Kanskje viktig likevel?

I går ble en dag der det var nok å være tilstede, med venninner jeg er glad i og unger jeg ikke har sett på lenge. Med busstur på morgenen og lavendellukt fra klærne. Med minnet om den samme dagen fem år tidligere et sted i hjertet og med troen på at om fem år fra nå går det enda litt bedre. Om å faktisk fylle fem, i en alder av tjueåtte. Med kaffe på termokoppen og blomster fra kjærester. Blomster som forteller en historie, der hvert strå er et år som har gått og hver rose et menneske som har støttet meg gjennom den tiden. En venn eller venninne, en søster eller en far eller en mor. En som har sett museskrittene som maratoner og som har vært stolt av det jeg har gjort. Og når jeg ikke har gjort noe har de sagt at det har vært greit og at jeg ikke alltid må gjøre noe, men hvis jeg vil klarer jeg sikkert litt til snart. Og midt i alle rosene og stråene og pynten stod en Wandaorkidé, den sterkeste av dem alle. Og han sa det var meg og jeg sa at det var fint. Så gråt jeg litt og klemte han. Og det var en sånn dag. En dag der jeg ikke trengte noe mer enn det næreste og kjæreste. Det som oppi alt er det fineste. Jeg trengte i alle fall ikke å være på butikker som solgte aviser og slikt. Det holdt med besøket jeg måtte ha innom Narvesen for å kjøpe togbilletten hjem og han bak disken kjente meg fra forsiden han solgte.

«Fin historie!» 
sa han.
«Den er ihjelfortalt.«, svarte jeg.
«Den er viktig«, svarte han.
Så gikk jeg.

Jeg vet ikke om den er viktig. Den er ikke viktig som krigen i Syria er viktig. Eller som flyktningeleirene som er overfylt og barna som fryser uten tilgang til mat, klær eller kjærlighet. Det er fanger uten helsehjelp i Malawi og det er 300.000 sentralamerikanere  som blir utsatt for drap, vold og overgrep på flukt gjennom Mexico hvert eneste år. Det er voldtektssaker som blir henlagt her hjemme, selv med overgrepet festet på film. Det er eldre som blir liggende i sin egen urin og det er barn som er vitne til at mor dreper far. Sånt er viktig. Viktigviktig. Det er så mye som er viktig. Det finnes kriser over alt og  havbunnen er dekket med lik. Men kanskje er det nettopp derfor noen syntes det var fint å lese denne i hjelfortalte historien, om en modig liten jente som gjorde det hjertet sa hun burde og ikke det kroppen hennes fortalte at hun skulle. For instinktet var å gjemme seg. Likevel ble hun. Og at hun ble er en av grunnene til at jeg er her i dag, så oppegående og frisk som jeg tross alt er. Og egentlig skulle det bare bli en liten notis. Hvis de fikk plass. Og så, på bussen på vei til Tønsberg og to jeg bryr meg mye om, begynte det å tikke inn bilder fra folk som hadde sett meg over hele landet. På forsiden. Til en av Norges aller største aviser.

Først stusset jeg over at media fortsatt gadd, for nå er det få steder historien ikke har vært. Så begynte jeg å tenke over hva folk måtte mene, at de enda en gang skulle måtte sitte med ansiktet mitt i frokosten sin. Men så hørte jeg stemmen til Thea, den modige, lille, et sted i bakhodet. Der hun hvisket: «Tenk hvis et annet barn leser og skjønner hva hun skal gjøre hvis mammaen nesten dør? Da kan hun redde mammaen sin.» Og så ble det viktig likevel.

Vi hadde ikke snakket om hva hun skulle gjøre eller hvor hun skulle ringe, den mandagen for fem år siden. Men hun skjønte det av seg selv og det var flaks. For intuisjonen til barna forteller dem noe helt annet hvis de blir tvunget til å stå alene i en situasjon som ryster grunnmuren under bena deres.

Så snakk med barnet ditt. Kan det adressen sin? Kan det nummeret til enten brann, politi eller sykebil? Vet det at så lenge det husker bare et av nummerne, så er det greit? Vet sønnen eller datteren din hvordan komme seg forbi tastelåsen, hvis du har kode? For det skulle ikke skje meg og det kommer sikkert ikke til å skje deg. Men skjer det likevel er det ikke sikkert du har tid til å vente på en voksen.

Å kunne nødnumrene kan redde liv. Å kunne bare ett av dem holder.
Og har du tid (det bør du ta deg), så lær barnet ditt denne sangen.
Den er laget i samarbeid av Idèbank for småbarnsforeldre (en side alle småbarnsforeldre burde stikke innom oftere heller enn sjeldnere) og Alfabetika (her kan du tegne nødnumrene, hvor kult er ikke det?) og den er skikkelig fin:

(Meld: Hvis ditt øre henger ned)
BÆ-BU SANGEN:

En brann er ikke tull, 
du må ringe 1-1-0
Har du fått en tyv på do,
må du ringe 1-1-2
Har du veldig vondt et sted,
må du ringe 1-1-3,
det er lett å huske det!

(Og er du usikker på hvordan den synges, så spol deg frem til 6.43 her. Det er Theamor og lillebror med mat i munnen som viser landet via God Morgen Norge hvordan det kan gjøres;) De er også skikkelig fine.)

14448957_10153689539736899_1688408578570129422_n
Og her er forsiden jeg unngikk i går. Og her er teksten som står på innsiden. Ikke fikk jeg meg til å kjøpe den og ikke fikk jeg meg til å ta bilde av den. Heldigvis var det mange andre som gjorde det og som passet på å sende meg det i alle tenkelige vinkler og lyssettinger, inkludert et bredt og variert utvalgt mellommåltider plasser over. Så, konklusjonen er: Lær barnet ditt å ringe etter hjelp.     Foto: Yvonne Hasseli

Unnskyld, Christoffer

Dette handler om mot. Mot til å se og til å tro på at vonde ting skjer. Mot til å tørre å være den voksne og trygge og mot til å kanskje ta feil. Kanskje mistenke en annen voksen, en annen trygg, men heldigvis ta feil. Og så kunne si unnskyld. Men vite at man i det har sett et lite menneske, en som kanskje hadde det vondt, og tatt grep. For noen voksne slår. Noen voksne misbruker sine egne barn. Noen voksne setter søsken opp mot hverandre. Og noen andre voksne ser det og snur seg bort. Og da blir noen barn ødelagt for livet.

Noen barn er redde hver eneste dag. Noen barn gråter og kryper sammen og gjemmer seg. Noen barn sier det til en de stoler på og noen barn blir hørt. Noen blir ikke. Noen barn blir ikke beskyttet av foreldre sine, av søsknene sine, av skolen sin eller vennene sine, av en besteforelder eller av samfunnet. Noen barn blir forbigått og etterlatt i mørket med en som er stor og sterk og som liker å skremme og skade en som er liten og redd og som kanskje gråter. En som kanskje ikke tørr å gråte lenger.

Vi er redde for å ta feil, så vi lar være. Men ved å la være lar vi et et lite barn stå alene i verden, mot store never og stygge ord. Ord som river hjerter ut av bryst og som skader sjelen for evig. Hender som gjør ting de ikke bør. Makt som er overveldende og som de aldri.. aldri.. kan komme seg bort fra alene. Mens vi, vi andre voksne, vi som ser, vi kan løfte dem opp og hviske noe fint. Du er gull, kan vi si. Nei, kan de svare, mens de ser ned og føler seg små. Jo, det er du. Det kan vi si. Gang på gang på gang. Og vi kan bli muren deres. Den som står mellom dem og slagene. Mellom dem og de stygge ordene. Mellom dem og hendene som rører ved kroppen på måter som lager en ekkel klump i magen og som henter frem gråter i halsen og leppen som dirrer. Vi kan bli muren mellom de som er sårbare og de som ikke er det. Vi kunne blitt de som reddet Christoffer. Men vi ble ikke det. For vi ble så redde for å såre mammaen. Det føles feil, ikke sant?

Kjære Christoffer.

Ungene mine er ikke noe mer rampete enn andres unger, men de har sine krumspring, de også. Og jeg, jeg er ikke noe dårligere enn andre mammaer, men jeg har mine dager dager med kortere lunte enn ellers. Alt i alt tror jeg likevel vi har en fin balanse, ungene mine og jeg. Som de fleste andre. De tørr å være uenige med meg irriterende ofte og innimellom kan jeg bli skikkelig sint på dem. Men de tørr i alle fall. Og jeg sier unnskyld i alle fall. Og vi gråter sammen. Og vi klemmer sammen. For innimellom stuefotball, dansing, synging og lesing, innimellom krangling og uenigheter og utrolige barnslige maktkamper, innimellom alt det som er hverdagen mellom noen som er små og noen som er litt større, så finnes du og barna som deg. Og innimellom tenker jeg på dere. Og plutselig kan tårene komme. Og de kommer av urettferdighet og sorg og sinne, ikke av trass. Og så blir jeg helt latterlig takknemlig for at mine to barn føler seg så trygge på meg at de tørr å utfordre grensene mine, at de tørr å si i fra til meg når de er uenige, at de i det hele tatt tørr å være uenige med meg. For jeg er bare en mamma. Og som andre mammaer aner jeg egentlig ikke hva det er jeg holder på med. Jeg har bare en form for intuisjon i magen og jeg må håpe den stemmer. Og så må jeg håpe at jeg innimellom de dårlige dagene har nok gode dager til at de som fortsatt er barn i dette huset føler seg sett og elsket og respektert. At de vet de er gode nok, akkurat slik som de er. At de vet de kan si og føle og bli hva de vil, så lenge de er snille mot folk og oppfører seg nogenlunde greit ute. Jeg håper de får nok kjærlighet til å bli trygge og harmoniske og fine voksne, med integritet og selvtillit og en dose selvironi. Og så må jeg håpe, kjære Christoffer, at jeg ser deg hvis jeg passerer deg på gata en gang. At jeg ser deg og tørr å være stor for deg. At jeg ser deg om du bor i gaten min her, gaten som ser så fin ut på utsiden. Her foreldre bor sammen med barna sine og jeg ikke vet om du finnes. Men finnes du vil jeg være her. Kom, vær så snill. Jeg skal være modig, jeg lover. Jeg håper at jeg ser deg hvis du noen gang står foran meg og sier hei. Jeg håper jeg ser deg og at jeg lytter til deg og at jeg tørr å være den voksne for deg. Den du trenger når de voksne du har fått utdelt av livet ikke er det. For du har måttet være så inderlig modig selv, så lenge og så alene.

Kjære Christoffer.
I går skulle du ha fylt 20 år. Du skulle vært en livsglad ung mann. Kanskje forelsket i ei jente. Eller i en annen gutt. Kanskje du skulle studert og drukket pils i parken og sagt noe viktig. Du skulle hatt en mamma du kunne klemme og en pappa du kunne stolt på. Kanskje skulle du fått barn og kanskje ville du løftet dem opp til deg og inntil deg og hvisket Du er gull. Og kanskje, nesten helt sikkert, ville de ha fnist jeg vet det tilbake. Slik som unger skal.

Men du fikk ikke det. Ikke noe av det.
Så, kjære Christoffer, fra alle oss andre til deg.
Unnskyld.
(Og du som leser. Se filmen. Og bli modig. Stå opp for et barn for mye. Vern et barn for mye. Og si heller unnskyld hvis du tar feil. Den voksne overlever. Det er ikke sikkert barnet gjør det.)

Ikke i dag, men en annen dag

Det er en sånn dag jeg elsker. En sånn dag som begynner med at barna spiser frokost uten å hive makrellen i veggen og eldstefrøkna går med rollerblades og i barnehagen får de solkrem på nesetippen og løper for å leke, uten å bekymre seg for at favorittdama i livet deres savner både hadenusser og slengkyss. Det er en sånn dag jeg blir sett dumt på, fordi jeg faktisk danser på vei hjem selvom jeg vet at det er mennesker er i nærheten. Det er en dag jeg blir sittende i steintrappen min, utenfor leiligheten midt i byen, å lukte på solen lenge før jeg går inn. Jeg ser på blomstene mine som burde hatt vann, men som fortsatt er fine fordi de er blomster i en gammel kurv og hvis du kjenner virkelig godt etter, så kan du føle som meg at solen lukter noe godt og eget, og det blander seg med nyklippet gress og lykkelige vibrasjoner og lyden av propellfly og du kan lukte av solen at dette er en dag de fleste hører på en gammel DeLillos CD med vinduene åpne og venner i hagen. Dette er en dag man ligger på gresset med noen man er glad i og man ler og man har vannkrig og man tar med seg vennen til stranden for å stupe. Og man har på seg en manneshorts og BH og man stuper ikke, men man hopper fra stupebrettet og ned i vannet og man ler fordi det er kaldt og fordi man smaker saltvann lenge etterpå. Dette er en sånn dag som gjør at det er OK å ikke kunne kjøre bil lenger og det er greit at man snart skal få et prosentanslag på hvor store skadene etter sykdommen er. Fordi det går greit. Man lever og man nyter og man lukter solen og man stuper med manneshortser sammen med gode venner. Og før man tusler for å hente barna i barnehagen så får man besøk hjemme og man deler kaffen sin med noen og man tar på en kjole og man kan kjenne hvordan fregnene titter frem helt midterst på nesen og innerst på kinnene mens man går mellom de grønneste kastanjetrærne på Vestlandet for å finne to glade, små mennesker i varmegraderus. Så tar man dem med seg til stranden og de spiser vannmelon og jordbær til middag og colaboksen smaker mer sand og salt enn den smaker sukker og søtt, men det er nettopp derfor den er så god. Og familien ved siden av spanderer pølser på de som vil ha og både minstegutten og størstejenta får seg nye venner. Og man kan kjenne hvordan det jeg`et som har gjemt seg bak persiennene så lenge tar på seg fin neglelakk og nye sommersko og hun smyger seg over gulvet og hun titter ut gjennom sjelen og hun soler seg i fryden sammen med deg. Og man bader og spruter og ler, og det gjør ingenting at man er den eneste voksne med de to barna, fordi da får man all latteren helt for seg selv og man kjenner at det er godt å leve. Og man kjenner at det er godt å ikke ta det for gitt og noe inni meg roper så høyt det bare kan at jeg er den heldigste på jord som har fått dette vidunderlige synet på livet. Og når man har tuslet barbeint hjem og fortalt eventyr fra gamledager til barna og de har sovnet etter en lang dusj og man ikke lenger er lilla på leppene etter havet som kanskje ikke var så varmt som det føltes ut som, så åpner man en pils og setter seg på steintrappen igjen og lukter på kveldssolen og den lukter like deilig og befriende og utelukkende godt som dagsolen, og man forundres over fortiden og fryder seg over fremtiden og jeg`et på innsiden har tatt på raggsokker og gode klær og sitter sammenkrøpet med en ny brunfarge i huden og hun lukker øynene og lar sjelen holde rundt henne og hun nyter, hun også. Så tar man telefonen og ringer noen man ikke kjenner lenger. Hei. Lenge siden sist. Har det vært sol hos dere også i dag? Og til tross for at de andre spiller fotball eller drikker vin på terrasser og man gjerne skulle vært med, så kjenner man at med sand mellom tærne og saltsmak på leppene og godsåre, rødbrune skuldre og tusen nye prikker midt i ansiktet og to barn som sover, så er dette sånne dager man elsker.

Selv hjerner med knirkende trinser…

(Fra en tirsdag for lenge siden, da jeg fortsatt var alene med to og måtte kjøre buss overalt.)

Jeg trodde jeg hadde overtaket på denne tirsdagen. Begge ungene var på sin respektive skole/barnehage, ingen hadde feber og avgjørelser om tenner og sånt skjer ikke før i morgen. Det kunne jo ikke gå galt?

Jeg skulle levere begge to før halv ni og så kjøre ATV med frisøren til Revetal for å sitte modell. Jeg tenkte jeg skulle være hjemme igjen til ca 12.45, for da ville T komme hjem, for så å rekke foreldresamtale på skolen ganske nøyaktig kl. 14. Så skulle jeg få høre masse skryt og selv dele deillige erfaringer før jeg skulle ta med meg to små innom butikken, handle litt og være hjemme til noe rundt 15.30. Sånn pluss/minus. Deretter hadde jeg planlagt å lage deilig laksemiddag, gjøre lekser og pusse tenner. Så skulle noen sitte her mens jeg var på foreldremøte i barnehagen fra kl 19 til ca 21. Magnus kom til å sove når jeg kom hjem, Theamor ville ligge i sengen og vente på en nattakos. Perfekt planlagt.

Jeg stod opp 6.00 for å rekke alt. Tenkte at en halvtime for meg selv på morgenkvisten ville gjøre underverker. 6.03 våknet Thea. 6.07 våknet Magnus. Tok mascara på det ene øyet og gikk så for å lage frokost. Thea spiste det hun fikk, Magnus proklamerte at verden gikk oppløsning da han oppdaget at det ikke fantes ny prim i kjøleskapet. Han nektet dermed å spise frokost. Ok, svarte jeg og puttet skiven i matboksen i stedet.

Med et øye sminket og to ustelte barn begynte jeg å finne frem klær, vakse munner og gre hår på dem i stedet. Magnus satt seg ned for å se TV, mens Thea fulgte med på alt jeg fant frem.

«Mamma. Jeg tror ikke jeg trenger så fine klær på aktivitetsdagen. Kan bare ta noe joggegreier?»

Aktivitetsdag? Hm? Hadde ikke jeg hørt noe om. Hun husket nok feil. Helt feil. Så jeg skummet gjennom ukeplanen for å finne en eller annen lærer jeg kunne skylde på. Og så ser jeg det, Med litt større skrift og bold-bokstaver. «Aktivitetsdag tirsdag. Husk lette klær, gode sko og pølser til grillingen.»

Grilling ja. Hva hadde vi å grille da? Ikke engang brødskive med prim.

Javel da. Jeg ba Thea om å finne klær til aktivitetsdagen selv, mens jeg prøvde å forklare lillebror hvor fryktelig flaut det ville være å komme i barnehagen med pysj. Han mente at han hadde en kul pysj og at konklusjonen derfor var at det ville være kult med pysj i barnehagen. Litt anderledes liksom. Og kult. Skikkelig kult. Og mens jeg brukte den neste halvtimen på å få av han en kul pysj og på han ennå kulere klær og andre viktige ting man må gjøre før man går ut av huset på morgenen, så skiftet Thea. Og skiftet. Og skiftet. Og skiftet. Og hadde sannsynligvis fortsatt skiftet hadde det ikke vært for et nervøst sammenbrudd fra mora. HVOR vanskelig er det å velge joggebukse til aktivitetsdagen i 3. klasse liksom? Ganske vanskelig, skal man tro åtteåringen som raste inn på rommet igjen, lukket døra… og skiftet en gang til.

Endelig var begge kledd, gredd og vasket og det så ut som om vi faktisk rakk bussen som gjorde at vi ville rekke butikken og så til og med rekke skolen og i et øyeblikk der var jeg helt utvetydig stolt av meg selv og mine prestasjoner som mor en hektisk tirsdagsmorgen.

«Mmm, jeg gleder meg til kakao i dag!» Sa Thea. «Du husker at du lovte meg kakao når det var sånn utedag som i dag, mamma? Sant? Sant du husker det?» Det er klart jeg ikke husker det. Jeg er fornøyd med at jeg husket at det var skoledag i dag. Men hun vet at jeg ikke husker det. Og hun vet at hvis jeg har glemt noe jeg faktisk har lovt henne så drar hun jeg-savner-den-gamle-mammaen kortet og så blir det kakao uansett. Så jeg satt fra meg sekkene og startet å koke kakao.

Klokken er ikke åtte på morgenkvisten en gang, dere.

Men vi kom oss avgårde og i butikken startet både tredje og fjerde verdenskrig fordi søstra fikk med seg pølser, det gjorde ikke broren. Prøvde å forklare broren at han ikke liker pølser, men det dreit han i – det var fortsatt så urettferdig at han måtte hyle. Høyt.

Pølsekrisen nesten avverget. Bror fikk banan. Søster litt ekstra stekt løk (det var jo tross alt ikke rettferdig at bror skulle få noe når det var *hennes* utedag) og så begge levert.

Jeg satt på med frisøren på ATV til Revetal, koste meg som modell helt til jeg duppet av i stolen hennes og kanskje ikke var en så god modell som jeg burde ha vært og ATV`en stoppet i regnet i Tomsbakken på vei hjem – 5 min før Thea skulle være hjemme.

Vel hjemme, overraskende lite våt, har jeg ubesvarte anrop fra arveprinsessens dirigent. Det var fellesøvelse fra kvart på ett til ca halv to og Thea var Selve Prinsessen av Hysteri da det var uavklart for henne om hun fikk være der eller ikke. Dessuten hadde jeg glemt klarinetten. (Igjen – jeg er fornøyd med å ha husket at det var skoledag.)

Innen nå er klokken ett, dere. Så jeg stopper her. Middagen var ferdig kl 18 og jeg var den eneste som spiste laks. Fortsatt med mascara kun på det ene øyet.

Jeg kom meg nå i allefall på foreldresamtale og jeg kom meg på foreldremøte i barnehagen (med like mye sminke på begge siden av ansiktet!). Etter å ha husket det, glemt det og husket det igjen (Takk, Reidun). Og jeg har fått blomster på døra og begge ungene sover, uten de helt store traumene. Og i morgen er det midtuke 

«Selv hjerner med knirkende trinser, kan tenne et lys nå og da.», sa Scar i en Disneyklassiker for over tjue år siden.

I morgen, kjære Scar, i morgen;)

Barna det er synd på

Rundt om i det ganske land er det før sommeren mye fokus på barna det er så synd på. Barna som ikke har råd til å reise bort i sommerferien. Barna som ikke vil ha noe å fortelle om når skolen starter opp igjen i august. Barna som dette landet visstnok har delt inn i to grupper; de som kan reise bort og de som ikke har råd til det. Og landet vårt er fullt av velmenende sjeler som låner bort både hus, hytte, bil og båt til de som ikke har penger til å kjøpe sånt selv. Og det er fint. Men er det virkelig sånn at barna som ikke har hytte eller båt eller barna som ikke får reist til Malaga eller andre finfine steder er de barna det er synd på i sommer?

Hva med barna som har en mor som drikker eller en far som slår? Hva med barna i Norge som har foreldre som ikke bryr seg om dem? Som synes de er i veien og som hoier dem ut? Hva med barna som lever med ubrukelige voksne og som gruer seg til lange dager, lange uker, uten en skole å rømme til?

De aller fleste barn i Norge i dag har yrkesaktive foreldre. Men når sommerferien kommer vil de aller fleste også ha noen få uker ferie. Dager som kan brukes til hva man vil. Ingen vekkerklokke og ingen ting å huske. Fotballen er lagt på hyllen frem til høsten igjen og skolebøkene ligger i en sekk i en krok. Møtene på kvelden handler ikke om jobb disse ukene, men samvær med familie eller naboer eller venner. Og det er her det virkelige skillet mellom barna i Norge dukker opp. For uansett om man har råd til å nyte sommeren i utlandet eller hjemme i sin egen bakgård, så har de fleste av barna foreldre som vil nyte fritiden sammen med dem. Mens noen få, de det virkelig er synd på, har foreldre som heller vil ha ferie i fred enn å se hva barnet har oppdaget eller lært eller sett. Foreldre som vil ha pause fra unger de selv har satt til verden. Foreldre som vil være voksne, som vil at barna skal være stille og slutte å forstyrre. Foreldre som blir sinte, som skriker og som sier stygge ting.

Noen barn kommer i sommer til å oppleve fantastiske ting i land med navn jeg ikke klarer å uttale og noen barn kommer til å sitte i en grøft med en mor eller en far i Norge og smake markjordbær på strå for første gang. Noen barn kommer til å få ri på en kamel i ørkenen og noen barn får gå på skattejakt i hagen med en tante. Noen barn skal få være med i Bamseklubben på Mallorca og noen barn skal få kveldsbade mens solen går ned og det lokale Sankthansbålet sikkert er det største og det fineste på hele kloden. Tilfelles har disse barna at de opplever, sanser, føler, nyter og lærer sammen med voksne. De blir sett og de føler tilstedeværelse og kjærlighet. De blir utfordret og de blir satt på plass, de blir kilt og de blir lest for. De blir elsket på godt og vondt og rent uforbeholdent. I en jungel eller på en sæter i vårt eget land.

Det er ikke disse barna det er synd på i sommer. Ingen av dem. Alle disse kan komme på skolen i august og fortelle om enten palmetrær og elefanter eller godnatthistorier med et pledd over bena på terrassen med en bestemor her i Norge. De barna vi ikke får høre noe fra er de som ikke er blitt sett. Og som fortsatt ikke blir sett. De som har en mor eller en far som setter seg selv foran. Ikke bare en gang i ny og ne, men hver time av hver dag. De barna som ikke får gå på tur fordi foresatte vil sove lenge. De barna som ikke vil ha med noen hjem fordi det er så flaut og skittent og skummelt om vennen også får kjeft. De barna som gruer seg til ferie – ikke fordi de ikke kan reise til et land som er varmere enn vårt, men fordi de ikke får pause fra sitt eget hjem i åtte lange uker. De barna som burde bli sett, men som er så stille at de ikke blir det likevel.

Det er de barna som kommer til skolen i august med klump i magen. Og det er de barna det er synd på. Ikke de som har funnet verdens fineste sjøstjerne, den som er litt rød og litt lilla og som passer perfekt i en barnehånd, selvom den er funnet på stranden i Norge og ikke i Hellas. Den som er funnet på stranden sammen med pappa en tirsdag man hadde restemiddag. Fordi det var alt han hadde råd til. Men det visste ikke barnet som lo av vitsen hans, der de satt på et pledd på gresset eller gjemte seg fra regnet under et tre.

Er det ikke opp til oss voksne å lære barna om verdier? Verdien av en krone og verdien av tilhørighet og verdien av å være sammen? Er det ikke vi voksne som sier at å reise bort er den gode løsningen? Er det ikke i bunn og grunn mitt ansvar å legge lista for hva som er bra nok for akkurat meg og mine to? Og ikke verken samfunnet, sydenferiehistorier eller definisjon på fattigdom? Hvorfor skal vi skape et land der kun det beste skal være godt nok og normaliteten så firkantet og snever? Jeg sier ikke at livet som fattig har vært en dans på roser, men det er ikke gitt at det er synd på de som er det likevel. Barna mine var lenge blant «de fattige barna» i Norge, men selv da det stod på visste jeg ikke om noen som var rikere enn oss. Og takke Gudene, eller hvem du nå tror på, for det.

For det finnes mennesker som er så fattige at alt de har er penger.
Og barn staver kjærlighet slik; T-I-D.

Om å ikke føle når en bør

I sted fikk jeg et spørsmål som fikk meg til å tenke tilbake på da min førstefødte ble lagt på brystet mitt. Noen minutter gammel. Hun lå der, så ny, så fersk. Aldri smakt på luft før. Aldri sett et rom før. Eller lys. Eller mennesker. Aldri hørt stemmer utenfor magen. Hun hadde skrukkete hud, perfekte øyne og ører. Hun var lilla, for hun ble født livløs. Men så pustet hun. Så levde hun. Så var hun klar for å fortsette voksingen og groingen sin. Men fra nå av ville det være ute i den store verden. Og jeg skulle passe på henne. Vokte henne. Oppdra henne. Lære henne det hun måtte lære. Jeg skulle være den vise i livet hennes. Den trygge. Den hun alltid kunne komme til. Den som skulle leke og plastre og vise vei. Den som skulle elske henne høyere enn himmelen, forbi månen og over stjernene. Da og for alltid. Det var meg. Jeg var blitt mamma for aller første gang.

Men vet dere hva? Jeg følte ingenting. Ingenting. Ingen lykkerus eller deilig bobler eller nå-er-verden-komplett. Ingen godværsdager og ingen kriblinger. Jeg så ikke verden med rosasløret blikk og jeg merket ikke at livet slik jeg kjente det endret seg for alltid. Det var deilig å ikke være gravid lenger. Og det var hyggelig å se henne. Men det var ikke mer enn det. Jeg trengte ikke ha henne inne hos meg hele tiden. Men jeg sa at jeg trengte det, fordi det var forventet. Jeg kjente ikke igjen gråten hennes fra de andre nyfødte barna på avdelingen. Men jeg sa det at jeg kjente den igjen. Fordi det var forventet.

Jeg kjente ingen overveldende morslykke. Jeg følte ikke at verden fra det sekundet var hel og at ingenting vondt noenting kunne skje igjen. Jeg så faktisk ikke stakittgjerder og rosebed og svaler og blondeduker og gode sveler med syltetøy og alt det fine jeg vanligvis ser. Jeg var bare sliten. Og overveldet. Ikke på den gode måten. Jeg ville ta vare på henne. Jeg ville gi henne det nødvendige av mat og stell og kos. Men jeg ville ikke overstige grensen til det nødvendige. Men jeg sa at jeg ville det. Fordi det var forventet.

Og så dro vi hjem, hun og jeg, og det gikk egentlig ganske lang tid. Og på den tiden var det noe som slukte meg. Litt etter litt ble jeg spist. For hver gang noen spurte hvordan det gikk og jeg svarte «bra», så ble noe av meg tygd på. Hver gang noen snakket om morslykke og evig grønne enger og blomster og bier som aldri stikker, og jeg nikket som om jeg ante hva de snakket om, så ble noe av meg rørt ved på den vonde måten. Og for hver gang det «noe» stakk tennene i meg og fjernet en liten bit av en arm eller en tå eller kanskje litt av nesetuppen min, så fikk jeg vondt. Jeg visste at dette var biter jeg trengte for å leve. Kanskje ikke tuppen av nesen, men når hele nesen ble borte, så litt kinn og så ett øye, så visste jeg at jeg ikke kunne fungere uten. Når en arm og et ben var helt borte, og dette «noe» begynte å tygge på hjerte og sjelen min, da visste jeg at jeg måtte be om hjelp. Jeg måtte si til noen at jeg snart var borte. At noe tygde på meg. At jeg ikke klarte å finne igjen armen og benet og øyet selv. Sa jeg sa det til noen. Selvom det ikke var forventet. Når «noe» hadde begynt å spise sjelen min var Vakreste blitt seks små måneder. Og jeg skulle brette dynen over henne en kveld. Og jeg ble så skuffet over at hun fortsatt pustet. Sjelen min var borte. Og jeg fikk gåsehud. Så ringte jeg legen.

Å sette ord på følelsene og å få vite at det skjer hvem som helst hjalp. Og med tiden gikk det bedre. Jeg fikk tilbake litt sjel. Så litt hjerte. Så litt tå, litt arm, litt ben og en nesetupp jeg hadde savnet. Jeg begynte å se igjen når jeg fikk tilbake øynene. Og selvom det ikke var forventet, så fortalte jeg hvordan ting hadde vært. At jeg hadde blitt spist opp. Og mennesker syntes det var ganske fint at jeg sa det, egentlig. Og etter noen måneder med rekonstruksjon av en hel menneskekropp, en hel mammakropp, så så jeg Vakreste. Hun var åtte måneder. Men i mine øyne var hun nyfødt. Jeg hadde ikke sett henne før. Hun hadde perfekte øyne og ører. Hun var ikke lilla lenger. Men hun pustet. Og det var fint. Hun levde. Og jeg var glad, ikke skuffet. Hun hadde vokst og grodd, men hun hadde masse voksing og groing igjen. Som jeg ikke trengte å gå glipp av. Jeg skulle passe på henne. Vokte henne. Oppdra henne. Lære henne det hun måtte lære. Jeg skulle være den vise i livet hennes. Den trygge. Den hun alltid kunne komme til. Den som lekte med henne time etter time, den som plastret og viste vei. Den som skulle elske henne høyere enn himmelen, forbi månen og over stjernene. Det var meg. Jeg hadde blitt mamma for aller første gang en gang til, da hun var åtte måneder. Og plutselig var det greit. Det var fint. Jeg ble ikke spist lenger.

Fra den dagen jeg  Thea for første gang har jeg lagt meg hver kveld med tanker om at det ikke går ann å elske henne høyere. Og hver morgen har jeg våknet og gjort det likevel. I de siste ti og et halvt årene har jeg våknet hver morgen og tenkt: så deilig og så utrolig og så vakkert og så fint at jeg i dag elsker henne ennå litt mer enn jeg gjorde i går. Selvom det føles som om hjertet sprekker og verden er fin. Så elsker jeg henne litt høyere. Selvom vi krangler og hun er hormonell og jeg er hormonell og hun avogtil hater meg. Så elsker jeg henne litt høyere enn i går. Enn i forrige time. Enn jeg gjorde for et minutt siden.

4,5 år senere kom det en liten gutt til verden. Min Fineste. Den gangen så jeg han inn i øynene og visste det fra starten. Jeg elsket han. Øyeblikkelig. De fikk to forskjellige begynnelser, men resten av livet deres skal bli fylt med det samme. Med alt jeg kan gi dem. Selvom jeg noenganger må skrus litt på nytt eller det mangler en bit eller jeg er sliten eller jeg ikke tror på at mennesker er gode. Så kommer de til å få alt jeg kan gi dem. Og om resten av verden feiler, så er i allefall det fint.

De to har vist meg hva kjærlighet er. Ikke som i klisjèen. Ikke bare er det alt jeg har skrevet om tidligere. Som hverdagslykke og kaffelukt og venninner og latter og uventede kyss. Eller lukten av vår eller lyden av høst eller peis og ved og hyttekos. Eller baylies. Honning på ristet brød. Gardiner som blåser i vinden og klær som er tørket på en snor i hagen. Eller jordbær og melon og den første spenningen når du ser en gutt du tror du kanskje kan like en gang.  Men «Kjærlighet er et maleri av en rød kjempe med lange armer og ett øye, med en nesten uleselig skrift nederst hvor det står «Jeg har verdens beste mamma»» (Marion Stroud) eller armene til en liten gutt rundt halsen når han synes verden er stor og fanget ditt er trygt. Kanskje som i klisjèen likevel. Men en klisjè blir til en klisjè fordi så mange opplever at den er sann. Og det er jo egentlig ganske fint… Fint at dette kan være noe av det som er sant. I en stor verden med mye usant. Dette er sant, til tross for tirsdager vi forsover oss og alt går galt, til tross for sinte, små gutter som ikke får maten raskt nok, til tross for jenter som kaster gummistøvlen på alt som kan velte eller knuse i stuen fordi hun ikke kan gå i ballettdrakten til barnehagen i midten av januar, til tross for mammaer som av og til, eller noen ganger ofte, sier til barna sine at hun ikke orker mer tull fra dem. Til tross for sånt, så er dette sant.

Det er fint.

Kunsten å nyte halvlunken kaffe

Det er noe med det. Hvordan noen ting er virkelig bra og underlig og veldig anderledes og ikke som du trodde i det hele tatt. Hvordan mennesker man er forskjellig fra kan bli de næreste, beste vennene man har. Og at den nye favoritteiendelen min er noe gammelt. Noe jeg ikke vet hva eller og som jeg ikke vet hvordan jeg kan bruke. Men den stod på hytten i Hurdal og jeg har sett den fra jeg var liten og jeg vet at den er mer enn etthundreogfemti år. Og det gjør den fin. Lykken er gamle ting i et vitrineskap og musikk som treffer sjelen og en mann jeg har elsket hele livet, jeg ble bare ikke blitt kjent med ham før den deilige dagen høsten 2014. Det er en jente som da hun var 6 sa at om vi hadde hatt båt kunne jeg ha styrt doningen med albuen og spilt sjakk med den andre armen, på en måte som fikk det til å høres ut som om vi regelmessig spilte sjakk. Lykken er en helt levende porselensgutt som sitter for seg selv på kjøkkenbordet og lar kveldssolen fylle ansiktet med minner om en tid som er forbi, mens han tålmodig venter på å bli limt sammen igjen, så han kan danse vals med en dukke og knuse en gang til. Det er i hvertfall det jeg er blitt fortalt at skjedde. Og sånt skjer jo.

Fortsett å lese «Kunsten å nyte halvlunken kaffe»

Om fyren på hjørnet

Dette handler om han lille fyren på hjørnet. Han som ser litt sint ut og som sparker i bakken. Klærne er kanskje litt store og en regndråpe renner ned fra den skjeve, finlange, luggen.  En jente spør om han vil være med, men han var kommet dit i sjela si at han sa nei og rakk ut tunga til henne. Hun visste ikke at det var fordi hjertet hans lå på utsiden av kroppen og det hadde arr, så hun sparket litt sand på ham og gikk videre. Dråpen fra luggen traff øyet. Han snudde seg. Og selvom de voksne visste det, så ville han ikke vise dem at han gråt.

Fortsett å lese «Om fyren på hjørnet»

Til evigheten

Hvis jeg dør i morgen, så er det greit. For i det siste har jeg ledd med venner og stolt på fremtiden og hatt sommerfugler i magen og kjent på sterke armer og møtt pene menn og vakre kvinner. Og jeg har fått fine gresstrå av minsten og jeg elsker deg høyere enn himmelen, mamma ropt etter meg av eldste. Men jeg har ikke lyst til å dø i morgen, av de grunnene. Jeg føler ikke at jeg har opplevd alt eller opplevd nok. Eller at fordi jeg har gjort fine ting nå så finnes det ikke fine ting igjen å gjøre senere. For jeg vil oppleve alt det en gang til. Og mange ganger til etter det.

Fortsett å lese «Til evigheten»