnen er dekket med lik. Men kanskje er det nettopp derfor noen syntes det var fint å lese denne i hjelfortalte historien, om en modig liten jente som gjorde det hjertet sa hun burde og ikke det kroppen hennes fortalte at hun skulle. For instinktet var å gjemme seg. Likevel ble hun. Og at hun ble er en av grunnene til at jeg er her i dag, så oppegående og frisk som jeg tross alt er. Og egentlig skulle det bare bli en liten notis. Hvis de fikk plass. Og så, på bussen på vei til Tønsberg og to jeg bryr meg mye om, begynte det å tikke inn bilder fra folk som hadde sett meg over hele landet. På forsiden. Til en av Norges aller største aviser.

Først stusset jeg over at media fortsatt gadd, for nå er det få steder historien ikke har vært. Så begynte jeg å tenke over hva folk måtte mene, at de enda en gang skulle måtte sitte med ansiktet mitt i frokosten sin. Men så hørte jeg stemmen til Thea, den modige, lille, et sted i bakhodet. Der hun hvisket: «Tenk hvis et annet barn leser og skjønner hva hun skal gjøre hvis mammaen nesten dør? Da kan hun redde mammaen sin.» Og så ble det viktig likevel.

Vi hadde ikke snakket om hva hun skulle gjøre eller hvor hun skulle ringe, den mandagen for fem år siden. Men hun skjønte det av seg selv og det var flaks. For intuisjonen til barna forteller dem noe helt annet hvis de blir tvunget til å stå alene i en situasjon som ryster grunnmuren under bena deres.

Så snakk med barnet ditt. Kan det adressen sin? Kan det nummeret til enten brann, politi eller sykebil? Vet det at så lenge det husker bare et av nummerne, så er det greit? Vet sønnen eller datteren din hvordan komme seg forbi tastelåsen, hvis du har kode? For det skulle ikke skje meg og det kommer sikkert ikke til å skje deg. Men skjer det likevel er det ikke sikkert du har tid til å vente på en voksen.

Å kunne nødnumrene kan redde liv. Å kunne bare ett av dem holder.
Og har du tid (det bør du ta deg), så lær barnet ditt denne sangen.
Den er laget i samarbeid av Idèbank for småbarnsforeldre (en side alle småbarnsforeldre burde stikke innom oftere heller enn sjeldnere) og Alfabetika (her kan du tegne nødnumrene, hvor kult er ikke det?) og den er skikkelig fin:

(Meld: Hvis ditt øre henger ned)
BÆ-BU SANGEN:

En brann er ikke tull, 
du må ringe 1-1-0
Har du fått en tyv på do,
må du ringe 1-1-2
Har du veldig vondt et sted,
må du ringe 1-1-3,
det er lett å huske det!

(Og er du usikker på hvordan den synges, så spol deg frem til 6.43 her. Det er Theamor og lillebror med mat i munnen som viser landet via God Morgen Norge hvordan det kan gjøres;) De er også skikkelig fine.)

14448957_10153689539736899_1688408578570129422_n
Og her er forsiden jeg unngikk i går. Og her er teksten som står på innsiden. Ikke fikk jeg meg til å kjøpe den og ikke fikk jeg meg til å ta bilde av den. Heldigvis var det mange andre som gjorde det og som passet på å sende meg det i alle tenkelige vinkler og lyssettinger, inkludert et bredt og variert utvalgt mellommåltider plasser over. Så, konklusjonen er: Lær barnet ditt å ringe etter hjelp.     Foto: Yvonne Hasseli

Gi stjerneskudd og tunge netter

Gi noen en natt til, tyllet inn i laken og dype samtaler og samtaler som slettes ikke er viktige i det hele tatt. La han eller hun eller de få legge nesen sin i halsgropen til en de elsker og la dem få være der og bare der. La dem kjenne dunsten av kjærlighet, tett inntil dette nakne og trygge. Gi noen en stjernehimmel og et stjerneskudd og sommerfugler i magen og la dem lukke øynene og ønske seg noe fint. Gi noen en kopp med varm kaffe og baylies en novembernatt på hytta, med finfine venner og tøfler som er gamle og helt passe. Gi noen et fyrtårn og gi dem friheten til å sitte alene. La dem bli tilfreds med en fortid som har vært tung, men gi dem en fremtid som er lys og fin og kanskje lang. Gi noen en høststorm og en mainatt og gi noen enda en blomsterbukett, plukket av en pike på fire og storesøsteren hennes. La dem fnise igjen, sammen med en mamma eller en pappa som ikke skal noe sted. Gi det til noen som vil bruke dagene på de små tingene de elsker. Som markblomster i for store potter og blondegardiner og klær som har tørket ute eller som fanger snøkrystaller på tunga og snurrer rundt og rundt og som ler når de faller. Gi til noen som vil elske inderlig og med hele seg eller til noen som har det best på sidelinjen, som tilskuer. En som roper så halsen blir sår at livet er nå! og som ikke bryr seg om de som ser og som ikke skjønner hva hun mener.

Gi et barn sjansen til å få hjertet knust. Gi noen en pils i parken og en kompiskveld og en konsert med favorittbandet. Gi noen snowboardtimer og sitt første fall og brukne ben og gi noen muligheten til å prøve igjen. Gi noen et barn og et barnebarn og gi barnebarnet en bestefarhistorie og følelsen av rue kinn og gamledager. Gi en juleavslutning og en tegning av et monster med tre hoder og et øye og «Marcus» skrevet feil, men helt riktig. Gi dem 17. mai og en nabo som henger over gjerdet og grilling med venner og vin på terrassen og en kveld det er varmt. Gi dem en bok å lese, et pledd over bena og en reise vekk fra tid og sted.  Gi et jeg elsker deg jo, for faen og kyss inntil en vegg. Gi utfordringer og gleder og styrke og mot. Gi noen muligheten til å være kropp mot kropp og leppe mot hud og gi dem gåsehud når de blir rørt ved slik de aldri har blitt før. Gi noen en ettermiddag til, en med mennesker man bryr seg om. Gi noen en bursdag til. En med familie rundt seg og mange klemmer og bløtkake i øret og latter. Gi noen en jul til. Gi noen regn i fjeset og vind i håret og sol i nakken og gi noen lyden av skogen og lukten av stranden og følelsen av byen. Gi noen en trikketur til, med kaffen i et pappkrus og fremmede rundt seg og lyden av trivsel og følelsen av å være en del av noe større og noe mer. Gi noen tilhørighet og varme og følelsen av at nå. Nå går det bra.

La noen gå på trynet og la dem være sinte og såre og bunnløst fortvilede. La dem komme til et punkt der de tenker at det umulig kan bli verre og la dem ta feil. La sorgen gnage på hjertet deres og la smerten virke uhåndterlig. Men la dem vokse igjen. La dem få gro igjen. Sakte, men trygt og fint og med kjærligheten til livet på innerlomma. La dem mestre igjen og la dem skape seg trygge rammer igjen. La dem ommøblere sjelen sin og la dem kjenne det gode inntil kroppen sin igjen. Og gi dem den uvurderlige følelsen av å klare noe vanskelig, av å ikke gi opp. Selv når alle ville skjønt det om de ga opp.

Gi noen sitt aller siste, første kyss.

Det er livet. Gjennom motgang og medgang, håp, tap og seire. Og du har det. Mens noen andre akkurat nå ser det glippe mellom fingrene sine. Noen ser barna sine sakte, men sikkert, forsvinne foran øynene deres. Noen ser broren sin eller moren sin eller faren sin ligge hjelpesløs og ventende. Noen ser den de elsker, den som skulle væres deres egen evighet, trenge deg. Den noen som er deres barns mor eller far eller søster eller bror. Noen er det mennesket selv. Det mennesket som så inderlig vil mer. Mer i livet, mer i jobben eller mer i den han eller hun er.

Å leve er vanskelig.
Å overleve kan være lett.

Gi liv.
Bli donor. Gi blod.

Unnskyld, Christoffer

Dette handler om mot. Mot til å se og til å tro på at vonde ting skjer. Mot til å tørre å være den voksne og trygge og mot til å kanskje ta feil. Kanskje mistenke en annen voksen, en annen trygg, men heldigvis ta feil. Og så kunne si unnskyld. Men vite at man i det har sett et lite menneske, en som kanskje hadde det vondt, og tatt grep. For noen voksne slår. Noen voksne misbruker sine egne barn. Noen voksne setter søsken opp mot hverandre. Og noen andre voksne ser det og snur seg bort. Og da blir noen barn ødelagt for livet.

Noen barn er redde hver eneste dag. Noen barn gråter og kryper sammen og gjemmer seg. Noen barn sier det til en de stoler på og noen barn blir hørt. Noen blir ikke. Noen barn blir ikke beskyttet av foreldre sine, av søsknene sine, av skolen sin eller vennene sine, av en besteforelder eller av samfunnet. Noen barn blir forbigått og etterlatt i mørket med en som er stor og sterk og som liker å skremme og skade en som er liten og redd og som kanskje gråter. En som kanskje ikke tørr å gråte lenger.

Vi er redde for å ta feil, så vi lar være. Men ved å la være lar vi et et lite barn stå alene i verden, mot store never og stygge ord. Ord som river hjerter ut av bryst og som skader sjelen for evig. Hender som gjør ting de ikke bør. Makt som er overveldende og som de aldri.. aldri.. kan komme seg bort fra alene. Mens vi, vi andre voksne, vi som ser, vi kan løfte dem opp og hviske noe fint. Du er gull, kan vi si. Nei, kan de svare, mens de ser ned og føler seg små. Jo, det er du. Det kan vi si. Gang på gang på gang. Og vi kan bli muren deres. Den som står mellom dem og slagene. Mellom dem og de stygge ordene. Mellom dem og hendene som rører ved kroppen på måter som lager en ekkel klump i magen og som henter frem gråter i halsen og leppen som dirrer. Vi kan bli muren mellom de som er sårbare og de som ikke er det. Vi kunne blitt de som reddet Christoffer. Men vi ble ikke det. For vi ble så redde for å såre mammaen. Det føles feil, ikke sant?

Kjære Christoffer.

Ungene mine er ikke noe mer rampete enn andres unger, men de har sine krumspring, de også. Og jeg, jeg er ikke noe dårligere enn andre mammaer, men jeg har mine dager dager med kortere lunte enn ellers. Alt i alt tror jeg likevel vi har en fin balanse, ungene mine og jeg. Som de fleste andre. De tørr å være uenige med meg irriterende ofte og innimellom kan jeg bli skikkelig sint på dem. Men de tørr i alle fall. Og jeg sier unnskyld i alle fall. Og vi gråter sammen. Og vi klemmer sammen. For innimellom stuefotball, dansing, synging og lesing, innimellom krangling og uenigheter og utrolige barnslige maktkamper, innimellom alt det som er hverdagen mellom noen som er små og noen som er litt større, så finnes du og barna som deg. Og innimellom tenker jeg på dere. Og plutselig kan tårene komme. Og de kommer av urettferdighet og sorg og sinne, ikke av trass. Og så blir jeg helt latterlig takknemlig for at mine to barn føler seg så trygge på meg at de tørr å utfordre grensene mine, at de tørr å si i fra til meg når de er uenige, at de i det hele tatt tørr å være uenige med meg. For jeg er bare en mamma. Og som andre mammaer aner jeg egentlig ikke hva det er jeg holder på med. Jeg har bare en form for intuisjon i magen og jeg må håpe den stemmer. Og så må jeg håpe at jeg innimellom de dårlige dagene har nok gode dager til at de som fortsatt er barn i dette huset føler seg sett og elsket og respektert. At de vet de er gode nok, akkurat slik som de er. At de vet de kan si og føle og bli hva de vil, så lenge de er snille mot folk og oppfører seg nogenlunde greit ute. Jeg håper de får nok kjærlighet til å bli trygge og harmoniske og fine voksne, med integritet og selvtillit og en dose selvironi. Og så må jeg håpe, kjære Christoffer, at jeg ser deg hvis jeg passerer deg på gata en gang. At jeg ser deg og tørr å være stor for deg. At jeg ser deg om du bor i gaten min her, gaten som ser så fin ut på utsiden. Her foreldre bor sammen med barna sine og jeg ikke vet om du finnes. Men finnes du vil jeg være her. Kom, vær så snill. Jeg skal være modig, jeg lover. Jeg håper at jeg ser deg hvis du noen gang står foran meg og sier hei. Jeg håper jeg ser deg og at jeg lytter til deg og at jeg tørr å være den voksne for deg. Den du trenger når de voksne du har fått utdelt av livet ikke er det. For du har måttet være så inderlig modig selv, så lenge og så alene.

Kjære Christoffer.
I går skulle du ha fylt 20 år. Du skulle vært en livsglad ung mann. Kanskje forelsket i ei jente. Eller i en annen gutt. Kanskje du skulle studert og drukket pils i parken og sagt noe viktig. Du skulle hatt en mamma du kunne klemme og en pappa du kunne stolt på. Kanskje skulle du fått barn og kanskje ville du løftet dem opp til deg og inntil deg og hvisket Du er gull. Og kanskje, nesten helt sikkert, ville de ha fnist jeg vet det tilbake. Slik som unger skal.

Men du fikk ikke det. Ikke noe av det.
Så, kjære Christoffer, fra alle oss andre til deg.
Unnskyld.
(Og du som leser. Se filmen. Og bli modig. Stå opp for et barn for mye. Vern et barn for mye. Og si heller unnskyld hvis du tar feil. Den voksne overlever. Det er ikke sikkert barnet gjør det.)

Om flate mager og femten ekstra og jobben alle fnyser av

Ikke gidd, tenkte jeg. Ikke sleng deg på. Bare la det skli forbi og inn i evigheten uten å si noe om hva du mener og hvorfor. Det er ikke viktig og det er ingen som bryr seg.

Og jeg klarte det. En liten stund. Men mens jeg satt togfast et sted mellom Sandnes og Drammen og timene sneglet seg forbi, like sakte som toget jeg satt på, det med signalfeil og ingen prioritering inn til byene vi passerte og jeg virkelig ønsket å få tiden til å gå, men hadde glemt boka mi hjemme og han ved siden av meg uansett brukte halvannet sete på å lese avisen, så tok jeg frem mobilen og startet med vg.no. Der stod det. Jeg leste om det og om krig og sult og om ungdommer som gjorde ting de ikke skulle, så søkte jeg videre. Db.no. Tv2.no. Seher.no. Side2.no. Nettavisen. P4. Overalt stod det og ofte høyt opp på siden. Og jeg tenkte «ikke gidd. Ikke kommenter.» Samtidig som jeg så at andre mente mye om dette. Om at hovednyheten i landet vårt i et øyeblikk var Fotballfrue som viste frem magen igjen, fire dager etter fødsel, feiende flott. Jeg lukket øynene for det og prøvde å lese om andre ting. Triste ting og fine ting og ting som gjorde meg redd for verdenen ungene skulle vokse opp i. Og så endte jeg opp der jeg alltid ender opp, på Facebook. Og et sted langs feeden min hadde også Aftenposten linket til denne slanke, fine magen. Og ei middelaldrende ukjent kvinne kommenterte at «Ikke klikk! Hun vil bare ha PR! Ikke gå på bloggen hennes!» Og så måtte jeg bare kommentere likevel. For hvorfor ikke, egentlig?

For det første har hun all rett til å legge ut hva hun vil av seg selv. Om alle har interesse av å se det er en helt annen sak. Men å si at magen hennes er feil? Det er ikke greit. Den er ikke mer feil enn min mage, som ser helt annerledes ut etter like mange fødsler. Min er skrukkete og myk og man kan lage boller med den, sier Magnus. Men nå har jeg heller ikke jobbet for å ha en annen type mage, verken rett etter fødsel eller nå, seks år etter nummer to. Hun har jobbet for det. Og hun har klart det. Og magen hennes er flott. Å at noen skal mene noe annet er ugreit. For både hun og Sophie Elise er noen av forbildene til unge jenter i dag og jeg vet at mange bekymrer seg for at døtrene skal vokse opp i den tro at de må ha flate mager etter fødsel for å være bra. Men der begynner vårt arbeid, foreldre! Vi som nå sitter å sier at den flate magen er feil, mens magen til Sophie Elise, den som er blitt femten kilo tyngre siden sist, er den fine og den riktige og den de bør være som. For noen er tynne og vil aldri kunne legge på seg de ekstra femten. Andre er runde og vil aldri ha flat mage etter fødsel. Så hurra for variasjon! Hurra for flate mager og store rumper og Top Model bloggere som fremmer variasjon og sunne kropper som får være slik de er.  For mer enn noe annet håper jeg at min datter ser at begge deler er greit. At hun er fin om hun velger å bruke tid på å trene ofte og spise magert, men at hun er like fin om hun velger å bare trimme innimellom og ta seg et stykke kake om hun får lyst på.

Så til kjerne nummer to. Litt mindre viktig, men likevel litt viktig. For du kan si hva du vil om bloggere, men det finnes over en halv million der ute. Og den jobben bloggere som Caroline gjør er undervurdert. Å klare å holde seg på toppen av listen er hardt arbeid. Det krever planlegging. Det krever enormt med timer lagt ned i noe en brenner for. Det krever engasjement og vilje til å fortsette. Det krever dedikasjon og mot og en rustning rundt sjelen. Og at Caroline velger å legge ut enda et bilde av magen sin etter fødsel er ikke annet enn fantastisk smart. Det er klart(!) hun vil ha PR. Det er jo dette hun lever av. Hun er som en aktiv selger, en som kommer ut til folket og prøver å dra dem inn til seg, for for hvert menneske som er innom stuen hennes tjener hun penger. Og du kan selvfølgelig takke nei og snu i døra, men du kan ikke klandre henne for å invitere deg på visitt.

I et døgn var jeg Norges mest leste blogg. «Om å ikke føle når en bør» tok bloggen høyt, men «Kjære sønn«tok den rett til toppen. Og samtidig som det tikket inn meldinger fra kjente og ukjente så ringte avisene om hverandre. Landets største. Og innimellom alt lå jeg pakket inn i dyner og panikkangst i kjelleren, uten evne til å ta telefonen eller ta innover meg at jeg akkurat da var Norges mest leste.

Jeg skjønner at de som er vant til dette ikke ligger med panikkangst når avisene ringer. Men de gjør en jobb mange av oss andre fnyser av. Så når ei middelaldrene dame kommenterer på Aftenpostens innlegg at vi ikke må finne på å gi Caroline de klikkene hun arbeider for, da kjenner jeg at jo – det vil jeg.

Heia Caroline!

Kjempen Thea

I går stod jeg på kjøkkenet her hjemme. Jeg hørte ungene leke et annet sted i huset, jeg så søskenbarn som sjeldent sees klemme igjen. Et sted i bakgrunnen surret sommerradioen og vi pakket for å dra til Stavern med venner. Kaffe skulle vi ha med oss. Og eplebiter og pepperkaker. Julisolen gjorde så godt hun kunne bak skyer som innimellom ble litt sterkere, men det ble aldri kaldt. Jeg nynnet til en ukjent, deilig melodi fra jeg var liten og spiste ristet brød med honning og kjente på sånt jeg synes er fint. Jeg hadde det fint. Pusten gikk sakte og den traff hele kroppen. Hodet var ikke så vondt. Kroppen fungerte. Jeg smilte.

«Thea Steen er død», sa plutselig søsteren min. Thea Steen er død. Død. Det klang som et vondt ekko i hodet mitt. Carina stod med telefonen sin i hånden og leste noe fra VG.no. Jeg hørte ordene hennes, men klarte ikke ta det innover meg med en gang. Thea Steen er død. Og med det gikk det over. Det gode jeg hadde kjent på. Pusten stoppet littegrann. Armene mistet litt av kraften sin. Jeg hadde det ikke fint lenger. For jeg heiet på Thea. Jeg trodde på Thea. Thea skulle være ansiktet til alle de der ute, de som kjemper. Thea skulle vinne dette. Hun skulle overleve. Jeg satt hjemme og jeg leste om Thea og jeg kjente langt inne i kroppen min at denne dama her, hun skulle få slippe å dø. Hun skulle bli kreftens overkvinne og den som stod igjen når noen tapte. Thea skrev også om sykdom og om å overleve, vinne og mestre. Hun skrev også om en kropp som var vond og om evnen til å finne det fine et sted på innsiden. Hun skrev om så mye som jeg kjente, men hun kjempet likevel en kamp som var så fjern fra min. Jeg har ikke trengt å være usikker på om jeg fikk leve mer enn bare en kort stund. Thea måtte leve med usikkerheten lenge. Min kamp handler om å leve med. Hennes kamp handlet om å leve. Og så gråt jeg litt. Hjertet bristet litt. For Thea Steen var død.

Jeg kjente ikke Thea. Ikke annet enn gjennom de fantastiske tekstene hun skrev om hvordan det var å være ung kvinne, på god fart inn i et innholdsrikt liv, og så bli slått til bakken av noe så enkelt og så vanskelig som kreft. Ikke annet enn gjennom #sjekkdeg kampanjen hun startet og som gjorde at 6500 flere kvinner mellom 25-29 år tok celleprøve. Ikke annet enn gjennom den styrken hun viste Norges land, ved å utad være ansiktet for modige tårer og for tøffe runder. Jeg kjente ikke Thea. Men mange der ute gjorde. Til dere vil jeg si kondolerer. Dere har all min medfølelse. Jeg står på kjøkkenet og jeg gråter med dere. Tapet deres er uhåndterlig og jeg vet ikke hvor vondt dere har det. Dere har formet en jente det ikke fantes mange som. Takk til dere for at dere lånte oss Thea i en periode dere mest av alt trengte henne selv.

Og kjære ukjente, men kjente, modige, store Thea – du var en kjempe. Tusen takk til deg. For at du valgte å bruke din aller siste tid her på jorden til å få oss andre til å forstå ting vi ikke ville forstått uten deg.

«Hun hadde håpet å være en historie om å overleve, om å kjempe og vinne. Thea kjempet. Og Thea vant: Mange hjerter, mange gode møter med fine mennesker.»

Sitatet er utdrag fra Theas egen blogg, der moren og søsteren nettopp har fortalt verden de triste nyheten om bortgangen av en sjelden stjerne. Og det skal dere vite, Tove og Tonje, Thea vant. For mot er ikke alltid å rope høyest. Noen ganger er mot å på slutten av dagen forsiktig hviske; Jeg prøver igjen i morgen.

Thea prøvde igjen og igjen. Og igjen. Thea overlevde ikke, men Thea vant.
Og i Theas navn; #sjekkdeg.

Russisk rulett med et hjerte som er mykt

De siste dagene har vært surrealistiske. I starten fulgte jeg reisen til Kjære sønn med sitring i huden og spente øyne. Jeg kjente det var godt da den tuslet forbi tidligere rekorder og å være landets aller mest leste blogg en stund var fint. Og så skjedde det noe. Jeg spilte russisk rulett med et hjerte som var mykt og da kulen først kom hadde ikke hjertet det panseret hun trengte for å tåle det. Så hun blødde. Og fikk vondt. Vondere enn hun trodde hun kunne få før det skjedde.

Med de positive kommentarene kommer som kjent motbøren også. Og da tenker jeg ikke på de som er kritisk til teksten, de som stiller dypere spørsmål eller de som er usikre på kildehenvisningene. For det er bare flott. Det viser at de ikke svelger alt internett serverer, det øker min teksts verdi og det gjør meg til en bedre debattant. Men så kommer de som hater. De som hater meg for å ha skrevet at dårlige epler finnes overalt. De som hater menneskegrupper, land og kjønn. De som er ikke redde for å ta hatet sitt og putte det inn i hjertet ditt. Det som allerede er litt mykt og som kanskje har sår.

Jeg trengte å trekke meg unna litt. Pakke meg inn i et teppe ved siden av han jeg elsker og prøve å puste helt ned i magen. For ikke forventet jeg oppmerksomheten og ikke så jeg det komme. Naivt? Kanskje. Men sant. To timer etter leggetid hadde jeg fortsatt puls på over hundre og det var vanskelig å kjenne luft i fingrene og tærne og håret. Kommentarene lå i bakhodet mitt og jeg gråt. Jeg gruet meg til dagen som skulle komme, for jeg visste at da ville flere lese og hate. Og så ringte avisene. Først Dagbladet, så VG. Og jeg sa nei. Der jeg uken i forveien ville hoppet i taket for å få dele Forfatterfrue med Norge, så trengte jeg da å la henne sove ut litt. La hjertet få plaster og kjenne at fibrene og cellene i kroppen følte seg gode igjen.

Nå har det gått noen dager. Litt for mange dager. Men jeg er her igjen. Tryggere og gladere og langt mer klar over hva jeg ønsker for veien videre. Og selvom bloggen handler mer om, skal handle mer om, skrubbsår på hjernen enn den handler om eller skal handle om samfunnsengasjement, så vil jeg aldri slutte å engasjere meg. For jeg leser og tenker og føler. Og veldig ofte så mener jeg. Og nettopp fordi hatet finnes der ute, nettopp fordi hatet prøver å spise opp de som mener annerledes, de som meg, så må tekster som Kjære sønn skrives. Og tekster som Om å ikke føle når en bør og Barna det er synd på. Jeg vil skrive tekster til sykepleierne og lærerne og om fattigdomsgrenser. Og kanskje vil jeg skrive om PTSD. Fordi jeg mener noe som andre ikke liker og som jeg er så velsignet at jeg likevel har lov til å si høyt. Men aller mest skal det handle om Livet. Om å leve med, om dager da man gråter på butikken eller ikke klarer å spise frokost med familien, bare fordi hjernen ikke forstår hvordan. Om å elske til man sprekker, om kunsten å nyte halvlunken kaffe og om sommerrosa skuldre og fregner på nesetippen. Om ferie og bringebærgutter, paviljonger og  vennebesøk og musikk fra en golfbane. Om å bruke time etter time på en ferskvannsstrand med de venninnene som kjenner en best, men som man likevel aldri ser lenger. Om å oppdage livet på nytt hver eneste dag, om å mestre og takle og klare selv.

Og til slutt, kjære Sophie Elise, Caroline Berg Eriksen og Anna Rasmussen: Dere har en helt ny respekt fra meg, for det dere står i hver eneste dag. Dere er gode. Håper hjertene deres fortsatt klarer å være myke innimellom. Gratulerer.

Kjære sønn

Jeg har lyst til å gråte mens jeg skriver dette, kjære sønn, til deg og til alle Norges sønner. For Nettavisen skriver om nye festivalovergrep i Sverige og Dagbladet skrivet at de i Gøteborg vurderer egne kvinnesoner på festival. For at vi skal være trygge. For at vi, mødrene deres, søstrene deres, konene deres og døtrene deres, skal kunne lytte til musikk med vennene våre, uten å bli utsatt for overgrep. For at vi skal kunne gå hjem uten å bli voldtatt. For at vi skal kunne være ute, sammen med dere, uten å se oss over skulderen og tenke på om skjørtet er langt nok.

Kjære sønn, jeg sier nei. Jeg sier nei til egne kvinnesoner på festival. Jeg sier nei til egne svømmetimer for jenter. Jeg sier nei til egne skoler og egne klasser og egne parker. For det er ikke utsatte kvinner som er problemet. Det er overgripere. Å sette kvinner i bur for at vi skal være trygge er ikke løsningen på en stort og vondt problem. Å få større politiressurser er løsningen. Å få færre henleggelser er løsningen. Å snakke med deg er løsningen.

Kjære sønn, det er med tungt hjerte jeg innser at vi er nødt til å fortelle dere at kvinner ikke er objekter. Du har ingen rett, verken nå eller i fremtiden, til å ta på dem mot deres vilje. Du har ikke lov til å dytte dem opp i et hjørne hvis de ikke vil. Det er aldri greit å klapse dem på rumpa, kalle dem stygge ord eller gni deg inntil for å være ekkel. Du har ikke lov, sønn, til å ta på puppene deres, la hånden din tilfeldig skli under kjolen eller bli sint hvis hun drikker drinken du kjøpte til henne uten å bli med deg hjem etterpå. Om hun likevel blir med deg hjem og hun sovner, så har du ikke lov til å kle henne naken. Du har ikke lov til å ta på henne, ta bilder av henne eller ha sex med henne. Selvom hun ikke sier nei, så har hun ikke sagt ja – og da er det voldtekt. Hvis dere begynner å ha sex og hun frivillig er med på det, men ombestemmer seg under akten, da har du ikke lov til å fortsette. Om du fortsetter er det voldtekt. Hvis hun ombestemmer seg kan du trekke deg ut, si at det går fint og gi henne en morgenkåpe. Lag kaffe eller te. Eller noe annet. Eller la være. Ble gjerne sur inni deg. Men ikke fortsett. Ikke tving henne. Hun bestemmer nemlig over egen kropp, akkurat slik som du gjør. For hun er et menneske. Akkurat som du.

Kjære sønn, det er ingenting som heter at hun ba om det. Det finnes ikke et klesplagg i verden som gjør et overgrep berettiget. Det finnes ingen lapdance som rettferdiggjør tvang. Ingen ber om å bli misbrukt. Ingen skjørt er så kort at det roper voldtekt. Ingen topp er så gjennomsiktig at det betyr «Ta meg mot min vilje, vær så snill.» Det finnes ingen formildende omstendigheter om du velger å forgripe deg på henne. For du velger. Ikke hun.

Kjære sønn, når snakket du sist med kompisen din om kvinnesyn? Når tok du sist en prat med din egen sønn om verdier? Hva betyr integritet? Vet de det? Er du usikker, så ta den praten. I dag. For mennesker skal ikke bures inne på festival for handlinger begått av dyr og det er leit at det er nødvendig, men det er sånt vi må snakke om.

Og kjære, kjære sønn, dette er like viktig som det andre, så hør veldig godt etter nå. Også du bestemmer over egen kropp. Også du har makt til å si nei. Også gutter blir rørt ved og misbrukt og voldtatt. Men ei heller med dere er det greit. Også dere kan synes det er vanskelig å si høyt etterpå. Og jeg vet at det noen ganger kan være enda vanskeligere for en som er gutt å si i fra enn det er for en som er jente, fordi det finnes tabuer og mørketall og veldig lave selvfølelser der ute. Men ingen, verken menn eller kvinner, for det finnes også kvinner, har lov til å ta på deg hvis ikke du vil. Ikke nå, ikke i fremtiden. Ikke noen gang. Husk det.

Min sønn er snart seks år. Akkurat nå er han god på stopp-regelen i barnehagen og han bruker den mye hjemme. Jeg skal jobbe for at han også blir god på stopp-regelen i skolen fra høsten av og i årene som kommer. Og jeg skal gjøre mitt ytterste for at han fortsetter å være god på det, som femtenåring, nittenåring og tjuetreåring i tillegg. At han som voksen blir en trygg og god mann, som respekterer kvinner. Som respekterer individer. Som hjelper de som er svakere enn ham selv og som er raus, lojal og vet hva verdier og integritet aller mest handler om. Og så må vi som samfunn jobbe for at kvinnesynet til de få der ute endres og at det er overgriperne som stues bort, ikke kvinnene.
Og kanskje vi kan skape en egen sone for dem et sted, der de kan samles og prate litt om det de har gjort? La oss kalle det fengsel.