Meg mot meg

Skogsbæryoghurt leser jeg. Tror jeg i alle fall. Men jeg blir usikker, så jeg ser på boksen en gang til. Det er da vitterlig skogsbæryoghurt jeg holder i hendene? Jo, det er det.
Jeg heller yoghurt oppi skålen min. Favoritskålen. Den jeg alltid spiser skogsbæryogurt fra. Den hvite med striper i sølv, den som er akkurat passe liten og som er kjøpt på et oppgjørssalg i en lagerbygning bak barnas turnhall. Den som var billig og fin og som vi eier åtte stykker av og som er den eneste jeg vil spise skogsbæryogurt fra. Med hjemmelaget müsli og friske bær. Men det lukter rart denne gangen. Ikke som det pleier. Jeg ser på den lille emballasjen og det er som om øynene mine ikke helt klarer å tolke hva det er den ser på. Men det er da skogsbæryoghurt? Det er da alltid skogsbæryoghurt?
Jeg kutter opp bær og heller oppi müsli.

Jeg ser på skålen min på kjøkkenbenken. Og jeg vet at noe er feil, men jeg vet ikke hva. Jeg klarer ikke skjønne hva. Jeg ser på emballasjen og på skålen og prøver å tenke så det knaker. Har jeg glemt noe? Nei. Müsli? Nei, det er müsli der. Og bær, jeg har husket bær. har jeg allerede spist yoghurt kanskje? Er det det? Nei. Nei. Jeg kan ikke ha rukket det. De andre har jo nettopp dratt.

Og så, helt stille, triller det en tåre. Og så en tåre til. Leppen dirrer litt og jeg blir sur for at jeg gråter igjen. Og så kommer det flere. Tåre på tåre. Jeg vet jo at det er noe. Og så roper jeg Åååh! skikkelig høyt og banker med hånden i kjøkkenbenken og er glad for at jeg er helt alene hjemme. Og så tørker jeg tårene med håndbaken og stirrer på skålen. Jeg skal finne ut hva det er! Jeg skal skjønne det selv. For det er ikke det at det er så himla viktig med den yoghurten, men det er så innmari, innmari nakent å ikke kunne stole på maskinen som styrer hjertet og livet og sjela. Maskinen som skal hjelpe meg gjennom dagene og som skal gjøre at jeg er meg og at den jeg som finnes nå skal takle livet og styre livet og leve livet. Men så står jeg her på kjøkkenet og vet at noe er feil, men klarer bare ikke skjønne hva det er.

Så ser jeg det.
Det er vaniljeyoghurt.
Jeg har tatt min datters laktosefri vaniljeyoghurt.
Det er det det er.
Og det som for de fleste kan virke som en detalj, noe alle kan finne på å gjøre en dag med dårlig tid og barn som hyler og en hjerne som fortsatt er på jobb selvom kroppen har kommet hjem, så er dette et eksempel på den daglige kampen mellom meg og meg.
Og så begynner jeg å le. Og så hikste. Og så le og hikste om hverandre.
Og jeg tørker bort enda flere tårer og jeg er så fornøyd med meg selv. For jeg føler meg helt latterlig dum, likevel så stor noen ganger. For der hjernen min var sliten og gjorde ting uten meg og der jeg kanskje kunne ha blitt sint for at hun gjorde sånt, så klarte jeg å ta henne igjen og fortelle at hun valgte feil. Og så kunne jeg løse det. Selv. JEG kunne løse det.

Og DET føles alltid godt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s