Kunsten å nyte halvlunken kaffe

Det er noe med det. Hvordan noen ting er virkelig bra og underlig og veldig anderledes og ikke som du trodde i det hele tatt. Hvordan mennesker man er forskjellig fra kan bli de næreste, beste vennene man har. Og at den nye favoritteiendelen min er noe gammelt. Noe jeg ikke vet hva eller og som jeg ikke vet hvordan jeg kan bruke. Men den stod på hytten i Hurdal og jeg har sett den fra jeg var liten og jeg vet at den er mer enn etthundreogfemti år. Og det gjør den fin. Lykken er gamle ting i et vitrineskap og musikk som treffer sjelen og en mann jeg har elsket hele livet, jeg ble bare ikke blitt kjent med ham før den deilige dagen høsten 2014. Det er en jente som da hun var 6 sa at om vi hadde hatt båt kunne jeg ha styrt doningen med albuen og spilt sjakk med den andre armen, på en måte som fikk det til å høres ut som om vi regelmessig spilte sjakk. Lykken er en helt levende porselensgutt som sitter for seg selv på kjøkkenbordet og lar kveldssolen fylle ansiktet med minner om en tid som er forbi, mens han tålmodig venter på å bli limt sammen igjen, så han kan danse vals med en dukke og knuse en gang til. Det er i hvertfall det jeg er blitt fortalt at skjedde. Og sånt skjer jo.

Fortsett å lese «Kunsten å nyte halvlunken kaffe»

Det er livet

Det er sansene som settes i gang av vinen, akkurat i det den treffer ytterst på leppen din. Det er menneskene rundt bordet, en lørdag i mars. Alle de du elsker og de ser på deg og de ler og alle er fine. Det er følelsen av nakne fingre mot et sjeggete kinn til han som er fin tidlig en søndagsmorgen. Når man har tid til alt, men velger å ikke gjøre noe. Det er nyskjerrige hender på oppdagelsesferd over en kropp som ikke er sin egen og som man allerede kjenner så godt og som gjør at det kribler helt innerst i smilet man bærer med seg i magen. Det er når ingenting trenger å sies høyt fordi to mennesker deler et blikk og en seng med rotete laken og man føler seg akkurat passe fin med bustete hår og nyvåkne øyne. Det er sjelen på innsiden av kroppen som vet at man ikke behøver å klare mer fordi alle sier at man har klart nok, men så ønsker man å klare likevel. Og så prøver man og så klarer man. Det er når den sjelen seirer og verden ikke snurrer fullt så fort og det lukter rent og barna ler fra hagen og selvom man er sliten og selvom man er alene så smiler man.

Fortsett å lese «Det er livet»

Med døden i ryggen og kjærligheten på innerlomma

Jeg kommer stadig inn i perioder der jeg føler jeg syter om penger og syter om sykdommen og syter om at ting går saktere enn jeg skulle ønske. Jeg har uendelig av gode dager. Jeg har titusenvis av øyeblikk med ren lykke hver eneste dag. Når Magnus lager en ekstra stor såpeboble i hagen eller når Thea treffer meg rett i ryggen med vannet fra hageslangen. Når de ler fra dypet av hjertene sine fordi de lurte meg til å tro at godteriet de gav meg var søtt og ikke surt, så jeg legger det godtroende på tungen og ansiktet mitt vrenger seg. Så kiler jeg dem. Sånne øyeblikk. Hver eneste dag. Når de smaker markjordbær fra strå for første gang eller løper fortfort i gaten fordi asfalten er tørr og vi har arvet nye tøysko. Når jeg sitter alene på kvelden og det kommer en melding fra en som er fin og jeg smiler og fortsetter med boken min. Når musikken spilles i byen og de fleste er ute, men jeg har et glass vin, en ny paviljon og sirisser som synger i hagen. Titusenvis av øyeblikk.

Men noen dager, innimellom de gode dagene, treffer en dårlig dag meg.

Fortsett å lese «Med døden i ryggen og kjærligheten på innerlomma»

Til evigheten

Hvis jeg dør i morgen, så er det greit. For i det siste har jeg ledd med venner og stolt på fremtiden og hatt sommerfugler i magen og kjent på sterke armer og møtt pene menn og vakre kvinner. Og jeg har fått fine gresstrå av minsten og jeg elsker deg høyere enn himmelen, mamma ropt etter meg av eldste. Men jeg har ikke lyst til å dø i morgen, av de grunnene. Jeg føler ikke at jeg har opplevd alt eller opplevd nok. Eller at fordi jeg har gjort fine ting nå så finnes det ikke fine ting igjen å gjøre senere. For jeg vil oppleve alt det en gang til. Og mange ganger til etter det.

Fortsett å lese «Til evigheten»

Det er…

Det er små ting. Det er ting som kjøkkenkommoden jeg hadde en gang,  den som hadde en plank stående feil vei så sponen syntes. Det er ting som hyllen jeg har skrudd selv. Eller måten kveldssolen danser på, over tusen forskjellige kopper og tallerkner som står til tørk på benken. Hvite kopper og svarte kopper og brune kopper med prikker på. Fortsett å lese «Det er…»