Om å dø på en tirsdag

Jeg vet om en mann. La oss kalle ham Bjørn. Bjørn er yrkessjåfør. Han kjører de store bilene, de han drømte om som liten. Alt han lekte med som barn hadde noe med bil å gjøre, både i sandkassen i barneparken og i skolegården som unggutt. Som ungdom skrøt han av kunnskapen sin. Han hadde plakater av trucker og dampveivalsere på veggen og han stod der, dagen han ble godkjent, med mestringsfølelsen i lomma og drømmen i hånden. Han skulle få jobbe med det han elsket. Han visste at dette krevde nøyaktighet og ansvarsbevissthet og at han måtte være forsiktig, forsvarlig og serviceinnstilt. Bjørn var 22 år da han startet.

Dette er lenge siden. Bjørn er godt voksen nå. Han har kjørt i mange år og han har vært yrkestittelen verdig.

Han er en bestefar. Og av alt i livet er det det fineste.

Han har gjort som han skulle. Han har vært forsvarlig og forsiktig, han har kjørt sakte, han har lagt på kjetting når han bør og han har stoppet bilen hvis han må. Han har ikke utsatt mennesker for fare med kjøringen sin. Han har vært påregnelig og stolt og hatt evnen til å se sine egne begrensninger, samtidig som han har fått frakten frem til tiden, vært en god kollega og lojal mot sjefen. Nesten like lenge som han har vært yrkessjåfør har han vært lykkelig gift med en dame han fortsatt elsker. Han har tre voksne barn han har oppdratt med kjærlighet og toleranse og med mye lek og forståelse og han har to barnebarn han ofte ligger på gulvet med når de er innom på besøk. Han er en bestefar. Og av alt i livet er det det fineste.

Jeg vet om en dame. La oss kalle henne Ida. Ida er 31 år og trebarnsmor. Det eldste barnet er snart ikke barn lenger og kommer seg avgårde til skolen selv, mens de to yngste fortsatt trenger litt hjelp av mammaen i gangen før de går. Ida har mange baller i luften. Hun er med i FAU og baker alltid kaker hvis hun blir spurt, hun har en lederstilling på jobben og det er viktig at ungene hennes er varme og trygge og elsket. Før skolebussen går fra feltet der hun bor passer hun på at de har skift i sekken, at begge har husket matpakker og at refleksen er godt festet både til ransel, jakke og arm. Hun kysser dem på kinnet og sier at hun elsker dem, at de må gå forsiktig og ikke bli med fremmede. Jada, neida, svarer den eldste, hun som er midt mellom å være liten og litt stor. Kan vi lese ferdig i kveld? spør den minste og refererer til boken de har startet på sammen, minste og mamma. Den de leser når det bare finnes de to i verden og de kryper tett inntil og i en ellers stressende hverdag med må-ting og tidsklemme har de mamma-og-minsten-tid. Det kan vi, svarer Ida og minste blir glad og klemmer henne en ekstra gang og Ida kysser begge en gang til og ser den lille gå sammen med den store ut i verden. I kjøkkenvinduet vinker hun og blir plutselig usikker på om de fikk på seg refleks. Hun løper ut og dobbeltsjekker. Joda, begge har refleks. Ungene himler med øynene, mammaen sier at sånn må det være. Så går hun inn, hiver dataen i vesken, glemmer kaffekoppen på benken og slenger på seg jakke. Hun husker å låse døren og så går hun motsatt vei av ungene.

Den verste tiden å kjøre for Bjørn er denne. Selvom han akkurat denne morgenen kjører en helt vanlig bil som verken er stor eller spesielt tung er det mørkt og det regner og snøen er enda ikke kommet for å lyse opp den svarteste tiden av året. Innimellom er det minusgrader om natten og innimellom er det glatt helt tidlig på morgenen. Og innimellom kommer damer med hastverk gående mot bilen, slik at Bjørn ikke ser dem. Og innimellom har de i all sin kjærlighet for ungene glemt seg selv og innimellom har de ikke refleks.

Ida trodde bilen så henne. At lyktene lyste opp godt nok. Hun så jo bilen på så lang avstand. Men han kjørte med nærlys og Ida visste ikke at de ikke ser et menneske uten refleks før mennesket bare er tyve små meter unna. Og Ida visste ikke at en bil, selv med lav fart og gode dekk, likevel ikke kunne stoppe innen han fikk øye på henne. Han prøvde. Han prøvde virkelig. Hjertet pumpet hardt og han ville svinge, men det hadde vært minusgrader denne natten og det var glatt. Som det innimellom er. Og han klarte ikke. Ida sin kropp fikk panikk. Gjennom hodet fløy bilder av ungene og av hvordan de skulle få vite. Gjennom hjertet fløy frykten. Og så var det slutt. Så lett som bare det. Ida hadde ikke refleks og Bjørn klarte ikke se henne.

Mange hjerter ble revet fra hverandre denne morgenen. Kaffekoppen stod på kjøkkenbenken, uvitende om at den aldri skulle brukes igjen. Ungene var på hver sin skole, i et varmt klasserom, med hele hjerter for aller siste gang. Bjørn ble lam. Ikke bokstavelig, men emosjonelt. Og da alt rotet var ryddet opp i og presten hadde vært på skolene og bisettelsen var over og Bjørn hadde, med klump i halsen og lua i hånden og samvittigheten knust et sted bak seg, sagt unnskyld til tre barn som skrek til han og den minste snakket om en bok som aldri ble ferdig og alle gråt og ingen visste sine arme råd og barnas besteforeldre hadde skulet på ham mens de førte hysteriske barn vekk, så satt aldri Bjørn seg i en bil igjen. Han var blitt ødelagt og selvom politiet var greie med ham klarte de ikke å lime ham sammen igjen. For han hadde sett en kvinne inn i øynene i de sekundene tankene hennes fløy gjennom hodet og frykten fløy i hjertet. Og når man har sett det blir man ikke hel igjen. Og han klarte ikke lenger ligge på gulvet med barnebarna, de som var selve livet. For han visste at i et boligfelt lenger ned i byen han bor i var det samlet tre barn som ikke lenger hadde hjertet sitt i kroppen, men liggende på en gravlund i nærheten. Tre barn som mistet den de hadde. For den andre som var deres og bare deres, han som hadde skapt dem og elsket dem sammen med Ida frem til året før, han ble spist av sykdom og lå i graven ved siden av. Og kanskje skal de klare seg bra, disse barna. Til slutt. Men kanskje går det aldri bra igjen. Vi vet ikke enda. Vi får se. Det vi vet er at hadde hun brukt refleks ville han sett henne mye tidligere. Og da hadde jeg kanskje skrevet en historie om en kveld med mamma-og-minsten tid og en bok som ble ferdig og en mann som ble bestefar til tre.

****

Dette er ikke sant. Likevel er det helt sant.
Dette skjer. I morgen, 20 oktober, er det refleksdagen.
Bruk refleks.

Du blir hel igjen, Therese

Paul Joakim Sandøy, advokatfullmektig i Advokatfirmaet Elden, skrev 14. oktober et helt glitrende innlegg på dagbladet.no. Et innlegg som var til de av oss, og bare oss, som tror på Johaug og som helt innerst i hjertene våre vet med oss selv at hun er uten skyld i den tragiske situasjonen hun står i. I det samme innlegget refererer han til det faktum at vi nå nylig har vært gjennom en offentlig debatt om en rettsak der folket mente de frifunne skulle vært dømt. Vi, folket, mente at til tross for å muligens ha tatt dårlige valg i forkant, var ikke offeret i den saken ansvarlig for det som hende henne den natten. På samme måte vil jeg nå si at til tross for at Therese Johaug kunne ha googlet kremen sin, er hun likevel ikke selv skyldig i den situasjonen hun står i. Og før dere sier noe; jeg vet at et av argumentene til de av dere som ikke stoler på henne er hennes egne ord. Nemlig det at hun tidligere selv har uttrykket at hun sjekker og dobbeltsjekker alt hun blir gitt, nettopp for å unngå situasjoner som dette. Men, med forbehold om at jeg har forstått rett, er det da snakk om produkter som blir gitt henne av andre enn legen. Når legen hennes, en mann som har vært i idrettsmedisinen i 36(!) år, gir henne en krem og hun spør ham om han er sikker på at den ikke står på WADA`s liste over ulovligheter og han svarer Ja, det er jeg sikker på (muligens med en annen ordlyd, jeg var ikke tilstede i rommet), da har hun dobbeltsjekket. Og å stole på han, det var hun nødt til å kunne.

Erik Nordgreen, Teolog og universitetslektor ved Læringsmiljøsenteret Universitetet i Stavanger, skrev et like glitrende innlegg på bt.no den samme dagen. Et innlegg som kanskje er viktigere enn om Johaug er med eller uten skyld. For han beskyldte TV2 programmet «Live på direkten» i å regelrett trakassere et menneske som vi alle kan se at er sterkt, sterkt preget av situasjonen hun står i. Vi ser et menneske som foran hele nasjonen har lagt hjerte sitt på bordet og vi kan se hullene som finnes der. Vi ser riftene og de manglende bitene og vi ser at det må jobbe hardt for å slå slik det skal. Det er ødelagt, det hjertet til Therese. Og på TV rives det ytterligere i stykker. Mens voksne mennesker ler av det.

Prøv å finne lim til henne i stedet. Og om hun ikke klarer å lime seg selv, så hjelp henne gjerne med en bit her og der. Så skal vi se at hun er dag blir hel igjen og vil tåle det som måtte komme.

Noen mener at det må hun tåle. Hun er kjent, hun lever av oppmerksomheten hun får og hun har dummet seg ut. Men det må hun ikke. Therese, det må du ikke. Du må ikke tåle at sorgen din latterliggjøres og parodieres det samme døgnet du var modig nok til å vise oss den. At vi er kritiske? Ja. At vi stiller vanskelige spørsmål? Ja. At det må skaffes til veie en form for dom, enten om det er utestengelse eller frifinnelse? Selvfølgelig. Men mobbing? Nei. Aldri.

Nordgreen skriver at TV-kanalen regisserer et asymmetrisk maktforhold der den parten med størst makt søker egen tilfredsstillelse ved å forsterke lidelsen til den som står alene og at dette er beskrevet tydelig i boken «Mobbingen psykologi» (E. Roland, 2014- andre utgave). Han skriver videre at de ansvarlige for innslaget er fullt innforstått med at de gjør dette mot en person som uttrykkelig har vist og sagt hvor vondt hun har det. At dette er den verste uken i hennes liv.

Samtidig som barn og unge, gjennom barnehager, skoler og idrettslag, gjennom foreldre og foresatte, skal lære at å le av en som tryner, det er stygt gjort.

img_8769Kjære Norge; Det er klart at vi alle bør gjøre oss opp en mening rundt hva det er som er skjedd. For Therese var en av våre store stoltheter ute i verden. Men jeg ber dere pent om å lese litt rundt, snakk høyt med andre og søk informasjon før du mener så sterkt. Og når du velger å mene noe, så men noe på et så godt grunnlag som mulig. Du må gjerne være uenig med meg og tro at hun har gjort dette for å fremme egne prestasjoner eller i det minste tenke at hun burde ha visst bedre, men ikke ert henne. Ikke ta et ødelagt menneske og plukk det mer fra hverandre. Prøv å finne lim til henne i stedet. Og om hun ikke klarer å lime seg selv, så hjelp henne gjerne med en bit her og der. Så skal vi se at hun er dag blir hel igjen og vil tåle det som måtte komme.

Og kjære Therese; Jeg tror på deg.

 

Heia Halloween

Da arveprinsessen ble født var jeg ung. Da poden kom noen år etterpå var jeg ikke så innmari ung lenger, men jeg var slettes ikke gammel heller. Jeg ble født på slutten av åttitallet og vet du hva? Jeg gikk aldri julebukk. Dessverre. Det høres gøy ut, men tradisjonen ble visket ut generasjonen før meg. Til gjengeld var jeg blant de første som fikk meitemarkgelè og som pyntet speilet i entreen med falskt spindelvev i oktober. Og jeg elsker å feire. Jeg gjorde det da og jeg gjør det nå. Og uten å være blant de som tar helt av, så er jeg likevel blant de som gjør noe ut av det. Og jeg skal ikke tvinge deg til å verken kjøpe selvlysende skjeletter eller grave ut gresskar og jeg skal i alle fall ikke be deg gi bort noe på døra. Men jeg vil gjerne fortelle deg litt om hva som skjer denne måneden.

12189931_10153659037550539_3626608537281455513_n

I forkant av dagen som snart kommer, om du liker`n eller ei, gjør vi ting sammen, ungene mine og jeg. Vi gjør ting som å klippe ut flaggermus eller skjære gresskar eller google skumle desserter. Og selvom gresskaret går i gulvet og desserten ikke ligner bildet i det hele tatt, så har vi det finfint mens vi holder på. Og så ler vi litt og så planlegger vi og så gjør vi noe vi aldri ellers gjør. For hvor ofte kan man foreslå blodige fingre til lunsj? Eller avtale tur med kompiser en halvtime etter legging på en skoledag? Eller lage gresskarpai? (Vel, det kan vi jo strengt tatt gjøre oftere. Men vi gjør det ikke.) Det er ikke så innmari ofte, men dagen de får lov til nettopp sånt nærmer seg med stormskritt.

Og de skal få spise guggemat til frokost og finne biller i sekken sin og jeg skal fortelle dem om hvor Halloween kommer fra og at selvom mange sier det, så er det slettes ikke Amerika.

Om et par uker fra nå kommer mine unger til å våkne opp til et litt annerledes hus. De gjør det 1. desember, de gjør det når noen av oss har bursdag og de gjør det på Halloween. For innimellom alle hverdagene og alle dagene som er fylt av må-ting og tidsklemme, så er det deilig å ha annerledesdager og bakvendtdager og dager da mammaen leker. Og de skal få spise guggemat til frokost og finne biller i sekken sin og jeg skal fortelle dem om hvor Halloween kommer fra og at selvom mange sier det, så er det slettes ikke Amerika. Og når de kommer hjem fra skolen denne mandagen, så skal de få finne frem kostymene sine. De de har tenkt på og grublet over og bestemt seg for litt i siste liten. Og så ombestemt seg igjen og så kommet frem til at det beste nok er en variant av alt de egentlig vil være. Arveprinsessen ender nok opp som zombiehund, kjenner jeg henne rett. Og poden blir nok gatas greieste ninjavampyr. Og begge deler er helt greit, for ingen av dem finnes på ordentlig og det er jo noe av det som gjør denne kvelden så latterlig deilig, både for ungene og for meg (jeg ender nok forresten opp som katt eller tjenestepike igjen, tror jeg. Det er gjerne det det går i. Kanskje kattetjener i år forresten, siden vi kjører mutasjoner) Det er arvekostymer eller hjemmelagde duppedingser og det er noe vi har snakket mye om. For å få være et barn og samtidig få være noe helt annet, det er veldig gøy. Å attpåtil få lov til å kle seg ut som skrømt man sjeldent ser ellers gjør det hele enda morsommere, spesielt for en fyr på seks. Og både han og hun på ti har avtalt med vennene sine og kanskje kommer de tidlig for å stelle seg sammen.

Jeg vet ikke om du noen gang har sett et barn få servert paprika som spyr spaghetti før? Men hvis ikke er det jammen på tide. For av alt det usikre i denne verdenen, kan jeg love deg en ting som er helt sikkert og det er at et barn som får servert en paprika som spyr spaghetti, om det er for første eller tiende gang, har øyne som glitrer.

Og kanskje får de små hjelp av de store med sminken og kanskje får de store lov å gå alene i en flokk etter mat. Og når de har stelt seg og gjestene har kommet (for dette er en av dagene vi prioriterer å være sammen, til tross for at det er mandag og et og annet barn skulle vært på trening eller fritids eller annet hverdagslig) og noen har kommentert flaggermusene vi har laget og hengt utenfor døren, så venter middagen over alle middager. Middagen de har snakket om lenge allerede. Den de forteller vennene sine om. For selvom mammaen til ungene i dette huset verken kan jobbe eller (foreløpig) kjøre bil og hun ofte trenger hvile og veldig ofte enten ikke har råd, eller om hun har råd tillater, ungene å kjøpe de nyeste, kuleste tingene, så er det en ting hun kan bedre enn mange andre. Og det er å lage denne ene middagen.

12108981_10153662270280539_2170028951833380318_n

Jeg vet ikke om du noen gang har sett et barn få servert paprika som spyr spaghetti før? Men hvis ikke er det jammen på tide. For av alt det usikre i denne verdenen, kan jeg love deg en ting som er helt sikkert og det er at et barn som får servert en paprika som spyr spaghetti, om det er for første eller tiende gang, har øyne som glitrer. Spyspaghetti er så gøy at latteren sitter løsere enn vanlig og selv vi voksne fniser når vi ser det og alle lurer på hvem som har den aller, aller ekleste paprikaen og kanskje løfter vi den til og med opp med fingrene og later som om den er et helt ekte spøkelse og så ler vi enda litt til. Og når man bor i et hus der regler er viktig og mammaen ofte kan være litt firkantet, da er spyspaghettimiddager med venner man er skikkelig glad i gull verdt. Når hverdagene ofte er preget av sykdom og rutiner og behov for orden, da er en dag som denne, en dag da man kan le og tøyse enda mer enn vanlig og man attpåtil finner på tradisjoner helt utenom det vanlige oppfriskende og godt sånn midt i høstbluesen. Og det er liksom ikke mer som skal til. Det koster ikke penger og jeg vet ikke engang om de lager spyspaghetti i USA. Men det funker som gull her.

Når oppkastet er fortært og alle har drukket litt mumiejuice, for det er jo klart at vi har mumiejuice, så samler vi sammen kostymet vårt og finner en kurv vi liker og noen blir igjen hjemme for å åpne døren for naboer og så tar vi på refleks og så går vi ut sammen. Etter at det er blitt mørkt. En hel gjeng. For å ringe på dører og spørre om godteri. Og kanskje snakker vi med naboer vi ikke ser så ofte ellers og kanskje møter vi venner man ikke alltid rekker å se utenom og kanskje har vi en skikkelig, skikkelig gøyal kveld. En det bare finnes en av hvert år og som, kjære motstander, heldigvis for meg er kommet for å bli.

10245334_10152805936400539_7086535877101102875_n

De blir fort nok kjent med verden slik den egentlig er. Men i kveld har de har hatt en hyggelig kveld og de er greie unger og de vet hvordan man oppfører seg mot andre, både på Halloween og ellers. Alt jeg ber om er at du vet det samme.

Så du der ute. Du som roper om kjøpepress og død og fordervelse og alt hva Amerika gir oss av djevelskap. Jeg vet du finnes. Og jeg er lei for at vi ikke klarer å snu trenden for deg. Men jeg kan love at med litt velvilje så er det ikke sikkert det blir så gæernt likevel? Jeg kan ikke snakke på vegne av andres barn, men jeg lover at barna mine ikke får ringe på døren din om utelyset er slukket. Jeg lover at de verken skal kaste egg eller dopapir om de ikke får snop av deg (for du har all rett til å høflig si nei og eggkasting og sånne ting er slettes ikke greit uansett), jeg lover at de ikke får lov å skremme noen unødig og jeg lover at de skal være hjemme til senest kl. 21.00, så kveldsroen kan senke seg i gata vi bor i. Og vet du noe annet? De aller, aller fleste med unger som digger denne kvelden har akkurat de samme reglene som meg. Og de aller, aller fleste er allrighte voksne som ikke lar barn gå ut ene og alene for å plage deg denne oktobernatten. Og vi vil respektere deg.

Men da ber jeg deg, kjære motstander, ikke vær slem mot dem når de kommer. Ok? Du trenger ikke gi dem noen ting, du trenger ikke en gang åpne døren. Men OM du åpner, så si noe pent om kostymet, men at du dessverre er tom for godteri. Eller noe annet. Du finner sikkert på noe. De vet ingenting om alt vi voksne krangler om, om kjøpepress eller om USA eller om tradisjonene som fantes den gang da – de du sikkert likte så mye bedre enn de mine unger vokser opp med nå.  De vet ikke at noen voksne er sinte og sier stygge ting til barn som vil godt. Og jeg ønsker å ha det sånn litt til. De blir fort nok kjent med verden slik den egentlig er. Men i kveld har de har hatt en hyggelig kveld og de er greie unger og de vet hvordan man oppfører seg mot andre, både på Halloween og ellers. Alt jeg ber om er at du vet det samme.

12141751_10153659060070539_7854636989115943337_n

(Og du? Nå har jeg lært deg litt om min tradisjon. Kanskje du vil lære meg litt om din? Så kan vi gå julebukk sammen om noen måneder. For jeg synes virkelig det høres hyggelig ut.)

Hvem er vel ekte menn, om ikke det kan være de jeg kjenner i Mannegruppa Ottar?

Kjære venner i Mannegruppa Ottar. Jeg hadde tenkt å avslutte hele innlegget med å be dere melde dere ut av denne gruppen. Men jeg har ombestemt meg. For hvem har vel ikke større mulighet til å bli ekte menn nå enn nettopp dere?

Her er dere altså, fedre og ektemenn, og trettitre av dere kjenner jeg. Dere snakker om å voldta spedbarn og barn. Dere snakker om hat og trusler og kvinner som objekter. Dere snakker om hvor trang man kan bli og hvor mye trangere det er med de som er så altfor, altfor unge. Dere sprer rykter og løgner, dere drømmer om å drepe, dere fjaser om incest, og det at dere gjør noen av oss, selv de aller yngste av oss, livredde for å gå ut døren, det bryr dere ikke noe om.

Det er, tro det eller ei, faktisk ikke det at dere er samlet en liten gjeng som snakker vrøvl over en øl som bekymrer meg, selvom det heller ikke på noen måte er greit. Det er det at det er nesten førti tusen av dere på internett – og noen av dere hadde jeg inntrykk av som fine folk. Det er førti tusen av dere, som er en del av en gruppe som mener at å skrive seksuelle trusler til et lite barn på tretten år er greit. Og de av dere som ikke skriver, men som ler eller liker, dere er med på det. Og det finnes førti tusen av dere, på en enkelt gruppe. Hvor mange finnes det ikke da ellers i landet? Hvor mange av dere går ikke rundt og ser på små barn og lar dere friste av det grove, usmakelige og ulovlige som blir beskrevet på den «kameratslige gruppa», der «menn kan være menn»?

For jeg som kvinne, som mor og som kone, blir bekymret over at det i et samfunn som Norge kan være så mange voksne, tilsynelatende oppegående menn som tenker og mener at det de skriver, sier, spøker med og ler av er greit. I tillegg til dere, kommer holdninger som dette;

«Voldtekt er jo så mangt. Det kan være en ung mann, forøvrig plettfri og med gode karrieremuligheter, som blir belønnet med dette for en kort utskeielse. Eller det kan være en ektemann som vil gjøre bruk av sine ekteskapelige rettigheter, men som overser at kona sier «nei».»

«Kvinner har lett for å si nei, kanskje også uten å mene det alltid. Derfor kan det noen ganger være vanskelig å si hva som er voldtekt og ikke»

– Gunnar Nerdrum, høyesterettsadvokat

Og attpåtil blir de fleste anmeldelser rundt overgrep henlagt og blant de som kommer til retten blir ofte overgriper sluppet fri. Og ikke fortell meg at det er fordi de fleste kvinner lyver. Det er nemlig fordi kvinnesyn og verdier går fra far til sønn – og de unge dommerne lærer av de eldre. Og med grupper som deres og med uttalelser som de over, så er det ikke så himla rart at døtrene eller konene deres blir voldtatt. Menn, skjerp dere!

Det som slår meg er at dere er en stolt gruppe mennesker. Og jeg ville trodd at i en gruppe der menn skal kunne være menn ville dere vist respekt. Dere ville vist karakterstyrke og mot og dere ville brisket dere med heltedåder og ting dere har fikset med hendene eller kanskje noe dere har jaktet, flådd og spist. For ekte menn er lojale. Ekte menn er modige og morsomme og ekte menn bruker styrken sin klokt. Ekte menn er høye eller lave, tynne eller tykke, med eller uten hår i ansiktet – men til felles har de at de beskytter de som er svakere eller mindre enn dem selv. Ekte menn ville ikke tråkket på konene sine eller solgt døtrene sine billig på nett. Ekte menn har ikke behov for å misbruke verken makt eller styrke. Ekte menn truer ikke. Ekte menn voldtar ikke.

Jeg skal ikke dra alle over en kam. For noen av dere kjenner jeg godt. Men en 35 år gammel mann, en av dere, en som er gift og som har egne barn, har truet med seksuelle overgrep mot en tretten år gammel jente. Han har gjort henne redd for å gå ut av døren, der hennes største bekymring i livet nå skulle vært om hun ble kysset i løpet av ungdomsskolen eller ikke – av en jevnaldrende! Ikke av en gammel gris. Men nå er hun redd for å gå ut, fordi hun talte mot den gruppen dere er en del av. Hun har nå lært, på en forferdelig måte, at om hun som kvinne taler i mot, så fortjener hun å bli voldtatt. Er det slik du vil din datter skal vokse opp? Med munnkurv og frykt for mannlig lynsj?

Jeg skal ikke gå inn på hva overgrep eller trussel om overgrep kan gjøre med et menneske. Jeg skal ikke gå inn på PTSD eller mareritt eller livslange vansker med tillit eller nærhet, jeg skal ikke gå inn på panikkangst eller andre psykiske påkjenninger så godt som alle misbrukte må leve med lenge i ettertid, noen til og med for evig. Jeg skal ikke gå inn på kvinnesyn eller likestilling. For om man er i stand til å true et lite barn med voldtekt, så vil ikke ord om «mareritt», «nei» eller «ødelagt for alltid» bety noe. Men 35-åringen ble konfrontert med det han hadde skrevet og svaret var;

– Jeg har ikke vært klar over at det kunne få sånne konsekvenser. Jeg satt i min egen boble, hadde drukket tre pils, og jazzet med gutta. Du vet hvordan det er, sier mannen.

Så, kjære de av dere jeg kjenner der inne, de av dere som ikke vet hvordan det er å ha drukket tre pils og så spontant ønske å true en trettenåring. Dere som ikke spontant får lyst til å verken voldta, skremme eller drepe kvinnene i livet deres. Dere som ikke synes å være mann handler aller mest om hvor groteskt og kvinnefiendtlig det går ann bli; Ta et standpunkt og et oppgjør med deg selv. Vil du være en del av dette? Er de snille vitsene der inne så morsomme at det er verdt å bli forbundet med slike holdninger? Vil du at jeg skal se på deg og vite at du leser om dette for gøy innimellom middagslaging og kjøring av unger på fritidsaktiviteter? Vil du at jeg skal se på deg og tenkte på hvor inderlig usikker du må være på deg selv når behovet for å latterliggjøre andre er så stort? Når du er en del av et fellesskap hvor å skaffe til veie og så spre ydmykende bilder av jenter blir en hobby?
Vil du jeg skal se på deg og vite at du ikke er kritisk til ydmykende bilder av kvinner? At du godtar usmakelige portretteringer av små barn og at du ved å være en del av dette heier på de som snakker om å drepe en kvinne som mener noe?

Fader altså, menn. Skjerp dere!

Kjære deg jeg kjenner, hvis du ikke selv vil melde deg ut, så nei vel. Jeg velger å la tvilen komme deg til gode her og tenke at nettopp du er i gruppa for de snille vitsene og ikke noe annet. Jeg kritiserer nemlig ikke alt det alá mann er fra Mars og kvinner fra Venus sprøytet – for sånt er gøy! Og dere må gjerne diskutere hvor vanskelig jeg kan være mens jeg har mensen og hvor deilig det er å få fiske helt i fred, uten verken kjerring eller unger som maser. Akkurat som jeg synes det er deilig å skravle med venninner uten deg og spøke med ting som at dere alltid gjør det dere blir spurt om, så vi trenger ikke å mase om det hvert halvår. Men det jeg FORVENTER av deg, kjære venn, er at du stiller opp og viser deg som et skikkelig mannfolk med baller. Jeg forventer at du blir kritisk. Jeg forventer at du rapporterer ubehageligheter til facebook. Jeg forventer at du anmelder ulovlige oppfordringer om voldtekter til politiet. Jeg forventer av deg, kjære venn, du som er et skikkelig mannfolk, at du benytter den muligheter du har til å rydde opp i dette bunnfallet som finnes i gruppen deres. Jeg forventer av deg, kjære voksne mann, at om det finnes guttevalper i gruppen din, sånne som enda ikke har lært seg hvordan de skal behandle konen sin, datteren sin eller til og med moren sin, så lærer du ham det. Jeg forventer at du bruker den kunnskapen du har skaffet deg opp igjennom livet til å fortelle dette barnet, denne valpen som enda ikke vet bedre, hva som er forventet av ham som mann. På den måten kan han vokse opp og bli en skikkelig mann en dag, slik som du er. En som tar vare på de som både er svakere enn ham selv og mindre enn ham selv. Jeg FORVENTER at du reiser deg og at du slår i bordet og sier, lenge før det når det nivået det er på nå, at Nei! Det er IKKE slik mine barn skal vokse opp i dette landet. Det er IKKE dette som er gøy med denne gruppen. 

Så om du ikke melder deg ut, vis i all fall tydelig avstand til sånt pakk. Ikke vis de som truer solidaritet eller støtte. Ikke bli forbundet med mennesker som er alt annet enn det ekte menn bør være. Vær en ekte mann. Stå opp for det du tror på og et menneskesyn du kan stå inne for.

For jeg håper så inderlig, for vår alles skyld, for våre unge døtres skyld, at du – og de fleste med deg- ikke «vet hvordan det er».

Kanskje viktig likevel?

I går ble en dag der det var nok å være tilstede, med venninner jeg er glad i og unger jeg ikke har sett på lenge. Med busstur på morgenen og lavendellukt fra klærne. Med minnet om den samme dagen fem år tidligere et sted i hjertet og med troen på at om fem år fra nå går det enda litt bedre. Om å faktisk fylle fem, i en alder av tjueåtte. Med kaffe på termokoppen og blomster fra kjærester. Blomster som forteller en historie, der hvert strå er et år som har gått og hver rose et menneske som har støttet meg gjennom den tiden. En venn eller venninne, en søster eller en far eller en mor. En som har sett museskrittene som maratoner og som har vært stolt av det jeg har gjort. Og når jeg ikke har gjort noe har de sagt at det har vært greit og at jeg ikke alltid må gjøre noe, men hvis jeg vil klarer jeg sikkert litt til snart. Og midt i alle rosene og stråene og pynten stod en Wandaorkidé, den sterkeste av dem alle. Og han sa det var meg og jeg sa at det var fint. Så gråt jeg litt og klemte han. Og det var en sånn dag. En dag der jeg ikke trengte noe mer enn det næreste og kjæreste. Det som oppi alt er det fineste. Jeg trengte i alle fall ikke å være på butikker som solgte aviser og slikt. Det holdt med besøket jeg måtte ha innom Narvesen for å kjøpe togbilletten hjem og han bak disken kjente meg fra forsiden han solgte.

«Fin historie!» 
sa han.
«Den er ihjelfortalt.«, svarte jeg.
«Den er viktig«, svarte han.
Så gikk jeg.

Jeg vet ikke om den er viktig. Den er ikke viktig som krigen i Syria er viktig. Eller som flyktningeleirene som er overfylt og barna som fryser uten tilgang til mat, klær eller kjærlighet. Det er fanger uten helsehjelp i Malawi og det er 300.000 sentralamerikanere  som blir utsatt for drap, vold og overgrep på flukt gjennom Mexico hvert eneste år. Det er voldtektssaker som blir henlagt her hjemme, selv med overgrepet festet på film. Det er eldre som blir liggende i sin egen urin og det er barn som er vitne til at mor dreper far. Sånt er viktig. Viktigviktig. Det er så mye som er viktig. Det finnes kriser over alt og  havbunnen er dekket med lik. Men kanskje er det nettopp derfor noen syntes det var fint å lese denne i hjelfortalte historien, om en modig liten jente som gjorde det hjertet sa hun burde og ikke det kroppen hennes fortalte at hun skulle. For instinktet var å gjemme seg. Likevel ble hun. Og at hun ble er en av grunnene til at jeg er her i dag, så oppegående og frisk som jeg tross alt er. Og egentlig skulle det bare bli en liten notis. Hvis de fikk plass. Og så, på bussen på vei til Tønsberg og to jeg bryr meg mye om, begynte det å tikke inn bilder fra folk som hadde sett meg over hele landet. På forsiden. Til en av Norges aller største aviser.

Først stusset jeg over at media fortsatt gadd, for nå er det få steder historien ikke har vært. Så begynte jeg å tenke over hva folk måtte mene, at de enda en gang skulle måtte sitte med ansiktet mitt i frokosten sin. Men så hørte jeg stemmen til Thea, den modige, lille, et sted i bakhodet. Der hun hvisket: «Tenk hvis et annet barn leser og skjønner hva hun skal gjøre hvis mammaen nesten dør? Da kan hun redde mammaen sin.» Og så ble det viktig likevel.

Vi hadde ikke snakket om hva hun skulle gjøre eller hvor hun skulle ringe, den mandagen for fem år siden. Men hun skjønte det av seg selv og det var flaks. For intuisjonen til barna forteller dem noe helt annet hvis de blir tvunget til å stå alene i en situasjon som ryster grunnmuren under bena deres.

Så snakk med barnet ditt. Kan det adressen sin? Kan det nummeret til enten brann, politi eller sykebil? Vet det at så lenge det husker bare et av nummerne, så er det greit? Vet sønnen eller datteren din hvordan komme seg forbi tastelåsen, hvis du har kode? For det skulle ikke skje meg og det kommer sikkert ikke til å skje deg. Men skjer det likevel er det ikke sikkert du har tid til å vente på en voksen.

Å kunne nødnumrene kan redde liv. Å kunne bare ett av dem holder.
Og har du tid (det bør du ta deg), så lær barnet ditt denne sangen.
Den er laget i samarbeid av Idèbank for småbarnsforeldre (en side alle småbarnsforeldre burde stikke innom oftere heller enn sjeldnere) og Alfabetika (her kan du tegne nødnumrene, hvor kult er ikke det?) og den er skikkelig fin:

(Meld: Hvis ditt øre henger ned)
BÆ-BU SANGEN:

En brann er ikke tull, 
du må ringe 1-1-0
Har du fått en tyv på do,
må du ringe 1-1-2
Har du veldig vondt et sted,
må du ringe 1-1-3,
det er lett å huske det!

(Og er du usikker på hvordan den synges, så spol deg frem til 6.43 her. Det er Theamor og lillebror med mat i munnen som viser landet via God Morgen Norge hvordan det kan gjøres;) De er også skikkelig fine.)

14448957_10153689539736899_1688408578570129422_n
Og her er forsiden jeg unngikk i går. Og her er teksten som står på innsiden. Ikke fikk jeg meg til å kjøpe den og ikke fikk jeg meg til å ta bilde av den. Heldigvis var det mange andre som gjorde det og som passet på å sende meg det i alle tenkelige vinkler og lyssettinger, inkludert et bredt og variert utvalgt mellommåltider plasser over. Så, konklusjonen er: Lær barnet ditt å ringe etter hjelp.     Foto: Yvonne Hasseli

Gi stjerneskudd og tunge netter

Gi noen en natt til, tyllet inn i laken og dype samtaler og samtaler som slettes ikke er viktige i det hele tatt. La han eller hun eller de få legge nesen sin i halsgropen til en de elsker og la dem få være der og bare der. La dem kjenne dunsten av kjærlighet, tett inntil dette nakne og trygge. Gi noen en stjernehimmel og et stjerneskudd og sommerfugler i magen og la dem lukke øynene og ønske seg noe fint. Gi noen en kopp med varm kaffe og baylies en novembernatt på hytta, med finfine venner og tøfler som er gamle og helt passe. Gi noen et fyrtårn og gi dem friheten til å sitte alene. La dem bli tilfreds med en fortid som har vært tung, men gi dem en fremtid som er lys og fin og kanskje lang. Gi noen en høststorm og en mainatt og gi noen enda en blomsterbukett, plukket av en pike på fire og storesøsteren hennes. La dem fnise igjen, sammen med en mamma eller en pappa som ikke skal noe sted. Gi det til noen som vil bruke dagene på de små tingene de elsker. Som markblomster i for store potter og blondegardiner og klær som har tørket ute eller som fanger snøkrystaller på tunga og snurrer rundt og rundt og som ler når de faller. Gi til noen som vil elske inderlig og med hele seg eller til noen som har det best på sidelinjen, som tilskuer. En som roper så halsen blir sår at livet er nå! og som ikke bryr seg om de som ser og som ikke skjønner hva hun mener.

Gi et barn sjansen til å få hjertet knust. Gi noen en pils i parken og en kompiskveld og en konsert med favorittbandet. Gi noen snowboardtimer og sitt første fall og brukne ben og gi noen muligheten til å prøve igjen. Gi noen et barn og et barnebarn og gi barnebarnet en bestefarhistorie og følelsen av rue kinn og gamledager. Gi en juleavslutning og en tegning av et monster med tre hoder og et øye og «Marcus» skrevet feil, men helt riktig. Gi dem 17. mai og en nabo som henger over gjerdet og grilling med venner og vin på terrassen og en kveld det er varmt. Gi dem en bok å lese, et pledd over bena og en reise vekk fra tid og sted.  Gi et jeg elsker deg jo, for faen og kyss inntil en vegg. Gi utfordringer og gleder og styrke og mot. Gi noen muligheten til å være kropp mot kropp og leppe mot hud og gi dem gåsehud når de blir rørt ved slik de aldri har blitt før. Gi noen en ettermiddag til, en med mennesker man bryr seg om. Gi noen en bursdag til. En med familie rundt seg og mange klemmer og bløtkake i øret og latter. Gi noen en jul til. Gi noen regn i fjeset og vind i håret og sol i nakken og gi noen lyden av skogen og lukten av stranden og følelsen av byen. Gi noen en trikketur til, med kaffen i et pappkrus og fremmede rundt seg og lyden av trivsel og følelsen av å være en del av noe større og noe mer. Gi noen tilhørighet og varme og følelsen av at nå. Nå går det bra.

La noen gå på trynet og la dem være sinte og såre og bunnløst fortvilede. La dem komme til et punkt der de tenker at det umulig kan bli verre og la dem ta feil. La sorgen gnage på hjertet deres og la smerten virke uhåndterlig. Men la dem vokse igjen. La dem få gro igjen. Sakte, men trygt og fint og med kjærligheten til livet på innerlomma. La dem mestre igjen og la dem skape seg trygge rammer igjen. La dem ommøblere sjelen sin og la dem kjenne det gode inntil kroppen sin igjen. Og gi dem den uvurderlige følelsen av å klare noe vanskelig, av å ikke gi opp. Selv når alle ville skjønt det om de ga opp.

Gi noen sitt aller siste, første kyss.

Det er livet. Gjennom motgang og medgang, håp, tap og seire. Og du har det. Mens noen andre akkurat nå ser det glippe mellom fingrene sine. Noen ser barna sine sakte, men sikkert, forsvinne foran øynene deres. Noen ser broren sin eller moren sin eller faren sin ligge hjelpesløs og ventende. Noen ser den de elsker, den som skulle væres deres egen evighet, trenge deg. Den noen som er deres barns mor eller far eller søster eller bror. Noen er det mennesket selv. Det mennesket som så inderlig vil mer. Mer i livet, mer i jobben eller mer i den han eller hun er.

Å leve er vanskelig.
Å overleve kan være lett.

Gi liv.
Bli donor. Gi blod.

Unnskyld, Christoffer

Dette handler om mot. Mot til å se og til å tro på at vonde ting skjer. Mot til å tørre å være den voksne og trygge og mot til å kanskje ta feil. Kanskje mistenke en annen voksen, en annen trygg, men heldigvis ta feil. Og så kunne si unnskyld. Men vite at man i det har sett et lite menneske, en som kanskje hadde det vondt, og tatt grep. For noen voksne slår. Noen voksne misbruker sine egne barn. Noen voksne setter søsken opp mot hverandre. Og noen andre voksne ser det og snur seg bort. Og da blir noen barn ødelagt for livet.

Noen barn er redde hver eneste dag. Noen barn gråter og kryper sammen og gjemmer seg. Noen barn sier det til en de stoler på og noen barn blir hørt. Noen blir ikke. Noen barn blir ikke beskyttet av foreldre sine, av søsknene sine, av skolen sin eller vennene sine, av en besteforelder eller av samfunnet. Noen barn blir forbigått og etterlatt i mørket med en som er stor og sterk og som liker å skremme og skade en som er liten og redd og som kanskje gråter. En som kanskje ikke tørr å gråte lenger.

Vi er redde for å ta feil, så vi lar være. Men ved å la være lar vi et et lite barn stå alene i verden, mot store never og stygge ord. Ord som river hjerter ut av bryst og som skader sjelen for evig. Hender som gjør ting de ikke bør. Makt som er overveldende og som de aldri.. aldri.. kan komme seg bort fra alene. Mens vi, vi andre voksne, vi som ser, vi kan løfte dem opp og hviske noe fint. Du er gull, kan vi si. Nei, kan de svare, mens de ser ned og føler seg små. Jo, det er du. Det kan vi si. Gang på gang på gang. Og vi kan bli muren deres. Den som står mellom dem og slagene. Mellom dem og de stygge ordene. Mellom dem og hendene som rører ved kroppen på måter som lager en ekkel klump i magen og som henter frem gråter i halsen og leppen som dirrer. Vi kan bli muren mellom de som er sårbare og de som ikke er det. Vi kunne blitt de som reddet Christoffer. Men vi ble ikke det. For vi ble så redde for å såre mammaen. Det føles feil, ikke sant?

Kjære Christoffer.

Ungene mine er ikke noe mer rampete enn andres unger, men de har sine krumspring, de også. Og jeg, jeg er ikke noe dårligere enn andre mammaer, men jeg har mine dager dager med kortere lunte enn ellers. Alt i alt tror jeg likevel vi har en fin balanse, ungene mine og jeg. Som de fleste andre. De tørr å være uenige med meg irriterende ofte og innimellom kan jeg bli skikkelig sint på dem. Men de tørr i alle fall. Og jeg sier unnskyld i alle fall. Og vi gråter sammen. Og vi klemmer sammen. For innimellom stuefotball, dansing, synging og lesing, innimellom krangling og uenigheter og utrolige barnslige maktkamper, innimellom alt det som er hverdagen mellom noen som er små og noen som er litt større, så finnes du og barna som deg. Og innimellom tenker jeg på dere. Og plutselig kan tårene komme. Og de kommer av urettferdighet og sorg og sinne, ikke av trass. Og så blir jeg helt latterlig takknemlig for at mine to barn føler seg så trygge på meg at de tørr å utfordre grensene mine, at de tørr å si i fra til meg når de er uenige, at de i det hele tatt tørr å være uenige med meg. For jeg er bare en mamma. Og som andre mammaer aner jeg egentlig ikke hva det er jeg holder på med. Jeg har bare en form for intuisjon i magen og jeg må håpe den stemmer. Og så må jeg håpe at jeg innimellom de dårlige dagene har nok gode dager til at de som fortsatt er barn i dette huset føler seg sett og elsket og respektert. At de vet de er gode nok, akkurat slik som de er. At de vet de kan si og føle og bli hva de vil, så lenge de er snille mot folk og oppfører seg nogenlunde greit ute. Jeg håper de får nok kjærlighet til å bli trygge og harmoniske og fine voksne, med integritet og selvtillit og en dose selvironi. Og så må jeg håpe, kjære Christoffer, at jeg ser deg hvis jeg passerer deg på gata en gang. At jeg ser deg og tørr å være stor for deg. At jeg ser deg om du bor i gaten min her, gaten som ser så fin ut på utsiden. Her foreldre bor sammen med barna sine og jeg ikke vet om du finnes. Men finnes du vil jeg være her. Kom, vær så snill. Jeg skal være modig, jeg lover. Jeg håper at jeg ser deg hvis du noen gang står foran meg og sier hei. Jeg håper jeg ser deg og at jeg lytter til deg og at jeg tørr å være den voksne for deg. Den du trenger når de voksne du har fått utdelt av livet ikke er det. For du har måttet være så inderlig modig selv, så lenge og så alene.

Kjære Christoffer.
I går skulle du ha fylt 20 år. Du skulle vært en livsglad ung mann. Kanskje forelsket i ei jente. Eller i en annen gutt. Kanskje du skulle studert og drukket pils i parken og sagt noe viktig. Du skulle hatt en mamma du kunne klemme og en pappa du kunne stolt på. Kanskje skulle du fått barn og kanskje ville du løftet dem opp til deg og inntil deg og hvisket Du er gull. Og kanskje, nesten helt sikkert, ville de ha fnist jeg vet det tilbake. Slik som unger skal.

Men du fikk ikke det. Ikke noe av det.
Så, kjære Christoffer, fra alle oss andre til deg.
Unnskyld.
(Og du som leser. Se filmen. Og bli modig. Stå opp for et barn for mye. Vern et barn for mye. Og si heller unnskyld hvis du tar feil. Den voksne overlever. Det er ikke sikkert barnet gjør det.)