Det viktige

– Kan vi møte I også?, spør jeg.
– Klart det. Det vet du vel, svarer hun.
– Åh, jeg gleder meg sånn til å se deg!

Jeg går bortover gaten i byen jeg elsker. Jeg vinker til en jeg kjenner og får melding fra en annen som spør om jeg er i nærheten også denne torsdagen. Hver torsdag!, svarer jeg. Med et stort smilefjes. Det er oppholdsvær og varmt til januar å være. Asfalten er tørr og hjertet banker godt.

Jeg holdt nesten på å ikke dra inn denne torsdagen. Jeg var sliten, som jeg har vært mye i det siste. Jeg hadde lite energi og lite lyst. Jeg gråt. Men det gjør jeg jo stadig og lett som bare det, så det måtte jeg prøve å overse lite grann. Så jeg pakket meg sammen og satt meg i bilen sammen med mann og barn. Barna dro på skolen og mannen slapp meg av ved bussen. Elsker deg, sa han. Jeg tror jeg elsker deg mest, tenkte jeg og kysset ham. Så kjørte han. Og bussen kom og de neste nitti minuttene ble brukt stirrende ut av et bussvindu, med musikk på øret og økt energi og Vestfold flytende forbi i akkurat passe tempo.

Jeg går bortover gaten i byen jeg elsker. Jeg er ferdig med denne ukens behandling for skader som oppstod etter sykdommen. Og jeg er glad for at jeg dro inn. Jeg møter på broren min og jeg klemmer han og jeg klemmer kjæresten hans og jeg skravler om løst og fast og de skravler litt innimellom, men det er mest meg, og så må jeg gå videre, for jeg skal møte flere og jeg kjenner at jeg smiler i sjelen. Og så går jeg innom Mester Grønn, for jeg har sett at de har blomster som minner meg så innmari om ei som er viktig. Så jeg kjøper dem. De lukter junikveld og hagefest og kubbespill og vin. De ser ut som en frekk miks av japanske kirsebærblomster og norsk augustlyng. Og hun skal få dem. Og ei som er like viktig skal få roser. Fordi hun har bursdag. Ikke denne torsdagen, men en dag til uka jeg ikke får møtt henne. Så jeg later som det er denne torsdagen. Og i posen har jeg gaver og i hånden har jeg rosa ostekake og jeg vet at jeg snart skal møte dem begge på det stedet i byen jeg kanskje liker aller, aller best.

De er der allerede, begge to. Jeg stopper et øyeblikk. De har ikke sett meg enda. Jeg trekker pusten dypt og lar følelsen jeg kjenner få sette seg i kroppen. Jeg føler meg lett. Og likt. Og glad. Jeg begynner å gå sakte mellom stativene med klær og sko og vesker og nips. Og bøker og pyntefat og kubbelysestaker. Og hun som skal få blomster, men som ikke vet det enda, ser meg. Hei, du! sier hun med kjærlighet i stemmen og klemmer meg lenge. Og hun andre kommer mot oss og henne klarer jeg nesten ikke klemme lenger, for magen hennes er blitt så stor og innmari fin, men vi klemmer litt likevel og så klemmer jeg på magen, for inni bor det en jeg kommer til å bli minst like glad i. Hei, sier jeg. Hei!, svarer hun. DU er fin, sier jeg. Hihi, svarer hun.Og så kjøper vi kaffe fra små porselenskopper og vafler med brunost og så setter vi oss på små stoler med forskjellige puter og så puster vi litt, alle tre. Ah. Fint.

img_0751
I Tønsberg finnes Fretex. Og ved Fretex finnes Skaperverket. Og på Skaperverket har de vafler med brunost og løksuppe og kaffe fra små kopper og melkefri sjokolade. Og du kan kjøpe brukte skøyter til poden og ny utebukse til arveprinsessen innimellom en brødskive og en kopp te med en kompis. Og sånt er fint, spør du meg.

– Jeg har noe til dere, hvisker jeg og fniser.
Så finner jeg frem gaver til hun som ikke egentlig har bursdag, men som snart har bursdag. Og så finner jeg frem kake hun må vente med å spise og så gir jeg henne lange, finfine roser. Og hun blir glad. Og så ser jeg på hun som ikke har bursdag, men som skal få bare fordi. Hun som er liksomsøsteren min. Litt større og litt klokere og full av omsorg for meg og mine. Og så gir jeg henne blomstene som dufter jentekveld og kosebukse og stjerneskudd og som ser ut som både høst og vår på en gang og hun blir akkurat så glad som jeg trodde da jeg så dem. Og så begynner vi å prate, alle tre. Om barn og menn og fødsel og vin og sånt. Om å fylle førti og om å ikke fylle førti og om å le og annet som er viktig.

Når jeg kom hjem denne torsdagen hadde jeg det bedre enn på lenge. Fortsatt sliten, men mer godsliten enn mye annet. Og han jeg elsker og jeg, vi har funnet ut at akkurat da jeg hadde blitt kjent med den nye meg, så slang jeg henne inn i en helt ny livssituasjon og så kjente jeg henne plutselig ikke lenger likevel. Men det begynner å komme seg nå. Det tar bare litt tid. Men vi lærer litt og litt. Vi vet at hun må hvile en del. Vi vet at hun er fin hvis hun får sjansen til å være seg. Vi vet at hun har et eget tempo det er viktig å følge. Og vi vet at hun trenger torsdager med jenter og vafler og klemmer og tørr asfalt i en by hun savner, men som likevel ikke er så innmari langt borte.

img_0759

Og hun trenger å finne finfine, helt nye blomster på Mester Grønn og kjøpe en bukett til ei venninne og en til seg selv. For livet er ofte ikke verre enn at litt tilhørighet og rosa blomster gjerne fikser det.

Heia fine folk og Fretex og jenter som blir gjennom alt.

1 thought on “Det viktige”

  1. Å, nå sitter jeg her og sipper igjen. Du skriver så det er umulig å holde øynene tørre.
    Mannen i mitt hjerte lurer på hva som skjer, men det er jo ikke noe som skjer. Det er bare det jeg leser. Du er umulig sier han og ler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s