Kjære mamma, dette går bra.

Å være mamma er tidlige morgener og våkne netter og skrubbsår og tårer. Det er å være den som får sinnet og frustrasjonen når verden er stygg mot en som er liten. Det er vaske gulv og sofa og tak og tær og oftere enn man skulle tro på forhånd gråte mens man gjør det. Å være mamma er å være den strenge. Den som ikke vil være bestevenn, men forelder. Den som finner balansen mellom vennlig og støttespiller og samtidig være tydelig og konsekvent. Det er å være den som sier nei når andre sier ja, fordi noe i hjertet føles galt. Det er å kjenne på magefølelsen og følge intuisjonen og vite at man har rett selv når dører slamres og øyne himles og noen skriker jeg hater deg. Å være mamma er å gjemme seg i kottet for å hvile en liten stund. Det er å være tilstede, både for den som er litt større og den som er liten og gjerne den midt i mellom som trenger noe helt annet. Det er å gå på akkord med seg selv og så få dårlig samvittighet. H-e-l-e tiden. Det er å ikke sove, fordi ungdommen er ute og hjertet er bare halvt. Det er å la en som er stor løsrive seg. Å være mamma er å la det voksne barnet ta gale valg og like vel stå støtt ved siden av og elske for alltid. Det er å kjenne et sted på innsiden at noe ikke er som det bør og kjempe for et barn som ikke kan kjempe selv. Det er å lage dinosauregg og prinsessefisk og sjørøvergryte til middag og bekymre seg over poden som aldri spiser. Å være mamma er å ikke kjøpe den buksa på salg til seg selv, men kjøpe vanntette supervotter til prinsesse alltid-lage-snømann. Å være mamma er å kunne se om barnet er av typen som trenger sånn eller slik og klare å møte det der det er. Å være mamma er å vite om du må være støtten i ryggen til en som er redd eller om du må være havnen en utforsker kan komme hjem igjen til. Det er å steke en shorts på håndballturnering eller beskytte en spurvunge som har mistet skallet for raskt. Det er å stå i stormen og kjempe kampen og være muren en som er liten kan gjemme seg bak. Det er å innimellom slutte å elske seg selv, men alltid, alltid elske en annen. Det er å ha hjertet gående på utsiden av kroppen og hver eneste dag være redd for at noe skal skje.

Å  være mamma er å tillate barnet å kjenne på vonde følelser selvom alt man vil er å ta det vekk. Det er å være så sliten, så sliten, men gjennom alt være den barnet kan teste motet sitt hos. Å være den som har grenser som kan tøyes, for kan ikke barnet teste hos deg, hvor vil han utagere da? Å være mamma er å tåle at ungen kjenner på sånt som er vondt og la dem finne ut av det selv. Med deg i ryggen. Men uten deg i førersetet. Å være mamma er å kysse en panne som er varm og se feberen herje i kroppen og ringe lege både når når man bør og ikke bør. For heller ti ganger for mye, ikke sant?

16711918_10154086654816876_514780276390772429_n
For nemlig.

Å være mamma er å gråte på kjøkkenet fordi middagen har brent seg og lekser ikke er gjort og noe har knust og ungen hyler og hjertet risser med kniv i sjela at dette fikset du ikke bra. Og i noen øyeblikk raser verden over huset og man aner ikke hvordan man skal komme seg gjennom dagen på en måte som blir god. Og kanskje eksploderer man. Ikke så det blir farlig eller skummelt, men fordi stressnivået i kroppen er så innmari høyt at man ikke orker noe mer. Eller så setter man seg kanskje ned med ryggen til kjøkkenskapet og lar tårer på størrelse med små hus treffe gulvet. Og så kommer det en stubb bort til en. En liten plutt, en med koseklut og tutt i munnen og som gir verdens beste koser. Og han koser deg. Og så kommer ei som er større, ei som skjønner at grensen er nådd. Og som kan si at skal vi gjøre leksene her, kanskje?. Og så kommer den største. Ikke så stor at han kan bo hvor han vil, men stor nok til å se også mamma er menneske. Og så foreslår han pizza. Og mammaen tørker tårene og ser på gjengen foran seg. Og så ler hun. For der inne i det rommet er akkurat da all kjærligheten i verden, fordelt på tre unger som er trygge og elsket og som tross alt viser seg som ganske allrighte mennesker når de må. Og hun vet at det ikke gjør noe at de ser henne sånn en gang i ny og ne. Og hun vet det ikke gjør noe at de i et lite øyeblikk overtok styringen og kom med gode forslag. For hun tar roret igjen like etterpå og så blir de liggende på gulvet, alle fire, med frossenpizza til middag og lekser litt hulter til bulter og idyll som varer til noe går galt igjen. Men å være mamma er å kunne ta med seg sånt inn i ukene som kommer og årene som kommer og frem til dagen man ikke lenger finnes her på jorden og vite at gjennom alt gjorde man i alle fall det man kunne.

Kjære mamma der ute.
Du er sterk.
Og selv når du er trøtt er du våken.
Når du er liten er du stor.
Du er veldig viktig.
Du står i stormen og selv når du bøyes til du brister, så brekker du ikke.
Du er god nok.
Du er perfekt uperfekt.
Og for noen er  du alt.

Det finnes de der ute med fasiten vi alltid sier vi ikke har. Men vi har dem. For de er mange, disse fasitene. Og de tusler foran oss hver eneste dag. De viser oss den hele tiden. Når de lar oss bære dem. Når de lar oss trøste og bysse og hjelpe dem å finne ro. Når de spiser maten vi gir dem og når de tørr å vise oss hvor sterke de er i troen på noe. Når de har latterkrampe og når de leker og utforsker verden og når de faller og reiser seg opp igjen. Når de står på på skolen, når de viser seg som gode venner og når de stiller opp for en som er svak. De gir oss fasiten på jobben vi gjør når de kryper inntil en kveld det tordner eller lar oss se dem utfolde seg.

Å være mamma er å få æren av å være den som får plukke opp kroppen i enden av armene som strekker seg fra sengen. Det er å få i en annens øyne at man er perfekt, akkurat slik man er. Med hengepupper og myke mager og rotete hår og joggebukse. Å være mamma er å få hjerter kastet etter seg hele tiden, i form av Pokemontegninger og fuglebrett og fnising og en ungdom som sier Takk med blikket etter at man har stått støtt i rollen som forelder. Det er oransje kort med røde hjerter poden har klippet ut helt av seg selv. Det er verdens aller fineste kjærlighet.

16731514_10154902129060539_600547237_o
Verdens reneste kjærlighet, overført til fysisk form.

Kjære mamma der ute. Du biologiske mamma, adoptivmamma, fostermor og bonusforelder. Kjære du som er en av to mammaer og kjære du som er alene. Kjære du med mange barn og du som mistet ditt alt for tidlig. Kjære du som har annerledesbarn som krever mer enn de vanlige barna og kjære du som lever et liv som krever ekstra av deg. Kjære du med helse som gjør at alt koster litt mer for nettopp deg. Kjære du som er helt vanlig og som bar gjør så godt du kan. Du er en superheltinne. Og du fortjener å vite det. Gratulerer med dagen! Jobben du gjør er fabelaktig og hjertet ditt er stort. Vær stolt. Og senk guarden. Dette går bra.

1 thought on “Kjære mamma, dette går bra.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s