Når lykken er elgsokker

Jeg husker jeg lå i sengen. Rommet var lite og jeg var alene. Jeg ville dusje, men jeg klarte ikke. Fargene var duse. Gardinene var mørke, for jeg orket ikke lys og solen fikk ikke slippe inn. Rundt meg stod det blomster. Det stod mange, mange blomster, fra mennesker som håpet det gikk greit med meg. Fra mennesker som ville fortelle meg at de var glad i meg, i tilfelle det ikke skulle gå så greit likevel. Jeg husker at jeg ville stelle meg, men at kroppen sa nei og at jeg prøvde å drikke vann, men det var så vondt å heve hodet at jeg lot være. Jeg husker at jeg fikk det intravenøst i stedet, når jeg bare orket å dra i snoren. Jeg husker at jeg var alene. Jeg hadde blomstene. Og jeg fikk besøk, av mamma og av de beste fra Tønsberg og en representant fra skolen. Og jeg visste at det strømmet inn kjærlighet og omsorg på Facebook. Og det tikket jevnlig inn meldinger. Men jeg var veldig alene. Alene i tankene og alene i sorgen og alene i følelsen av å ikke fungere. Jeg husker at jeg måtte på toalettet og at to damer bar meg inn mens hodet eksploderte og bena ble borte under meg. Og de holdt meg fast mens jeg gjorde mitt og alt ble satt i perspektiv. Og da jeg satt der trillet tårene. De dusjet meg i samme slengen. Et annet menneske vasket meg.

Etter en stund kunne jeg gå forsiktig. Men jeg falt. Og mistet balansen. Og lå plutselig på bakken. Jeg var flau og følte meg liten. Etter noen meter var jeg så sliten at jeg heller ville ligge i sengen for alltid enn å prøve en gang til. Men jeg prøvde en gang til. Og jeg ble like sliten. De fulgte meg fortsatt på toalettet. Det var fortsatt noen andre som vasket meg.

Jeg var redd og sliten og skjønte ikke hva som skjedde. Men de forlot rommet, for jeg var ikke lam. Jeg var bare livredd.

Etter tre uker på sykehuset kom poden på besøk. Han var bitteliten da, bare drøye året og han kjente meg ikke igjen. Han ville ikke se på meg og når jeg prøvde å ta på ham gråt han. Han klamret seg fast i faren sin og han ble redd og de måtte gå igjen. Og jeg gråt og legen prøvde å forklare meg hvordan hjernen min fungerte og at jeg måtte regne med en del sånne ting etter sykdom i en av kroppens viktigste organer. Men jeg forstod ikke hvordan å være syk i hjernen kunne ha noe med gutten min å gjøre. Etter fem uker på sykehuset kom Vakreste på besøk. Hun klemte meg og sa at hun aldri ville gi slipp. Hun trodde jeg skulle dø. Og at det var skummelt i verden uten mamma. Men så måtte jeg be henne gå. For jeg ble så sliten.

Jeg fikk sitte i rullestol og etterhvert klarte jeg å trille meg selv. De dagene jeg ikke var utslitt av å gå på toalettet selv klarte jeg til og med å spise uten hjelp. Noen ganger orket jeg å spise nesten halve porsjonen før jeg måtte sove. Rommet var lite, men det var hele verdenen min en periode. Tankene kunne være tunge og følelsen av å ikke fungere gjorde at noe av meg råtnet. Jeg husker at jeg skulle ta heisen, men de små hjulene foran på stolen satt fast mellom heisen og etasjen, så jeg veltet forover og ble liggende der med knuste solbriller og stolen over ryggen helt til en blond gutt på ca tjue år hjalp meg tilbake. Han lurte på om det hadde gått fint med meg. Jeg fikk bare støv i øyet. Jeg lover. Brillene måtte jeg kaste og jeg måtte rulle meg tilbake til det mørke rommet med øynene knepet igjen. Veien tilbake til livet var lang. Og den var vond. På kort tid tok jeg mange ryggmargsprøver. Noen av dem ble stukket feil. Den ene så feil at kroppen gikk inn i smertesjokk, besvimte og resulterte i at jeg landet på nålen i ryggen. Legene var redd jeg ble lam. Men det gikk bra. Derfor forlot de rommet. Tilbake lå jeg med feberkramper. Hele kroppen ristet og tårene kunne ikke stoppes. Jeg var redd og sliten og skjønte ikke hva som skjedde. Men de forlot rommet, for jeg var ikke lam. Jeg var bare livredd.

Nå har det gått mer enn fem år. I går danset jeg med Magnus på armen. Magnus som kjenner meg og elsker meg og som igjen løper til meg når noe er vondt. Og innimellom avtaler Thea og jeg kveldsturer for å se solnedgangen. Thea som vet at jeg ikke forsvinner fra henne, som vet at jeg alltid er her og som jeg orker å klemme mer enn noen minutter om gangen. Jeg dusjer meg selv nå. Innimellom må jeg ta sterke smertestillende og innimellom blir jeg sliten og innimellom skjønner jeg ikke hva en mail betyr eller hva Frode sier. Men mest av alt går det bra nå.

img_8777Nyt det, dere som ennå ikke gjør det. Ikke la det nesten bli borte før dere ser hvor vakkert det er. De små tingene. Som å gå inn i en butikk og forstå hva du skal handle. Å gå dit selv, på egne bein. Som å kunne klemme på barna sine uten at de er redd for deg eller tror det er siste gangen de får se deg. Som å kunne dusje selv. Som å sitte på toalettet uten to fremmede mennesker som holder deg fast for at du ikke skal velte av og ikke komme deg opp igjen, men gjerne med to unger som elsker deg og som helst ikke vil la deg i fred. Som å klare å flytte nesen vekk fra sitt eget oppkast. Som å kjenne i kroppen at livet er fint og føle i sjelen at man har det godt og smile selvom man er alene i rommet og puste dypt og kunne kjenne på myke ting og se på fine filmer og lytte til musikk som prater til deg og la en bok ta deg med til et annet univers uten å flytte bena en meter. Snøklokker og god mat og et glass vin og dype samtaler og stjerner man ser fra en steintrapp i byen og togreiser og lukter av noe fra gamledager. Som å sitte i sofaen en mandag i oktober, med skikkelig masse regn ute og fyr i peisen inne og elgsokker som er myke og fra en flyreise med Carina.

Det skjer nok ikke deg. Det skulle ikke skjedd meg heller. Der jeg syklet tur en mandag klokken tre med spenningshodepine. Tre og en halv time etterpå sa legen til meg at de håpet at jeg hadde greie odds, til tross for dødelig sykdom. Greie odds. Det skulle aldri skjedd meg. Og det skjer nok ikke deg heller. Eller noen du kjenner. Men nyt likevel. Sånne små ting som å fungere. For det er så deilig!

Heia Halloween

Da arveprinsessen ble født var jeg ung. Da poden kom noen år etterpå var jeg ikke så innmari ung lenger, men jeg var slettes ikke gammel heller. Jeg ble født på slutten av åttitallet og vet du hva? Jeg gikk aldri julebukk. Dessverre. Det høres gøy ut, men tradisjonen ble visket ut generasjonen før meg. Til gjengeld var jeg blant de første som fikk meitemarkgelè og som pyntet speilet i entreen med falskt spindelvev i oktober. Og jeg elsker å feire. Jeg gjorde det da og jeg gjør det nå. Og uten å være blant de som tar helt av, så er jeg likevel blant de som gjør noe ut av det. Og jeg skal ikke tvinge deg til å verken kjøpe selvlysende skjeletter eller grave ut gresskar og jeg skal i alle fall ikke be deg gi bort noe på døra. Men jeg vil gjerne fortelle deg litt om hva som skjer denne måneden.

12189931_10153659037550539_3626608537281455513_n

I forkant av dagen som snart kommer, om du liker`n eller ei, gjør vi ting sammen, ungene mine og jeg. Vi gjør ting som å klippe ut flaggermus eller skjære gresskar eller google skumle desserter. Og selvom gresskaret går i gulvet og desserten ikke ligner bildet i det hele tatt, så har vi det finfint mens vi holder på. Og så ler vi litt og så planlegger vi og så gjør vi noe vi aldri ellers gjør. For hvor ofte kan man foreslå blodige fingre til lunsj? Eller avtale tur med kompiser en halvtime etter legging på en skoledag? Eller lage gresskarpai? (Vel, det kan vi jo strengt tatt gjøre oftere. Men vi gjør det ikke.) Det er ikke så innmari ofte, men dagen de får lov til nettopp sånt nærmer seg med stormskritt.

Og de skal få spise guggemat til frokost og finne biller i sekken sin og jeg skal fortelle dem om hvor Halloween kommer fra og at selvom mange sier det, så er det slettes ikke Amerika.

Om et par uker fra nå kommer mine unger til å våkne opp til et litt annerledes hus. De gjør det 1. desember, de gjør det når noen av oss har bursdag og de gjør det på Halloween. For innimellom alle hverdagene og alle dagene som er fylt av må-ting og tidsklemme, så er det deilig å ha annerledesdager og bakvendtdager og dager da mammaen leker. Og de skal få spise guggemat til frokost og finne biller i sekken sin og jeg skal fortelle dem om hvor Halloween kommer fra og at selvom mange sier det, så er det slettes ikke Amerika. Og når de kommer hjem fra skolen denne mandagen, så skal de få finne frem kostymene sine. De de har tenkt på og grublet over og bestemt seg for litt i siste liten. Og så ombestemt seg igjen og så kommet frem til at det beste nok er en variant av alt de egentlig vil være. Arveprinsessen ender nok opp som zombiehund, kjenner jeg henne rett. Og poden blir nok gatas greieste ninjavampyr. Og begge deler er helt greit, for ingen av dem finnes på ordentlig og det er jo noe av det som gjør denne kvelden så latterlig deilig, både for ungene og for meg (jeg ender nok forresten opp som katt eller tjenestepike igjen, tror jeg. Det er gjerne det det går i. Kanskje kattetjener i år forresten, siden vi kjører mutasjoner) Det er arvekostymer eller hjemmelagde duppedingser og det er noe vi har snakket mye om. For å få være et barn og samtidig få være noe helt annet, det er veldig gøy. Å attpåtil få lov til å kle seg ut som skrømt man sjeldent ser ellers gjør det hele enda morsommere, spesielt for en fyr på seks. Og både han og hun på ti har avtalt med vennene sine og kanskje kommer de tidlig for å stelle seg sammen.

Jeg vet ikke om du noen gang har sett et barn få servert paprika som spyr spaghetti før? Men hvis ikke er det jammen på tide. For av alt det usikre i denne verdenen, kan jeg love deg en ting som er helt sikkert og det er at et barn som får servert en paprika som spyr spaghetti, om det er for første eller tiende gang, har øyne som glitrer.

Og kanskje får de små hjelp av de store med sminken og kanskje får de store lov å gå alene i en flokk etter mat. Og når de har stelt seg og gjestene har kommet (for dette er en av dagene vi prioriterer å være sammen, til tross for at det er mandag og et og annet barn skulle vært på trening eller fritids eller annet hverdagslig) og noen har kommentert flaggermusene vi har laget og hengt utenfor døren, så venter middagen over alle middager. Middagen de har snakket om lenge allerede. Den de forteller vennene sine om. For selvom mammaen til ungene i dette huset verken kan jobbe eller (foreløpig) kjøre bil og hun ofte trenger hvile og veldig ofte enten ikke har råd, eller om hun har råd tillater, ungene å kjøpe de nyeste, kuleste tingene, så er det en ting hun kan bedre enn mange andre. Og det er å lage denne ene middagen.

12108981_10153662270280539_2170028951833380318_n

Jeg vet ikke om du noen gang har sett et barn få servert paprika som spyr spaghetti før? Men hvis ikke er det jammen på tide. For av alt det usikre i denne verdenen, kan jeg love deg en ting som er helt sikkert og det er at et barn som får servert en paprika som spyr spaghetti, om det er for første eller tiende gang, har øyne som glitrer. Spyspaghetti er så gøy at latteren sitter løsere enn vanlig og selv vi voksne fniser når vi ser det og alle lurer på hvem som har den aller, aller ekleste paprikaen og kanskje løfter vi den til og med opp med fingrene og later som om den er et helt ekte spøkelse og så ler vi enda litt til. Og når man bor i et hus der regler er viktig og mammaen ofte kan være litt firkantet, da er spyspaghettimiddager med venner man er skikkelig glad i gull verdt. Når hverdagene ofte er preget av sykdom og rutiner og behov for orden, da er en dag som denne, en dag da man kan le og tøyse enda mer enn vanlig og man attpåtil finner på tradisjoner helt utenom det vanlige oppfriskende og godt sånn midt i høstbluesen. Og det er liksom ikke mer som skal til. Det koster ikke penger og jeg vet ikke engang om de lager spyspaghetti i USA. Men det funker som gull her.

Når oppkastet er fortært og alle har drukket litt mumiejuice, for det er jo klart at vi har mumiejuice, så samler vi sammen kostymet vårt og finner en kurv vi liker og noen blir igjen hjemme for å åpne døren for naboer og så tar vi på refleks og så går vi ut sammen. Etter at det er blitt mørkt. En hel gjeng. For å ringe på dører og spørre om godteri. Og kanskje snakker vi med naboer vi ikke ser så ofte ellers og kanskje møter vi venner man ikke alltid rekker å se utenom og kanskje har vi en skikkelig, skikkelig gøyal kveld. En det bare finnes en av hvert år og som, kjære motstander, heldigvis for meg er kommet for å bli.

10245334_10152805936400539_7086535877101102875_n

De blir fort nok kjent med verden slik den egentlig er. Men i kveld har de har hatt en hyggelig kveld og de er greie unger og de vet hvordan man oppfører seg mot andre, både på Halloween og ellers. Alt jeg ber om er at du vet det samme.

Så du der ute. Du som roper om kjøpepress og død og fordervelse og alt hva Amerika gir oss av djevelskap. Jeg vet du finnes. Og jeg er lei for at vi ikke klarer å snu trenden for deg. Men jeg kan love at med litt velvilje så er det ikke sikkert det blir så gæernt likevel? Jeg kan ikke snakke på vegne av andres barn, men jeg lover at barna mine ikke får ringe på døren din om utelyset er slukket. Jeg lover at de verken skal kaste egg eller dopapir om de ikke får snop av deg (for du har all rett til å høflig si nei og eggkasting og sånne ting er slettes ikke greit uansett), jeg lover at de ikke får lov å skremme noen unødig og jeg lover at de skal være hjemme til senest kl. 21.00, så kveldsroen kan senke seg i gata vi bor i. Og vet du noe annet? De aller, aller fleste med unger som digger denne kvelden har akkurat de samme reglene som meg. Og de aller, aller fleste er allrighte voksne som ikke lar barn gå ut ene og alene for å plage deg denne oktobernatten. Og vi vil respektere deg.

Men da ber jeg deg, kjære motstander, ikke vær slem mot dem når de kommer. Ok? Du trenger ikke gi dem noen ting, du trenger ikke en gang åpne døren. Men OM du åpner, så si noe pent om kostymet, men at du dessverre er tom for godteri. Eller noe annet. Du finner sikkert på noe. De vet ingenting om alt vi voksne krangler om, om kjøpepress eller om USA eller om tradisjonene som fantes den gang da – de du sikkert likte så mye bedre enn de mine unger vokser opp med nå.  De vet ikke at noen voksne er sinte og sier stygge ting til barn som vil godt. Og jeg ønsker å ha det sånn litt til. De blir fort nok kjent med verden slik den egentlig er. Men i kveld har de har hatt en hyggelig kveld og de er greie unger og de vet hvordan man oppfører seg mot andre, både på Halloween og ellers. Alt jeg ber om er at du vet det samme.

12141751_10153659060070539_7854636989115943337_n

(Og du? Nå har jeg lært deg litt om min tradisjon. Kanskje du vil lære meg litt om din? Så kan vi gå julebukk sammen om noen måneder. For jeg synes virkelig det høres hyggelig ut.)

Det ingen sa

Ingen fortalte meg da jeg vokste opp at en barndom med litt røffe kanter er det de aller fleste har. Ingen fortalte meg at å finne seg selv oppi alt ville være så vanskelig. Ingen fortalte meg på forhånd at det ofte kunne bli trøblete å holde hodet over vann og at verden var skrudd sammen slik at når du først fikk fotfeste, så ble det ofte flom og glatt å stå igjen. Ingen sa at å elske var så latterlig skummelt. At å få barn var et stadig behov for å vite. Hvor er de? Hva gjør de? Gråter de? Trives de? Er det sånne som mobber eller blir de ertet litt selv? Tørr de å si det til meg? Ingen sa at man ble nødt å plukke hjertet sitt fra hverandre og gi det bort til menneskene i livet sitt.

Ingen fortalte meg at å finne en mann man elsker så inderlig mye som jeg elsker min betyr at man hver eneste dag håper man er god nok, selvom han alltid sier at man er det. At man stadig er redd for å miste, på enten den ene eller andre måten. At å elske, det er å være aller mest redd.

Ingen fortalte meg at om jeg skulle få barn, så ville jeg måtte ta hjertet ut av kroppen og rive av en liten bit og gi det til en liten fyr som ikke vet å gå ned fra ting på en normal måte. En liten del av meg ligger akkurat nå i hånden på en fyr med lang lugg. En som liker å klatre høyt og løpe fort og som synes det beste er å være ninja, selv da luggen gjør at han ikke ser så godt som han burde. Han bryr seg ikke særlig om at hjertet mitt ikke liker å være ninja uten syn. En annen del er med ei som turner på trening. Hun tar zaltoer høyt oppe i luften og hun smeller med dører og hun mener noe om mye, med liten respekt for hjertet hun har med seg på turen. Det hjertet som er redd for zaltoer og flikkflakker og annet som går fort og rundt og rundt eller høyt og som i alle fall ikke liker å smelle med dører eller alltid skulle mene så voldsomt. Men hun bærer nå rundt på det likevel. Ingen fortalte meg at å finne en mann man elsker så inderlig mye som jeg elsker min betyr at man hver eneste dag håper man er god nok, selvom han alltid sier at man er det. At man stadig er redd for å miste, på enten den ene eller andre måten. At å elske, det er å være aller mest redd. Ingen sa til meg at jeg skulle måtte være så redd hele tiden. Ingen fortalte meg at å være sterk betød å være svak ganske ofte og at å si nei innimellom er bedre enn å si ja. Ingen fortalte meg at å være god også betyr å sette grenser og å være streng og innimellom gjøre andre lei seg. Ingen fortalte meg da jeg var liten at å være voksen var omtrent det samme, bare med litt mer erfaring i å være slik. Ingen fortalte meg at de beste dagene ville være de som kom etter en storm, med uventet besøk fra noen man savner og muligheten til å sitte på gulvet med hver sin kaffe og snakke om sånt man ikke snakker om mens man sitter i sofaen på den ordentlige måten. Ingen sa at å gå til butikken selv eller å mestre middager eller samle venninner til ost og kjeks og vin og se på dem mens de ikke vet det ville bli de tingene som skulle varme hjertet mye mer enn å alltid ha god helse eller nok penger eller problemfrie år.

For han er som en myk junidag. Det er sant. Og samtidig som en lun og lang juleferie, med pelspledd og lange måltider og ribbelukt og en dompapp på utsiden.

Ingen fortale meg heller hvor latterlig deilig det er med skitne unger som fniser, som får lov til noe sjeldent, som å leke med mel eller boble med sugerøret eller spise godteri på en onsdag. Ingen fortalte meg hvor fint det ville føles når et stort barn ble lite igjen og la seg inntil og snakket om drømmer hun hadde og kjærlighetssorg og sa ting som Men du hadde jo helt rett og da ikke si jeg vet det tilbake, men huff, det var synd å høre. Ingen fortalte meg hvor berikende den uforbeholdne kjærligheten til små mennesker med null respekt for hjertet ditt kan være.Ingen fortalte meg at å elske til man gråter kanskje er den fineste måten å elske på, for det gjøres med hele kroppen og hele hjertet og hele sjelen. Og når man finner en mann man kan stå inntil og føle seg hjemme hos og så innse at man elsker så høyt at man gråter fordi å miste ville vært det verste, da er det egentlig fint. For han er som en myk junidag. Det er sant. Og samtidig som en lun og lang juleferie, med pelspledd og lange måltider og ribbelukt og en dompapp på utsiden. Tenk å møte en mann som er som de beste barndomsdrømmene. En som tar våren med seg inn på mørke novemberdager. En som fikk hjertet mitt i gave og som har lovet å passe godt på det for alltid. Han er trygg og når jeg ser i øynene hans, så ser jeg glassverandaen jeg har drømt om og et falmet bryllupsbilde og jeg kjenner følelsen av å faktisk bli elsket til evigheten. Men hadde noen fortalt meg at livet kom til å bli så turbulent og at fotfestet bare holdt seg litt av gangen og at man stadig skulle ha vondt og at hjertet ble delt opp i små biter og plassert rundt hos mennesker som slettes ikke tenker over at de har det med seg og at når man elsker aller høyest, da er man også redd og gråter, så vet jeg jammen ikke om jeg hadde turt.

Ingen fortalte meg at å være sterk betød å være svak ganske ofte og at å si nei innimellom er bedre enn å si ja. Ingen fortalte meg at å være god også betyr å sette grenser og å være streng og innimellom gjøre andre lei seg. Ingen fortalte meg da jeg var liten at å være voksen var omtrent det samme, bare med litt mer erfaring i å være slik.

Da hadde jeg kanskje svart nei takk når livet ble pakket inn i gråpapir og gitt meg i gave en gang for lenge siden. Dette er ikke for meg, kunne jeg svart. Jeg vil ikke vokse opp med rufsete kanter. Og  jeg vil ikke dele hjertet mitt i små biter og gi det til mennesker som klarer å miste sine egne sko i skogen. Jeg vil ikke elske til jeg gråter eller være redd hele tiden eller ha vondt eller stadig måtte lære nye ting om meg selv. Jeg vil ikke miste fotfestet hver gang jeg finner tilbake til det eller lære å puste med hodet under vann. Helt uvitende om hvor frekt deilig sånt egentlig er og hvor mye godt som kommer med et hjerte som tørr.

Jeg vet heldigvis ikke hva som venter heller. For av alt jeg ikke vil, så vil jeg aller minst si nei takk til det deiligste jeg vet.

Livet. Du er digg.

1896861_10152242341325539_1869248170_n
Selvutløser på Ringshaug, en deilig sommerdag i Tønsberg 2013.

Kanskje viktig likevel?

I går ble en dag der det var nok å være tilstede, med venninner jeg er glad i og unger jeg ikke har sett på lenge. Med busstur på morgenen og lavendellukt fra klærne. Med minnet om den samme dagen fem år tidligere et sted i hjertet og med troen på at om fem år fra nå går det enda litt bedre. Om å faktisk fylle fem, i en alder av tjueåtte. Med kaffe på termokoppen og blomster fra kjærester. Blomster som forteller en historie, der hvert strå er et år som har gått og hver rose et menneske som har støttet meg gjennom den tiden. En venn eller venninne, en søster eller en far eller en mor. En som har sett museskrittene som maratoner og som har vært stolt av det jeg har gjort. Og når jeg ikke har gjort noe har de sagt at det har vært greit og at jeg ikke alltid må gjøre noe, men hvis jeg vil klarer jeg sikkert litt til snart. Og midt i alle rosene og stråene og pynten stod en Wandaorkidé, den sterkeste av dem alle. Og han sa det var meg og jeg sa at det var fint. Så gråt jeg litt og klemte han. Og det var en sånn dag. En dag der jeg ikke trengte noe mer enn det næreste og kjæreste. Det som oppi alt er det fineste. Jeg trengte i alle fall ikke å være på butikker som solgte aviser og slikt. Det holdt med besøket jeg måtte ha innom Narvesen for å kjøpe togbilletten hjem og han bak disken kjente meg fra forsiden han solgte.

«Fin historie!» 
sa han.
«Den er ihjelfortalt.«, svarte jeg.
«Den er viktig«, svarte han.
Så gikk jeg.

Jeg vet ikke om den er viktig. Den er ikke viktig som krigen i Syria er viktig. Eller som flyktningeleirene som er overfylt og barna som fryser uten tilgang til mat, klær eller kjærlighet. Det er fanger uten helsehjelp i Malawi og det er 300.000 sentralamerikanere  som blir utsatt for drap, vold og overgrep på flukt gjennom Mexico hvert eneste år. Det er voldtektssaker som blir henlagt her hjemme, selv med overgrepet festet på film. Det er eldre som blir liggende i sin egen urin og det er barn som er vitne til at mor dreper far. Sånt er viktig. Viktigviktig. Det er så mye som er viktig. Det finnes kriser over alt og  havbunnen er dekket med lik. Men kanskje er det nettopp derfor noen syntes det var fint å lese denne i hjelfortalte historien, om en modig liten jente som gjorde det hjertet sa hun burde og ikke det kroppen hennes fortalte at hun skulle. For instinktet var å gjemme seg. Likevel ble hun. Og at hun ble er en av grunnene til at jeg er her i dag, så oppegående og frisk som jeg tross alt er. Og egentlig skulle det bare bli en liten notis. Hvis de fikk plass. Og så, på bussen på vei til Tønsberg og to jeg bryr meg mye om, begynte det å tikke inn bilder fra folk som hadde sett meg over hele landet. På forsiden. Til en av Norges aller største aviser.

Først stusset jeg over at media fortsatt gadd, for nå er det få steder historien ikke har vært. Så begynte jeg å tenke over hva folk måtte mene, at de enda en gang skulle måtte sitte med ansiktet mitt i frokosten sin. Men så hørte jeg stemmen til Thea, den modige, lille, et sted i bakhodet. Der hun hvisket: «Tenk hvis et annet barn leser og skjønner hva hun skal gjøre hvis mammaen nesten dør? Da kan hun redde mammaen sin.» Og så ble det viktig likevel.

Vi hadde ikke snakket om hva hun skulle gjøre eller hvor hun skulle ringe, den mandagen for fem år siden. Men hun skjønte det av seg selv og det var flaks. For intuisjonen til barna forteller dem noe helt annet hvis de blir tvunget til å stå alene i en situasjon som ryster grunnmuren under bena deres.

Så snakk med barnet ditt. Kan det adressen sin? Kan det nummeret til enten brann, politi eller sykebil? Vet det at så lenge det husker bare et av nummerne, så er det greit? Vet sønnen eller datteren din hvordan komme seg forbi tastelåsen, hvis du har kode? For det skulle ikke skje meg og det kommer sikkert ikke til å skje deg. Men skjer det likevel er det ikke sikkert du har tid til å vente på en voksen.

Å kunne nødnumrene kan redde liv. Å kunne bare ett av dem holder.
Og har du tid (det bør du ta deg), så lær barnet ditt denne sangen.
Den er laget i samarbeid av Idèbank for småbarnsforeldre (en side alle småbarnsforeldre burde stikke innom oftere heller enn sjeldnere) og Alfabetika (her kan du tegne nødnumrene, hvor kult er ikke det?) og den er skikkelig fin:

(Meld: Hvis ditt øre henger ned)
BÆ-BU SANGEN:

En brann er ikke tull, 
du må ringe 1-1-0
Har du fått en tyv på do,
må du ringe 1-1-2
Har du veldig vondt et sted,
må du ringe 1-1-3,
det er lett å huske det!

(Og er du usikker på hvordan den synges, så spol deg frem til 6.43 her. Det er Theamor og lillebror med mat i munnen som viser landet via God Morgen Norge hvordan det kan gjøres;) De er også skikkelig fine.)

14448957_10153689539736899_1688408578570129422_n
Og her er forsiden jeg unngikk i går. Og her er teksten som står på innsiden. Ikke fikk jeg meg til å kjøpe den og ikke fikk jeg meg til å ta bilde av den. Heldigvis var det mange andre som gjorde det og som passet på å sende meg det i alle tenkelige vinkler og lyssettinger, inkludert et bredt og variert utvalgt mellommåltider plasser over. Så, konklusjonen er: Lær barnet ditt å ringe etter hjelp.     Foto: Yvonne Hasseli

Unnskyld, Christoffer

Dette handler om mot. Mot til å se og til å tro på at vonde ting skjer. Mot til å tørre å være den voksne og trygge og mot til å kanskje ta feil. Kanskje mistenke en annen voksen, en annen trygg, men heldigvis ta feil. Og så kunne si unnskyld. Men vite at man i det har sett et lite menneske, en som kanskje hadde det vondt, og tatt grep. For noen voksne slår. Noen voksne misbruker sine egne barn. Noen voksne setter søsken opp mot hverandre. Og noen andre voksne ser det og snur seg bort. Og da blir noen barn ødelagt for livet.

Noen barn er redde hver eneste dag. Noen barn gråter og kryper sammen og gjemmer seg. Noen barn sier det til en de stoler på og noen barn blir hørt. Noen blir ikke. Noen barn blir ikke beskyttet av foreldre sine, av søsknene sine, av skolen sin eller vennene sine, av en besteforelder eller av samfunnet. Noen barn blir forbigått og etterlatt i mørket med en som er stor og sterk og som liker å skremme og skade en som er liten og redd og som kanskje gråter. En som kanskje ikke tørr å gråte lenger.

Vi er redde for å ta feil, så vi lar være. Men ved å la være lar vi et et lite barn stå alene i verden, mot store never og stygge ord. Ord som river hjerter ut av bryst og som skader sjelen for evig. Hender som gjør ting de ikke bør. Makt som er overveldende og som de aldri.. aldri.. kan komme seg bort fra alene. Mens vi, vi andre voksne, vi som ser, vi kan løfte dem opp og hviske noe fint. Du er gull, kan vi si. Nei, kan de svare, mens de ser ned og føler seg små. Jo, det er du. Det kan vi si. Gang på gang på gang. Og vi kan bli muren deres. Den som står mellom dem og slagene. Mellom dem og de stygge ordene. Mellom dem og hendene som rører ved kroppen på måter som lager en ekkel klump i magen og som henter frem gråter i halsen og leppen som dirrer. Vi kan bli muren mellom de som er sårbare og de som ikke er det. Vi kunne blitt de som reddet Christoffer. Men vi ble ikke det. For vi ble så redde for å såre mammaen. Det føles feil, ikke sant?

Kjære Christoffer.

Ungene mine er ikke noe mer rampete enn andres unger, men de har sine krumspring, de også. Og jeg, jeg er ikke noe dårligere enn andre mammaer, men jeg har mine dager dager med kortere lunte enn ellers. Alt i alt tror jeg likevel vi har en fin balanse, ungene mine og jeg. Som de fleste andre. De tørr å være uenige med meg irriterende ofte og innimellom kan jeg bli skikkelig sint på dem. Men de tørr i alle fall. Og jeg sier unnskyld i alle fall. Og vi gråter sammen. Og vi klemmer sammen. For innimellom stuefotball, dansing, synging og lesing, innimellom krangling og uenigheter og utrolige barnslige maktkamper, innimellom alt det som er hverdagen mellom noen som er små og noen som er litt større, så finnes du og barna som deg. Og innimellom tenker jeg på dere. Og plutselig kan tårene komme. Og de kommer av urettferdighet og sorg og sinne, ikke av trass. Og så blir jeg helt latterlig takknemlig for at mine to barn føler seg så trygge på meg at de tørr å utfordre grensene mine, at de tørr å si i fra til meg når de er uenige, at de i det hele tatt tørr å være uenige med meg. For jeg er bare en mamma. Og som andre mammaer aner jeg egentlig ikke hva det er jeg holder på med. Jeg har bare en form for intuisjon i magen og jeg må håpe den stemmer. Og så må jeg håpe at jeg innimellom de dårlige dagene har nok gode dager til at de som fortsatt er barn i dette huset føler seg sett og elsket og respektert. At de vet de er gode nok, akkurat slik som de er. At de vet de kan si og føle og bli hva de vil, så lenge de er snille mot folk og oppfører seg nogenlunde greit ute. Jeg håper de får nok kjærlighet til å bli trygge og harmoniske og fine voksne, med integritet og selvtillit og en dose selvironi. Og så må jeg håpe, kjære Christoffer, at jeg ser deg hvis jeg passerer deg på gata en gang. At jeg ser deg og tørr å være stor for deg. At jeg ser deg om du bor i gaten min her, gaten som ser så fin ut på utsiden. Her foreldre bor sammen med barna sine og jeg ikke vet om du finnes. Men finnes du vil jeg være her. Kom, vær så snill. Jeg skal være modig, jeg lover. Jeg håper at jeg ser deg hvis du noen gang står foran meg og sier hei. Jeg håper jeg ser deg og at jeg lytter til deg og at jeg tørr å være den voksne for deg. Den du trenger når de voksne du har fått utdelt av livet ikke er det. For du har måttet være så inderlig modig selv, så lenge og så alene.

Kjære Christoffer.
I går skulle du ha fylt 20 år. Du skulle vært en livsglad ung mann. Kanskje forelsket i ei jente. Eller i en annen gutt. Kanskje du skulle studert og drukket pils i parken og sagt noe viktig. Du skulle hatt en mamma du kunne klemme og en pappa du kunne stolt på. Kanskje skulle du fått barn og kanskje ville du løftet dem opp til deg og inntil deg og hvisket Du er gull. Og kanskje, nesten helt sikkert, ville de ha fnist jeg vet det tilbake. Slik som unger skal.

Men du fikk ikke det. Ikke noe av det.
Så, kjære Christoffer, fra alle oss andre til deg.
Unnskyld.
(Og du som leser. Se filmen. Og bli modig. Stå opp for et barn for mye. Vern et barn for mye. Og si heller unnskyld hvis du tar feil. Den voksne overlever. Det er ikke sikkert barnet gjør det.)

Ikke i dag, men en annen dag

Det er en sånn dag jeg elsker. En sånn dag som begynner med at barna spiser frokost uten å hive makrellen i veggen og eldstefrøkna går med rollerblades og i barnehagen får de solkrem på nesetippen og løper for å leke, uten å bekymre seg for at favorittdama i livet deres savner både hadenusser og slengkyss. Det er en sånn dag jeg blir sett dumt på, fordi jeg faktisk danser på vei hjem selvom jeg vet at det er mennesker er i nærheten. Det er en dag jeg blir sittende i steintrappen min, utenfor leiligheten midt i byen, å lukte på solen lenge før jeg går inn. Jeg ser på blomstene mine som burde hatt vann, men som fortsatt er fine fordi de er blomster i en gammel kurv og hvis du kjenner virkelig godt etter, så kan du føle som meg at solen lukter noe godt og eget, og det blander seg med nyklippet gress og lykkelige vibrasjoner og lyden av propellfly og du kan lukte av solen at dette er en dag de fleste hører på en gammel DeLillos CD med vinduene åpne og venner i hagen. Dette er en dag man ligger på gresset med noen man er glad i og man ler og man har vannkrig og man tar med seg vennen til stranden for å stupe. Og man har på seg en manneshorts og BH og man stuper ikke, men man hopper fra stupebrettet og ned i vannet og man ler fordi det er kaldt og fordi man smaker saltvann lenge etterpå. Dette er en sånn dag som gjør at det er OK å ikke kunne kjøre bil lenger og det er greit at man snart skal få et prosentanslag på hvor store skadene etter sykdommen er. Fordi det går greit. Man lever og man nyter og man lukter solen og man stuper med manneshortser sammen med gode venner. Og før man tusler for å hente barna i barnehagen så får man besøk hjemme og man deler kaffen sin med noen og man tar på en kjole og man kan kjenne hvordan fregnene titter frem helt midterst på nesen og innerst på kinnene mens man går mellom de grønneste kastanjetrærne på Vestlandet for å finne to glade, små mennesker i varmegraderus. Så tar man dem med seg til stranden og de spiser vannmelon og jordbær til middag og colaboksen smaker mer sand og salt enn den smaker sukker og søtt, men det er nettopp derfor den er så god. Og familien ved siden av spanderer pølser på de som vil ha og både minstegutten og størstejenta får seg nye venner. Og man kan kjenne hvordan det jeg`et som har gjemt seg bak persiennene så lenge tar på seg fin neglelakk og nye sommersko og hun smyger seg over gulvet og hun titter ut gjennom sjelen og hun soler seg i fryden sammen med deg. Og man bader og spruter og ler, og det gjør ingenting at man er den eneste voksne med de to barna, fordi da får man all latteren helt for seg selv og man kjenner at det er godt å leve. Og man kjenner at det er godt å ikke ta det for gitt og noe inni meg roper så høyt det bare kan at jeg er den heldigste på jord som har fått dette vidunderlige synet på livet. Og når man har tuslet barbeint hjem og fortalt eventyr fra gamledager til barna og de har sovnet etter en lang dusj og man ikke lenger er lilla på leppene etter havet som kanskje ikke var så varmt som det føltes ut som, så åpner man en pils og setter seg på steintrappen igjen og lukter på kveldssolen og den lukter like deilig og befriende og utelukkende godt som dagsolen, og man forundres over fortiden og fryder seg over fremtiden og jeg`et på innsiden har tatt på raggsokker og gode klær og sitter sammenkrøpet med en ny brunfarge i huden og hun lukker øynene og lar sjelen holde rundt henne og hun nyter, hun også. Så tar man telefonen og ringer noen man ikke kjenner lenger. Hei. Lenge siden sist. Har det vært sol hos dere også i dag? Og til tross for at de andre spiller fotball eller drikker vin på terrasser og man gjerne skulle vært med, så kjenner man at med sand mellom tærne og saltsmak på leppene og godsåre, rødbrune skuldre og tusen nye prikker midt i ansiktet og to barn som sover, så er dette sånne dager man elsker.

Selv hjerner med knirkende trinser…

(Fra en tirsdag for lenge siden, da jeg fortsatt var alene med to og måtte kjøre buss overalt.)

Jeg trodde jeg hadde overtaket på denne tirsdagen. Begge ungene var på sin respektive skole/barnehage, ingen hadde feber og avgjørelser om tenner og sånt skjer ikke før i morgen. Det kunne jo ikke gå galt?

Jeg skulle levere begge to før halv ni og så kjøre ATV med frisøren til Revetal for å sitte modell. Jeg tenkte jeg skulle være hjemme igjen til ca 12.45, for da ville T komme hjem, for så å rekke foreldresamtale på skolen ganske nøyaktig kl. 14. Så skulle jeg få høre masse skryt og selv dele deillige erfaringer før jeg skulle ta med meg to små innom butikken, handle litt og være hjemme til noe rundt 15.30. Sånn pluss/minus. Deretter hadde jeg planlagt å lage deilig laksemiddag, gjøre lekser og pusse tenner. Så skulle noen sitte her mens jeg var på foreldremøte i barnehagen fra kl 19 til ca 21. Magnus kom til å sove når jeg kom hjem, Theamor ville ligge i sengen og vente på en nattakos. Perfekt planlagt.

Jeg stod opp 6.00 for å rekke alt. Tenkte at en halvtime for meg selv på morgenkvisten ville gjøre underverker. 6.03 våknet Thea. 6.07 våknet Magnus. Tok mascara på det ene øyet og gikk så for å lage frokost. Thea spiste det hun fikk, Magnus proklamerte at verden gikk oppløsning da han oppdaget at det ikke fantes ny prim i kjøleskapet. Han nektet dermed å spise frokost. Ok, svarte jeg og puttet skiven i matboksen i stedet.

Med et øye sminket og to ustelte barn begynte jeg å finne frem klær, vakse munner og gre hår på dem i stedet. Magnus satt seg ned for å se TV, mens Thea fulgte med på alt jeg fant frem.

«Mamma. Jeg tror ikke jeg trenger så fine klær på aktivitetsdagen. Kan bare ta noe joggegreier?»

Aktivitetsdag? Hm? Hadde ikke jeg hørt noe om. Hun husket nok feil. Helt feil. Så jeg skummet gjennom ukeplanen for å finne en eller annen lærer jeg kunne skylde på. Og så ser jeg det, Med litt større skrift og bold-bokstaver. «Aktivitetsdag tirsdag. Husk lette klær, gode sko og pølser til grillingen.»

Grilling ja. Hva hadde vi å grille da? Ikke engang brødskive med prim.

Javel da. Jeg ba Thea om å finne klær til aktivitetsdagen selv, mens jeg prøvde å forklare lillebror hvor fryktelig flaut det ville være å komme i barnehagen med pysj. Han mente at han hadde en kul pysj og at konklusjonen derfor var at det ville være kult med pysj i barnehagen. Litt anderledes liksom. Og kult. Skikkelig kult. Og mens jeg brukte den neste halvtimen på å få av han en kul pysj og på han ennå kulere klær og andre viktige ting man må gjøre før man går ut av huset på morgenen, så skiftet Thea. Og skiftet. Og skiftet. Og skiftet. Og hadde sannsynligvis fortsatt skiftet hadde det ikke vært for et nervøst sammenbrudd fra mora. HVOR vanskelig er det å velge joggebukse til aktivitetsdagen i 3. klasse liksom? Ganske vanskelig, skal man tro åtteåringen som raste inn på rommet igjen, lukket døra… og skiftet en gang til.

Endelig var begge kledd, gredd og vasket og det så ut som om vi faktisk rakk bussen som gjorde at vi ville rekke butikken og så til og med rekke skolen og i et øyeblikk der var jeg helt utvetydig stolt av meg selv og mine prestasjoner som mor en hektisk tirsdagsmorgen.

«Mmm, jeg gleder meg til kakao i dag!» Sa Thea. «Du husker at du lovte meg kakao når det var sånn utedag som i dag, mamma? Sant? Sant du husker det?» Det er klart jeg ikke husker det. Jeg er fornøyd med at jeg husket at det var skoledag i dag. Men hun vet at jeg ikke husker det. Og hun vet at hvis jeg har glemt noe jeg faktisk har lovt henne så drar hun jeg-savner-den-gamle-mammaen kortet og så blir det kakao uansett. Så jeg satt fra meg sekkene og startet å koke kakao.

Klokken er ikke åtte på morgenkvisten en gang, dere.

Men vi kom oss avgårde og i butikken startet både tredje og fjerde verdenskrig fordi søstra fikk med seg pølser, det gjorde ikke broren. Prøvde å forklare broren at han ikke liker pølser, men det dreit han i – det var fortsatt så urettferdig at han måtte hyle. Høyt.

Pølsekrisen nesten avverget. Bror fikk banan. Søster litt ekstra stekt løk (det var jo tross alt ikke rettferdig at bror skulle få noe når det var *hennes* utedag) og så begge levert.

Jeg satt på med frisøren på ATV til Revetal, koste meg som modell helt til jeg duppet av i stolen hennes og kanskje ikke var en så god modell som jeg burde ha vært og ATV`en stoppet i regnet i Tomsbakken på vei hjem – 5 min før Thea skulle være hjemme.

Vel hjemme, overraskende lite våt, har jeg ubesvarte anrop fra arveprinsessens dirigent. Det var fellesøvelse fra kvart på ett til ca halv to og Thea var Selve Prinsessen av Hysteri da det var uavklart for henne om hun fikk være der eller ikke. Dessuten hadde jeg glemt klarinetten. (Igjen – jeg er fornøyd med å ha husket at det var skoledag.)

Innen nå er klokken ett, dere. Så jeg stopper her. Middagen var ferdig kl 18 og jeg var den eneste som spiste laks. Fortsatt med mascara kun på det ene øyet.

Jeg kom meg nå i allefall på foreldresamtale og jeg kom meg på foreldremøte i barnehagen (med like mye sminke på begge siden av ansiktet!). Etter å ha husket det, glemt det og husket det igjen (Takk, Reidun). Og jeg har fått blomster på døra og begge ungene sover, uten de helt store traumene. Og i morgen er det midtuke 

«Selv hjerner med knirkende trinser, kan tenne et lys nå og da.», sa Scar i en Disneyklassiker for over tjue år siden.

I morgen, kjære Scar, i morgen;)