Barna det er synd på

Rundt om i det ganske land er det før sommeren mye fokus på barna det er så synd på. Barna som ikke har råd til å reise bort i sommerferien. Barna som ikke vil ha noe å fortelle om når skolen starter opp igjen i august. Barna som dette landet visstnok har delt inn i to grupper; de som kan reise bort og de som ikke har råd til det. Og landet vårt er fullt av velmenende sjeler som låner bort både hus, hytte, bil og båt til de som ikke har penger til å kjøpe sånt selv. Og det er fint. Men er det virkelig sånn at barna som ikke har hytte eller båt eller barna som ikke får reist til Malaga eller andre finfine steder er de barna det er synd på i sommer?

Hva med barna som har en mor som drikker eller en far som slår? Hva med barna i Norge som har foreldre som ikke bryr seg om dem? Som synes de er i veien og som hoier dem ut? Hva med barna som lever med ubrukelige voksne og som gruer seg til lange dager, lange uker, uten en skole å rømme til?

De aller fleste barn i Norge i dag har yrkesaktive foreldre. Men når sommerferien kommer vil de aller fleste også ha noen få uker ferie. Dager som kan brukes til hva man vil. Ingen vekkerklokke og ingen ting å huske. Fotballen er lagt på hyllen frem til høsten igjen og skolebøkene ligger i en sekk i en krok. Møtene på kvelden handler ikke om jobb disse ukene, men samvær med familie eller naboer eller venner. Og det er her det virkelige skillet mellom barna i Norge dukker opp. For uansett om man har råd til å nyte sommeren i utlandet eller hjemme i sin egen bakgård, så har de fleste av barna foreldre som vil nyte fritiden sammen med dem. Mens noen få, de det virkelig er synd på, har foreldre som heller vil ha ferie i fred enn å se hva barnet har oppdaget eller lært eller sett. Foreldre som vil ha pause fra unger de selv har satt til verden. Foreldre som vil være voksne, som vil at barna skal være stille og slutte å forstyrre. Foreldre som blir sinte, som skriker og som sier stygge ting.

Noen barn kommer i sommer til å oppleve fantastiske ting i land med navn jeg ikke klarer å uttale og noen barn kommer til å sitte i en grøft med en mor eller en far i Norge og smake markjordbær på strå for første gang. Noen barn kommer til å få ri på en kamel i ørkenen og noen barn får gå på skattejakt i hagen med en tante. Noen barn skal få være med i Bamseklubben på Mallorca og noen barn skal få kveldsbade mens solen går ned og det lokale Sankthansbålet sikkert er det største og det fineste på hele kloden. Tilfelles har disse barna at de opplever, sanser, føler, nyter og lærer sammen med voksne. De blir sett og de føler tilstedeværelse og kjærlighet. De blir utfordret og de blir satt på plass, de blir kilt og de blir lest for. De blir elsket på godt og vondt og rent uforbeholdent. I en jungel eller på en sæter i vårt eget land.

Det er ikke disse barna det er synd på i sommer. Ingen av dem. Alle disse kan komme på skolen i august og fortelle om enten palmetrær og elefanter eller godnatthistorier med et pledd over bena på terrassen med en bestemor her i Norge. De barna vi ikke får høre noe fra er de som ikke er blitt sett. Og som fortsatt ikke blir sett. De som har en mor eller en far som setter seg selv foran. Ikke bare en gang i ny og ne, men hver time av hver dag. De barna som ikke får gå på tur fordi foresatte vil sove lenge. De barna som ikke vil ha med noen hjem fordi det er så flaut og skittent og skummelt om vennen også får kjeft. De barna som gruer seg til ferie – ikke fordi de ikke kan reise til et land som er varmere enn vårt, men fordi de ikke får pause fra sitt eget hjem i åtte lange uker. De barna som burde bli sett, men som er så stille at de ikke blir det likevel.

Det er de barna som kommer til skolen i august med klump i magen. Og det er de barna det er synd på. Ikke de som har funnet verdens fineste sjøstjerne, den som er litt rød og litt lilla og som passer perfekt i en barnehånd, selvom den er funnet på stranden i Norge og ikke i Hellas. Den som er funnet på stranden sammen med pappa en tirsdag man hadde restemiddag. Fordi det var alt han hadde råd til. Men det visste ikke barnet som lo av vitsen hans, der de satt på et pledd på gresset eller gjemte seg fra regnet under et tre.

Er det ikke opp til oss voksne å lære barna om verdier? Verdien av en krone og verdien av tilhørighet og verdien av å være sammen? Er det ikke vi voksne som sier at å reise bort er den gode løsningen? Er det ikke i bunn og grunn mitt ansvar å legge lista for hva som er bra nok for akkurat meg og mine to? Og ikke verken samfunnet, sydenferiehistorier eller definisjon på fattigdom? Hvorfor skal vi skape et land der kun det beste skal være godt nok og normaliteten så firkantet og snever? Jeg sier ikke at livet som fattig har vært en dans på roser, men det er ikke gitt at det er synd på de som er det likevel. Barna mine var lenge blant «de fattige barna» i Norge, men selv da det stod på visste jeg ikke om noen som var rikere enn oss. Og takke Gudene, eller hvem du nå tror på, for det.

For det finnes mennesker som er så fattige at alt de har er penger.
Og barn staver kjærlighet slik; T-I-D.

Om å ikke føle når en bør

I sted fikk jeg et spørsmål som fikk meg til å tenke tilbake på da min førstefødte ble lagt på brystet mitt. Noen minutter gammel. Hun lå der, så ny, så fersk. Aldri smakt på luft før. Aldri sett et rom før. Eller lys. Eller mennesker. Aldri hørt stemmer utenfor magen. Hun hadde skrukkete hud, perfekte øyne og ører. Hun var lilla, for hun ble født livløs. Men så pustet hun. Så levde hun. Så var hun klar for å fortsette voksingen og groingen sin. Men fra nå av ville det være ute i den store verden. Og jeg skulle passe på henne. Vokte henne. Oppdra henne. Lære henne det hun måtte lære. Jeg skulle være den vise i livet hennes. Den trygge. Den hun alltid kunne komme til. Den som skulle leke og plastre og vise vei. Den som skulle elske henne høyere enn himmelen, forbi månen og over stjernene. Da og for alltid. Det var meg. Jeg var blitt mamma for aller første gang.

Men vet dere hva? Jeg følte ingenting. Ingenting. Ingen lykkerus eller deilig bobler eller nå-er-verden-komplett. Ingen godværsdager og ingen kriblinger. Jeg så ikke verden med rosasløret blikk og jeg merket ikke at livet slik jeg kjente det endret seg for alltid. Det var deilig å ikke være gravid lenger. Og det var hyggelig å se henne. Men det var ikke mer enn det. Jeg trengte ikke ha henne inne hos meg hele tiden. Men jeg sa at jeg trengte det, fordi det var forventet. Jeg kjente ikke igjen gråten hennes fra de andre nyfødte barna på avdelingen. Men jeg sa det at jeg kjente den igjen. Fordi det var forventet.

Jeg kjente ingen overveldende morslykke. Jeg følte ikke at verden fra det sekundet var hel og at ingenting vondt noenting kunne skje igjen. Jeg så faktisk ikke stakittgjerder og rosebed og svaler og blondeduker og gode sveler med syltetøy og alt det fine jeg vanligvis ser. Jeg var bare sliten. Og overveldet. Ikke på den gode måten. Jeg ville ta vare på henne. Jeg ville gi henne det nødvendige av mat og stell og kos. Men jeg ville ikke overstige grensen til det nødvendige. Men jeg sa at jeg ville det. Fordi det var forventet.

Og så dro vi hjem, hun og jeg, og det gikk egentlig ganske lang tid. Og på den tiden var det noe som slukte meg. Litt etter litt ble jeg spist. For hver gang noen spurte hvordan det gikk og jeg svarte «bra», så ble noe av meg tygd på. Hver gang noen snakket om morslykke og evig grønne enger og blomster og bier som aldri stikker, og jeg nikket som om jeg ante hva de snakket om, så ble noe av meg rørt ved på den vonde måten. Og for hver gang det «noe» stakk tennene i meg og fjernet en liten bit av en arm eller en tå eller kanskje litt av nesetuppen min, så fikk jeg vondt. Jeg visste at dette var biter jeg trengte for å leve. Kanskje ikke tuppen av nesen, men når hele nesen ble borte, så litt kinn og så ett øye, så visste jeg at jeg ikke kunne fungere uten. Når en arm og et ben var helt borte, og dette «noe» begynte å tygge på hjerte og sjelen min, da visste jeg at jeg måtte be om hjelp. Jeg måtte si til noen at jeg snart var borte. At noe tygde på meg. At jeg ikke klarte å finne igjen armen og benet og øyet selv. Sa jeg sa det til noen. Selvom det ikke var forventet. Når «noe» hadde begynt å spise sjelen min var Vakreste blitt seks små måneder. Og jeg skulle brette dynen over henne en kveld. Og jeg ble så skuffet over at hun fortsatt pustet. Sjelen min var borte. Og jeg fikk gåsehud. Så ringte jeg legen.

Å sette ord på følelsene og å få vite at det skjer hvem som helst hjalp. Og med tiden gikk det bedre. Jeg fikk tilbake litt sjel. Så litt hjerte. Så litt tå, litt arm, litt ben og en nesetupp jeg hadde savnet. Jeg begynte å se igjen når jeg fikk tilbake øynene. Og selvom det ikke var forventet, så fortalte jeg hvordan ting hadde vært. At jeg hadde blitt spist opp. Og mennesker syntes det var ganske fint at jeg sa det, egentlig. Og etter noen måneder med rekonstruksjon av en hel menneskekropp, en hel mammakropp, så så jeg Vakreste. Hun var åtte måneder. Men i mine øyne var hun nyfødt. Jeg hadde ikke sett henne før. Hun hadde perfekte øyne og ører. Hun var ikke lilla lenger. Men hun pustet. Og det var fint. Hun levde. Og jeg var glad, ikke skuffet. Hun hadde vokst og grodd, men hun hadde masse voksing og groing igjen. Som jeg ikke trengte å gå glipp av. Jeg skulle passe på henne. Vokte henne. Oppdra henne. Lære henne det hun måtte lære. Jeg skulle være den vise i livet hennes. Den trygge. Den hun alltid kunne komme til. Den som lekte med henne time etter time, den som plastret og viste vei. Den som skulle elske henne høyere enn himmelen, forbi månen og over stjernene. Det var meg. Jeg hadde blitt mamma for aller første gang en gang til, da hun var åtte måneder. Og plutselig var det greit. Det var fint. Jeg ble ikke spist lenger.

Fra den dagen jeg  Thea for første gang har jeg lagt meg hver kveld med tanker om at det ikke går ann å elske henne høyere. Og hver morgen har jeg våknet og gjort det likevel. I de siste ti og et halvt årene har jeg våknet hver morgen og tenkt: så deilig og så utrolig og så vakkert og så fint at jeg i dag elsker henne ennå litt mer enn jeg gjorde i går. Selvom det føles som om hjertet sprekker og verden er fin. Så elsker jeg henne litt høyere. Selvom vi krangler og hun er hormonell og jeg er hormonell og hun avogtil hater meg. Så elsker jeg henne litt høyere enn i går. Enn i forrige time. Enn jeg gjorde for et minutt siden.

4,5 år senere kom det en liten gutt til verden. Min Fineste. Den gangen så jeg han inn i øynene og visste det fra starten. Jeg elsket han. Øyeblikkelig. De fikk to forskjellige begynnelser, men resten av livet deres skal bli fylt med det samme. Med alt jeg kan gi dem. Selvom jeg noenganger må skrus litt på nytt eller det mangler en bit eller jeg er sliten eller jeg ikke tror på at mennesker er gode. Så kommer de til å få alt jeg kan gi dem. Og om resten av verden feiler, så er i allefall det fint.

De to har vist meg hva kjærlighet er. Ikke som i klisjèen. Ikke bare er det alt jeg har skrevet om tidligere. Som hverdagslykke og kaffelukt og venninner og latter og uventede kyss. Eller lukten av vår eller lyden av høst eller peis og ved og hyttekos. Eller baylies. Honning på ristet brød. Gardiner som blåser i vinden og klær som er tørket på en snor i hagen. Eller jordbær og melon og den første spenningen når du ser en gutt du tror du kanskje kan like en gang.  Men «Kjærlighet er et maleri av en rød kjempe med lange armer og ett øye, med en nesten uleselig skrift nederst hvor det står «Jeg har verdens beste mamma»» (Marion Stroud) eller armene til en liten gutt rundt halsen når han synes verden er stor og fanget ditt er trygt. Kanskje som i klisjèen likevel. Men en klisjè blir til en klisjè fordi så mange opplever at den er sann. Og det er jo egentlig ganske fint… Fint at dette kan være noe av det som er sant. I en stor verden med mye usant. Dette er sant, til tross for tirsdager vi forsover oss og alt går galt, til tross for sinte, små gutter som ikke får maten raskt nok, til tross for jenter som kaster gummistøvlen på alt som kan velte eller knuse i stuen fordi hun ikke kan gå i ballettdrakten til barnehagen i midten av januar, til tross for mammaer som av og til, eller noen ganger ofte, sier til barna sine at hun ikke orker mer tull fra dem. Til tross for sånt, så er dette sant.

Det er fint.

Kunsten å nyte halvlunken kaffe

Det er noe med det. Hvordan noen ting er virkelig bra og underlig og veldig anderledes og ikke som du trodde i det hele tatt. Hvordan mennesker man er forskjellig fra kan bli de næreste, beste vennene man har. Og at den nye favoritteiendelen min er noe gammelt. Noe jeg ikke vet hva eller og som jeg ikke vet hvordan jeg kan bruke. Men den stod på hytten i Hurdal og jeg har sett den fra jeg var liten og jeg vet at den er mer enn etthundreogfemti år. Og det gjør den fin. Lykken er gamle ting i et vitrineskap og musikk som treffer sjelen og en mann jeg har elsket hele livet, jeg ble bare ikke blitt kjent med ham før den deilige dagen høsten 2014. Det er en jente som da hun var 6 sa at om vi hadde hatt båt kunne jeg ha styrt doningen med albuen og spilt sjakk med den andre armen, på en måte som fikk det til å høres ut som om vi regelmessig spilte sjakk. Lykken er en helt levende porselensgutt som sitter for seg selv på kjøkkenbordet og lar kveldssolen fylle ansiktet med minner om en tid som er forbi, mens han tålmodig venter på å bli limt sammen igjen, så han kan danse vals med en dukke og knuse en gang til. Det er i hvertfall det jeg er blitt fortalt at skjedde. Og sånt skjer jo.

Fortsett å lese «Kunsten å nyte halvlunken kaffe»

Om fyren på hjørnet

Dette handler om han lille fyren på hjørnet. Han som ser litt sint ut og som sparker i bakken. Klærne er kanskje litt store og en regndråpe renner ned fra den skjeve, finlange, luggen.  En jente spør om han vil være med, men han var kommet dit i sjela si at han sa nei og rakk ut tunga til henne. Hun visste ikke at det var fordi hjertet hans lå på utsiden av kroppen og det hadde arr, så hun sparket litt sand på ham og gikk videre. Dråpen fra luggen traff øyet. Han snudde seg. Og selvom de voksne visste det, så ville han ikke vise dem at han gråt.

Fortsett å lese «Om fyren på hjørnet»

Til evigheten

Hvis jeg dør i morgen, så er det greit. For i det siste har jeg ledd med venner og stolt på fremtiden og hatt sommerfugler i magen og kjent på sterke armer og møtt pene menn og vakre kvinner. Og jeg har fått fine gresstrå av minsten og jeg elsker deg høyere enn himmelen, mamma ropt etter meg av eldste. Men jeg har ikke lyst til å dø i morgen, av de grunnene. Jeg føler ikke at jeg har opplevd alt eller opplevd nok. Eller at fordi jeg har gjort fine ting nå så finnes det ikke fine ting igjen å gjøre senere. For jeg vil oppleve alt det en gang til. Og mange ganger til etter det.

Fortsett å lese «Til evigheten»